Etter min mening var det kun én stor skandale under årets Spellemannnspris.
Den store var at Kristiansandsbandet Communic ikke var blant de nominerte i metal kategorien, og at det var støy rockerne i Årabrot som stakk av med prisen. Forstå det, de som kan.
Det alle derimot snakker om dagen etter, er Plumbo vokalist Lars Erik Blokkhus' forsøk på et ordspill på deres hit Møkkamann, rettet mot gutta i Madcon.
Det er selvfølgelig rørende å se at det norske folk er raske med å trekke rasismekortet opp fra skjortelomma. Jeg bare forstår ikke hvorfor de gjorde det akkurat da. Vi er jo ellers så flinke til å spre oss rundt med alskens hverdagsrasisme.
Under de første timene etter terroren i Oslo og på Utøya, før vi visste hvem som sto bak, ble sosiale medier som Twitter og Facebook fylt med rasistiske meldinger fra folk som anklaget både muslimer, kommunister og andre folk vi anser som skumle for å stå bak det hele.
Senest sist onsdag (12. januar 2012) var den svenske artisten Timbuktu ute i avisene både i Sverige og her til lands, og følte seg krenket på grunn av en av Rutetid vitsene til Frode Øverli, som sto i trykk i gratisavisa Metro. Alle som har lest Frode Øverli's Rutetid vet at han baserer sine vitsetegninger med å spille på fordommer og arketyper. Jeg har aldri sett at bussjåfører, homofobe eller Manchester United tilhengere har stått frem i avisene og følt seg krenket av Frode Øverli's vitsetegninger.
I Dagbladets avstemning om vi syntes stripa var rasistisk, mente 96% av leserne at den ikke var det, og samtidig anklaget vi Timbuktu for å være humørløs, selvhøytidelig og for å utnytte offerrollen.
Hva med ordet Moccamann? Er det rasistisk? Ordet eksisterte ikke i går, men er rasistisk i dag? Er det egentlig noen forskjell på Plumbo's dårlige ordspill og på ord og billedbruken i Øverli's vitsetegning?
Så hvis det ene er rasistisk, må det andre være det også. Eller så er ingen av delene det.
Før det nå berømte ordet falt i sluttminuttene av årets Spellemansspris, hadde jeg lagt ut følgende kommentar på min Facebook profil: "Pretensiøst er vel egentlig det eneste ordet jeg vil sløse på årets Spellemannspris..."
Om ikke noe annet, så greide i hvertfall Plumbo effektivt å sende oss ut av den komaen vi hadde havnet i etter to timer med kvalmende musikalsk korrekthet og forutsigbare prisvinnere.
Litt usikre på hvordan vi skulle takle det, dro vi frem rasismekortet. Sånn for sikkerhets skyld.
Twisted Sister's legendariske opptreden fra Marquee i mars 1983 er omsider gitt ut i sin helhet i en offisiell utgave. Store deler av konserten er tidligere utgitt som b-sider på singlene fra You Can't Stop Rock 'n' Roll albumet. Noen var også inkludert på samlingen Big Hits And Nasty Cuts.
Det er Rhino Records som har gitt ut denne innspillingen i en såkalt "handmade" versjon. Den er lekkert utformet i Twisted Sister's legendariske TS logo i et utbrett omslag. Malcolm Dome gir oss litt historisk bakgrunn om konserten.
På mange måter kan man si at den internasjonale suksessen til TS begynte akkurat med disse to opptredene de hadde på Marquee tidlig i mars 1983. Bandet hadde akkurat spilt inn You Can't Stop Rock 'n' Roll for deres første utgivelse på store Atlantic Records. I Am (I'm Me) og You Can't Stop Rock 'n' Roll ble også fremført live for aller første gang denne kvelden. Førstnevnte låt ble også TS' første singel hit, i og med at den klatret helt opp på 18. plass på den britiske singel listen noen uker senere. Faktisk deres største hit på de britiske øyene noensinne.
Jeg har aldri vært på The Marquee, men sjelden har man opplevd et slikt nærvær i et live opptak. Lyden er langt fra perfekt. Selv jeg som er tonedøv og hører at de innemellom bommer på en og annen note, så kan man føle energien komme ut av høytalerne. Du kan nærmest lukte eimen av dampende svette og øl.
Det er bare så synd at mange fikk inntrykk av at Twisted Sister nærmest var et tøyseband som kom fra ingenting når de fikk suksess med videoene til I Wanna Rock og We're Not Gonna Take It i 1984. Det kan de gjerne tro, men det finnes en dypere mening med bandet og musikken hvis man bare er villig til å gå lengre tilbake i Twisted Sister's historie. Live At The Marquee er ikke bare endel av bandets utrolige historie, den er også en viktig del av musikkhistorien.
Så er det nok engang på tide å oppsummere et år som har blitt historie. Mange av de største bandene for tiden slapp ikke album i fjor, men 2011 beviser at det ikke hadde noen særlig betydning. Følgende album regner jeg som fjorårets fem beste:
1. Wolf - Legions Of Bastards 2. Seven Witches - Call Upon The Wicked 3. Saxon - Call To Arms 4. Megadeth - Th1rt3en 5. HammerFall - Infected
Wolf - Skull Crusher:
Når vi nå går inn i 2012 er det uten tvil Wolf som definerer heavy metal som sjanger. Legions Of Bastards er en nådeløs vandring og levner ingen tvil om at Wolf har forstått heavy metalens ABC til det fulle. Med James Rivera tilbake i Seven Witches, så leverer bandet igjen et album i ypperste klasse. Nå må snart den gjennomsnittlige heavy metal tilhengeren snart få opp øynene for hva James Rivera har levert de siste 30 årene. Begynn gjerne med Call Upon The Wicked. Saxon har marsjert stødig i over 30 år nå og har siden de leverte et par grusomme plater på slutten av 80-tallet levert en solid rekke med album. Call To Arms fremstår allikevel som den aller beste skiva fra den kanten siden Innocence Is No Excuse i 1985. Endgame ble aldri noen stor favoritt i stua sist gang Megadeth slapp album. Th1rt3en er uansett det beste Dave Mustaine har festet på tape siden Youthanasia. Primordial og HammerFall var de som kjempet om 5. plassen. HammerFall fikk den fordi de viser klar fremgang fra sist gang, mens Primordial står på stedet hvil med sitt album Redemption At The Puritan's Hand.
Rett under disse albumene vaker det en stor gruppe band som alle har gitt ut solide saker i 2011. Vi kan nevne Pentagram, Charred Wall Of The Damned, Hell, Twisted Tower Dire, Hammers Of Misfortune og Opeth.
Joey Belladonnas comeback i Anthrax på skiva Worship Music var også helt OK. Knivene må uansett slipes til neste Anthrax skive.
Veldedighets prosjektet WhoCares var det første samarbeidet på skive mellom Tony Iommi og Ian Gillan siden 1982. Det resulterte i to utmerkede låter og ett håp om videre samarbeid mellom disse to gigantene. Et håp som ble knust da Tony Iommi samlet orginal besetningen av Black Sabbath på tampen av fjoråret. Ozzy har i beste fall vært en skygge av seg selv de siste 10 årene, men stort sett har han fremstått som en latterlig parodi. Derfor er jeg mer enn skeptisk til denne gjenforeningen.
Et par skuffelser hadde vi også. Onslaught var ikke i nærheten med å følge Killing Peace med Sounds Of Violence. Selv om det er svært lenge siden Edguy har gitt ut et brukanes album, gikk det virkelig på trynet med albumet Age Of The Joker.
I år er det 30 år siden Kiss slapp konsept albumet Music From "The Elder". Blant fansen er det kanskje akkurat dette albumet som det fremdeles diskuteres heftigst om. Hvordan kunne Kiss gå inn i studio med ett klart mål om å reise kjerringa etter svake album som Dynasty og Unmasked, for å komme ut med noe så usannsynlig som et konsept album?
Mars 1981. Kiss hadde akkurat avsluttet en nær utsolgt Unmasked turné i Europa og Australia, men alt annet var en dans på roser i Kiss leiren. Dårlig salg av Unmasked i USA, tvang bandet til å skrinlegge alle planene om en turné der. Unmasked var musikalsk og innholdsmessig langt fra det Kiss tidligere hadde levert på skive.
A World Without Heroes - Promo Video:
Fast bestemt på å gjenreise tidlig storhet, gikk bandet inn i studio for å begynne arbeidet på et nytt album. På denne tiden hadde allerede Ace Frehley truet med å slutte i bandet flere ganger, så en av kravene hans var at de skulle spille inn albumet i hans eget Ace In The Hole studio.
Låt ideer som Deadly Weapons, Nowhere To Run, Feels Like Heaven, Don't Run og Escape From the Island ble klekket ut under oppholdet her. I all hemmelighet brukte de Bob Ezrin som produsent på disse innspillingene, som på dette tidspunktet kun var demoer å regne.
Det er også påstått at Kiss i utgangspunktet hadde et ønske om å bruke Martin Birch som produsent, men at han var utilgjengelig hele 1981 fordi han allerede hadde mer enn nok med Iron Maiden, Whitesnake, Black Sabbath og Blue Öyster Cult sine album dette året.
Hvorvidt dette har noe hold i virkeligheten er det ingen som verken kan avkrefte eller bekrefte. Det eneste som er sikkert er at det påståtte Kiss albumet produsert av Martin Birch aldri har eksistert.
Bob Ezrin var uansett et naturlig valg, da han hadde produsert det klassiske Destroyer albumet i 1976. Han kom rett i fra å produsere Pink Floyd's The Wall album. Få var vel klar over hans psykiske tilstand etter å ha jobbet med en høyst ustabil Roger Waters på det albumet. Ezrin har i senere intervjuer innrømmet at hans dømmekraft under innspillingene av The Elder var svært redusert på grunn av høyt inntak av blant annet kokain.
Gene Simmons hadde i lengre tid jobbet med et manuskript til en mulig film. Tidlig i innspillingen skal han ha luftet mulighetene om hvorvidt han kunne være interessert i å produsere film musikken til denne mulige filmen. Det er ikke usannsynlig å tro at Ezrin misforsto hele greia og trodde at Gene presenterte en mulig idé om det kommende Kiss albumet. Ezrin som var å regne som en av verdens beste og suksessrike produsenter ville uansett ikke hatt noen problemer med å overbevise plateselskapet om at et konsept album med Kiss var veien å gå.
The Oath - Live At The Fridays 15.01.1982:
Det er også uklart hvor mye plateselskapet (PolyGram) visste om innspillingene Kiss gjorde med Ezrin. Noen kilder påstår at det var plateselskapets idé å bruke Ezrin som produsent, og at de støttet ideen om et konsept album da planene om denne dukket opp. Dette på bakgrunn av at de ikke var fornøyde med resultatet av det bandet hadde spilt inn så langt. Andre kilder mener å vite at Kiss og Ezrin holdt innspillingene av The Elder hemmelige ovenfor plateselskapet.
De tidlige planene for The Elder gikk ut på at det skulle bli en trilogy av album. Deretter kokte planene ned til et dobbelt album. Ett dobbelt album som ifølge plateselskapet ville bli altfor kostbart (pussig nok det samme plateselskapet som senere påsto at de ikke hadde noe anelse hva Kiss pønsket på). Deretter var planene to album, før det til slutt endte med det ene.
For ikke å snakke om filmene og de påfølgende turneene med et scene design som skulle passe konseptet som det selvfølgelig aldri ble noe av.
Ace hadde i utgangspunktet vært i mot å bruke Bob Ezrin som produsent, men ble nedstemt to mot en da Eric Carr ennå ikke hadde stemmerett i bandet. Ace hadde allerede under innspillingen av Destroyer hatt store problemer med å samarbeide med Ezrin, og Ace tok stort sett ikke del i innspillingen av The Elder. Tapene med Ace sine bidrag ble sendt frem og tilbake med budbil mellom Ace sitt hjemmestudio i Connecticut og studioene i Toronto og New York hvor resten av Kiss spilte inn skiva.
Dark Light og Escape From the Island er pussige resultat av denne måten å spille inn låter. Ace spilte inn det som antakelig var forslag på bass og rytme gitar delene til låtene. Ezrin likte disse så godt at han beholdt disse i den ferdige miksen. Eneste forskjellen er at Ezrin selv spiller bass på Escape. Det gjør disse låtene til de eneste noensinne i Kiss sin katalog hvor hverken Gene eller Paul medvirker musikalsk, selv om Gene er kreditert som co-writer på Dark Light. Disse to låtene er sannsynligvis de eneste som ble med fra de tidlige innspillingssesjonene med Bob Ezrin.
I tillegg brukte Gene Simmons den musikalske ideen fra den uferdige Wicked Lester låta Eskimo Sun til å skrive Only You. Paul sin demo av Every Little Piece Of Your Heart ble etter litt omskriving til A World Without Heroes. Restene av låtene ble skrevet under innspillingen av albumet. A World Without Heroes - Live At The Fridays 15.01.1982:
Mye kan tyde på at når først ideen om et konsept album ble født, så tok Bob Ezrin stadig mer kontroll over innspillingene. Dette bekreftes langt på vei av Gene Simmons som i Kerrang! #32 innrømmer at albumets skjebne mer eller mindre lå i hendene til Bob Ezrin. Lou Reed og den kjente låtskriveren Tony Powers ble hentet inn av Ezrin for å gi albumet mer tyngde. Powers er kreditert for albumets to ytterpunkter, The Oath og Odyssey. Mens Lou Reeds bidrag på A World Without Heroes og Dark Light er minimale, var det han som i det hele sto for ideen bak låta Mr. Blackwell sammen med Gene Simmons.
Under The Rose ble Eric Carr's første bidrag på låtskriver siden i Kiss. Som alle de andre låtene som endte opp på skiva, var Under The Rose hentet fra en liste over mulige låttitler for albumet. Bortsett fra noen få kosmetiske endringer gjort av Bob Ezrin under innspillingen av låta, ble det gjort få endringer i fra den orginale musikalske ideen. Gene Simmons skrev teksten til låta.
I - Live At The Fridays 15.01.1982:
Mens Eric Carr's bidrag på Under The Rose er udiskutabel, mente Bob Ezrin at han ikke hadde den rette "feelingen" til å få bidra på låtene I og Odyssey. Studio musiker Alan Schwartzberg håndterer derfor trommene på de låtene. Bob Ezrin hadde som vane å hyre inn andre musikere hvis han mente at de som opprinnelig skulle spille ikke dugde. Det gikk uansett verst utover Ace sine bidrag. Sannsynligvis mest fordi Ace sjelden fysisk var tilstede i studio, og at det å sende taper og beskjeder mellom Bob og Ace med endringer aldri ville ha ført til noe som helst. Ace har i senere intervjuer sagt at han var mest skuffet over at hans bidrag enten hadde blitt klippet og endret ut av sin opprinnelig sammenheng, eller rett og slett bare blitt utelatt. Han har flere ganger stått ved at selv om han var imot hele ideen om konsept albumet, så la han ned en profesjonell jobb på det han spilte inn for albumet. Om ikke annet for hans egen del.
Hvor mye som ble spilt inn som aldri fant veien til den ferdige miksen er det kanskje bare Bob Ezrin som vet. Det vi vet er at Carr Jam 1981, eller Heaven som var den opprinnelige tittelen på låta, dukket opp som en hyllest til avdøde Eric Carr på Revenge i 1992. Signatur riffet til låta var skrevet av Ace. Det er grunn til å tro at Bob Ezrin sitter på enda flere ubrukte opptak. Blant annet ble forteller delen med Christopher Makepeace, med unntak av to opptak, tatt vekk da plateselskapet bestemte seg for å sekvensere låtene på tvers av historien. Lou Reed har også sagt det var flere tekstmessige bidrag fra han som aldri ble brukt. I tillegg skal Ezrin sitte på flere alternative mikser av låtene.
Den endelige miksen av The Elder skal uansett ha vært den avgjørende årsaken til at Ace bestemte seg for å forlate Kiss. Det skulle allikevel gå nesten ett år før han offisielt var ute av bandet.
Eyewitness News - Paul og Gene snakker om The Elder
Fra innspillingen til albumet til den ferdige miksen forelå, tok det hele sju måneder. Bob Ezrin tok seg god tid til selve produksjonen. Just A Boy og den korte introen Fanfare ble ikke skrevet og lagt til før i sluttfasen av miksingen. Bob Ezrin mener at det var flere ganger i løpet av disse sju månedene at hele The Elder prosjektet burde ha blitt stoppet. I følge han var det når miksingen startet at alle innvolverte parter burde ha innsett at dette var på ville veier. Beklaglivis var det ingen der som følte de hadde posisjon eller som i Ezrins tilfelle, psykisk tilstand, til å ta en slik avgjørelse.
Hvis så er tilfellet, da er det kanskje noe i det at plateselskapet ikke ante hva Kiss hadde spilt inn før de dukket opp med den ferdige miksen etter sju måneder i studio. På en annen side virker det merkelig at ikke plateselskapet i det minste begynte å lure på hva Kiss holdt på med, siden det ikke var hverdagskost at noen tilbrakte så lang tid i studio. Spesielt ikke Kiss som sjelden sløste bort altfor mange uker på en plate innspilling.
Ett siste hint på at flere enn Kiss og Ezrin var klar over hva som foregikk gir Ezrin i det nyeste nummeret av Classic Rock (#165).
"We decided to to do something that was in quotation marks, something important. And that's a mistake. You never set out to do something important, you should just do something that's good and fits. The Elder didn't fit. It didn't even come close to fitting. We would never have been allowed to do that. It was terrible."
Den fulle og hele sannheten får vi kanskje aldri vite i og med at den personen som sannsynligvis kunne ha gitt oss ett noenlunde objektivt innblikk i hva som foregikk under innspillingene av dette albumet er død. Jeg tenker selvsagt på Eric Carr.
Om ikke et konsept album forvirret en sulteforet tilhengerskare tilrekkelig, ble det også tatt en beslutning av de høye herrene i PolyGram at låtrekkefølgen skulle tilpasses slik at de planlagte singlene The Oath og A World Without Heroes skulle være åpningskuttet på hver av sidene. Det var bare på den japanske utgaven at den opprinnelige låt rekkefølgen ble opprettholdt, bortsett fra at Escape From The Island av en eller annen grunn var fjernet. I 1997 ble The Elder utgitt i remastret utgave, og da med den kronologiske rekkefølgen av låtene.
The Elder floppet katastrofalt salgsmessig og en større planlagt turné ble det aldri noe av. Selv promoteringen av albumet var på et minimum. Promovideoer for både A World Without Heroes og I ble spilt inn, men bare førstnevnte ble vist på TV.
I - San Remo Festival 28.01.1982. (Uten Ace):
Kiss eneste live fremføringer av låter fra The Elder på den tiden gjorde de på ABC’s Fridays i januar 1982, da de fremførte The Oath, I og A World Without Heroes. Før internettets inntog var et bootleg opptak av denne opptredenen noe av det mest ettertraktede en Kiss fan kunne tenke seg. Siste gang Kiss gjorde en promo opptreden for The Elder var den 28. januar 1982, da de på satellit overført TV opptrådte til Kiss fansens overraskelse som en trio, da Ace Frehley aldri dukket opp.
Da kameraet var slått av forlot de tre gjenværende Kiss medlemmene den synkende The Elder skuta for godt. For ett år siden hadde de stått med vann opp til knea, nå var det såvidt de greide å holde seg flytende.
Indisk kultur har vi blitt ganske kjent med her på berget igjennom mat og Bollywood filmer. Musikk inspirert av indiske folketoner har også vært en gjenganger i vestlig pop og rockemusikk helt siden Beatles nærmest gjorde sitaren verdenskjent på slutten av 60-tallet.
Selv om heavy metal også i India har hatt enorme fanskarer, så er det forholdsvis få band som har spilt der. Machine Head, Megadeth og Iron Maiden har alle spilt der de siste årene. Metallica holdt sin første konsert for bare noen uker siden, mens listen over band som har måtte kansellere sine planlagte opptredener er nesten like lang. Slayer, Testament og Def Leppard har alle avlyst planlagte konserter i India.
Indisk heavy metal har uansett ikke hatt det noe lett opp igjennom årene. Ikke uventet er det religion som har vært den største årsaken til det, men det får bli en annen diskusjon.
I de siste årene har det for alvor begynt å skje noe på heavy metal fronten i India. Overnevnte blogg omtaler for det meste de mest ekstreme bandene fra India. Ikke så rart, for det kan virke som de fleste metal bandene der borte helst velger å spille en eller annen form for mer ekstrem metal. Helst da en eller annen variant av death metal.
For min egen del var jeg mer interresert i å spore opp de mer tradisjonelle bandene. Stort sett flere enn de jeg presenterer under, er det ikke.
Albatross er det eneste rene power metal bandet jeg kom over. Både musikalsk og tekstmessig minner de mye om King Diamond. Faktisk er det King Diamonds gitarist Andy LaRocque som sto for selve masteringen av Albatross foreløpig eneste utgivelse, EP'en Dinner Is You, som kom i 2010.
Slain har forsåvidt også en fot innenfor power metal sjangeren, men kjører også på med masse progressive elementer. Musikalsk har bandet et utpreget 80-talls sound. Bare synth'en i seg selv tar deg tilbake til 1985 på et blunk. Det er nesten litt nostalgisk.
Arkaitor skal være et tradisjonelt heavy metal band, hvor det synges på indisk. De er tatt med på ren mistanke. Det eneste jeg kunne finne av dem var deres offisielle video av låta Syntiew. Dette er en power ballade midt i Aerosmith gata. Musikk videoen fremstår som en underlig blanding av Jon Bon Jovi's Blaze Of Glory og en Bollywood film. Ikke akkurat for svake sjeler.
Filharmonix er garantert heavy metal på det mest tradisjonelle. De ga ut albumet Hot & High i 2010. De har til og med spilt i USA, noe som det heller dårlige publikumsopptaket under beviser.
Sist, men klart best, finner vi bandet Kryptos. De er rene veteraner å regne med sine tre utgivelser. The Coils Of Apollyon kom ut så sent som i år. De er blant ytterst få metal band fra India som har greid å skaffe seg et navn utenfor indias grenser og har gjort en rekke konserter og små turneer i Europa og USA. De kombinerer på en flott måte speed-, thrash- og heavy metal.
Det var henholdsvis 11 og 10 år siden jeg så Iron Maiden og Alice Cooper sist. På Roskilde i 2000 hadde Bruce Dickinson og Adrian Smith nylig returnert til Iron Maiden, mens Alice Cooper hadde akkurat gjort sitt andre comeback med albumet Brutal Planet.
I 2011 er Iron Maiden er midt i sin The Final Frontier turné, mens Alice Cooper fyller dødtiden mellom forrige turné og neste album med å spille en håndfull konserter i Europa.
Alice Cooper
Tonene av Black Widow markerer åpningen av en av årets konsert begivenheter i Norge dette året. Alice Cooper firer ikke på effektene. Øyesminken og hans truende scene karakter er inntakt. Brutal Planet, I'm Eighteen, Billions Dollar Babies, No More Mr. Nice Guy og Hey Stoopid kommer alle på rekke og rad tidlig i konserten før vi får servert I'll Bite Your Face Off i fra hans kommende skive Welcome 2 My Nightmare. Så får tiden vise om det er en etterlengtet eller unødvending fortsettelse av hans klassiske Welcome To My Nightmare album fra 1975.
Det er ingen tid å miste denne kvelden, så Feed My Frankenstein følger tett etter, før Poison virkelig får fart på publikum. Wicked Young Man er kveldens overraskelse i spillelisten til Alice Cooper denne kvelden. En gledelig sådan, i det låta er en personlig favoritt fra Brutal Planet skiva. Under Killer blir giljotinen rullet fram og Alice Cooper henrettet. Det avkappede hodet til Alice Cooper ble vist fram til spott og spe av tonene til den smått morbide I Love The Dead.
Som i et under gjenoppstår han i hvitt, tidsnok til å avslutte seansen med School's Out. Med noen akkorder fra Pink Floyd's Another Brick In the Wall mikset inn, ble det en verdig avslutning av Alice Cooper's timeslange opptreden.
Iron Maiden
31 år har det gått siden Iron Maiden som oppvarmer på Kiss' Unmasked turné besøkte Norge for første gang. På den tiden var de bare ett av mange håpefulle band som ble kategorisert innen New Wave Of British Heavy Metal (NWOBHM). De var fremdeles plassert solid i skyggen av band som Black Sabbath, Judas Priest og UFO. Ingen kunne ane da at de tre tiår senere skulle stå som et av de største og innflytelsesrike band noensinne. Med avslutningsriffene fra UFO klassikeren Doctor Doctor over PA anlagget, vet de mest ihuga Maiden tilhengerne at det er like før det braker løs.
Som forventet startet konserten med åpningskuttet Satellite 15...The Final Frontier ballet. I et inferno av lys, lyd og bilde ble vi tatt igjennom intro delen av låta før bandet entret scenen i det selve låta starter. El Dorado følger tett etter, før de serverer den første klassikeren for kvelden i 2 Minutes To Midnight.
De som nå trodde at resten av kvelden skulle bli en reise i nostalgiens tegn, tok skammelig feil. Når Maiden turnerer et nytt album så turnerer de et nytt album. Deres forrige album, A Matter Of Life And Death, ble for eksempel fremført i sin helhet på sist turne.
De ferske låtene The Talisman og Coming Home er neste ute, og spesielt sistnevnte har en ekstra dimensjon live enn den litt baktunge versjonen som er å finne på den siste skiva. Dance Of Death får opp både farten og stemningen blant publikum igjen, og når bandet går rett inn i The Trooper har bandet publikum i sin hule hånd. Og der blir de resten av kvelden. Etter The Wicker Man holder Bruce Dickinson for kvelden en uvanlig kort men effektfull tordentale som en introduksjon til Blood Brothers. Kveldens klart høyeste allsang er et faktum.
Min favoritt, When the Wild Wind Blows, fra den siste skiva fulgte deretter. Derfra og ut var det de eldre klassikerne som regjerte. The Evil That Men Do, Fear Of the Dark og Iron Maiden rundet av hovedsettet. Det er unødvendig å nevne at vi for lengst har nådd kokepunktet.
I god tradisjon tro var The Number Of the Beast først ute av ekstra nummerne. Tett etterfulgt av Hallowed Be Thy Name. Som avslutningslåt på denne turneen hadde de børstet støvet av Running Free. Det er faktisk bare andre turneen siden 1996 at denne låta har vært fast inventar i bandets låtliste. Uansett en verdig avslutning på nok en fantastisk aften i selskap med Steve Harris & Co.
Video: 15 minutter sammendrag fra Alice Cooper & Iron Maiden i Telenor Arena 2011.
Like fornøyd som man alltid er etter en Iron Maiden konsert vandret vi ut i den varme sommernatta. Jeg overhørte en samtale fra noen som bare var måtelig fornøyd med at Maiden hadde spilt så mange "nye" låter. Der har vi styrken til Iron Maiden. Hvor mange andre 80-talls storheter turnerer nå og fyller halvparten av konsertene med låter som er fra denne siden av årtusenskiftet? Sannsynligvis ingen.
Derfor er og blir Iron Maiden det største metal bandet denne verden har oppfostret.
De siste årene har det irske metal bandet Primordial seilet som en av undertegnedes favoritter. Primordial er i utgangspunktet et black metal band som henter inspirasjon i fra keltisk mytologi og musikk.
Innen den tyngre del av rocken har keltiske toner blitt brukt ofte. Thin Lizzy hadde flere låter som helt klart var av keltisk inspirasjon. Dette var låter som Massacre og Emerald. Albumet Black Rose var i sin helhet en hyllest til Irland, selv om det bare var tittelsporet som musikalsk hadde helt åpenbare keltiske referanser.
Phil Lynott skal visst nok i flere år hatt planer om å gjøre et helt Thin Lizzy album med keltisk inspirert musikk. Det eneste vi vet sikkert er at hans altfor tidlige død førte til at Gary Moore spilte inn Wild Frontier som en hyllest til Lynnot og keltisk musikk.
Vi snakker om forholdsvis få band, og utrolig nok bare tre fra Irland.
Bilde: Primordial, forblåst og kald black metal fra Irland.
Primordial er nok det mest kjente av disse bandene, med en rekke sterke utgivelser på samvittigheten. To The Nameless Dead og den ferske Redemption At The Puritan's Hand kan jeg anbefale på det varmeste.
Et annet band jeg har sansen for er brasilianske Tuatha De Danann. De spiller en mer tradisjonell form for folk metal. Som endel av sceneshowet har de som regel med personer som har "spesielle" egenskaper i form av å være kortvokste, ekstremt lange osv. Det anbefales å ta en titt på videoer med bandet som er å finne på YouTube.
Det er nok ingen selvfølge, men det går helt fint å lage keltisk inspirert musikk med trøkk selv om man kommer fra en liten by langt inn i de brasilianske regnskoger.
Av band som skriver tekster basert på keltisk mytologi er det et par verdt å nevne.
Mael Mórdha holder seg i folk/doom metal sjangeren. Sjekk ut albumet Gealtacht Mael Mórdha. Det skal det godt gjøres å finne en mer skremmende inngang på et album enn de 50 første sekundene av Atlas Of Sorrow.
Tittelen på denne blog posten er forøvrig hentet fra avslutningslåta på deres Manannan album, hvis du skulle lure.
Det siste bandet jeg anbefaler er det greske heavy/power metal bandet Airged L'ahm. Man skulle tro at de hadde nok av gresk mytologi å ta av i Hellas, men Airged L'ahm syntes vel at langt mer spennende ting skjedde på den grønne øya. The Silver Arm er albumet som absolutt bør sjekkes ut.
