15 januar 2012

Spellemannsprisen 2012

Etter min mening var det kun én stor skandale under årets Spellemannnspris.

Den store var at Kristiansandsbandet Communic ikke var blant de nominerte i metal kategorien, og at det var støy rockerne i Årabrot som stakk av med prisen. Forstå det, de som kan.



Det alle derimot snakker om dagen etter, er Plumbo vokalist Lars Erik Blokkhus' forsøk på et ordspill på deres hit Møkkamann, rettet mot gutta i Madcon.

Det er selvfølgelig rørende å se at det norske folk er raske med å trekke rasismekortet opp fra skjortelomma. Jeg bare forstår ikke hvorfor de gjorde det akkurat da. Vi er jo ellers så flinke til å spre oss rundt med alskens hverdagsrasisme.

Under de første timene etter terroren i Oslo og på Utøya, før vi visste hvem som sto bak, ble sosiale medier som Twitter og Facebook fylt med rasistiske meldinger fra folk som anklaget både muslimer, kommunister og andre folk vi anser som skumle for å stå bak det hele.

Senest sist onsdag (12. januar 2012) var den svenske artisten Timbuktu ute i avisene både i Sverige og her til lands, og følte seg krenket på grunn av en av Rutetid vitsene til Frode Øverli, som sto i trykk i gratisavisa Metro.
Alle som har lest Frode Øverli's Rutetid vet at han baserer sine vitsetegninger med å spille på fordommer og arketyper. Jeg har aldri sett at bussjåfører, homofobe eller Manchester United tilhengere har stått frem i avisene og følt seg krenket av Frode Øverli's vitsetegninger.

I Dagbladets avstemning om vi syntes stripa var rasistisk, mente 96% av leserne at den ikke var det, og samtidig anklaget vi Timbuktu for å være humørløs, selvhøytidelig og for å utnytte offerrollen.


Hva med ordet Moccamann? Er det rasistisk? Ordet eksisterte ikke i går, men er rasistisk i dag? Er det egentlig noen forskjell på Plumbo's dårlige ordspill og på ord og billedbruken i Øverli's vitsetegning?

Så hvis det ene er rasistisk, må det andre være det også. Eller så er ingen av delene det.

Før det nå berømte ordet falt i sluttminuttene av årets Spellemansspris, hadde jeg lagt ut følgende kommentar på min Facebook profil: "Pretensiøst er vel egentlig det eneste ordet jeg vil sløse på årets Spellemannspris..."

Om ikke noe annet, så greide i hvertfall Plumbo effektivt å sende oss ut av den komaen vi hadde havnet i etter to timer med kvalmende musikalsk korrekthet og forutsigbare prisvinnere.

Litt usikre på hvordan vi skulle takle det, dro vi frem rasismekortet. Sånn for sikkerhets skyld.

04 januar 2012

Twisted Sister - Live At The Marquee

Twisted Sister's legendariske opptreden fra Marquee i mars 1983 er omsider gitt ut i sin helhet i en offisiell utgave. Store deler av konserten er tidligere utgitt som b-sider på singlene fra You Can't Stop Rock 'n' Roll albumet. Noen var også inkludert på samlingen Big Hits And Nasty Cuts.

Det er Rhino Records som har gitt ut denne innspillingen i en såkalt "handmade" versjon. Den er lekkert utformet i Twisted Sister's legendariske TS logo i et utbrett omslag. Malcolm Dome gir oss litt historisk bakgrunn om konserten.


På mange måter kan man si at den internasjonale suksessen til TS begynte akkurat med disse to opptredene de hadde på Marquee tidlig i mars 1983. Bandet hadde akkurat spilt inn You Can't Stop Rock 'n' Roll for deres første utgivelse på store Atlantic Records.
I Am (I'm Me) og You Can't Stop Rock 'n' Roll ble også fremført live for aller første gang denne kvelden. Førstnevnte låt ble også TS' første singel hit, i og med at den klatret helt opp på 18. plass på den britiske singel listen noen uker senere. Faktisk deres største hit på de britiske øyene noensinne.

Jeg har aldri vært på The Marquee, men sjelden har man opplevd et slikt nærvær i et live opptak. Lyden er langt fra perfekt. Selv jeg som er tonedøv og hører at de innemellom bommer på en og annen note, så kan man føle energien komme ut av høytalerne. Du kan nærmest lukte eimen av dampende svette og øl.

Det er bare så synd at mange fikk inntrykk av at Twisted Sister nærmest var et tøyseband som kom fra ingenting når de fikk suksess med videoene til I Wanna Rock og We're Not Gonna Take It i 1984.
Det kan de gjerne tro, men det finnes en dypere mening med bandet og musikken hvis man bare er villig til å gå lengre tilbake i Twisted Sister's historie. Live At The Marquee er ikke bare endel av bandets utrolige historie, den er også en viktig del av musikkhistorien.

01 januar 2012

Metal Året 2011

Så er det nok engang på tide å oppsummere et år som har blitt historie. Mange av de største bandene for tiden slapp ikke album i fjor, men 2011 beviser at det ikke hadde noen særlig betydning.
Følgende album regner jeg som fjorårets fem beste:

1. Wolf - Legions Of Bastards
2. Seven Witches - Call Upon The Wicked
3. Saxon - Call To Arms
4. Megadeth - Th1rt3en
5. HammerFall - Infected

Wolf - Skull Crusher:


Når vi nå går inn i 2012 er det uten tvil Wolf som definerer heavy metal som sjanger. Legions Of Bastards er en nådeløs vandring og levner ingen tvil om at Wolf har forstått heavy metalens ABC til det fulle.
Med James Rivera tilbake i Seven Witches, så leverer bandet igjen et album i ypperste klasse. Nå må snart den gjennomsnittlige heavy metal tilhengeren snart få opp øynene for hva James Rivera har levert de siste 30 årene. Begynn gjerne med Call Upon The Wicked.
Saxon har marsjert stødig i over 30 år nå og har siden de leverte et par grusomme plater på slutten av 80-tallet levert en solid rekke med album. Call To Arms fremstår allikevel som den aller beste skiva fra den kanten siden Innocence Is No Excuse i 1985.
Endgame ble aldri noen stor favoritt i stua sist gang Megadeth slapp album. Th1rt3en er uansett det beste Dave Mustaine har festet på tape siden Youthanasia.
Primordial og HammerFall var de som kjempet om 5. plassen. HammerFall fikk den fordi de viser klar fremgang fra sist gang, mens Primordial står på stedet hvil med sitt album Redemption At The Puritan's Hand.

Rett under disse albumene vaker det en stor gruppe band som alle har gitt ut solide saker i 2011. Vi kan nevne Pentagram, Charred Wall Of The Damned, Hell, Twisted Tower Dire, Hammers Of Misfortune og Opeth.

Joey Belladonnas comeback i Anthrax på skiva Worship Music var også helt OK. Knivene må uansett slipes til neste Anthrax skive.

Veldedighets prosjektet WhoCares var det første samarbeidet på skive mellom Tony Iommi og Ian Gillan siden 1982. Det resulterte i to utmerkede låter og ett håp om videre samarbeid mellom disse to gigantene. Et håp som ble knust da Tony Iommi samlet orginal besetningen av Black Sabbath på tampen av fjoråret. Ozzy har i beste fall vært en skygge av seg selv de siste 10 årene, men stort sett har han fremstått som en latterlig parodi. Derfor er jeg mer enn skeptisk til denne gjenforeningen.

Et par skuffelser hadde vi også. Onslaught var ikke i nærheten med å følge Killing Peace med Sounds Of Violence.
Selv om det er svært lenge siden Edguy har gitt ut et brukanes album, gikk det virkelig på trynet med albumet Age Of The Joker.

Megadeth - Public Enemy No. 1: