Spenningen er over og årets julegaver er pakket opp. Jeg er sikker på at verktøysettet kommer til nytte, og ikke ante jeg at jeg trengte en elektrisk tannbørste. Ganske fancy var peis-settet og peisblåseren. Da kan jeg ønske meg peis til neste jul.
Selvfølgelig var bonus gava i fra kona alltid spennende. I og med at den forrige genseren fikk noen malingsflekker her i høst, så passet det bra med en ny. Dessverre kan jeg ikke love at jeg husker å skifte til noe annet den dagen jeg skal male, mekke på gressklipperen eller rydde rask i hagen.
Som vanlig var det kona som traff best på hva jeg ønsket meg til jul i sin hovedgave i år.
Jeg er sikker på at Roy Søbstad's samlede tegneserier fra 1993-2008 kommer til både nytte og glede i mange år fremover. Da var det kanskje like greit at vi ikke hadde noe besøk på julaften, for de sene kveldstimer av julaften ble brukt på å lese i boka og nippe til en boks med Carlsberg. Dessuten må jeg nok innrømme at jeg er litt stolt av å være nevnt i forordet av boken.
Samtidig er det unektelig rart å holde i hånda en tegneseriebok av en som man for tjue år siden hang sammen med regelmessig og tegnet superhelt tegneserier med.
Liker du skrudd humor, så er dette noe for deg. Boka kan blant annet bestilles fra Bokkilden.
Bilde: Selvportrettet av meg viser stolt frem årets julegave.
[Listening to: Yellow rain - Pretty Maids - Future World (5:31)]
Veien til suksess og stjernestatus har for de aller fleste vært en lang og arbeidsom reise. Vi får gjerne inntrykk av at berømmelsen er et resultat av årelang målrettet arbeid. I noen tilfeller er nok dette sant, men i de aller fleste så er det tilfeldighetene som rår. Vi har alle hørt om og noen har sett Sylvester Stallone's sine bravader i The Italian Stallion før han ble mer kjent som Rambo og Rocky.
Det er forøvrig sjelden at "skandalene" er så store, men opplever at enkelte ting kan være ubehagelige å bli påminnet på senere.
Slik er det innen musikken også.
Pantera er uten tvil en av de viktigste metal bandene fra 90-tallet og regnes som forløpere av for eksempel Nü Metal. Det var få som var klar over at Pantera mesteparten av 80-tallet forsøkte etter beste evne å spille og se ut som sine idoler i Kiss og Mötley Crüe. Når de ikke syntes at deres egne låter strakk til, så kunne de alltid spe på med en og annen Cinderella cover. Det var først når bandet hadde blitt berømte at ryktene om deres fortid begynte å versere. I starten ble disse påstandene sett på som rent oppspinn blant fansen, men det var vanskelig å komme unna når et plateselskap ga ut de tidlige albumene på nytt i en dobbel CD utgave. Det falt enkelte fans tungt for brystet at bandet de så som redningen fra hår-metal, selv i høyeste grad hadde vært en del av den tidligere.
Pantera er ikke alene om å ha en musikalsk fortid som har vært langt unna det som de til slutt ble berømte for.
Michael Bolton som foret hitlistene med smakløse soul ballader utover 80-tallet, forsøkte aller først å slå igjennom som vokalist i rocke bandet Blackjack. Gitaristen med kledelig bart og høy hårmanke er forøvrig Bruce Kulick, som senere skulle bli gitarist i Kiss.
Når vi allerede er inne på Kiss så slipper ikke noen av de andre i bandet unna heller. Vinnie Vincent som er kjent for sin såkalte "shredding" på gitar gjorde svært lite av dette da han var medlem av backing bandet til Dan Hartman på slutten av 70-tallet. I tillegg kan det nevnes at Paul Stanley medvirket på You're Out Of Love på Alessi Brothers albumet Driftin'. Til alt overmål skjedde dette midt i Kiss sin storhetstid. Ingen bør utsettes for Alessi Brothers på en julaften, men du er herved advart hvis du allikevel velger å se på promo klippet av deres eneste hit Oh Lori.
Det er ingen hemmelighet at Bon Scott var en av to vokalister i Valentines før han ble verdensbrømt med AC/DC. Valentines hadde en liten hit i Australia med Build Me Up Buttercup, men ikke mindre enn at de til og med fikk opptre på TV.
Hva hadde industriell metal vært uten Ministry? Spørsmålet om det hele tatt hadde vært noe industriell metal hvis det ikke hadde vært for Al Joergensen og co. I de første årene var Ministry ikke noe annet enn et new wave synth band. De fikk til og med en hit i Everyday (Is Halloween).
Jeg tror ingen av de som har vært med i Jethro Tull igjennom årene har sagt at det var av de pinligste årene i karrieren deres. Det som ikke er veldig kjent er at Black Sabbath gitarist Tony Iommi hadde en kort periode i bandet. Dette var på tiden da Black Sabbath fremdeles gikk under navnet Earth. I en tre ukers periode i 1968 var Black Sabbath historie, før det i det hele tatt var noen Black Sabbath. Bare tanken gjør at jeg nok må ha en ekstra øl til julemiddagen i dag for å roe nervene. Tony Iommis eneste opptreden med Jethro Tull skulle tilfeldigvis foreviges i Rolling Stones Rock and Roll Circus.
Jethro Tull - Song For Jeffrey (fra Rolling Stones Rock and Roll Circus):
[Listening to: Junior's Eyes - Black Sabbath - Never Say Die! (6:43)]
Det har blitt desember og julekalenderne florerer på TV kanalene. Etter en rask skumming av TV programmet så konstaterer jeg at det er repriser over hele linja. I tillegg så er det ingen av de få virkelig gode julekalenderne som går i år. Nissene På Låven gikk i fjor og det er vel utopi å håpe at noen skulle finne på å sende den glimrende julekalenderen med Albert & Herbert som gikk på svensk TV en gang på midten av 80-tallet.
Jeg har ikke oversett The Julekalender, men fant den helt umorsom i 1994 og det har ikke forandret seg nevneverdig med åra.
Internett har for lengst blitt en viktig media kilde, og i år får vi servert den eneste nye julekalenderen der. Det er Espen Eckbo som på oppdrag fra Miljøverndepartementet har laget en "klimakalender" som du kan følge frem til julaften på nettet. Det er Eckbo's mest kjente alter ego Asbjørn Brekke som skal gi oss 24 klimatips på sin særegne klønete og misforståtte måte. Om vi blir noe særlig mer miljøbeviste er en helt annen sak...
Det er bare noen små timer igjen før vi går inn i årets siste måned. Det betyr at før vi vet ordet av det har spist uante mengder med ribbe, mottatt gaver vi ikke trenger og satt fyr på kåken med fyrverkeri.
Det er absolutt på høy tid å se på noe av hva 2009 har å tilby.
Heaven & Hell bruker førjulstiden i et studio i Wales for å spille inn sitt nye album som er ventet en gang før påske. De fleste har vel nå fått med seg at det er den klassiske Black Sabbath besetningen fra Heaven And Hell skiva som står bak dette navnet. Forventingene er alltid høye når Ronnie James Dio, Tony Iommi, Geezer Butler og Vinny Appice trommer sammen i studio. Det er nærmere ett kvart årtusen med ondskap som skal festes på tape. Det kan ikke bli annet en djevelsk bra.
En av de tidligste bandene til å la seg inspirere av Black Sabbath var Trouble, som for øyeblikket skriver nye låter med tanke på et nytt album rundt sommertider. Før den tid kan du via deres hjemmeside NewTrouble.com kjøpe ett live opptak fra årets turné.
Dave Mustaine og hans kamerater i Megadeth er også i skrivemodus om dagen. Det er forventet at det nye albumet ser dagens lys utpå sensommeren. Flere thrash-metal veteraner har også lyst til å markere seg i det nye året. Exciter sitt selv-titulerte album fra 1988 har fått en etterlengtet digitalisering og en utvidet utgave ser dagens lys en drøy uke ut i det nye året. Fra før har jeg allerede nevnt UFO som slipper noen av sine "glemte" 80-talls skiver i oppdaterte utgaver i januar.
I Kiss leiren er det lite nytt, selv om man i mellom løgnene og halv sannhetene som Gene og Paul lirer av seg muligens kan se en åpning for at det finnes en liten mulighet for at Kiss faktisk kan tenke seg å spille inn et helt nytt album. Om det skjer i 2009 er en annen sak. Det som derimot er helt sikkert er at tidligere Kiss gitarist Bruce Kulick slipper sitt første solo album på nyåret. Gene Simmons og hans sønn Nick er blant de som medvirker, samt Bruce's tidligere kollega i Union, John Corabi. Forhåpentligvis finner vi også Ace Frehley sin nye skive en gang i løpet av neste år. Denne var planlagt allerede i år, men Ace Frehley skal ha skrevet noen flere låter den seneste tiden som han ønsker å inkludere på den nye skiva.
De sveitsiske rockerne i Krokus er også i full gang med å spille inn nytt materiale for utgivelse i 2009. De siste 20 årene har det vært en rekke utskiftninger i bandet. Mark Storace og Fernando Von Arb har holdt liv i bandet igjennom disse årene, selv om de bare unntaksvis har vært i bandet samtidig. Nå er forøvrig besetningen som ga oss One Vice At A Time i 1982 samlet. Det burde være duket for deres beste utgivelse på minst 20 år.
Tyskerne ligger heller ikke på latsiden. Kreator og Grave Digger slipper sine album Hordes Of Chaos og Ballads Of the Hangman i januar, mens de med sansen for mer melodiøs hard rock må vente til februar for Kingdom Come's nye album.
Med Saxon, Sepultura og Tankard sine januar utgivelser tror jeg at jeg har fått med meg det som foreløpig er mest aktuelt.
[Listening to: Gods of wrath - Metal Church - Metal Church (6:41)]
Her om dagen dumpet det noe ned i postkassa som jeg først antok var reklame. Ved en nærmere titt viste det seg at det var et nummer av fagbladet Yrkesbil som hadde havnet hos meg. Hvis dette var et forsøk på å få meg som abonnent, så er det vel knapt nok noe som interesserer meg mindre enn det nyeste nytt innen septikkbiler og vogntog. Jeg tok meg allikevel bryet og bladde meg igjennom blekka.
Det er vel hevet over all tvil at avisen først og fremst er beregnet på menn med helt spesielle interesser, noe som følgende lille artikkel fra avisen med all tydelighet viser:
Fra Yrkesbil #14, 19. november 2008
Avisen fungerte ypperlig til å tenne opp med i ovnen forøvrig.
[Listening to: Hard core - Dee Snider - Never Let the Bastards Wear You Down (4:06)]
Noen har kanskje lagt merke til at bloggen har skiftet utseendet det siste døgnet. Foreløpig har jeg ikke funnet en lay-out som funker tilfredstillende både i Firefox og Explorer. Det vil si det meste funker i Firefox, mens Explorer av en eller annen grunn fucker opp det meste.
Forhåpentligvis vil jeg ha fått orden på dette i løpet av noen timer eller dager.
Jeg har uansett tro på at resultatet blir bedre enn for vedkommende dyslektiske Slayer fan som bestemte seg for å dekorere bilen sin med bandets logo.
Det er vel omtrent på samme nivå som Internet Explorer "leser" xml-filer, har jeg på følelsen av...
[Listening to: We care a lot - Faith No More - We Care A Lot (4:09)]
Hørte jeg noen som nevnte at AC/DC hadde gått ut på dato? Ikke bare er de ute med sitt høyst respektable nye album Black Ice, men for første gang i verdenshistorien kan du se en musikkvideo i Excel format. Det er den splitter nye videoen til Rock 'n' Roll Train som har fått en omgang med Excel formattering. Resultatet kan du laste ned fra denne siden. (Du må ha Excel for å få sett den). Videoen er også tilgjengelig i et mer vanlig video format på samme side.
Hvis du synes AC/DC i Excel var en smule underlig, kan du ta en titt på denne like merkelige tegneseriestripa Arne tipset meg om:
Våre danske venner i Volbeat har aldri skammet seg over å nevne Elvis Presley og Johnny Cash som deres store inspirasjonskilder. I låta Sad Man's Tongue tar de dette enda et hakk videre. Ikke bare hyller de Johnny Cash, men låner også i fra den legendariske låta Folsom Prison Blues. Resultatet kan du høre og se under.
[Listening to: When The Rain Comes... - Queensrÿche - Q2k (5:05)]
Etter en kort tur i tenkeboksen har jeg kommet frem til at jeg bare skal drite i forsøket på å skrive noe fornuftig, vittig og frem for alt noe som ikke tidligere er skrevet om de nye skivene jeg i stadig raskere tempo anskaffer meg. Jeg kunne sikkert ha kommet med hundre unnskyldninger, men sier som Pölsa i Smala Susie.
"Nei faan...de' hinner jag inte."
Under vignetten "Skiver (nesten) verdt å dø for" skal jeg med ujevne mellomrom presentere, ja du gjettet riktig, album som nesten er verdt å dø for. Først ute er...
Kingdom Come - Hands Of Time (1991)
Kingdom Come med tyske Lenny Wolf i spissen skapte furore da de slapp sitt debut album i 1988. I en tid hvor mange lånte litt fra Led Zeppelin, så stjal Kingdom Come som gribber. Gary Moore skrev hat låta Led Clones hvor Kingdom Come ikke levnes mye ære, mens Lenny Wolf bedyret i intervjuer at han aldri hadde hørt en eneste Led Zeppelin skive. Noe som førte til at han flere steder ble kåret som årets rasshøl foran sterke kandidater som Axl Rose og Gene Simmons.
Da Kingdom Come slapp sitt tredje album Hands Of Time i 1991, hadde Lenny sparket alle de opprinnelige medlemmene og alles øyne var rettet mot en suicidal manisk depressiv fyr som sang og spilte surt i Nirvana. Det var rett og slett ikke så mange som brydde seg om hva eller hvem Lenny Wolf var lenger.
Selv om Led Zeppelin inspirasjonen fremdeles var til stede, så var det helt tydelig at Lenny Wolf i langt større grad både forsøkte og til dels lyktes å gjøre det til sin egen greie. Det blir gjerne slik når Lenny har traktert alt fra låt skriving til produksjon. Det er bare trommer og tangenter han ikke har rørt.
Albumet begynner overraskende nok med semi-balladen I've Been Trying, som nærmest blir en unnskyldning for hans dustete oppførsel tidligere. Deretter følger mitt favoritt spor i Should I. En svulstig og tung sak som balanserer på kanten til pompøs. Her øses det på med gitarer og keyboards og ikke minst Lenny's fantastiske men skjøre stemme. Også Shot Down og tittelsporet er bygd opp på denne måten og er av platas absolutte høydepunkt.
Litt mindre komplisert blir det i You'll Never Know, You're Not the Only...I Know og Stay. Sistnevnte like enkel og kraftfull som Do You Like It fra In Your Face albumet.
Alt i alt fremstår Hands Of Time som Kingdom Come's mest komplette album. Den er kraftfull, men samtidig skjør og vakker på en og samme tid. Den kan brukes til å spille luftgitar til, eller bare lukke øynene og drømme seg langt vekk...
[Listening to: Should I - Kingdom Come - Hands Of Time (5:38)]
En knapp time av Blue Öyster Cult sin opptreden fra årets Sweden Rock Festival i Söljesborg kan du høre på Svensk P4 i dag fra klokka 20:03.
Blue Öyster Cult har holdt det gående i førti år, og selv om det har gått sju år siden deres forrige studio album, Curse Of the Hidden Mirror, er de stadig å se ute på tur. I kveld har du muligheten til å oppleve noen av deres største låter, slik de hørtes ut nå i år.
Skulle det ikke passe å høre på konserten i dag, så ligger den ute som stream på P4 Live sine hjemmesider i en hel måned. Live sendingen i kveld finner du HER.
[Listening to: Anything Goes - AC/DC - Black Ice (3:23)]
Er du lei av å scrolle deg igjennom uendelige nyheter på Blabbermouth som omhandler lunsjen til Lars Ulrich, Axl Rose's føflekk, eller om bøttevis med band du ikke liker?
Nå kan du lage "ditt eget" musikkmagasin hvis du skulle være så heldig å ha en konto på Last.fm, iLike, Playlist.com, Pandora, MyStrands eller MOG. IdioMag heter tjenesten og den genererer opptil seks dagsaktuelle nyheter om dine favoritt artister og band basert på hva du har hørt mest på eller liker best.
Nyheter basert på mine Last.fm lister kan du lese her, eller du kan bla deg igjennom den hendige lille saken under.
[Listening to: Don't lie - Billionaires Boys Club - Something Wicked Comes (4:36)]
En fem spors EP som ble utgitt i 1984 og inneholder låter fra de Australske utgivelsene av High Voltage og Dirty Deeds som ikke var å finne på de versjonene vi hadde tilgang i vår del av verden. Jailbreak og Baby, Please Don't Go skulle uten tvil ha vært inkludert på de opprinnelige internasjonale AC/DC utgivelsene. De tre andre er av mer middels standard og mest for de mer hardbarka AC/DC fansen. 6,5/10
Helloween - Gambling With the Devil (2007)
Power metal pionerene Helloween holder fremdeles koken etter nesten 25 år. Selvfølgelig finner vi bedre album, men Helloween skuffer aldri og det er mer enn nok her til å finne det interessant. Kill It, Paint A New World og The Bells Of the 7 Hells er beviset for at de fremdeles greier å skrive låter med snert og med en passe dose humor i alvoret. 7/10
Opeth - Watershed (2008)
Opeth beveger seg stadig lenger i fra sitt opprinnelig black metal utspring. Her finner vi minst like mye inspirasjon fra 70-talls progrock, jazz og klassisk musikk. Det har nær sagt som vanlig blitt et solid album, selv om man kan lure på hvor dette kommer til å ende hvis bandets mastermind Mikael Åkerfeldt fortsetter denne utviklingen også på de neste utgivelsene. egentlig spiller det liten rolle, for det er litt begrenset på hvor bredt man når med låter som sjelden klokker inn under ti minutter. Watershed er verdt reisen. 8/10
Savatage - Hall Of the Mountain King (1987)
Det må være klimaet i Florida som gjør at de har dyrket så mange bra progressive metal band. Vi hadde Crimson Glory på slutten av 80-tallet og nå om dagen er det Kamelot (med litt touch av Sørskogbygda) som bærer denne tradisjonen videre.
Med Hall Of the Mountain King føyer Savatage seg inn i rekken av uttallige band og artister som har latt seg inspirere av Edvard Grieg's Dovregubbens Hall. Prelude To Madness er spunnet rundt selve Dovregubbenss Hall temaet og tittelsporet som følger er åpenbart inspirert av det samme.
Ellers er låter som 24Hrs. Ago, Strange Wings og White Witch verdt å merke seg. 7,5/10
Sepultura - Blood-Rooted (1997)
En samling med tidligere uutgitte låter. Her får vi servert demo versjoner, outtakes, cover-låter og live låter fra perioden 1992 til 1996. Selv om utgivelsen først og fremst er myntet på de med allerede godt kjennskap til bandet, så er det ikke noe i veien å begynne her hvis man ønsker å utforske det ypperste av brasiliansk metal. 6,5/10
Tank - War Of Attrition Live 1981 - Expanded Edition (2006)
Dette er en samling med konsertopptak, demoer og radio session låter i fra den tiden Tank var en av N.W.O.B.H.M. utfordrerne. Opptakene er hentet i fra Algy Ward's private samling med opptak. Det bærer lydkvaliteten preg av, og er dessverre med på å ødelegge en ellers god idé. Sånn sett er dette bare en utgivelse for folk med spesiell interesse i bandet. 5/10
[Listening to: Love power - Eddie Ojeda - Axes 2 Axes (3:36)]
CD platene strømmer inn i et slikt tempo at jeg har problemer med å skrive omtaler fort nok. Jeg går for en enkel løsning for å komme ajour.
Angel - On Earth As It Is On Heaven (1977/2008)
Klassisk utgivelse som regnes som en av de tidligste AOR abumene. Ble kåret som årets band dette året av Circus Magazine foran Heart og Boston. Har kanskje ikke tålt tidens tann, men denne begrensete utgaven vil bare bli kulere å ha i CD hylla med åra. 6/10
Demon - Night Of the Demon (1981/2001)
Skummelt cover og skummelt navn. Musikken er i forholdsvis streit N.W.O.B.H.M. standard. Noen bra låter finner vi her, men lever ikke opp til kult-klassiker statusen denne har fått. 6/10
Guns n' Roses - Appetite For Destruction (1987)
Jeg har ventet i årevis på en remastret utgivelse av denne, men tålmodigheten tok slutt. Ubestridt klassiker. 8,5/10
Iron Maiden - Iron Maiden (1980/1998)
Det var her det hele begynte. Solid debut, hvor det bare er produksjonen som ikke holder mål i 2008. 7/10
Iron Maiden - Somewhere in Time (1986/1998)
Når jeg fant ut at vinyl utgaven min var slitt ut, så var det bare å skaffe seg favoritt skiva på CD. 10/10
Iron Maiden - The X-Factor (1995)
Steve Harris finner igjen låtskriver formen etter et par middels skiver i No Prayer For the Dying og Fear Of the Dark. Bruce sin erstatter Blaze kler den mørke stemningen på skiva på mer en godkjent måte. 7,5/10
Kamelot - Ghost Opera - The Second Coming (2008)
En utvidet utgave som inneholder video klipp, live låter og ekstra studio spor. Fint for oss som aldri fikk somlet oss til å kjøpe den ordinære utgaven. Bandet er fra Florida, men den store stemmen står Sørskogbygdingen Roy Kahn for. 8/10
Kent - Hagnesta Hill (1999)
Som alltid med Kent består albumene deres av et knippe fantastiske og et knippe med kjedelige låter. En Himmelsk Drog er forøvrig nesten verdt albumet alene. 6,5/10
Det er blitt gitt ut heavy metal versjoner av Abba låter. Pat Boone har tolket kjente hard rock låter i easy-listening versjoner. Da skulle det bare mangle at noen kom på ideen om å danne et Bee Gees hyllest band og spille inn noen av de største låtene deres i heavy metal tapning.
Tragedy heter bandet, og utrolig nok funker det noe helt vanvittig. Det på tross av at jeg får oppriktig vondt langt inn i sjelen hvis jeg skulle streife innom en radiostasjon i det Bee Gees spilles.
Dette her, derimot, er virkelig en oppstiver på en vindfylt og ellers grå mandag.
Mere Tragedy får du ved å gå inn på deres hjemmeside. God fornøyelse!
Rett over nyåret fortsetter EMI å gi ut remastrede utgaver av gamle UFO klassikere. Nå har omsider tiden kommet for albumene som kom ut etter at Michael Schenker fikk fyken i 1979. Det er No Place To Run, The Wild, The Willing And The Innocent og Mechanix som i første omgang slippes i nye og utvidede utgaver. Bonus sporene står i hovedsak av tidligere ikke utgitte live låter, i tillegg til Heel Of A Stranger som befant seg på b-siden av Let it Rain singelen og er selvfølgelig inkludert på Mechanix.
Da er det bare Making Contact og Misdemeanor fra perioden Phenomena til Misdemeanor som ikke har blitt gitt ut på nytt de siste to åra. Forhåpentligvis dukker disse to opp i løpet av kort tid også.
Den magiske datoen er 19. januar og vi er med det allerede sikret en god start på 2009.
[Listening to: War Cry - W.A.S.P. - The Headless Children (5:33)]
Litt forspist, men ellers i godt mot, ble den tradisjonelle fårikål kvelden gjennomført i går kveld. Jeg sørget for maten og Arne for underholdningen, som denne gangen bestod av filmen Children Of Men.
Når omsider maten hadde sunket litt og filmen var over, fortsatte kvelden med kanal surfing, prøving av diverse digital kameraer og Arne's hendige Asus EEE. Til slutt endte vi opp lettere hengslengt i hver vår sofa og hadde det morro med å kommentere alle idiotene som sendte inn sms'er til Dansband Svisj.
Etter å ha sett Den Andre Siden kan jeg ikke forstå hva som skal være så farlig med den. Det verste som kan skje er at skole elevene får et uvanlig og vel fortjent avbrekk fra de daglige sysslene, og det igjen kan faktisk føre til større lærelyst.
Jeg har bare en ting å si til disse KrF folka. De kan ta med seg Bobsey-barna bøkene sine og dra til det helvete som ikke finnes.
Når vi allerede er inne på barn og "skumle" temaer, passer det bra å presentere en dokumentar som Arne sendte meg forleden. Det handler om et heavy metal band som består av barn og ungdommer på mellom 10 og 13 år. Hatred kaller de seg og kommer fra Skottland. Vi følger bandet i forberedelse mot deres første konsert og foreldrenes til tider noe misforståtte forsøk på å støtte sine poder.
Selv om Nevermore har tatt seg en lengre pause, så har ikke alle tatt livet med ro. Warrel Dane har passet på å gi ut sitt aller første solo album.
Det er en mørkere og mer personlig side av Warrel Dane vi opplever på hans solo debut. Dessuten er låtene enklere og mer direkte i sin uttrykks form enn hva som Warrel Dane vanligvis serverer oss til daglig. Det er helt tydelig at målet har vært å fremheve tekstene enda mer her enn tidligere. Noe som har gitt låtene en annen dimensjon og nerve enn hva vi er vant til med Nevermore.
Dette albumet er på sitt aller beste når man greier å koble ut alt som har med Nevermore og lytter på det i kraft av seg selv. Da innser man hvilket mesterverk dette er. Du skal være rimelig avstumpet følelsesmessig hvis låter som When We Pray, August, Brother eller Let You Down ikke på en eller annen måte berører deg. For de fleste av oss har opplevd den daglige gleden, smerten og sorgen i forbindelse med livet, kjærligheten og døden. Warrel Dane setter ord på dette som gjør at det går kaldt nedover ryggen på en.
Warrel Dane har alltid sagt at Paul Simon er en av hans største inspirasjonskilder og da er det rett og rimelig at han gjort plass til sin egen tolkning av Patterns. I tillegg finner vi også Lucretia My Reflection, som er en gammel Sisters Of Mercy låt.
Praises To the War Machine har blitt et fantastisk album, og er foreløpig sterkeste utfordrer til årets album. 9/10
Testament - The Formation Of Damnation (2008)
Det skulle gå ti år før Testament slapp et nytt album. Først og fremst fordi vokalist Chuck Billy måtte operere bort en hjernesvulst for noen år siden, og det tar gjerne litt tid å bli helt frisk igjen etter slikt.
Når Alex Skolnick annonserte at han var på vei "hjem" igjen, så ble ikke forventningene akkurat mindre.
Kanskje ble forhåpningene i største laget. Etter en lovende start med More Than Meets the Eye, så greier ikke de neste låtene å heve albumet ytterligere, selv om Henchmen Ride og The Persecuted Won't Forget begge ligger godt på pluss siden.
I det store og hele har det blitt et album på det jevne hvor jeg savner en eller to låter som kunne ha hevet albumet. Vi får håpe det skyldes at de er litt rustne etter det lange oppholdet og at alt er pusset skikkelig til neste gang. 7/10
Judas Priest - Nostradamus (2008)
Det er ikke mye jeg har vokst fra meg siden jeg var tenåring, men et par ting har sluttet å skremme, forbause eller interessere meg. Det ene er UFO'er og romvesener. Det andre er Nostradamus og alle teoriene, konspirasjonene, løgnene og spådommene om og av han.
Når Judas Priest annonserte for et par år siden at de jobbet med et dobbelt konsept album om Nostradamus, så fikk jeg assosiasjoner til Dennis Leary vitsen om hva som ville skje hvis man låste inn Mötley Crüe inn i et rom med ett tonn dop.
Det er altså ikke helt lett å forsøke seg på dette albumet uten å ha noen sperrer eller hindringer som ligger og lurer i bakgrunnen.
Så til det store spørsmålet. Holder det mål? Både ja og nei.
Ja, fordi du får fortalt en historie som du lett kan følge fra A til Å. Det krever at man ikke bare må høre på hele greia, men også med alle låtene i riktig rekkefølge. Den nye mp3-generasjonen er vel ikke akkurat kjent for å dyrke den tradisjonelle album lyttingen, men som konsept album er det ikke mye å sette fingeren på. I beste fall kan det føre til at flere oppdager gledene ved å høre på et helt album. Produksjonen er bra og for de som kjøper denne på CD får et usedvanlig flott utformet booklet å bla i.
Nei, fordi Judas Priest går til tider langt fra det som opprinnelig er deres grunnleggende sound. Selvfølgelig er det helt naturlig at det hentes inspirasjon fra musikken som var på Nostradamus tid. Det er helt greit at det synges på italiensk ved et par tilfeller. De kunne derimot ha spart oss for den pompøse dramaturgien. Det pøses på med synth gitarer og Rob Halford holder seg stort sett et godt stykke under den tradisjonelle kastrat vokalen. De har tidligere greid å lage dramatiske låter med høy gåsehud faktor uten noen hjelp av synth i Love Bites, Blood Red Skies og Night Crawler. Dessuten er det langt imellom høydepunktene. Første disken begynner og avslutter bra, mens alt midt i mellom fremdeles etter 7-8 lytt er en grå masse med forholdsvis pregløse låter, epiloger og prologer. Følelsen er som å gå seg vill på snaufjellet i tett tåke. Disk to er langt bedre. Her finner vi de to beste låtene i Alone og tittelkuttet, samtidig som man ikke går seg vill i mellomtiden.
Judas Priest skal ha for at de ikke prøvde å lage Screaming For Vengeance del fire, for det hadde vært det aller enkleste. Ingen ville ha husket det albumet om noen år, men Nostradamus vil bli diskutert så lenge det finnes Priest-fans der ute. 6/10
Crimson Glory - Transcendence (1988)
Regnes blant den gjennomsnittlige fan som det beste av Crimson Glory's album. Jeg på min siden greier ikke å bestemme meg mellom denne og deres første. 7,5/10
The Hellacopters - Supershitty To the Max! (1996)
Hellacopters er for tiden på avskjedsturné. Debuten fra 1996 lever opp til navnet. Dette er musikk som passer best med øllen i venstrehånda og høyre knyttneve høyt hevet i lufta (eventuelt godt plantet i trynet på sidemannen). 6/10
Twisted Forever - A Tribute To the Legendary Twisted Sister (2001)
Slike tribute album er mest for kuriositetens skyld, og her spriker det i alle retninger både kvalitetsmessig og sjangermessig. Høydepunktene står Motörhead, Anthrax og Overkill for. Twisted Sister medvirker på sin side med å gjøre en respektabel cover på AC/DC's Sin City, mens ytterpunktene finner vi i rapperen Chuck D, Cradle Of Filth og Fu Manchu's bidrag. 5,5/10
[Listening to: Alone - Judas Priest - Nostradamus (7:50)]
Ettersom det var en usedvanlig flott solnedgang over Blåenga i Våler i kveld, passet jeg på å få tatt noen bilder. Da jeg hadde lagt over bildene over på min PC, oppdaget jeg noe merkelig på ett av bildene.
Selv om jeg tok flere bilder med bare sekunders mellomrom, er det bare på dette bildet som dette lyset og omrisset av noe udefinerbart vises. Da kan jeg med sikkerhet utelukke at dette kan være ett fly eller en jetjager.
Mest sannsynlig er det et lysfenomen som oppsto i forbindelse med solnedgangen jeg har fanget på kameraet, selv om det er fristende å leke med tanken om at dette kan være ett fartøy fra en helt annen kant av universet...
[Listening to: The Unforgiven III - Metallica - Death Magnetic (7:46)]
Hva har Black Sabbath albumene Sabbath Bloody Sabbath, Sabotage, Technical Ecstacy og Never Say Die! til felles? De var i det hele og store forholdsvis ukjent terreng for meg. Ganske utrolig siden Master Of Reality og Volume 4 var blant albumene som gjorde varig inntrykk på meg en regnfull sommer i 1981.
Castle Communication slapp remastrede versjoner av disse albumene i 1996. Siden de allerede hadde gjort en glimrende jobb med tidligere Nazareth og Iron Maiden utgivelser, så var valget lett på hvilken versjon jeg ville ha.
Black Sabbath - Sabbath Bloody Sabbath (1973)
Jeg har alltid vært usikker på om det er Volume 4 eller Heaven and Hell som er verdens beste heavy metal skive. Nå er jeg helt sikker. Det er Sabbath Bloody Sabbath. Jeg skal være enig i at bandet sluppet et par andre album som både er viktigere og mer sjanger definerende enn dette, men det betyr ikke nødvendigvis at de er bedre.
På Sabbath Bloody Sabbath balanseres de velkjente Iommi riffene med en passe dose eksperimentering og et knippe velskrevne låter.
Når Ozzy erklærer at "I'm the world that hides the universal secret of all time" i A National Acrobat, så er det med all verdens selvtillit og overbevisning. Det er denne selvtilliten som preger albumet. Derfor inneholder albumet en akustisk instrumental som er så vakker at menn begynner å gråte (Fluff). Eller Who Are You som i sin helhet er bygd på verdens kaldeste og mørkeste synthesiser riff, som får det meste som Kraftwerk og Trent Reznor har lagd til å fortone seg som muntert.
Synthesiseren tlhørte for øvrig Rick Wakeman (ex-Yes) som selv er med på den langt mer humørfylte Sabbra Cadabra, som på tross av tittelen inneholder en av rockehistoriens mest naive og sukkersøte kjærlighets tekster.
Når jeg ennå ikke engang har nevnt Killing Yourself To Live, Looking For Today og Spiral Architect, så er jeg ikke i tvil om at dette mesterverket absolutt er en av de aller sterkeste kandidatene til tidenes metal skive. 10/10
Black Sabbath - Sabotage (1975)
Sabotage er bare fortsettelsen på rekken av udødelige Black Sabbath klassikere. Den største forskjellen med denne og resten av hurven er at Sabotage tok et helt år å spille inn. Spesielt Ozzy var lite fornøyd med akkurat det, og presterte ved flere anledninger i forbindelse med promoteringen av albumet å si at han hatet låtene, skiva, resten av bandet og verden for øvrig.
Noe som var et resultat av for mye dop og en stadig voksende konflikt innad i bandet.
Det spiller liten rolle hva Ozzy måtte mene eller ikke mene. Låter som Hole in the Sky og Symptom Of the Universe kommer man ikke unna når det er snakk om klassiske Sabbath øyeblikk. Når det gjelder resten av albumet, er det mer preget av eksperimentering enn tidligere. Det resulterte i uvanlig lange låter som Megalomania og The Writ, samt den merkelige Am I Going Insane (Radio)
Det største problemet er at låtene spriker i alle retninger og albumet fremstår som en litt dårlig planlagt lapskaus. Mulig at ideen med å la alle låtene gå inn i hverandre var for å skape et inntrykk av helhet, men så lenge låtene i det store og hele er bra så får man tåle at alt ikke henger på greip. 8/10
Black Sabbath - Technical Ecstacy (1976)
Noen hyller dette albumet opp i skyene, mens andre nærmest skyr det som pesten. Jeg havner litt sånn midt i mellom.
Det er ingen tvil om at det er en sliten og uinspirert utgave av Black Sabbath vi hører på denne skiva. For første gang opplever vi at bandet går skikkelig på snørra ved enkelte tilfeller. All Moving Parts (Stand Still), She's Gone og ikke minst It's Allright er høyst tvilsomme bidrag. På sistnevnte låt er det til og med Bill Ward som trakterer vokalen. Vi vet alle at trommeslagere bør holde seg langt unna mikrofoner.
Noen lyspunkter er det heldigvis også. Dirty Women regnes som en av klassikerne og er den låta, sammen med åpningskuttet Back Street Kids som ligger tettest mot det klassiske Sabbath soundet. En personlig favoritt er Gypsy, selv om enkelte deler av låta minner aller mest om Mannfred Mann's Earth Band. Låta har en sjelden bra melodi, som ellers er mangelvare på dette albumet. 5/10
Black Sabbath - Never Say Die! (CD1978)
Black Sabbath var på kanten av stupet etter Technical Ecstacy turneen. Ozzy forlot bandet og ble en kort tid erstattet av ex-Savoy Brown vokalist Dave Walker. Det varte ikke lenge før Ozzy var tilbake og det resulterte i et siste album med Ozzy bak mikken.
Selv om albumet i seg selv aldri gjorde noe stort av seg blant kritikere eller fans, så maktet to av låtene å havne på hitlistene i England. Inntil da var det bare Paranoid som hadde tatt steget inn på singel listene.
Klok av skade og ikke minst for å imøtekomme Ozzy's krav om et album med låter som også kunne framføres live, så er det langt mellom prog elementene her. Begge listeplasseringene i Never Say Die og A Hard Road er bygd over enkle riff og melodilinjer. Sammen med Johnny Blade og Junior's Eyes utgjør de albumets absolutte høydepunkt. Bandet unngår de største katastrofene, men de resterende låtene blir ikke noe annet enn fyllmasse i den store sammenhengen.
Så da var det kanskje best for både Black Sabbath og Ozzy at de endelig gikk hver sin vei etter denne skiva. 6,5/10
[Listening to: Great depression - Nuclear Assault - Survive (3:32)]
Det var på høy tid at jeg endelig fikk anledning til å oppleve live musikk igjen. Syv år hadde det gått siden jeg så Ratt, Alice Cooper og Dio i Oslo Spektrum. Slik opplevde jeg halvparten av årets Metal Rock Fest på Lillehammer.
Ute-scenen:
Twisted Sister (USA)
Alle Twisted Sister hatere, få deres bakterie befengte tastatur vekk fra bloggen min og fortsett å hør på den triste musikken deres. Coldplay, U2, Limp Bizkit eller hva de nå alle heter…for…
…Twisted Sister er fremdeles noe av det morsomste man kan oppleve i edru tilstand og med klærne på.
Det beviste de en gang for alle med sitt høy energiske show under Metal Rock Fest på Lillehammer. 22 år siden de sist besøkte Norge, da de inntok Drammenshallen under Come Out And Play turneen, var de altså tilbake på norsk jord. Denne gang for å markere at det har gått ett kvart århundre siden You Can’t Stop Rock & Roll så dagens lys.
Selvfølgelig startet det hele opp med tittelsporet fra nevnte skive og gikk rett inn i The Kids Are Back.
Dee Snider var strålende opplagt og serverte vittigheter både over og under beltestedet. Vi sang, lo, hoppet, headbanget, svingte knyttneven i været og hatet de voksne igjen.
Før vi hadde fått summet oss var allerede Stay Hungry, The Beast, Ride To Live, Live To Ride, Like A Knife in the Back og I Believe in Rock 'n’ Roll unnagjort.
Når den velkjente trommeintroen til We’re Not Gonna Take It runget over plassen, nådde stemningen nye høyder og derfra og inn hadde Twisted Sister all makt i hele verden.
De overrasket med å spille The Fire Still Burns og det ble stående som mitt høydepunkt i konserten, da det alltid har vært en av mine aller største Twisted Sister favoritter.
Etter Burn in Hell og The Price forlot de scenen, men det var aldri snakk om at de skulle få lov til å dra fra Lillehammer uten at de hadde gitt oss I Wanna Rock, Come Out And Play og helt til slutt S.M.F.
Så gikk vi lykkelige ut i den mørke natta, og det slo meg ikke før nå at de ikke spilte en eneste låt i fra Under the Blade….
Twisted Sister - You Can't Stop Rock 'n' Roll:
Kamelot (USA/Norge)
Visst kan Sørskogbygdningen Roy synge. Han er sikkert ikke den eneste derfra som kan ta en trall, men ingen andre kan skilte med å spille i et kjent band med hundretusener av tilhengere verden over. På Lillehammer spilte han så og si på hjemmebane og Kamelot var uten tvil det bandet som teknisk sett var et lite hakk bedre enn de andre denne fredagen.
Naturlig nok var det hovedvekt på låter fra den ferske The Ghost Opera i starten av konserten før vi etter hvert ble servert klassikere som Karma, Farewell, publikumsfavoritten Centre Of the Universe og helt til slutt March Of Mephisto. Lyden var upåklagelig og skumringen, lys og pyro effekter hjalp til å sette Kamelot’s musikk i riktig setting. Visuelt sett var de nesten helt på høyde med storheter som Kiss og Iron Maiden. Ett konsert øyeblikk for minneboka.
Kamelot - When the Lights Are Down:
White Lion (Danmark/USA)
White Lion var som en bil uten motor. Du kommer ingen vei uten at noen dytter. Mike Tramp dytter på det han kan, men det hjelper så lite når gitaristen i bandet ikke er Vito Bratta. I stedet sto det en vettskremt saltstøtte av en gitarist ytterst til høyre på scenen og prøvde å gå i ett med høytalerne. Dessverre avslørte den røde gitaren hvor han var.
Lady Of the Valley var eneste høydepunkt i en ellers forutsigbar og middelmådig opptreden av Mike Tramp og hans hvite løver. Eneste trøst får være at deres danske venner i Fate var verre. Uendelig verre...
Hanoi Rocks (Finland)
Hvis White Lion var festivalens nedtur, så var Hanoi Rocks kveldens overraskelse. Det ble en time med svett rock & roll og den hyperaktive vokalisten Michael Monroe.
Hanoi Rocks fikk nærmest legende status etter at bandet ble oppløst kort tid etter trommeslager Razzle’s tragiske død i 1984. I 2003 besluttet imidlertid Michael Monroe og gitarist Andy McCoy å vekke bandet fra dvalen og har siden da gitt ut flere album og turnert jevnlig.
Foto: Kristoffer Øverli Andersen, gd.no
Selv med minimal kjennskap til deres låter, lot jeg meg imponere av energien til både bandet for øvrig og ikke minst Michael Monroe’s viltre sceneopptreden. Skulle jeg ha gjort de samme krumspringene, så hadde ikke et kobbel av verdens beste naprapater greid å få brekt meg opp av senga på en uke. Skremmende med tanke på at jeg tross alt er ni år yngre.
Det er ikke sikkert at jeg noensinne kommer til å kjøpe et Hanoi Rocks album, men det er ikke umulig at jeg ser dem live flere ganger hvis anledningen byr seg.
The Wildhearts (UK)
Første band på ute scenen var de britiske støyrockerne The Wildhearts. Dette var nok det beste bandet de fleste på festivalen aldri så, for det var bare noen titalls tilskuere på plass da de dro i gang konserten. Det så ikke ut til å legge noe demper på deres opptreden, som oste av spilleglede og en bortimot ren kavalkade av deres mest kjente låter. Jeg har aldri fått noe særlig grep på deres studio album, men Suckerpunch, Caffeine Bomb, My Baby Is A Headfuck og I Wanna Go Where The People Go er alle låter som er lagd for å spilles live. The Wildhearts satte standarden og det var noen som ikke skulle klare å leve opp til den...
Inne-scenen:
Trouble (USA)
Selv uten vokalist Eric Wagner og trommeslager Jeff Olson som forlot bandet tidligere i år, var det ingen tvil om hvem som var kveldens beste band på inne scenen.
Kanskje burde Trouble ha fått brukt sin tilmålte tid på ute scenen. Om ikke noe annet, fått spille på et annet tidspunkt da store deler av settet deres kolliderte med både Kamelot og Twisted Sister. Kory Clarke (ex-Warrior Soul) gjorde en bra figur som den nye vokalisten og skilte seg ikke nevneverdig mye i fra Eric Wagner. I det hele tatt fremsto de dønn solide i den snaue halvtimen jeg så dem, selv om jeg aldri fikk oppleve mine favoritter The Tempter og Assassin denne kvelden (og kanskje ingen andre, da disse to ikke har figurert blant låtene de har spilt tidligere på turneen). Av låtene jeg faktisk fikk med meg var Trouble Maker og tittelsporet fra det nye albumet Simple Mind Condition.
Trouble - Simple Mind Condition:
Fate (Danmark)
Fate kan knappest påberope seg noen storhetstid. Ikke engang på 80-tallet. De slapp et par helt greie album, men manglet låtene som skulle til for å skille seg ut i mylderet av andre band som håpet på å bli den neste Bon Jovi eller Europe.
Jeg finner ikke ord på hvor patetisk og elendig deres opptreden var, men får håpe for de som fremdeles var der etter den tredje låta opplevde stigning i programmet…
Alestorm (Skottland)
Noe ufrivillig ramlet jeg over disse piratene i fra Skottland. For jeg skulle egentlig ta en titt på Adam Bomb, men tiden løp løpsk da jeg fant en bod som hadde uendelige hyllemeter med musikk som kunne tenke seg å bli med meg hjem.
Da jeg endelig fikk rotet meg inn, så hadde Adam Bomb for lengst forlatt åstedet og Alestorm var i gang med sitt tokt. Bandet slapp sin debut Captain Morgan's Revenge tidligere i år, og bandet drar sitt pirat uttrykk milevis lengre enn det deres musikalske naboer i Running Wild gjør.
Bandet virket samspilte og krydret det hele med generell pirat-rølp i mellom låtene. Jeg vil tro at låtene de spilte i det hele og store var hentet fra albumet. Terror On the High Seas var en av titlene jeg plukket opp og var kanskje den som gjorde mest inntrykk. ------------
Alle YouTube videoene er opptak fra årets Metal Rock Fest.
[Listening to: The tempter - Trouble - Psalm 9 (6:37)]
Det tok ikke lang tid før det man kunne finne opptak fra Twisted Sister's, jeg vil påstå, allerede legendariske opptreden fra Metal Rock Fest i går på YouTube. Nederst i høyre billedkant ser du inne mellom bakhodet til en fyr med hanekam, dette er høyst sannsynligvis bassisten i The Wildhearts. Uansett ble jeg stående ved siden av gutta i fra bandet, så jeg passer på å skryte på meg å ha hengt sammen med The Wildhearts under konserten...
Jeg melder herved min ankomst til årets Metal Rock Fest på Lillehammer. På grunn av stramt familiært program i helga har jeg desverre bare muligheten til å være der på fredag, men med band som The Wildhearts, White Lion, Hanoi Rocks, Kamelot og Twisted Sister på plakaten burde det uansett bli en begivenhetsrik ettermiddag. Hvis det er overkommelig avstand til den andre scenen, så har jeg håp om å få meg deler av Trouble og Tygers Of Pan Tang sine konserter i tillegg.
Tidligere i dag fikk jeg mail på at noen hadde skrevet en kommentar på denne saken. Denne noen var ingen andre enn selveste Pär Fontander! Han kunne berolige oss alle om at han ikke var tatt til fange av Den Svenske Dansband Mafiaen, og at han fremdeles elsker hardrock.
Dette skrev han:
Hej. Pär Fontander skriver detta.
Till att börja med vill jag säga att jag är hedrad att läsa om spörsmålen om var jag blev av. Dessutom är jag glad över att många minns mina program.
Det är dock inte jag som spelar önskemusik med Arvingarna om kvällarna. Jag är inte ett offer för "dansbandsmaffian". Hmmm...
Jag älskar fortfarande hårdrock, men min musiksmak sträcker sig - vilket den alltid har gjort - även till bredare vyer, som till exempel rock, punk, pop och flamenco. Kort sagt: musik som har attityd och ger mig känslomässiga upplevelser.
Jag hoppas att ni alla Rockbox-lyssnare och Diezel-tittare mår gott och att ni får en fortsatt underbar sommar !!!
Judas Priest er ute med sitt mye omtalte konseptalbum om legen, astronomen, matematikeren, healeren og ikke minst spåmannen Nostradamus (Michel de Nostredame (f. 1503 – d. 1566)).
For å komme i rett stemning og at det er minst 20 år siden jeg leste om Nostradamus sist, fant jeg ut at det var på høy tid å friske opp mine kunnskaper om denne skøyeren som fremdeles i 2008 har evnen til å forbløffe folk.
Som de fleste sikkert har fått med seg skal Nostradamus ha forutsett store begivenheter i verdenshistorien som Den Franske Revolusjon, Verdenskrigene, Atombomben og 11. September i sine 942 spådommer (Quatrain)som han publiserte i bøkene The Prophecies og The Almanacs før han døde. Nå var ikke Nostradamus den eneste som bedrev dommedag profetier på den tiden. Mens alle andre enten ble sett på som bløffmakere, gale eller djevelens medhjelpere, så fikk Nostradamus ei beunderinne i den franske dronningen Catherine de Médicis og dermed var hans ettermæle sikret.
Spådommene til Nostradamus var opprinnelig skrevet på latinsk og gammelfransk i dikt form på fire linjer (Quatrain). Da han i tillegg bruke billedlige uttrykk og uklare vendinger i språket, var man nødt til å ty til en høy grad av fortolkning av tekstene allerede da disse skulle oversettes til fransk.
Tilhengere av Nostradamus mener at hans spådommer er av forbløffende treffsikkerhet, men sannheten er at de fleste tekstene er så vage at de kan tolkes i hvilken som helst retning. Derfor krangles det også blant Nostradamus tilhengere om hvilken hendelse noen av profetiene eventuelt forutså. Et eksempel er en person med navn Mabus som dukker opp i flere profetier. Det har blitt påstått at Mabus måtte ha vært Napoleon, Adolf Hitler, Yasser Arafat, Osama Bin Laden, George W. Bush og noen til. Nå er mange overbevist på at den "nye" Mabus må være Barack Obama.
Noen få ganger oppgir Nostradamus eksakte år og datoer. Blant annet "forutså" han at dommedag skulle inntreffe 11.august 1999. Noen dommedag ble det ikke, men som astronom og matematiker var det en smal sak for Nostradamus å finne ut når neste totale solformørkelse over Frankrike ville oppstå. Solformørkelsen nevnes ikke, men hentyder at denne dagen vil bli et sant helvete. Han hadde ikke helt tatt høyde for at vi i 1999 visste at en solformørkelse ikke var noen tegn på verken Guds vrede eller dommedag, slik de trodde i gamle tider. Senere har denne profetien på kreativt vis også blitt linket til 11. September.
Som nevnt tidligere er det stor grad av usikkerhet i disse profetiene. I tillegg til fantasifull tolkning, har enkelte også til tider tydd til passende omskrivninger av spådommene. De siste årene har 11. September vært den opplagte begivenhet å koble opp mot Nostradamus. Når sant skal sies så finner man ikke så mange bevis på at Nostradamus kan ha "sett" og dermed spådd denne hendelsen. Slik lyder en direkte oversatt spådom fra fransk til engelsk: "Earthshaking fire from the centre of the earth will cause tremors around the New City. Two great rocks will war for a long time, then Arethusa will redden a new river." (Century I, Quatrain 87)
En kjedelig person som meg ser ikke denne teksten som noe annet enn beskrivelse av et jordskjelv og påfølgende vulkanutbrudd i umiddelbar nærhet av en by. I dette tilfellet Napoli, som nettopp betyr Den Nye Byen og som ligger mellom to aktive vulkaner. Vi kan si at Nostradamus fikk rett med denne profetien, da Vesuv har hatt fire ødeleggende utbrudd etter hans død. Samtidig hadde han oddsen på sin side da Vesuv er en av verdenshistoriens farligste og mest aktive vulkan. Noe han var klar over allerede da, selvfølgelig. Med litt kreativ rettskrivning lød det samme verset slik etter 11. September: "Sea of fire at the world centre, The tower of the new city will tremble: Two great blocks will be at war for a long time, Then Arethusa will redden a new river."
Aviser og andre medier ble et lett bytte og snart var det en sannhet at Nostradamus hadde spådd 11. September, og nye ukritiske dokumentarer ble laget. TV Norge har selvsagt sendt dem alle.
Hvor enn Nostradamus måtte være nå, så sitter han sikkert å humrer godt i skjegget sitt. Eller kanskje han sitter der og tramper takten til tittelsporet fra Judas Priest sitt nye album?
Mer fakta om Nostradamus kan du lese på: Nostradamus.org. Hvis ikke fakta er det viktigste, så kan du lese mye morsomt her: Nostradamus101.com
PS! Omtalen av Judas Priest's Nostradamus kan jeg "se" komme ved en senere anledning. Jeg vet ikke nøyaktig tid, men stedet blir omtrent her. Det står i profetien.
[Listening to: Wake Up (The Sleeping Giant) - Chuck D - Twisted Forever (3:41)]
At dette er Priest's beste album, kan jeg ikke være enig i. Jeg kan derimot ikke motstride det faktum at dette er en fordømt bra skive. 9/10
Testament - Low (1994)
Testament markerte 1994 med å gi ut sitt hardeste album siden The New Order. Mye skyldes nok at Alex Skolnick forlot bandet for å spille mer jazz inspirert musikk. Inn kom tidligere Death og Obituary gitarist James Murphy. Low vil alltid stå som en av de aller beste thrash metal skivene fra 90-tallet. 8,5/10
Whitesnake - Live...in the Heart Of the City (1980)
Jeans, t-skjorter, øl og tunge bluesrock riff. Det er ekte saker David Coverdale & co. serverer på denne live skiva. Når applausen dør ut etter at Mistreated har avsluttet disk 2, så begynner man på nytt igjen. Herlig! 8,5/10
Motörhead - No Sleep 'til Hammersmith (1981/1996)
Legendarisk live skive med det som engang var fortsatt er verdens mest høylydte band. Lemmy er kongen. 8/10
Whitesnake - Lovehunter (1979)
Lovehunter markerer starten på fem gyldne Whitesnake utgivelser. Bernie Marsden og Micky Moody bekler David Coverdale raspende stemme med tunge blues innspirerte riff. Tittelsporet og Walking in the Shadow Of the Blues er kanskje de to beste låtene Whitesnake noensinne lagde. De to låtene gruser samtlige låter på Slide It In, 1987 og Slip Of the Tongue helt på egen hånd. 8/10
Georgia Satellites - S/T (1986)
Noen ganger skal musikk bare være helt ukomplisert. Tre akkorder, seks øl og ti låter er alt du trenger for å komme i humør. 7,5/10
Bonfire - Live...The Best (1993)
Bonfire er et av de bandene som låter langt bedre live enn i et studio. Endelig får låter som Sweet Obsession, Youth Patrol, Champion og alle de andre låtene fra Fireworks og Point Blank ut potensiale sitt. To album som ble sørgelig overprodusert i håp om å nå det sagnomsuste amerikanske markedet. 7/10
King Diamond - House Of God (2000)
Nok en runde med konsept-grøss fra vår ondskapsfulle venn i Danmark. Solid, om ikke helt på høyde av det beste han har gjort. 7/10
Kent - Vapen & Ammunition (2002)
Kent føyer seg i rekken av kjöttbullar, Overskottsbolaget, Småland, hård rock og andre flotte ting som Sverige har å tilby når man er på ferie. Jeg kunne gjerne vært uten et par av de mest klissete låtene, men Sundance Kid og Kärleken Väntar er støy nok til å få klager i fra nederlenderne i nabo teltet. Fantastisk flotte er de også. Låtene altså. 7/10
Running Wild - Pile Of Skulls (1992)
Her finner vi opptil flere låter som IKKE handler om sjørøvere og plyndring, men Running Wild er fremdeles power-metalens svar på kaptein Jack Sparrow. Til tider litt klønete og ufrivillig morsom, men leverer innemellom skikkelige saker som Whirlwind og Sinister Eyes. 6,5/10
Michael Schenker Group - Super Rock '84 in Nagoya (Bootleg)
Forholdsvis bra lyd til publikumsopptak å være. Ellers ikke noe ekstraordinært spennende med dette opptaket som består hovedsakelig av de mest kjente M.S.G. låtene, ispedd et par UFO klassikere. 6/10
Kiss - Dynasty (1979)
Det er litt urettferdig at Dynasty har blitt stemplet som disco-albumet til Kiss. For det er bare i I Was Made For Lovin' You som disco inspirasjonen er åpenbar. Tar vi med en godkjent versjon av Stones låta 2,000 Man, Sure Know Something og Hard Times, så har vi beholdningen denne gangen. Resten av låtene er fyll materiale, men det skulle bli enda værre på Unmasked... 4/10
[Listening to: White buffalo - Running Wild - Pile Of Skulls (5:17)]
VG Nett melder at de tapte scenene fra sci-fi klassikeren Metropolis (1927) har kommet til rette. De ble funnet på et museum i Buenos Aires. Opprinnelig var filmen over tre timer lang, men det var en klippet versjon som ble gitt ut i sin tid, og som nå er sett av millioner siden den første gang ble vist i mars 1927.
Metropolis har vært inspirasjon for mang enn filmer, tegneserier og musikk artister igjennom årenen. Blade Runner (1982) og Tim Burton's Batman (1989) er begge sterkt inspirert av filmen, og alle vi som har lest Supermann vet at hans tilholdsted nettopp er i Metropolis.
Verden er i ferd med å gå av hengslene. Et sikkert bevis på det er at du kan lese en velskrevet kronikk av Kjetil Rolness om den tidligere Deep Purple bassisten og Black Sabbath vokalisten Glenn Hughes på Dagbladet.no.
På tross for sin helte status blant oss hard rockere, så er det bare sporadisk etter hans tid i Deep Purple han har viet til den type musikk. Her er noen anbefalinger som ikke inneholder alt for mye soul og funk:
Black Sabbath - The Seventh Star. Egentlig skulle dette være Tony Iommi's første solo album, men plateselskapet trumfet igjennom at den skulle gis ut under navnet Black Sabbath. Glenns tid i bandet ble kortvarig da han ble sparket fra den påfølgende turnén etter bare noen få konserter. YouTube klippet under er et sjeldent bootleg opptak fra en av disse konsertene.
Phenomena. Et prosjekt hvor Glenn både spiller og synger på flere låter. Spesielt den første skiva er å anbefale.
Glenn Hughes - Burning Japan Live og Return Of Crystal Karma. Det meste av solo skivene til Glenn blir for mye soul og funk for min smak, men disse to har jeg ingen invendinger mot. Live skiva inneholder låter fra flere av hans band og prosjekter med hovedvekt av Deep Purple låter. R.O.C.K. inneholder blant annet den blytunge Tony Iommi låta Gone, som leder til min siste anbefaling:
Tony Iommi - The Dep Sessions / 8th Star. Nok engang planlegger Tony Iommi et solo album. Nok en gang skal Glenn Hughes stå for vokalen. Låter blir skrevet og demoer spilt inn. I stedet for solo album velger Tony Iommi å turnere med et gjenforent Black Sabbath. De uferdige låtene er kun å finne på disse to bootleg utgivelsene. Bare nevnte Gone har funnet veien til et offisielt album.
Black Sabbath - Danger Zone (live):
[Listening to: Nothing to lose - Gary Moore - Run For Cover (4:41)]
Fotball EM er i gang. Til glede for mange, mens andre blåser en lang marsj i hva som foregår i Sveits og Østerrike den kommende måneden. Alle land har sin egen låt som skal oppildne supportere og spillere. Sveits vinner med stor sikkerhet ikke EM, men de har ihvertfall den klart beste låta. Låta står veteran råkkerne i Gotthard for. Lift U Up er tittelen og blir sikkert en hit i hjemlandet, men det skal ikke forundre meg at den kan føre til litt ekstra stemning andre steder også. Lift U Up ble opprinnelig utgitt på albumet Lipservice i 2005, men en ny versjon ble altså spilt inn til årets fotball EM.
Under kan du se den opprinnelige 2005 versjonen.
[Listening to: We are the dead - Widowmaker - Blood And Bullets (3:47)]
Over ser du grunnen til at det er lite aktivitet på denne bloggen om dagen. Dagene går med til å ligge i badekaret jeg har fylt opp med isbiter, mens jeg drømmer om snøbyger og kald nordavind med kuling i kastene...
Når jeg først har fått drasset over min svette røv til PC pulten, kan jeg like gjerne tipse om at Svensk P4 sender i fra årets Sweden Rock Festival. I dag begynner sendingen 19:45 og varer helt til midnatt. Første del går i programmet Kalas og avsluttes med en konsert med de svenske råkkerne The Poodles. Deretter fortsetter morroa i Dist etter nyhetene klokka 22:00.
Jeg har allerede Svensk P4 lagret på radioen, men lettest for de aller fleste er å høre sendingen på nettet.
[Listening to: Soulitude - Overkill - Horrorscope (5:25)]
Eurovision Song Contest er over for i år og jeg skal ikke dvele så mye over årets utgave. Dessverre ser det ut som den nødvendige semi-finale ordningen også luker ut de aller verste bidragene, og dermed mye av underholdningsverdien av hele sang konkurransen. Det ble ikke noe bedre av at den norske kommentatoren, Hanne Hoftun, framsto som både dum, naiv og overfladisk i sin presentasjon av artistene. La oss håpe at hun ikke får innvilget visum til Russland neste år. For det var nettopp da vi led oss igjennom Storbrittanias, Latvias, Svenskenes og ikke minst Spanias bidrag at vi hadde trengt Jostein Pedersen.
Finland stilte opp med power-metal av den tåpelige sorten, og en sceneopptreden som lignet på en blanding av Manowar og Venom. Det holdt til å få en stemme fra meg.
En stemme ga jeg også til Olta Boka som fremførte det Albanske bidraget Zemrén e Lamé Peng. Bare innrøm det, den er faktisk ganske bra.
[Listening to: Straightjacket - Love/Hate - Blackout in the Red Room (3:14)]
Dio årene av Black Sabbath er nesten like legendarisk som Ozzy perioden. Det fine med denne samlingen er at man "slipper" alle de obligatoriske Sabbath låtene som Paranoid, War Pigs , Iron Man, Snowblind, Children Of the Grave og en rekke andre før man kommer til de bortgjemte gullkornene. Her får vi servert Die Young, Lonely Is the Word, Turn Up the Night og Falling Off the Edge Of the World, sammen med de mer kjente Heaven And Hell, Neon Knights og The Mob Rules. Legger vi til at de tre nye låtene med Ear In the Wall i spissen holder høy standard, så er det ingen tvil om at dette er fin samling for både gamle og nye Sabbath fans. 9/10
Halford - Crucible (2002)
Med Resurrection i 2000 gjorde den gamle Judas Priest vokalisten et solid comeback. Med ett sound tett opptil klassisk Judas Priest ble albumet hyllet som et av det beste det året. Crucible er ett noe mørkere album, og denne gangen heller det mer mot det Rob Halford gjorde i sitt første solo prosjekt Fight. Her kreves det litt mer av lytteren og det er et album som vokser etter noen runder i CD spilleren. Mens Ressurrection var en samling av mange gode låter, er Crucible et album hvor låtene skal høres i sammenheng med hverandre. På den måten innser man etter hvert at Crucible nesten er på høyde med Ressurection. 8/10
Dio - Lock Up the Wolves (1990)
På tross av at dette er Ronnie James Dio's solo band, hadde det bare vært en utskifting i bandet siden starten i 1982. Det var da Craig Goldy overtok for Vivian Campbell halvveis ut i Sacred Heart turné'n. Lock up the Wolves markerte en helt ny line-up som blant annet innbefattet den tidligere AC/DC trommisen Simon Wright og Yngwie Malmsteen's keyboardist Jens Johansson. Noe mer overraskende var det å finne en helt ukjent og pur ung gitarist i 18-årige Rowan Robertson. Han viser frem sitt ungdommelige talent i raske låter som Wild One, Hey Angel og Walk On Water. Dessverre er det ikke nok pondus i spillestilen til unge herr Robertson til å takle de mer tyngre låtene på albumet. Her virker ikke han noe særlig komfortabel og det låter litt statisk. Det lider gode låter som Born On the Sun av, og vi kan bare fantasere om hvordan denne låta ville ha hørtes ut med Craig Goldy. Jeg må vel snart finne fram Dream Evil skiva igjen… 6,5/10
AC/DC - Dirty Deeds Done Dirt Cheap (1976)
Dirty Deeds er ikke overraskende laget over samme lest som High Voltage. Råvarene er dog ikke av samme kvalitet. Dirty Deeds, Big Balls og Squealer holder høyt AC/DC nivå. Når jeg i tillegg aldri har vært noen stor fan av semi-klassikerne Problem Child, Rocker og Ride On, så blir det i tynneste laget for min del. Når det er sagt, så betyr det ikke at albumet er en katastrofe, bare noen hakk dårligere enn hva vi skulle få servert på de neste fem albumene. 6/10
[Listening to: Born on the sun - Dio - Lock Up the Wolves (5:36)]
Det blir stadig flere slike videoer å finne ute på nettet, og noen begynner å bli utrolig dyktige på å lage disse. Under kan du se en kar som på fantastisk måte har flettet inn Rick Astley's grufulle 80-talls sviske Never Gonna Give You Up med filmopptak av Kiss.
Nesten like morsom som videoen, er å lese kommentarene hvor det er helt tydelig at enkelte ikke forstår at det er en spøk...
[Listening to: Gladiator - Guardians Of Time - Edge Of Tomorrow (6:31)]
Sist lørdag gikk den årlige platemessa i Elverum av stabelen. Som vanlig var jeg mer enn klar for å svi unna sparepengene på vinyl, og eventuelt annet som man skulle komme over.
Bilde: En fornøyd N.W.O.B.H.M. entusiast slapper av med en Cola etter årets fangst. Foto: Arne Jonny Bakkevold
Her er hva som ble årets fangst, og vi begynner med årets nedtur:
Iron Maiden - In Concert (BBC Transcription Services #773)
Det som så ut til å være årets kjøp da jeg gladelig betalte usle 150 kroner for en sjelden skive i fra BBC Transcription Services (*), ble en aldri så liten nedtur da jeg kom hjem for å høre på morroa. Det som skulle ha vært et live opptak i fra Yokohama Gymnasium i 1992, viste seg å være noe helt annet. I starten mistenkte jeg ikke noe, men etter hvert syntes jeg at både låt utvalget og live versjonene virket mistenkelig velkjente ut. Jeg fikk mine mistanker bekreftet da jeg kryss sjekket denne med live utgivelsen A Real Live One. Jeg får trøste meg med at det høres ut at denne versjonen er umixet, og den faktisk høres langt bedre ut enn den utgaven som ble utgitt som A Real Live One. Det hører med til historien at ingen opptak i fra Yokohama er å finne på verken min LP eller A Real Live One.
(*) Før i tiden ble radio opptak fra BBC presset på vinyl som andre radiostasjoner kunnne kjøpe rettighetene til og sende.
Iron Maiden - Live!! + One (1984)
Denne ble først utgitt som en fire spors EP i Japan med tre live spor tatt opp på Marquee i 1980, samt studio låta Women in Uniform. I 1984 ble denne også sluppet i Hellas, da med nok en låt i fra nevnte Marquee konsert, tre spor som opprinnelig er å finne på Maiden Japan og studio versjonen av Prowler. Det er bare live versjonen av Sanctuary som bare er å finne på denne utgivelsen, resten er utgitt som b-sider på diverse tidlige Iron Maiden singel utgivelser. En del sus ødelegger inntrykket, da det er helt tydelig at de ikke har hatt tilgang til de opprinnelige mastertapene. Uansett et helt greit kjøp for 150 kroner.
Bilde: Gresk vinyl ser ganske likt ut som annen vinyl. Foto: Arne Jonny Bakkevold
Quartz - Stand Up And Fight (1980)
Ett av veldig få N.W.O.B.H.M. band ved siden av Iron Maiden, Def Leppard og Saxon som fikk kontrakt med et større plateselskap. Dessverre manglet bandet både litt særpreg og en klar musikalsk retning. I det ene øyeblikket drar de i gang noe ambisiøst og prog aktig i reneste Blue Oyster Cult stil, mens i det neste høres ut som de aldri har hørt på noe annet enn AC/DC. Jeg ga 50 kroner for albumet, og det er godt under normal pris. Litt i overkant drøy på prisen var en annen på samme messe som forlangte 300 kroner for albumet i tilnærmet samme tilstand. Definitivt et bra kjøp.
Shellshock - Screaming For Metal (2008)
Elverums bandet Shellshock var blant de mest kjente metal bandene i Norge på slutten av 80-tallet, men det ble med to låter på samleskiva Norway Rocks og en flexi-disc utgivelse som fulgte et nummer av magasinet Rock Furore. I tillegg til de tre allerede utgitte låtene finner vi ytterligere fire studio låter, samt fire spor i fra en konsert de holdt på Bootleg i Oslo. Screaming for Metal er bare å finne på vinyl og er begrenset til 500 eksemplarer. Det er derfor helt unødvendig å nevne at denne allerede er et samleobjekt.
Dypere analyser og poengsetting av skivene kommer ved en senere anledning.
[Listening to: Hard times - Shellshock - Screaming For Metal (3:24)]
Mange band har gjort solide comeback album opp igjennom tidene, men ingen av disse albumene har blitt stående som det beste. Det var inntil Death Angel kom med The Art Of Dying i 2004. Da hadde det gått fjorten år siden bandet noe overraskende ble oppløst, kort tid etter Act III. The Art Of Dying er rett og slett fantastisk tvers igjennom, med The Devil Incarnate som det absolutte høydepunktet. Akkurat den låta beviser at det går an å lage udødelige metal klassikere fremdeles. Løp og kjøp! 9,5/10
Death Angel er aktuelle med det ferske albumet Killing Season.
Nevermore - Dead Heart in a Dead World (2000)
Jeg kunne ha vært slem og kritisert albumet for å være et halvt hakk dårligere enn forgjengeren Dreaming Neon Black. Jeg velger heller å hylle bandet for at de nok engang har laget et metal album av ypperste klasse. Høydepunktene kommer tett, og starter allerede med åpningskuttet Narcosynthesis, deretter føyer Evolution 169 og The River Dragon Has Come inn i rekken av personlige favoritter. Mest overraskende er allikevel Warrel Dane's høyst kraftfulle tolkning av Simon & Garfunkel's 60-talls hit The Sound Of Silence. 9/10
Warrel Dane er ute med sitt første solo album Praises to the War Machine.
Opeth - Deliverance (2002)
Jeg burde kjøpe meg mer death og black-metal, men må innrømme at det er vanskelig å kombinere det å være småbarnspappa og sette seg inn i den slags musikk. På en annen side greier andre å kombinere unger og campingvognferie, så det er vel et patetisk forsøk av meg å bortforklare det faktum at jeg nesten aldri kjøper noe i fra den sjangeren. Deliverance er oppfølgeren til Blackwater Park, har enda lengre låter og er hakket bedre. 8/10
Det nye albumet Watershed kommer i juni.
Destiny's End - Transistion (2001)
Helstar vokalist James Rivera har de siste 10-15 årene hatt mange jern i ilden. Han har lånt stemmen sin til en håndfull med band i denne perioden. Hvis du er ute etter nyskapende musikk innen metal sjangeren, så kan du heller sjekke ut noen av albumene nevnt over. Transition er solid plassert i den tradisjonelle heavy metal sjangeren, og takket være James Rivera så får albumet det nødvendige løftet over gjennomsnittet. Et riktig så hyggelig album, hvor låta Storm Clouds fortjener en ekstra oppmerksomhet. 7/10
Quiet Riot - Alive And Well (1999)
Få band har vært så mye på og av som Quiet Riot. Takket være den noe ustabile gründer og frontmann Kevin DuBrow har bandet blitt like kjent for de utallige bruddene og gjenforeningene, som deres millionselgende album Metal Health. I 1999 holdt de sammen såpass lenge at de rakk å gi ut et nytt album. Alive And Well inneholder åtte nye låter, en AC/DC cover og noen nyinnspillinger. Nyinnspillingene er det ingen åpenbar nytte i. Deres versjon av Highway To Hell er helt OK, men ikke noe mer. Om ikke noe annet holder de nye låtene ganske bra nivå og er noe av det beste de har prestert siden Condition Critical. 6,5/10
Jane's Addiction - Ritual De Lo Habitual (1990)
Helt siden jeg hørte dette albumet på en fuktig fest engang for lenge, lenge siden, har jeg hatt planer om å skaffe meg den. Nå er jeg usikker på hvorfor. Det er en og annen bra låt her, som i Stop!, Been Caught Stealing og Three Days. Ellers har jeg store problemer med å ta meg igjennom denne i et jafs, og den skyldige er nok vokalist Perry Farrell. Mulig det kalles særpreg, men den passer ikke min smak. 4,5/10
Låter fra noen av albumene over kan høres via min Muxtape.
[Listening to: Where I go - Artch - Another Return (6:02)]
På fredagskvelden kom Arne en tur innom, og som vanlig hadde han med seg noe vi kunne mate DVD spilleren med. Det ble helnorsk aften med sci-fi klassikeren Blindpassasjer. Dette var NRK's første sci-fi produksjon og var en serie på tre deler som første gang ble sendt i 1978. Først i fjor ga NRK ut denne kult klassikeren på DVD.
Serien handler om besetningen om bord på romskipet Marco Polo som er på vei i fra planeten Rossum til Stasjon Nexus, da de oppdager at det kan være en blindpassasjer om bord. Det viser seg at blindpassasjeren er en biomat, og den har tatt plassen til en av mannskapet. Siden blindpassasjeren på ingen som helst omstendigheter må havne på Stasjon Nexus, starter det ett kappløp om å finne ut hvem blindpassasjeren. Stasjon Nexus har sendt en torpedo for å tilintetgjøre Marco Polo hvis ikke blindpassasjeren blir avslørt.
Vi avsluttet kvelden med å diskutere løst og fast, samtidig som vi spydig kommenterte både videoene og personene som sendte inn meldinger til Country-Svisj...
[Listening to: Never too late - Phantom Blue - Phantom Blue (3:27)]
Helloween - Helloween/Walls Of Jericho/Judas (1988)
For tyve år siden var denne utgivelsen smått fantastisk, og var en av de første metal utgivelsene som utnyttet mulighetene på den da forholdsvis nye CD formatet. På den måten fikk man samlet så og si alt som Helloween hadde gitt ut med Kai Hansen på vokal på én CD. Oernst Of Life hadde vel også funnet veien hit, hadde det ikke vært for at det fremdeles ikke var mulig å få mer enn 74 minutter med lyd på en CD. Nå har denne utgaven blitt et aldri så lite samleobjekt og du må regne med å bla opp et par-tre hundrelapper for denne, men en trøst er at det finnes en nylig utgitt remastered utgave til vanlig pris tilgjengelig.
Her fremstår Helloween som det bandet de egentlig var ment å være, og som Kai Hansen til dels tok med seg inn i Gamma Ray. I en blanding av thrash metal, power metal og litt krydder av speed metal, får vi servert knall sterke låter som Murderer, Victim Of Fate, Gorgar, How Many Tears og en rekke andre. En sann klassiker. 8/10
Nevermore - Nevermore (Remastered) (1995/2006)
Midt i brytningstiden mellom grunge og nu-metal slipper Nevermore sitt debut album. Mot alle odds og trender får bandet overraskende mye oppmerksomhet fra både media og musikkelskere, for progressiv heavy metal var ikke akkurat det som folk normalt sett gadd å høre på. Nå var ikke vokalist Warrel Dane og bassist Jim Sheppard helt ukjente for de som hadde fulgt med en stund. De hadde begge hatt sitt virke i Sanctuary noen år før.
Allerede i 1992 gjorde Nevermore sine første demo-innspillinger, men Epic (plateselskapet) ønsket et sound mer i retning Soundgarden og Alice In Chains. Noe som var helt uaktuelt for bandet.
Et par år senere gikk de i studio for å spille inn en demo med Neil Kernon ved spakene. Det er disse innspillingene som fikk Century Media Records til å signere bandet, og det er disse demo innspillingene som til slutt endte på skiva. Låtene er solide, samtidig som albumet ble ett naturlig bindeledd mellom Sanctaury og slik Nevermore kom til å fremstå senere. Klassikeren What Tomorrow Knows, Garden Of Gray og The Hurting Words er blant albumets sterkeste, og på denne nyutgivelsen får vi også den tidligere uutgitte The System's Failing, samt fire demo innspillinger fra 1992. 7,5 /10
Gary Moore - Out in the Fields - The Very Best Of (1998)
Tittelen sier at dette skal være en samling av Gary Moore's beste låter, men det er det ikke. Det hele er en fantasiløs lapskaus av hans singel utgivelser. Jeg lurer på hvem som har gleden av å kjøpe slike album. Selv er jeg glad for at jeg ikke betalte en dritt. Nytten er lik null, men innholdet holder allikevel til 6/10
En av de tidligste bandene til å la seg inspirere av Black Sabbath var Trouble, som for øyeblikket skriver nye låter med tanke på et nytt album rundt sommertider. Før den tid kan du via deres hjemmeside 
Kingdom Come - Hands Of Time (1991)
For dere som gikk glipp av Kiss dokumentaren på Lydverket i går kveld, kan streame den i fra NRK's nettsider.
En knapp time av Blue Öyster Cult sin opptreden fra årets Sweden Rock Festival i Söljesborg kan du høre på 
Opeth - Watershed (2008)
Warrel Dane - Praises To the War Machine (2008)
Testament - The Formation Of Damnation (2008)
Judas Priest - Nostradamus (2008)
Black Sabbath - Sabbath Bloody Sabbath (1973)
Black Sabbath - Sabotage (1975)
Black Sabbath - Technical Ecstacy (1976)
Black Sabbath - Never Say Die! (CD1978)
Jeg melder herved min ankomst til årets 
Judas Priest er ute med sitt mye omtalte konseptalbum om legen, astronomen, matematikeren, healeren og ikke minst spåmannen Nostradamus (Michel de Nostredame (f. 1503 – d. 1566)).
Judas Priest - Screaming For Vengeance (1982)
Kent - Vapen & Ammunition (2002)
Black Sabbath - The Dio Years (2007)
Dio - Lock Up the Wolves (1990)
Death Angel - The Art Of Dying (2004)
Opeth - Deliverance (2002)
Serien handler om besetningen om bord på romskipet Marco Polo som er på vei i fra planeten Rossum til Stasjon Nexus, da de oppdager at det kan være en blindpassasjer om bord. Det viser seg at blindpassasjeren er en biomat, og den har tatt plassen til en av mannskapet. Siden blindpassasjeren på ingen som helst omstendigheter må havne på Stasjon Nexus, starter det ett kappløp om å finne ut hvem blindpassasjeren. Stasjon Nexus har sendt en torpedo for å tilintetgjøre Marco Polo hvis ikke blindpassasjeren blir avslørt.
Helloween - Helloween/Walls Of Jericho/Judas (1988)
Nevermore - Nevermore (Remastered) (1995/2006)
Gary Moore - Out in the Fields - The Very Best Of (1998)
