28 september 2010

Keef

Jeg ble oppmerksom på bandet da trommeslager Ilios begynte å legge ut linker til demo innspillinger av bandet sitt på Metal Meltdown forumet for omtrent ett år siden. På den tiden var de ennå så godt som ukjent i sin hjemby Toronto. På et snaut år har de gått i fra å være totalt ukjent til plateinnspilling og internasjonell CD utgivelse.


Keef spiller tradisjonell doom metal, med en halv fot i stoner sjangeren. Deres debut album Stoned To Doom kom ut på PsycheDOOMelic rett før sommeren og er så langt jeg kan bedømme et av 2010’s sterkeste debut skiver.

Låter som Animal Control, The Green Shade og White Widow beviser at man skal holde et godt øye med Keef i tiden fremover.

Diskografi:

Keef – Stoned To Doom (2010)

Keef @ Metal-Archives

26 august 2010

Early Man

Early Man er et speed/heavy metal band som opprinnelig er fra Columbus, Ohio som nå har sitt tilholdsted i New York. Deres musikk er godt plantet i den tradisjonelle metallen, noe som er tydelig hørbart på deres utgivelser både fremføringsmessig og produksjonsmessig. Gitarist og vokalist Mike Conte er hovedhjernen bak bandets låter og hans evne til å skrive gode riff er en mangelvare nå om dagen. Early Man beviser at man kan produsere album som om det skulle ha vært 1986 igjen, og uten at moderne studio teknikk ødelegger ”old-school” følelsen i musikken.

Bilde: Early Man. Noe av det beste man kan få servert av "old-school" metal om dagen.

Diskografi:
Early Man (EP-2005)
Closing In (2005)
Beware The Circling Fin (EP-2008)
"4-spors EP som kan være en fin introduksjon til bandet ettersom låtene gjenspeiler deres musikk på en god måte. Her får du servert alt fra den ultra-raske åpningen Sinking the Blade, til den mer mid-tempo riff baserte tittelkuttet. Sistnevnte er uten tvil skivas beste spor. Noe svak produksjon trekker litt ned på helhetsinntrykket."

Death Potion (2010)
"Death Potion fortsetter der Beware the Circling Fin slapp. Tittelkuttet er en renspikka thrash metal låt, deretter vandrer albumet igjennom kjente Early Man trakter. Som vanlig har ikke bandet noen intensjoner i å finne opp kruttet, men det holder lenge det man allerede har. Brainwash At Birth er etter min mening albumets beste spor. Nine Riders og Killdrone er et par andre tilfeldig valgte høydepunkter på skiva. Denne gangen er også produksjonen på plass."

24 august 2010

Sinister Realm

Sinister Realm er et ferskt tradisjonelt heavy/doom metal band fra Allentown, Pennsylvania USA. De startet opp så sent som i 2008, men har allerede markert seg med sitt selvtitulerte debut album fra 2009. Blant medlemmene i bandet finner vi John Gaffney og Darin McCloskey som kanskje noen allerede kjenner fra doomsterne Pale Divine. Sistnevnte forlot bandet kort tid etter debut-skiva.

Bilde: Skumle karer med skumle hensikter.

Diskografi:
Sinister Realm – Sinister Realm (2009)
"Selv om det er helt på det rene at bandet henter mye i fra band som Black Sabbath, Judas Priest og Dio, er det ingen tvil om at de har greid å komme opp med nok nye ideer at de slipper å bli sammenlignet alfor mye med sine mer kjente inspirasjonskilder. Vokalist Alex Kristof er et funn og skiller seg ut fra den gjennomsnittlige metal vokalisten med sin store variasjon i stemmen. Variasjon finner vi i låtene på albumet også, hvor det går fra blytung doom, via heavy metal og en snev av 70-talls Rainbow.

I det de første riffene av (The Oracle) Into the Depths Of Hell treffer trommehinna (hvis du fremdeles er så heldig å ha disse inntakt ;)) forstår man at dette er et album godt over gjennomsnittet. Høydepunktene kommer tett med Mongol Hordes og The Demon Seed som noen av mine favoritter på skiva."

31 mars 2010

Italiensk Metal

Vi skal ikke lenger enn ett snaut tiår tilbake at vi hånlo av hva italienerne serverte oss på metal fronten. Noe av skylda får selskapet Frontiers Records ta, som hadde en rekke kjente power metal band av det mer symfoniske og melodiøse slaget i sine rekker. Blant annet danske Royal Hunt og tyske Primal Fear. Band som gjorde og fremdeles gjør sakene sine bra.

Italienerne gjør som kjent ting på helt sin egen måte, gjerne med masse følelser og dramatiske fakter. Når dette smøres tykt på en allerede dramatisk metal sjanger, så blir det litt for mye av det gode. Rhapsody og Stramonio er gode eksempler på dette, men aller verst var allikevel Daniele Liverani's prosjekt Genius - A Rock Opera. Han nøyde seg ikke bare med en utgivelse. Det stoppet ikke før nesten fire timer musikk og tre CD'r. Til dags dato har jeg fremdeles ikke greid å komme meg halvveis igjennom den første engang.

Bilde: Death SS

Rhapsody er vel kanskje det bandet som er best kjent fra Italia og det skal med all respekt å melde at det har vært syltynt når det gjelder metal fra Italia før dem.
Death SS var tidlig ute med sine okkulte tekster og musikk som omfavnet en rekke sjangere fra Goblin inspirert progressiv rock, doom, speed metal og tilnærming av det som senere skulle bli kalt black metal. Death SS er forøvrig en forkortning av Death Of Steve Sylvester og har absolutt ingenting med nazisme å gjøre.

Crying Steel var ett av ytterst få tradisjonelle metal band som fikk litt oppmerksomhet utenfor Italias grenser når de slapp sitt album On the Prowl mot slutten av 80-tallet. Desverre tok det 20 år før de maktet å komme med en oppfølger og da var de forlengst glemt igjen.

Evol var et band som hadde utganspunktet i black metal sjangeren, men som hentet masse fra middelalder- og folkemusikk. Tekstene var stort sett inspirert av Lovecraft og er et av få black metal band jeg hører på. De slapp tre album på slutten av 90-tallet og siden forsvant de fra jordens overflate.

Dark Quarterer har vært aktive siden midten av 70-tallet. De har nærmest skapt sin egen sjanger i episk progressiv metal. Inntil for bare noen år siden var de bortimot ukjente utenfor Italia. Deres tidligste album fra slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet er nå svært ettertraktede. Selv fikk jeg tak i en bootleg versjon av deres aller første nå i fjor.

Bilde: Burning Black

Så hva med den italienske metal scenen anno 2010?
Joda, den har kanskje aldri vært bedre enn nå og sannsynligvis kommer den til å bare bli bedre i de kommende år.
Det er spesielt innen doom at italienerne gjør det skarpt om dagen. Jeg har allerede hyllet Thunderstorm her i bloggen, og deres femte skive Nero Enigma er bare noen dager gammel og føyer seg i rekken av solide utgivelser fra den kanten.
The Foreshadow ligger i nogenlunde samme gate som Thunderstorm og er ut med sitt andre album om et par dager. Midryasi er et annet forholdsvis ferskt band med bare to utgivelser bak seg som er verdt å legge merke til.
Når det gjelder mer tradisjonelle band er speed/thrash metal bandet Hyades verdt en sjekk. Da jeg hørte dem aller første gang kunne jeg ha sverget på at de var et band som var gjenglemt etter en Metallica konsert i San Francisco i 1983. Når det gjelder reinspikka heavy metal er Burning Black og skiva MechanicHell blitt en favoritt i stua om dagen.

Metallen gror godt i Italia om dagen og det er et bra tegn siden man kan spore visse trøtthetstegn i de landene som har vært mest produktive det siste tiåret, som Finland, Tyskland og USA.

24 januar 2010

Metal Året 2009

Det er på høy tid for å ta en aldri så liten oppsummering av musikk året 2009. Generelt kan det sies å ha vært et godt år for oss elskere av tradisjonell heavy metal. Her er min høyst personlige bedømming av hvordan jeg opplevde 2009.

Minneverdige album:
Alice In Chains - Black Gives Way To Blue
Candlemass - Death Magic Doom
Ace Frehley - Anomaly
Heaven & Hell - The Devil You Know
Kiss - Sonic Boom
Novembers Doom - Into Night's Requiem Infernal


Med Novembers Doom sitt album et lite hakk foran de andre regner jeg det som 2009 beste album. Det skal nevnes at fans og kritikere har mottatt dette albumet på en forholdsvis lunken måte. Som sylfersk Novembers Doom lytter tar jeg dette som et tegn på at jeg har utrolig mye bra å se frem til når jeg begynner å grave bakover i deres diskografi.


For Kiss fans over hele verden må 2009 nærmest ha fortonet seg som julaften og 17. mai samtidig. Et høyst overraskende nytt album fra Kiss leiren, samt det lenge utsatte comeback skiva til Ace Frehley. Ingen av albumene kan regnes som banebrytende i sin sjanger, men nå er det slik at musikk i det store og hele handler om følelser. Det var tårer i øyekroken og frysninger nedover ryggen når Sonic Boom første gang ble fremført over stereo'n i stua.
Det var også rettet spenning til det nye Alice In Chains albumet. Bandets opprinnelige vokalist Layne Stayley døde som kjent for endel år siden og for mange var han regnet som uerstattelig som vokalist i bandet. Jeg på min side har alltid ment at Jerry Cantrell har vært selve drivkraften i AiC, siden det er han som har stått for det aller meste av låtene. William DuVall gjør en fabelaktig vokal prestasjon og Jerry Cantrell har skrevet noen av sine beste låter noensinne.
Candlemass og Heaven & Hell leverte også skiver godt over forventningene i 2009.

2009 inneholdt ikke mange skuffelser, men Megadeth sitt Endgame album svarte ikke til forventningene. Andy Sneap greier forsåvidt å finne igjen det gamle Megadeth soundet i Dave Mustaine, men det hjelper så lite når låtmaterialet er skremmende tynt.

W.A.S.P., Slayer, Saxon og Judas Priest ga alle ut skiver på høyde med hva man kunne forvente.

Et par nykommere må også få kudos for sine skiver i fjor. Dark Black sitt selvtitulerte gjør seg absolutt ikke bort blant speed/power metal utgivelsene i fjor, og Altar Of Oblivion beviser med sitt Sinews Of Anguish album at danskene endelig kan ha dyrket frem et doom band som kan bli å regne med i årene fremover.