Warrel Dane - Praises To the War Machine (2008)Selv om Nevermore har tatt seg en lengre pause, så har ikke alle tatt livet med ro. Warrel Dane har passet på å gi ut sitt aller første solo album.
Det er en mørkere og mer personlig side av Warrel Dane vi opplever på hans solo debut. Dessuten er låtene enklere og mer direkte i sin uttrykks form enn hva som Warrel Dane vanligvis serverer oss til daglig. Det er helt tydelig at målet har vært å fremheve tekstene enda mer her enn tidligere. Noe som har gitt låtene en annen dimensjon og nerve enn hva vi er vant til med Nevermore.
Dette albumet er på sitt aller beste når man greier å koble ut alt som har med Nevermore og lytter på det i kraft av seg selv. Da innser man hvilket mesterverk dette er. Du skal være rimelig avstumpet følelsesmessig hvis låter som When We Pray, August, Brother eller Let You Down ikke på en eller annen måte berører deg. For de fleste av oss har opplevd den daglige gleden, smerten og sorgen i forbindelse med livet, kjærligheten og døden. Warrel Dane setter ord på dette som gjør at det går kaldt nedover ryggen på en.
Warrel Dane har alltid sagt at Paul Simon er en av hans største inspirasjonskilder og da er det rett og rimelig at han gjort plass til sin egen tolkning av Patterns. I tillegg finner vi også Lucretia My Reflection, som er en gammel Sisters Of Mercy låt.
Praises To the War Machine har blitt et fantastisk album, og er foreløpig sterkeste utfordrer til årets album. 9/10
Testament - The Formation Of Damnation (2008)Det skulle gå ti år før Testament slapp et nytt album. Først og fremst fordi vokalist Chuck Billy måtte operere bort en hjernesvulst for noen år siden, og det tar gjerne litt tid å bli helt frisk igjen etter slikt.
Når Alex Skolnick annonserte at han var på vei "hjem" igjen, så ble ikke forventningene akkurat mindre.
Kanskje ble forhåpningene i største laget. Etter en lovende start med More Than Meets the Eye, så greier ikke de neste låtene å heve albumet ytterligere, selv om Henchmen Ride og The Persecuted Won't Forget begge ligger godt på pluss siden.
I det store og hele har det blitt et album på det jevne hvor jeg savner en eller to låter som kunne ha hevet albumet. Vi får håpe det skyldes at de er litt rustne etter det lange oppholdet og at alt er pusset skikkelig til neste gang. 7/10
Judas Priest - Nostradamus (2008)Det er ikke mye jeg har vokst fra meg siden jeg var tenåring, men et par ting har sluttet å skremme, forbause eller interessere meg. Det ene er UFO'er og romvesener. Det andre er Nostradamus og alle teoriene, konspirasjonene, løgnene og spådommene om og av han.
Når Judas Priest annonserte for et par år siden at de jobbet med et dobbelt konsept album om Nostradamus, så fikk jeg assosiasjoner til Dennis Leary vitsen om hva som ville skje hvis man låste inn Mötley Crüe inn i et rom med ett tonn dop.
Det er altså ikke helt lett å forsøke seg på dette albumet uten å ha noen sperrer eller hindringer som ligger og lurer i bakgrunnen.
Så til det store spørsmålet. Holder det mål? Både ja og nei.
Ja, fordi du får fortalt en historie som du lett kan følge fra A til Å. Det krever at man ikke bare må høre på hele greia, men også med alle låtene i riktig rekkefølge. Den nye mp3-generasjonen er vel ikke akkurat kjent for å dyrke den tradisjonelle album lyttingen, men som konsept album er det ikke mye å sette fingeren på. I beste fall kan det føre til at flere oppdager gledene ved å høre på et helt album. Produksjonen er bra og for de som kjøper denne på CD får et usedvanlig flott utformet booklet å bla i.
Nei, fordi Judas Priest går til tider langt fra det som opprinnelig er deres grunnleggende sound. Selvfølgelig er det helt naturlig at det hentes inspirasjon fra musikken som var på Nostradamus tid. Det er helt greit at det synges på italiensk ved et par tilfeller. De kunne derimot ha spart oss for den pompøse dramaturgien. Det pøses på med synth gitarer og Rob Halford holder seg stort sett et godt stykke under den tradisjonelle kastrat vokalen. De har tidligere greid å lage dramatiske låter med høy gåsehud faktor uten noen hjelp av synth i Love Bites, Blood Red Skies og Night Crawler.
Dessuten er det langt imellom høydepunktene. Første disken begynner og avslutter bra, mens alt midt i mellom fremdeles etter 7-8 lytt er en grå masse med forholdsvis pregløse låter, epiloger og prologer. Følelsen er som å gå seg vill på snaufjellet i tett tåke.
Disk to er langt bedre. Her finner vi de to beste låtene i Alone og tittelkuttet, samtidig som man ikke går seg vill i mellomtiden.
Judas Priest skal ha for at de ikke prøvde å lage Screaming For Vengeance del fire, for det hadde vært det aller enkleste. Ingen ville ha husket det albumet om noen år, men Nostradamus vil bli diskutert så lenge det finnes Priest-fans der ute. 6/10
Crimson Glory - Transcendence (1988)
Regnes blant den gjennomsnittlige fan som det beste av Crimson Glory's album. Jeg på min siden greier ikke å bestemme meg mellom denne og deres første. 7,5/10
The Hellacopters - Supershitty To the Max! (1996)
Hellacopters er for tiden på avskjedsturné. Debuten fra 1996 lever opp til navnet. Dette er musikk som passer best med øllen i venstrehånda og høyre knyttneve høyt hevet i lufta (eventuelt godt plantet i trynet på sidemannen). 6/10
Twisted Forever - A Tribute To the Legendary Twisted Sister (2001)
Slike tribute album er mest for kuriositetens skyld, og her spriker det i alle retninger både kvalitetsmessig og sjangermessig. Høydepunktene står Motörhead, Anthrax og Overkill for. Twisted Sister medvirker på sin side med å gjøre en respektabel cover på AC/DC's Sin City, mens ytterpunktene finner vi i rapperen Chuck D, Cradle Of Filth og Fu Manchu's bidrag. 5,5/10
[Listening to: Alone - Judas Priest - Nostradamus (7:50)]
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar