På vei ut av en av grønsjens mørke bakgater hvor jeg hadde møtt på My Sister's Machine, snublet jeg over Gruntruck.
Gruntruck ble startet av Ben McMillan og Scott McCullum som et sideprosjekt av legendariske Skin Yard i 1989. I motsetning til de fleste grønsj band som fant sin inspirasjon fra punk og alternativ scenen, var Gruntruck ett av få band som lente seg mer mot glam- og heavy metal scenen. De føyer seg pent inn i rekken av lignende band som Soundgarden og Alice In Chains.
Gruntruck - Tribe (live, Seattle 1992)
Selv om bandet var aktivt helt til 2002, rakk de aldri å slippe mer enn to album. Inside Yours kom i 1990, mens Push kom to år senere. Albumene ble aldri noen kommersiell suksess, på tross for at bandet var oppvarmer for Alice In Chains på deres nord-amerika turné i 1982, samt på Dirt turneen året etter. De varmet også opp på Pantera's Vulgar Display Of Power Europa turné i 1993. Selv tviler jeg på at den gjennomsnittlige Pantera fanboi brydde seg om grønsj i det hele tatt.
I takt med den fallende interessen for grønsj mot slutten av 90-tallet, forsvant også Gruntruck inn i glemselens bakgater og satte det som etterhvert ble det endelige punktum i 2002, ettersom vokalist og gitarist Ben McMillan døde i 2008.
Veien til suksess og stjernestatus har for de aller fleste vært en lang og arbeidsom reise. Vi får gjerne inntrykk av at berømmelsen er et resultat av årelang målrettet arbeid. I noen tilfeller er nok dette sant, men i de aller fleste så er det tilfeldighetene som rår. Vi har alle hørt om og noen har sett Sylvester Stallone's sine bravader i The Italian Stallion før han ble mer kjent som Rambo og Rocky.
Det er forøvrig sjelden at "skandalene" er så store, men opplever at enkelte ting kan være ubehagelige å bli påminnet på senere.
Slik er det innen musikken også.
Pantera er uten tvil en av de viktigste metal bandene fra 90-tallet og regnes som forløpere av for eksempel Nü Metal. Det var få som var klar over at Pantera mesteparten av 80-tallet forsøkte etter beste evne å spille og se ut som sine idoler i Kiss og Mötley Crüe. Når de ikke syntes at deres egne låter strakk til, så kunne de alltid spe på med en og annen Cinderella cover. Det var først når bandet hadde blitt berømte at ryktene om deres fortid begynte å versere. I starten ble disse påstandene sett på som rent oppspinn blant fansen, men det var vanskelig å komme unna når et plateselskap ga ut de tidlige albumene på nytt i en dobbel CD utgave. Det falt enkelte fans tungt for brystet at bandet de så som redningen fra hår-metal, selv i høyeste grad hadde vært en del av den tidligere.
Pantera er ikke alene om å ha en musikalsk fortid som har vært langt unna det som de til slutt ble berømte for.
Michael Bolton som foret hitlistene med smakløse soul ballader utover 80-tallet, forsøkte aller først å slå igjennom som vokalist i rocke bandet Blackjack. Gitaristen med kledelig bart og høy hårmanke er forøvrig Bruce Kulick, som senere skulle bli gitarist i Kiss.
Når vi allerede er inne på Kiss så slipper ikke noen av de andre i bandet unna heller. Vinnie Vincent som er kjent for sin såkalte "shredding" på gitar gjorde svært lite av dette da han var medlem av backing bandet til Dan Hartman på slutten av 70-tallet. I tillegg kan det nevnes at Paul Stanley medvirket på You're Out Of Love på Alessi Brothers albumet Driftin'. Til alt overmål skjedde dette midt i Kiss sin storhetstid. Ingen bør utsettes for Alessi Brothers på en julaften, men du er herved advart hvis du allikevel velger å se på promo klippet av deres eneste hit Oh Lori.
Det er ingen hemmelighet at Bon Scott var en av to vokalister i Valentines før han ble verdensbrømt med AC/DC. Valentines hadde en liten hit i Australia med Build Me Up Buttercup, men ikke mindre enn at de til og med fikk opptre på TV.
Hva hadde industriell metal vært uten Ministry? Spørsmålet om det hele tatt hadde vært noe industriell metal hvis det ikke hadde vært for Al Joergensen og co. I de første årene var Ministry ikke noe annet enn et new wave synth band. De fikk til og med en hit i Everyday (Is Halloween).
Jeg tror ingen av de som har vært med i Jethro Tull igjennom årene har sagt at det var av de pinligste årene i karrieren deres. Det som ikke er veldig kjent er at Black Sabbath gitarist Tony Iommi hadde en kort periode i bandet. Dette var på tiden da Black Sabbath fremdeles gikk under navnet Earth. I en tre ukers periode i 1968 var Black Sabbath historie, før det i det hele tatt var noen Black Sabbath. Bare tanken gjør at jeg nok må ha en ekstra øl til julemiddagen i dag for å roe nervene. Tony Iommis eneste opptreden med Jethro Tull skulle tilfeldigvis foreviges i Rolling Stones Rock and Roll Circus.
Jethro Tull - Song For Jeffrey (fra Rolling Stones Rock and Roll Circus):
[Listening to: Junior's Eyes - Black Sabbath - Never Say Die! (6:43)]
