Siste ukers CD innkjøp 2/2007

The Smashing Pumpkins - Mellon Collie And the Infinite Sadness (1995)

Normalt sett skulle et dobbel album med et band som jeg hadde fått svært lite ut av tidligere, være nok til å holde meg unna. Nå hadde det seg slik at denne var på sitt mest populære da jeg ennå var en hund etter en god fest. Der det var fest kunne man banne på at noen satt på denne i løpet av kvelden. Til slutt måtte jeg innrømme ovenfor meg selv at dette låt ikke så aller verst. Så på en eller annen fest som aldri tok av, besluttet jeg meg å ta en tidlig kveld og låne med meg denne hjem.

Noe sånt som 12 år senere har den fått sin velfortjente plass i min CD hylle.

Albumet er litt av en berg-og-dalbane-opplevelse. Fra den pompøse Tonight Tonight, til grensen av metal på An Ode To No One, via den skjøre Lily og min favoritt Porcelina Of the Vast Oceans.
Billy Corgan's store kreative orgasme inneholder 28 låter, hvor i hvert fall 20 holder ypperste klasse. Bare en håndfull med rolige pregløse låter mot slutten drar ned litt. 8,5/10

Gary John Barden - Agony & the Xtasy (2006)

Joda, det er den samme Gary John Barden som vi husker i fra de første Michael Schenker Group albumene. Etter hans tid i M.S.G. dannet han bandet Statetrooper med tidligere Thin Lizzy gitarist Brian Robertson, og slapp et kritikerrost album i 1987. Etter en kort turné ble det stille helt til han dukket opp i Praying Mantis i 1996. Siden har han gjort noen konserter her og noen album der med blant annet Company Of Snake, Silver og Statetrooper.

Agony & the Xstasy er Barden's andre solo album. Det første, Past & Present, fikk velfortjent mye pepper, ettersom albumet kun inneholdt ny innspillinger av gamle M.S.G. låter.
På hans seneste finner vi bare nye låter, og han legger seg tett opptil det soundet vi husker han i fra tiden i M.S.G.. Spennende er det å høre det første samarbeidet med Michael Schenker på nesten 22 år i låta Let Me Down.

Det beste med albumet er at det høres ut som det er spilt inn i 1985. Her er ingen tåpelige forsøk på nu-metal eller post-grunge ballader for å tekkes dagens ungdom. Dette har blitt et riktig så trivelig album for oss som har den beste hårveksten i nesa og tak over stasen. 7/10

Jack In the Box - Stigma (1995)

Brummunddals bandet Jack In the Box er det nærmeste vi kom et grunge band fra Norge, og likheten med navnet til deres langt mer kjente store søster Alice In Chains er nok ikke tilfeldig. Noen ganger ligner de til og med litt, som i låta Sister. Ellers holder de seg trygt langs godt bevandrede metal og hardrock stier. Bare en sjelden gang som i Rockjumping, Butterfly og nevnte Sister evner de å heve seg over en ellers grå masse av ordinære låter. 4,5/10

Cosmo - Alien (2006)

Fran Cosmo er mest kjent som medlem av bandet Boston. Så jeg vil tro at tilhengerne av det bandet sikkert finner mye å glede seg over her. Jeg på min side hopper ikke akkurat i taket av Boston, og ennå mindre av Cosmo.

Dette er et klassisk eksempel på nitrist kalkulert melodisk hardrock uten sjel og originalitet som gjør meg syk helt inn i sjela. 1/10

[Listening to: Porcelina Of The Vast Oceans - Smashing Pumpkins - Mellon Collie And the Infinite Sadness (9:21)]