Metal Året 2011

Så er det nok engang på tide å oppsummere et år som har blitt historie. Mange av de største bandene for tiden slapp ikke album i fjor, men 2011 beviser at det ikke hadde noen særlig betydning.
Følgende album regner jeg som fjorårets fem beste:

1. Wolf - Legions Of Bastards
2. Seven Witches - Call Upon The Wicked
3. Saxon - Call To Arms
4. Megadeth - Th1rt3en
5. HammerFall - Infected

Wolf - Skull Crusher:


Når vi nå går inn i 2012 er det uten tvil Wolf som definerer heavy metal som sjanger. Legions Of Bastards er en nådeløs vandring og levner ingen tvil om at Wolf har forstått heavy metalens ABC til det fulle.
Med James Rivera tilbake i Seven Witches, så leverer bandet igjen et album i ypperste klasse. Nå må snart den gjennomsnittlige heavy metal tilhengeren snart få opp øynene for hva James Rivera har levert de siste 30 årene. Begynn gjerne med Call Upon The Wicked.
Saxon har marsjert stødig i over 30 år nå og har siden de leverte et par grusomme plater på slutten av 80-tallet levert en solid rekke med album. Call To Arms fremstår allikevel som den aller beste skiva fra den kanten siden Innocence Is No Excuse i 1985.
Endgame ble aldri noen stor favoritt i stua sist gang Megadeth slapp album. Th1rt3en er uansett det beste Dave Mustaine har festet på tape siden Youthanasia.
Primordial og HammerFall var de som kjempet om 5. plassen. HammerFall fikk den fordi de viser klar fremgang fra sist gang, mens Primordial står på stedet hvil med sitt album Redemption At The Puritan's Hand.

Rett under disse albumene vaker det en stor gruppe band som alle har gitt ut solide saker i 2011. Vi kan nevne Pentagram, Charred Wall Of The Damned, Hell, Twisted Tower Dire, Hammers Of Misfortune og Opeth.

Joey Belladonnas comeback i Anthrax på skiva Worship Music var også helt OK. Knivene må uansett slipes til neste Anthrax skive.

Veldedighets prosjektet WhoCares var det første samarbeidet på skive mellom Tony Iommi og Ian Gillan siden 1982. Det resulterte i to utmerkede låter og ett håp om videre samarbeid mellom disse to gigantene. Et håp som ble knust da Tony Iommi samlet orginal besetningen av Black Sabbath på tampen av fjoråret. Ozzy har i beste fall vært en skygge av seg selv de siste 10 årene, men stort sett har han fremstått som en latterlig parodi. Derfor er jeg mer enn skeptisk til denne gjenforeningen.

Et par skuffelser hadde vi også. Onslaught var ikke i nærheten med å følge Killing Peace med Sounds Of Violence.
Selv om det er svært lenge siden Edguy har gitt ut et brukanes album, gikk det virkelig på trynet med albumet Age Of The Joker.

Megadeth - Public Enemy No. 1:

Vi Ser Fremover...

Det er bare noen små timer igjen før vi går inn i årets siste måned. Det betyr at før vi vet ordet av det har spist uante mengder med ribbe, mottatt gaver vi ikke trenger og satt fyr på kåken med fyrverkeri.

Det er absolutt på høy tid å se på noe av hva 2009 har å tilby.

Heaven & Hell bruker førjulstiden i et studio i Wales for å spille inn sitt nye album som er ventet en gang før påske. De fleste har vel nå fått med seg at det er den klassiske Black Sabbath besetningen fra Heaven And Hell skiva som står bak dette navnet. Forventingene er alltid høye når Ronnie James Dio, Tony Iommi, Geezer Butler og Vinny Appice trommer sammen i studio. Det er nærmere ett kvart årtusen med ondskap som skal festes på tape. Det kan ikke bli annet en djevelsk bra.

En av de tidligste bandene til å la seg inspirere av Black Sabbath var Trouble, som for øyeblikket skriver nye låter med tanke på et nytt album rundt sommertider. Før den tid kan du via deres hjemmeside NewTrouble.com kjøpe ett live opptak fra årets turné.

Dave Mustaine og hans kamerater i Megadeth er også i skrivemodus om dagen. Det er forventet at det nye albumet ser dagens lys utpå sensommeren.
Flere thrash-metal veteraner har også lyst til å markere seg i det nye året. Exciter sitt selv-titulerte album fra 1988 har fått en etterlengtet digitalisering og en utvidet utgave ser dagens lys en drøy uke ut i det nye året. Fra før har jeg allerede nevnt UFO som slipper noen av sine "glemte" 80-talls skiver i oppdaterte utgaver i januar.

I Kiss leiren er det lite nytt, selv om man i mellom løgnene og halv sannhetene som Gene og Paul lirer av seg muligens kan se en åpning for at det finnes en liten mulighet for at Kiss faktisk kan tenke seg å spille inn et helt nytt album. Om det skjer i 2009 er en annen sak. Det som derimot er helt sikkert er at tidligere Kiss gitarist Bruce Kulick slipper sitt første solo album på nyåret. Gene Simmons og hans sønn Nick er blant de som medvirker, samt Bruce's tidligere kollega i Union, John Corabi.
Forhåpentligvis finner vi også Ace Frehley sin nye skive en gang i løpet av neste år. Denne var planlagt allerede i år, men Ace Frehley skal ha skrevet noen flere låter den seneste tiden som han ønsker å inkludere på den nye skiva.

De sveitsiske rockerne i Krokus er også i full gang med å spille inn nytt materiale for utgivelse i 2009. De siste 20 årene har det vært en rekke utskiftninger i bandet. Mark Storace og Fernando Von Arb har holdt liv i bandet igjennom disse årene, selv om de bare unntaksvis har vært i bandet samtidig. Nå er forøvrig besetningen som ga oss One Vice At A Time i 1982 samlet. Det burde være duket for deres beste utgivelse på minst 20 år.

Tyskerne ligger heller ikke på latsiden. Kreator og Grave Digger slipper sine album Hordes Of Chaos og Ballads Of the Hangman i januar, mens de med sansen for mer melodiøs hard rock må vente til februar for Kingdom Come's nye album.

Med Saxon, Sepultura og Tankard sine januar utgivelser tror jeg at jeg har fått med meg det som foreløpig er mest aktuelt.

[Listening to: Gods of wrath - Metal Church - Metal Church (6:41)]

Siste ukers CD innkjøp 7/2007

Siden jeg har kommet sørgelig på etterskudd når det gjelder omtaler av de siste innkjøpene mine, får dere noen korte og brutale anmeldelser denne gangen.

Alice Cooper - Raise Your Fist And Yell (1987)
Drit i Trash. Dette er Alice Coopers beste etter at han gjenforente seg selv med hjernen sin engang på midten av 80-tallet... 7/10

Deep Purple - Bananas (2003)
Deep Purple uten Ritchie Blackmore og Jon Lord. Faktisk kunne dette ha vært langt værre. 6/10

Demon - Spaced Out Monkey (2002)
N.W.O.B.H.M. legendene leverer IKKE varene i 2002. Utrolig kjedelig til tider. 2,5/10

Iron Maiden - Killers (1981)
Murders in the Rue Morgue er min absolutte Maiden favoritt. Albumet når ellers ikke helt opp til bandets aller beste, men det gjør ikke de fleste album med de fleste band heller. 7,5/10

King Diamond - "Them" (1988)
Tid for te. De usynlige gjestene har kommet. Woooaaaaahhhh! 8/10

Metal Church - Blessing In Disguise (1989)
Oj, oj, oj! Kurdt Vanderhoof greier bare ikke å komme opp med dårlige riff. Her er det kvalitet strake veien til heavy metal himmelen.. 9/10

Nevermore - The Politics Of Ecstacy (1996)
Politisk konspirasjon satt i scene av Warrel Dane. Smart og banebrytende progressiv heavy metal. 8/10

Nightwish - Once (2004)
Noe svakere låter og forholdsvis forutsigbart i forhold til sine forgjengere. Uansett ingen andre i sjangeren som er i nærheten. 6/10

Raven - Wiped Out (1982)
Sorry Manowar. Mer ekte vare enn Raven får man ikke. Forøvrig bandets beste skive. 7/10

Saxon - Coming To the Rescue (2002)
Selv Saxon måtte begynne et sted, og det var i garasjen til pappa Biff. Vi følger bandet igjennom 29 låter, helt til deres legendariske opptreden på Donnington i 1980. Den humpete veien til stjernehimmelen på disk en får 5/10. Donnington konserten på to'ern får 8/10. Det blir ca. 6,5/10

Stone Temple Pilots - No. 4 (1999)
Sex & Violence er en bra låt. I resten finner vi ingen frelse, forløsning eller håp. 3/10

[Listening to: Still fit to boogie (live) - Saxon - Coming To the Rescue (disk 2) (2:48)]