Siste ukers CD innkjøp 13/2006

Sanctuary - Into the Mirror Black (1990)

Sanctuary rakk bare å utgi to album før musikalske stridigheter gjorde slutt på bandet. Vokalist Warrel Dane og bassist Jim Sheppard skulle senere videreutvikle Sanctuary's unike stil i Nevermore.

Debuten Refuge Denied fra 1987 fikk gode skussmål fra metal-pressen og forventningene var store til oppfølgeren Into the Mirror Black. Kritikerne gikk av hengslene, og nærmest konkurrerte i å hylle bandet.

Med Into the Mirror Black beveget bandet seg nesten helt bort i fra den tradisjonelle metal stilen som preget mye av debut skiva. Tekstene til Warrel Dane var mørke og lyriske, gjerne med en politisk undertone. På mange måter gikk de i motsatt retning i forhold til mange av de bandene de ble sammenlignet med. Sanctuary ble ofte nevnt som fremtidens band. Dette skulle ikke skje.
Det store gjennombruddet kom ikke og bandet gikk i oppløsning kort tid senere.

Selv om den gjennomsnittlige Sanctuary tilhengeren heller lytter på den mer ordinære Refuge Denied, fremstår Into the Mirror Black som et mer komplett album. Den har sine mangler og svakheter, men låter som Long Since Dark og The Mirror Black står ikke i veien for det beste Warrel Dane senere har gjort i Nevermore. Et must for alle som liker heavy. 8,5/10

Crimson Glory - Crimson Glory (1986)

På mange måter kan Crimson Glory sammenlignes med Sanctuary. Selv om de musikalsk står langt fra hverandre, opplevde også Crimson Glory mye gode omtaler i musikkpressen, men heller begredelig salg av skiver. Det siste kan skyldes at debut skiva ble sluppet på et knøtt lite selskap med begrenset mulighet til å få ut skiva til alle som kunne være interessert.

Siden den gang har albumet blitt utgitt av Roadrunner Records på CD, og både denne og oppfølgeren Transcendence er lett tilgjengelig på blant annet CDon. En god investering i metal samlingen vil jeg påstå.

Crimson Glory kan best sammenlignes med tidlig Queensryche. Forholdsvis melodiøs gitarbasert metal, med god vokal. Skiva holder jevnt over godt nivå, med låter som Valhalla, Dragon Lady og Lost Reflection som høydepunkter. Liker du denne, så er det bare å fortsette med Transcendence. Den er ennå et lite hakk bedre. 7,5/10

[Listening to: The mirror black - Sanctuary - Into the Mirror Black (5:09)]

Salig Romjul!

Kan livet egentlig bli bedre? Neppe.

To timer Iron Maiden konsert på Svensk P3. Kald Carlsberg. En bøtte med sjokolade. Det ferskeste Pondus (med en artikkel om Tenacious D og filmen The Pick Of Destiny) og M (med serien om bandet Blacktööth og en artikkel om H.P. Lovecraft).

...og gikk du glipp av Iron Maiden, så kan du alltids logge deg inn på Svensk P3 fredag den 5. januar klokka 20:03. Da sender de to timer i fra The Unholy Alliance konserten i Stockholm fra november i år. Thine Eyes Bleed, Lamb Of God, Children Of Bodom, In Flames og Slayer stod på scenen da, men det visste du allerede...

Kan livet egentlig bli bedre. Neppe!

Criticker

Hvis du ikke allerede er lei av å lage lister, kan du gå inn på Criticker.com og sette opp en liste over filmer du har sett og sette poeng på disse.

En foreløpig liste over hva jeg har sett har jeg lagt ut, men den inneholder stort sett bare det jeg har på DVD samt en og annen favoritt jeg har kommet på i farten. Når jeg har fått lagt hjernen i bløt og kommer på alle de virkelig dårlige filmene så vil lista bli mer korrekt. Derfor vil jeg presisere at filmer som har fått 50 poeng eller mer er filmer som jeg gjerne ser om igjen.

Se min liste her.

[Listening to: Long since dark - Sanctuary - Into the Mirror Black (5:07)]

God Jul til Alle

Nå er det bare timer til nissen kommer og gir oss gaver som vi aldri har ønsket oss. Hvis du blir ekstra misfornøyd med gavene i år, kan du alltids sortere de tusen første tallene alfabetisk på engelsk.

God jul til alle lesere av denne bloggen, og til lykke med alfabetiseringen.

Fasit finner du her.

[Listening to: En vill en - DumDum Boys - Blodig Alvor Na Na Na Na Na (4:00)]

Filmtips For Romjula

Juletid er også filmtid. Her er noen favoritter jeg har tenkt å se igjen i løpet av jule- og nyttårshelga.

Dogma (1999)

Jeg kunne ha valgt hvilken som helst Kevin Smith film som inneholder dophuene Jay & Silent Bob, men siden Dogma har et så markant religiøst innhold er denne helt perfekt for jula. Hysterisk morsom er den også.

Fear And Loathing In Las Vegas (1998)

Terry Gilliam har regien i denne filmen basert på Hunter S. Thompsons bok. Johnny Depp gjør nok en glimrende rolle, nå som dophuet Raoul Duke. Dop er absolutt ikke å anbefale, men det er denne filmen.

Smala Sussie (2003)

Svensk gangster-komedie lagt til en liten bygd i Värmland. Det kunne like gjerne ha skjedd her i Våler *). Kanskje mest givende for oss som har vokst opp med Hajk og Trazan Apanson på svensk TV og som stadig er i Värmland på Harry-turer. Det bor en Pölsa i oss alle.

Rock Star (2001)

Filmen er basert på historien om når Tim "Ripper" Owens erstattet Rob Halford i Judas Priest. Mark Whalberg spiller Chris Cole som spiller i et Steel Dragon cover band, som nettopp ender opp som vokalist i sitt favoritt band. For oss som er glad i heavy er denne filmen et must. Jason Bonham, Jeff Pilson og Zakk Wylde medvirker også.

This Is Spinal Tap (1984)

Heavy metal er en klisjé. Denne filmen tar dette til et nytt nivå. De som liker heavy metal, men synes at denne filmen er en hån mot dem, har jeg bare en ting å si. Ta et godt grep om balla og røsk.

*) I Smala Sussie er de på kino og ser på Pulp Fiction, men desverre har de ikke fått tilsendt siste del av filmen, så kinomaskinisten må forklare slutten for de som er og ser filmen.
På Flisa kinoen presterte de å sende Danser Med Ulver i feil rekkefølge, da den gikk der for mange år siden. Filmen var delt inn i fire filmruller og rull 2 og 3 ble sendt i feil rekkefølge.
En annen gang var jeg på kino på Kongsvinger og der var det endel bråk og papirkasting blant publikum, så kinomaskinisten stoppet filmen og gikk opp på scenen for å få stopp på bråket. Da kom han med følgende trussel ovenfor bråkmakerne: "De som itte har mjøl i påsån, må forlate salen."

Ha en god film-jul!

[Listening to: Prince of darkness - Alice Cooper - Raise Your Fist And Yell (5:10)]

Niflheim, Rockbox og en fyr fra Larvik

En side jeg stadig gjenoppdaget, men som endelig har fått sin plass i bokmerkene mine er bloggen Niflheim.
Bloggen er alltid velskrevet, og han skriver aller helst om den mer tyngre delen av metal sjangeren. Her finner du lange skriverier om alt fra 80-talls thrash'en til dagens metal scene.
Det er ikke alltid at jeg er enig med fyren, men det går mest på smak og behag.
----
For oss som bodde nær grensen til Sverige var programmet Rockbox på Svensk P3 vår nærmest utømmelig kilde til å oppdage nye band og holde seg oppdatert på kommende utgivelser. Programmet startet opp i 31. desember 1984 og det ble hele 174 sendinger før siste skive ble spilt den 2. desember 1989.
Nå har en fan av programmet laget en egen Rockbox side på nettet, hvor du blant annet kan finne spillelister fra mange av sendingene og hva de ellers inneholdt.
Jeg opplevde mange gleder med programmet, men det var også på Rockbox hvor jeg først fikk høre om Cliff Burton's tragiske død høsten 1986.
Det gikk knapt nok en lørdag uten at jeg oppdaget et nytt band. Spennende tider var det.
---
Når du har vært inne på de nevnte sidene ovenfor kan du se på denne fantastiske snutten jeg har funnet på YouTube. Det er en fyr fra Larvik som heter Lasse Gjertsen som har gjort denne.

[Listening to: Devil in disguise - Yngwie J. Malmsteen - Eclipse (6:12)]

Pagan Demoer Gjenfunnet!

For et par uker skrev jeg om dokumentaren Så Jävla Metal! og nevnte i den forbindelse blant annet bandet Pagan.

Her om dagen fant jeg igjen opptaket av Pagan i forbindelse med at bassist Ken Olsson ble intervjuet av Pär Fontander i Rockbox på Svensk P3 i 1989.

Det hendte en gang i blant at det spilt demoer av håpefulle nye band i Rockbox, men bare to band fikk ekstra oppmerksomhet i form av intervju og stadig spilling av låtene fra demoene sine. Pagan var det ene, og norske Artch var det andre. Begge bandene kunne presentere så og si ferdige produkt som var klart for å bli utgitt. Artch slapp sitt debut album kort tid etter at de hadde blitt spilt i Rockbox. For Pagan tok det sin tid.

Pagan sendte sin demo, som inneholdt ni spor, til Rockbox på nyåret 1988. På den tiden besto bandet av Ken Olsson på bass, Björn Öhrfeldt på trommer, Rolf Pesonen på gitar og Daniel Björnarås på vokal. Det er denne bandbesetningen som er å høre på demo versjonene av Greg's Song og Anyway But Backwards du finner lenger ned.

På albumet som kom ut i 1990 er Daniel Björnarås erstattet med Olof Lindgren på vokal. Det er også Olof Lindgren som synger på albumet. Bandet ga også utalbumet The Weight i 1993.

Vi kan vel si at dette blir min lille julegave til leserne av denne bloggen i år.

Intervju med Ken Olsson, Pagan (mp3, 80kpbs, 2,30MB)
Pagan - Greg's Song (demo) (mp3, 160kpbs, 4,91MB)
Pagan - Anyway But Backwards (demo) (mp3, 160kpbs, 3,51MB)

[Listening to: Greg's song (demo) - Pagan - (Rockbox 1988) (4:17)]

Anthrax - BBC Opptak Blir Utgitt

Anthrax slipper i januar en dobbel CD med to live opptak gjort av BBC i 1987.

Den ene konserten er hentet fra Hammersmith Odeon i februar 1987, hvor de blant annet urfremførte I Am the Law. Denne konserten ble også sendt bortimot komplett i Rockbox på svensk P3 samme år. Bare Medusa ble det ikke plass til, men denne er selvfølgelig med på CD utgaven.
Den andre konserten på denne utgivelsen er hentet i fra Monsters Of Rock på Donington samme år.

Spesielt morsomt blir det å høre Donington konserten igjen, siden jeg faktisk hørte live sendingen på BBC Radio One på mellombølge. Til tider var det så mye atmosfæriske forstyrrelser at man ikke hørte hva og hvem som spilte. Det hindret ikke meg å få med konsertene til W.A.S.P., Anthrax, Metallica og Dio. Tro det eller ei, Dio's konsert tok jeg opp på kassett, og jammen fikk jeg bruk for den en vakker dag.

Slik hørtes Naked in the Rain på mellombølge fra England (mp3, 1.17MB).

Tittelen på Anthrax skiva er Caught in a Mosh - BBC Live in Concert og slippes den 22. januar.

Alle mine filer på Badongo

[Listening to: Sabbath bloody sabbath (live) - Anthrax - Hammersmith Odeon, London UK, February 15, 1987 (5:21)]

Mary Long - Hvem var det?

Det var ikke før jeg fikk se Deep Purple DVD'n Perihelion for noen år siden at jeg for alvor oppdaget en bortgjemt låt fra den høyst undervurderte Who Do We Think We Are. Låta het Mary Long.

Hvem handlet låta om? Hvorfor var teksten så gjennomsyret av sarkasme?

Faktisk trodde jeg at det skulle bli en forholdsvis enkel sak å finne litt bakgrunnsstoff om låta på internett. Jeg fikk en krypende mistanke om at det kunne ta litt tid når søket ga meg nesten 30.000 treff i Google. Jeg ante virkelig ikke at det var så mange steder på internett som la ut sang tekster. Jeg ville helst ikke vite at det var en transvestitt som gikk under navnet Mary Long.

Jeg leste bøttevis av plateanmeldelser av skiva i håp om å finne et eller annet hint om hvem denne låta egentlig handlet om. Omsider fant jeg noe på en blogg som ga meg et navn. Mary Whitehouse. Da gikk alt så meget bedre.

Mary Whitehouse var en kristen konservativ politiker som brukte livet sitt på gjøre livet surt for alt og alle som ville fylle livet sitt med noe annet en gammeldagse kristne verdier. Hun markerte seg tidlig med å rette en moralsk pekefinger mot vold og sex på TV og radio. Allerede i 1965 startet hun National Viewers' and Listeners' Association*), som hun ledet i 29 år. Tom & Jerry, Dr. Who og filmen Fire Bryllup og En Begravelse er bare noen få eksempler på hva hun mente dyrket frem umoralske verdier hos engelskmenn.

Hun hadde en god samarbeidsvenn i den katolske Lord Longford (Francis Aungier Pakenham, 7th Earl of Longford), som representerte partiet Labour. Han var ihuga motstander av pornografi og sex generelt. På folkemunne ble han bare kalt Lord Porn.

Disse personene og deres virke var det som inspirerte Deep Purple til å skrive låta Mary Long, og stille de essensielle spørsmålene i refrenget:

How did you lose your virginity, Mary Long?
When will you lose your stupidity, Mary Long?

Nå var det ikke eneste gangen Mary Whitehouse var til inspirasjon, spott og spe. Hun er en av tre "griser" i Pink Floyd låta Pigs. Roger Waters hamrer løs med Hey You, Whitehouse, Ha Ha Charade You Are.
Ellers ble hun "hedret" av et forlag når de ga ut en pornoblad under navnet Whitehouse, og BBC lagde komedien The Mary Whitehouse Experience. Hun gikk til sak mot BBC for å få stoppet serien, men til ingen nytte.

Både Mary Whithouse og Lord Longford døde i 2001. Henholdsvis 91 og 95 år.

*) Skiftet navn til Mediawatch-UK i 2001

[Listening to: Mary Long - Deep Purple - Who Do We Think We Are (4:26)]

Siste ukers CD innkjøp 12/2006

Black Sabbath - Dehumanizer (1992)

Siden den klassiske Black Sabbath line-up'en med Tony Iommi, Ronnie James Dio, Geezer Butler og Vinny Appice skal ut på turné under navnet Heaven And Hell neste år, var det på høy tid å anskaffe meg det albumet som ble gitt ut sist disse fire var samlet.

I 1992 gjorde Mr. Dio comeback som vokalist i bandet, uten at musikkpressen gikk av hengslene av den grunn. Først og fremst for at ingen lenger brydde seg noe om hva Black Sabbath drev med, men også fordi musikk bransjen var mer opptatt av Kurt Cobain.

At både plateselskapet I.R.S. Records og bandet for lengst hadde nådd middagshøyden hjalp ikke noe særlig det heller. Dessuten var selskapet mer kjent for å få frem små underlige band som Oingo Boingo, The Stranglers og Dead Kennedys.

Men plata Dehumanizer er på ingen måte et dårlig album, og har de siste årene stadig blitt mer og mer populær blant Black Sabbath og Dio fansen. Selv om den ikke kommer til å oppnå samme status som Heaven And Hell eller The Mob Rules, så er det mer en nok godsaker her allikevel. Vi kommer ikke unna låter som TV Crimes, Master Of Insanity, Sins Of the Father eller I, som alle er tett opp mot det aller beste i fra de tidligere Sabbath albumene med Dio. Resten av materialet er mer ujevnt, uten at det aldri er noe fare for å bli dårlig. Dessuten er det en glød i Iommi's gitarspill som man sjelden hadde hørt på de foregående Sabbath albumene. 7/10

Mötley Crüe - Mötley Crüe (1994)

Jeg vet ikke om det var mine lave forventninger til dette albumet som gjorde at jeg ikke anskaffet meg denne før nå. Jeg hadde ikke så mye å tape på å betale 20 kroner for den, så det ble en grei anledning til å fylle et av de mange hullene i min samling.

Mye hadde forandret seg siden Dr. Feelgood ble utgitt fem år før. Langt tyngre band som Metallica og Pantera, samt grungen hadde satt sine preg på hitlistene. I et forsøk i å nærme seg et mer tilpasset sound, hentet bandet inn John Corabi i fra The Scream for å få fart på låtskrivingen. Et godt stykke inn i forberedelsene til albumet tok Vince Neil sine spandex bukser og forlot bandet. Misfornøyd med retningen bandet var i ferd med å ta rent musikalsk. John Corabi ble bandets nye vokalist og ekstra gitarist.

Kanskje var det like greit at Vince Neil ikke medvirket på skiva, for stemmen hans ville ha blitt for veik til soundet på plata. John Corabi med sin hese stemme gir albumet det nødvendige løftet. Langt mer gitarer en hva vi er vant med i fra den kanten er det også.

Jevnt over holder albumet høyt nivå, og låter som Hooligan's Holiday, Misunderstood og Til Death Do Us Part kan ikke beskrives på en annen måte enn fantastiske. De tre veier opp for, og mer til, for det lille daukjøttet som finnes. 7/10

Joan Jett & The Blackhearts - Notorious (1991)

Desmond Child var på slutten av 80-tallet en av de mest ettertraktede låtskriverne. Kiss, Bon Jovi, Aerosmith og Alice Cooper har alle hatt glede av hans hjelp på mange av sine største låter.
Når Joan Jett fikk muligheten så gikk det ikke fullt så bra. De låtene, med unntak av The Only Good Thing (You Ever Said Was Goodbye), hvor Child er kreditert er nærmest blottet for Joan Jett's karakteristiske stil. Selv om låtene er helt greie, så er dette er ting som hadde hørt mer hjemme på et Sheryl Crow album. Samtidig er samarbeidet med Paul Westerberg på Backlash heller ikke så vellykket.

Mot slutten blir ting så mye bedre. Selv om Treadin' Water, Machismo og Misunderstood er i god gammel Joan Jett klasse er det ikke nok til å redde skiva. 5/10

Gravity Kills - Gravity Kills (1996)

Ut av en ubestemmelig grå masse av nu-metal band og band som snyltet på de siste restene av grunge bølgen, dukket Gravity Kills opp i 1996. Med singlen Enough fikk vi som hadde vokst opp med Metallica og Iron Maiden tro på at det var liv laga for tradisjonell metal igjen.

Gravity Kills var nok med på å snu trenden, men deres debut album er minst like mye inspirert av Trent Reznor's Nine Inch Nails som av Metallica. Sånn havner de et sted midt i mellom industriell og tradisjonell metal. Bare Enough og Goodbye er verdt å nevne spesielt. Resten er helt greit, men ikke noe mer. 5/10

[Listening to: TV crimes - Black Sabbath - Dehumanizer (4:02)]

Stem på din Twisted Sister favoritt.

Omsider ble fristelsen for stor. Jeg har greid å holde meg unna VG's Listefeber lenge, men etter å ha sett igjennom en del lister der kom jeg fram til at også jeg kunne lage en liste som var minst like unyttig som de som allerede ligger der.



Etter å ikke ha tenkt meg om lenge, så kom jeg fram til at folk kunne stemme på tidenes Twisted Sister låt. Folk flest er vel ikke klar over det, men etter å ha gått igjennom alle offisielle utgivelser endte jeg opp med en liste på 90 låter. Jeg tror det er alt de har gitt ut, men skulle noen savne en låt eller to på lista, så er det bare å si i fra.

Twisted Sister er forøvrig aktuelle om dagen med deres jule album A Twisted Christmas.

Tidenes Twisted Sister Låt
Mine Last.fm Topp Lister
Alle mine Listefeber lister (for det blir vel flere etterhvert)

[Listening to: I saw mommy kissing Santa Claus - Twisted Sister - A Twisted Christmas (3:39)]