Siste ukers CD innkjøp 12/2006

Black Sabbath - Dehumanizer (1992)

Siden den klassiske Black Sabbath line-up'en med Tony Iommi, Ronnie James Dio, Geezer Butler og Vinny Appice skal ut på turné under navnet Heaven And Hell neste år, var det på høy tid å anskaffe meg det albumet som ble gitt ut sist disse fire var samlet.

I 1992 gjorde Mr. Dio comeback som vokalist i bandet, uten at musikkpressen gikk av hengslene av den grunn. Først og fremst for at ingen lenger brydde seg noe om hva Black Sabbath drev med, men også fordi musikk bransjen var mer opptatt av Kurt Cobain.

At både plateselskapet I.R.S. Records og bandet for lengst hadde nådd middagshøyden hjalp ikke noe særlig det heller. Dessuten var selskapet mer kjent for å få frem små underlige band som Oingo Boingo, The Stranglers og Dead Kennedys.

Men plata Dehumanizer er på ingen måte et dårlig album, og har de siste årene stadig blitt mer og mer populær blant Black Sabbath og Dio fansen. Selv om den ikke kommer til å oppnå samme status som Heaven And Hell eller The Mob Rules, så er det mer en nok godsaker her allikevel. Vi kommer ikke unna låter som TV Crimes, Master Of Insanity, Sins Of the Father eller I, som alle er tett opp mot det aller beste i fra de tidligere Sabbath albumene med Dio. Resten av materialet er mer ujevnt, uten at det aldri er noe fare for å bli dårlig. Dessuten er det en glød i Iommi's gitarspill som man sjelden hadde hørt på de foregående Sabbath albumene. 7/10

Mötley Crüe - Mötley Crüe (1994)

Jeg vet ikke om det var mine lave forventninger til dette albumet som gjorde at jeg ikke anskaffet meg denne før nå. Jeg hadde ikke så mye å tape på å betale 20 kroner for den, så det ble en grei anledning til å fylle et av de mange hullene i min samling.

Mye hadde forandret seg siden Dr. Feelgood ble utgitt fem år før. Langt tyngre band som Metallica og Pantera, samt grungen hadde satt sine preg på hitlistene. I et forsøk i å nærme seg et mer tilpasset sound, hentet bandet inn John Corabi i fra The Scream for å få fart på låtskrivingen. Et godt stykke inn i forberedelsene til albumet tok Vince Neil sine spandex bukser og forlot bandet. Misfornøyd med retningen bandet var i ferd med å ta rent musikalsk. John Corabi ble bandets nye vokalist og ekstra gitarist.

Kanskje var det like greit at Vince Neil ikke medvirket på skiva, for stemmen hans ville ha blitt for veik til soundet på plata. John Corabi med sin hese stemme gir albumet det nødvendige løftet. Langt mer gitarer en hva vi er vant med i fra den kanten er det også.

Jevnt over holder albumet høyt nivå, og låter som Hooligan's Holiday, Misunderstood og Til Death Do Us Part kan ikke beskrives på en annen måte enn fantastiske. De tre veier opp for, og mer til, for det lille daukjøttet som finnes. 7/10

Joan Jett & The Blackhearts - Notorious (1991)

Desmond Child var på slutten av 80-tallet en av de mest ettertraktede låtskriverne. Kiss, Bon Jovi, Aerosmith og Alice Cooper har alle hatt glede av hans hjelp på mange av sine største låter.
Når Joan Jett fikk muligheten så gikk det ikke fullt så bra. De låtene, med unntak av The Only Good Thing (You Ever Said Was Goodbye), hvor Child er kreditert er nærmest blottet for Joan Jett's karakteristiske stil. Selv om låtene er helt greie, så er dette er ting som hadde hørt mer hjemme på et Sheryl Crow album. Samtidig er samarbeidet med Paul Westerberg på Backlash heller ikke så vellykket.

Mot slutten blir ting så mye bedre. Selv om Treadin' Water, Machismo og Misunderstood er i god gammel Joan Jett klasse er det ikke nok til å redde skiva. 5/10

Gravity Kills - Gravity Kills (1996)

Ut av en ubestemmelig grå masse av nu-metal band og band som snyltet på de siste restene av grunge bølgen, dukket Gravity Kills opp i 1996. Med singlen Enough fikk vi som hadde vokst opp med Metallica og Iron Maiden tro på at det var liv laga for tradisjonell metal igjen.

Gravity Kills var nok med på å snu trenden, men deres debut album er minst like mye inspirert av Trent Reznor's Nine Inch Nails som av Metallica. Sånn havner de et sted midt i mellom industriell og tradisjonell metal. Bare Enough og Goodbye er verdt å nevne spesielt. Resten er helt greit, men ikke noe mer. 5/10

[Listening to: TV crimes - Black Sabbath - Dehumanizer (4:02)]