Siste ukers CD innkjøp 6/2008

Hva har Black Sabbath albumene Sabbath Bloody Sabbath, Sabotage, Technical Ecstacy og Never Say Die! til felles? De var i det hele og store forholdsvis ukjent terreng for meg. Ganske utrolig siden Master Of Reality og Volume 4 var blant albumene som gjorde varig inntrykk på meg en regnfull sommer i 1981.

Castle Communication slapp remastrede versjoner av disse albumene i 1996. Siden de allerede hadde gjort en glimrende jobb med tidligere Nazareth og Iron Maiden utgivelser, så var valget lett på hvilken versjon jeg ville ha.

Black Sabbath - Sabbath Bloody Sabbath (1973)

Jeg har alltid vært usikker på om det er Volume 4 eller Heaven and Hell som er verdens beste heavy metal skive. Nå er jeg helt sikker. Det er Sabbath Bloody Sabbath.
Jeg skal være enig i at bandet sluppet et par andre album som både er viktigere og mer sjanger definerende enn dette, men det betyr ikke nødvendigvis at de er bedre.

På Sabbath Bloody Sabbath balanseres de velkjente Iommi riffene med en passe dose eksperimentering og et knippe velskrevne låter.

Når Ozzy erklærer at "I'm the world that hides the universal secret of all time" i A National Acrobat, så er det med all verdens selvtillit og overbevisning.
Det er denne selvtilliten som preger albumet. Derfor inneholder albumet en akustisk instrumental som er så vakker at menn begynner å gråte (Fluff). Eller Who Are You som i sin helhet er bygd på verdens kaldeste og mørkeste synthesiser riff, som får det meste som Kraftwerk og Trent Reznor har lagd til å fortone seg som muntert.

Synthesiseren tlhørte for øvrig Rick Wakeman (ex-Yes) som selv er med på den langt mer humørfylte Sabbra Cadabra, som på tross av tittelen inneholder en av rockehistoriens mest naive og sukkersøte kjærlighets tekster.

Når jeg ennå ikke engang har nevnt Killing Yourself To Live, Looking For Today og Spiral Architect, så er jeg ikke i tvil om at dette mesterverket absolutt er en av de aller sterkeste kandidatene til tidenes metal skive. 10/10

Black Sabbath - Sabotage (1975)

Sabotage er bare fortsettelsen på rekken av udødelige Black Sabbath klassikere. Den største forskjellen med denne og resten av hurven er at Sabotage tok et helt år å spille inn. Spesielt Ozzy var lite fornøyd med akkurat det, og presterte ved flere anledninger i forbindelse med promoteringen av albumet å si at han hatet låtene, skiva, resten av bandet og verden for øvrig.

Noe som var et resultat av for mye dop og en stadig voksende konflikt innad i bandet.

Det spiller liten rolle hva Ozzy måtte mene eller ikke mene. Låter som Hole in the Sky og Symptom Of the Universe kommer man ikke unna når det er snakk om klassiske Sabbath øyeblikk. Når det gjelder resten av albumet, er det mer preget av eksperimentering enn tidligere. Det resulterte i uvanlig lange låter som Megalomania og The Writ, samt den merkelige Am I Going Insane (Radio)

Det største problemet er at låtene spriker i alle retninger og albumet fremstår som en litt dårlig planlagt lapskaus. Mulig at ideen med å la alle låtene gå inn i hverandre var for å skape et inntrykk av helhet, men så lenge låtene i det store og hele er bra så får man tåle at alt ikke henger på greip. 8/10

Black Sabbath - Technical Ecstacy (1976)

Noen hyller dette albumet opp i skyene, mens andre nærmest skyr det som pesten. Jeg havner litt sånn midt i mellom.

Det er ingen tvil om at det er en sliten og uinspirert utgave av Black Sabbath vi hører på denne skiva. For første gang opplever vi at bandet går skikkelig på snørra ved enkelte tilfeller. All Moving Parts (Stand Still), She's Gone og ikke minst It's Allright er høyst tvilsomme bidrag. På sistnevnte låt er det til og med Bill Ward som trakterer vokalen. Vi vet alle at trommeslagere bør holde seg langt unna mikrofoner.

Noen lyspunkter er det heldigvis også. Dirty Women regnes som en av klassikerne og er den låta, sammen med åpningskuttet Back Street Kids som ligger tettest mot det klassiske Sabbath soundet. En personlig favoritt er Gypsy, selv om enkelte deler av låta minner aller mest om Mannfred Mann's Earth Band. Låta har en sjelden bra melodi, som ellers er mangelvare på dette albumet. 5/10

Black Sabbath - Never Say Die! (CD1978)

Black Sabbath var på kanten av stupet etter Technical Ecstacy turneen. Ozzy forlot bandet og ble en kort tid erstattet av ex-Savoy Brown vokalist Dave Walker. Det varte ikke lenge før Ozzy var tilbake og det resulterte i et siste album med Ozzy bak mikken.

Selv om albumet i seg selv aldri gjorde noe stort av seg blant kritikere eller fans, så maktet to av låtene å havne på hitlistene i England. Inntil da var det bare Paranoid som hadde tatt steget inn på singel listene.

Klok av skade og ikke minst for å imøtekomme Ozzy's krav om et album med låter som også kunne framføres live, så er det langt mellom prog elementene her. Begge listeplasseringene i Never Say Die og A Hard Road er bygd over enkle riff og melodilinjer. Sammen med Johnny Blade og Junior's Eyes utgjør de albumets absolutte høydepunkt. Bandet unngår de største katastrofene, men de resterende låtene blir ikke noe annet enn fyllmasse i den store sammenhengen.

Så da var det kanskje best for både Black Sabbath og Ozzy at de endelig gikk hver sin vei etter denne skiva. 6,5/10

[Listening to: Great depression - Nuclear Assault - Survive (3:32)]