Skiver (nesten) verdt å dø for #1

Etter en kort tur i tenkeboksen har jeg kommet frem til at jeg bare skal drite i forsøket på å skrive noe fornuftig, vittig og frem for alt noe som ikke tidligere er skrevet om de nye skivene jeg i stadig raskere tempo anskaffer meg. Jeg kunne sikkert ha kommet med hundre unnskyldninger, men sier som Pölsa i Smala Susie.

"Nei faan...de' hinner jag inte."

Under vignetten "Skiver (nesten) verdt å dø for" skal jeg med ujevne mellomrom presentere, ja du gjettet riktig, album som nesten er verdt å dø for. Først ute er...

Kingdom Come - Hands Of Time (1991)

Kingdom Come med tyske Lenny Wolf i spissen skapte furore da de slapp sitt debut album i 1988. I en tid hvor mange lånte litt fra Led Zeppelin, så stjal Kingdom Come som gribber. Gary Moore skrev hat låta Led Clones hvor Kingdom Come ikke levnes mye ære, mens Lenny Wolf bedyret i intervjuer at han aldri hadde hørt en eneste Led Zeppelin skive. Noe som førte til at han flere steder ble kåret som årets rasshøl foran sterke kandidater som Axl Rose og Gene Simmons.

Da Kingdom Come slapp sitt tredje album Hands Of Time i 1991, hadde Lenny sparket alle de opprinnelige medlemmene og alles øyne var rettet mot en suicidal manisk depressiv fyr som sang og spilte surt i Nirvana. Det var rett og slett ikke så mange som brydde seg om hva eller hvem Lenny Wolf var lenger.

Selv om Led Zeppelin inspirasjonen fremdeles var til stede, så var det helt tydelig at Lenny Wolf i langt større grad både forsøkte og til dels lyktes å gjøre det til sin egen greie. Det blir gjerne slik når Lenny har traktert alt fra låt skriving til produksjon. Det er bare trommer og tangenter han ikke har rørt.

Albumet begynner overraskende nok med semi-balladen I've Been Trying, som nærmest blir en unnskyldning for hans dustete oppførsel tidligere. Deretter følger mitt favoritt spor i Should I. En svulstig og tung sak som balanserer på kanten til pompøs. Her øses det på med gitarer og keyboards og ikke minst Lenny's fantastiske men skjøre stemme. Også Shot Down og tittelsporet er bygd opp på denne måten og er av platas absolutte høydepunkt.

Litt mindre komplisert blir det i You'll Never Know, You're Not the Only...I Know og Stay. Sistnevnte like enkel og kraftfull som Do You Like It fra In Your Face albumet.

Alt i alt fremstår Hands Of Time som Kingdom Come's mest komplette album. Den er kraftfull, men samtidig skjør og vakker på en og samme tid. Den kan brukes til å spille luftgitar til, eller bare lukke øynene og drømme seg langt vekk...

[Listening to: Should I - Kingdom Come - Hands Of Time (5:38)]