Box O' Shite

For oss som bodde ute i provinsen på 80-tallet og var ihuga metalheads, var nærheten av platesjapper og ikke minst musikkmagasiner ikke eksisterende. Det var kanskje ikke rart at man kastet seg over Kerrang! og Metal Hammer når bygdas eneste butikk med en seriøs bladhylle begynte å ta inn disse.

De siste ukene har jeg brukt mye tid til avslappning og lesing på verandaen. Det har gått i en mix av nyinnkjøpt lektyre, og tilfeldig plukk i fra en etterhvert rikholdig samling av tegneserier, bøker og magasiner.

I dag tok jeg med en bunke Metal Hammer. Tidenes klart beste metal magasin igjennom tidene. I hvertfall slik jeg husket det.

Jeg tenkte at det måtte være haugevis med artikler i Metal Hammer som jeg aldri har lest. Rett og slett for at de omhandlet band jeg ikke kjente til eller ikke hadde noe interesse for på den tiden.

I de eldste utgavene jeg har (1986/87) fant jeg en og annen godbit. Blant annet en hel side om Heretic (US) som hadde fått ny vokalist i Mike Howe. De var i gang med å spille inn oppfølgeren til EP'n Torture Knows No Boundary. Albumet Breaking Point skulle senere bli en kult klassiker blant Metal Church fans, da Mike Howe erstattet David Wayne i 1988.

Dette tyder på at Metal Hammer i sin begynnelse så litt lenger enn bare platesalg og hype når de skulle skrive om band, og viet om ikke annet noen sider til bortimot ukjente artister.

Metal Hammer April 1987

Halvveis inn i 1987 så utvidet tydeligvis Metal Hammer begrepet "metal". Det ble en helt klart tydelig rettningslinje at forsidene skulle fremstille et band som var i skuddet. Helst millionselgende band i USA. Så da spilte det liten rolle om det var Bon Jovi som prydet forsiden.

At jeg i det hele tatt fortsatte å kjøpe Metal Hammer til ihvertfall 1995, er for meg nå en gåte. Riktignok hadde de innemellom velskrevne artikler som historien om Led Zeppelin, UFO eller opprinnelsen til heavy metal. Men når man for fjerde gang på et år kunne lese om Dave Mustaine's nær døden opplevelse, så minnet Metal Hammer mer om Se & Hør enn et metal magasin.

På begynnelsen av 90-tallet ble det gjort ett internt vedtak i redaksjonen at de ikke skulle skrives om death eller black metal. Slik vederstyggelighet skulle ikke inn i det bladet.
Lesebrev fra undrende metal fans om hvorfor de ikke kunne finne noe om Obituary, Death eller den nye black metal bølgen fra Norge, ble som regel latterliggjort.

Ett svar var dette: "If only we'd been able to read your name and address, we would've sent you some raw liver to give to the Death Metal God, Odin...never mind, eh?"

Black Metal var noe tull og tøys mente Metal Hammer. Mayhem her i tøyse humør.

Dessverre for Metal Hammer greide de ikke å tie ihjel disse sjangrene. Deicide var det første death metal bandet de skrev om. Problemet var bare at de konsekvent kalte de for black metal. Sant nok er Glen Benton selverklært satanist, men Deicide spilte aldri noe annet enn death metal. Enda mer komisk er at de bruker den første halve siden av reportasjen på å unnskylde oppførselen og musikken til de norske black metal bandene, og presiserer at den ekte black metal'en sto Venom for. Hvor i huleste trodde folka i blekka at de norske black metal bandene hentet ideene i fra?

25 år senere er det faktisk et lite hjemmesnekret magasin som gikk under navnet Streetfighter som faktisk viser seg å ha mest godbiter. I hvertfall hvis man stadig er på let etter band som aldri fikk fire sidere i Metal Hammer og som de aller fleste forlengst har glemt at eksisterte.
Ikke var det velskrevet. Ikke var det trykket i farger, men det var laget av folk med genuin interesse for musikken og bandene.

Jeg har klistret opp en lapp på skuffen hvor Metal Hammer bladene mine er. Box O' Shite står det på den. Så får Adam Bomb ha meg unnskyldt at jeg stjal den frasen av ham.

The Runaways

Det er vanskelig å ikke ha fått med seg hypen rundt Lady Gaga. Det lille jeg har lest og hørt om dama er nok for meg til å konkludere med at hun har forsvinnende lite å melde. En av grunnene til at Lady Gaga kan sole seg i glansen av suksess, kan hun tilskrive The Runaways for.

The Runaways ble dannet i 1975 etter en idé Joan Jett hadde om å starte et jenteband som spilte skikkelig rock. Hun hadde allerede et band med trommeslager Sandy West, men det var ikke før Joan traff på den eksentriske manageren Kim Fowley utenfor legendariske Rainbow Bar And Grill at steinen skulle begynne å rulle. Fowley på sin side hadde allerede møtt på Kari Krome og blitt imponert over hennes tekster som kunne passe til et rock & roll band.

Kari Krome kunne åpenbart ikke synge og ble raskt erstattet av Micki Steele som også spilte bass. Denne trioen spilte inn bandets første demo Born To Be Bad.

Steele forsvant etter kort tid i bandet, men skulle senere få suksess med The Bangles. Omsider falt alle brikkene på plass da vokalist Cherie Currie, gitarist Lita Ford og bassist Jackie Fox ble med i gruppa.


Med sin glam og punk inspirerte musikk, samt et uvanlig utagerende image til jenter å være, tok det ikke lang tid før de fikk masse oppmerksomhet.
I februar 1976 fikk de platekontrakt med Mercury og bare noen måneder senere slapp de sitt selvtitulerte debut album. Med unntak av Lita Ford som var 17 år, var resten av medlemmene i bandet 16 da skiva kom ut. Tekstene på skiva handlet stort sett om sex, alkohol og dop. Noe som alene var med å skape hype om bandet, da jenter ikke skulle skrive om slikt. I hvertfall når de ikke var gamle nok til å utøve noe av det, noe de selvfølgelig gjorde allikevel.

Oppmerksomheten rundt bandet hjelp ikke stort på platesalget i USA og skiva var såvidt innom Billboard lista. I Japan derimot gikk singelen Cherry Bomb rett til topps på listene og den påfølgende turneen der var eneste gang de opplevde stjernestatus. Det var bare Led Zeppelin, Kiss og Abba som solgte flere skiver enn The Runaways der borte i 1977.
Dop, alkohol og interne konflikter skulle etterhvert prege bandet, og da Joan Jett fikk nok i 1979, betydde det slutten på bandet. Da hadde de rukket å spille inn fire studio album.

The Runaways spilte også i Norge, og deres opptreden på Chateau Neuf i Oslo 22. juni 1978 er forevighet på bootleggen Forever Lost?.

Selv om The Runaways aldri solgte millioner av album, så viste de verden at jenter kunne ha ben i nesa, skrive udødelige klassikere og leve ut sine rock & roll drømmer. De talte musikkbransjen midt i mot, og belønningen er at musikken og legenden lever i beste velgående tretti år senere.

Lady Gaga derimot, er det få som husker om to år. Langt mindre om tredve...

Heavy Metal Basement

Folkene bak dokumentaren Heavy Metal Parking Lot lagde i 2001 filmen Heavy Metal Basement. Her får vi ett innblikk i heavy metal samlingen til en Jim Powell, som har samlet metal effekter siden begynnelsen av 80-tallet. I tillegg gir han sin vurdering av samtlige album med sitt favoritt band Judas Priest.

Hvem ønsker seg vel ikke en kjellerstue hvor det første som møter deg er et Kiss flipper spill?

Filmen kan sees gratis på SnagFilms. Her kan du også se nevnte Heavy Metal Parking Lot og oppfølgeren Heavy Metal Parking Lot Alumni: Where Are They Now?

Watch more free documentaries

Josh Homme og dagens skolesystem

Jeg og Josh Homme er sjelden på musikalsk bølgelengde. Hverken Kyuss, Queen Of the Stone Age eller Them Crooked Vultures har vekket spesielle sterke følelser hos meg.


Derimot er det langt mer interessant å lese intervjuer med Josh Homme. Han prater gjerne om helt andre ting enn musikk, og her er vi enige om ganske mye. Blant annet har han barn i rett skolealder og mener følgende om dagens skolesystem:

"I can't stand the modern schooling system. If you learn a little bit of everything you're a Renaissance man? No. You can play Trivial Pursuit and that's about all."

Dette passer også bra til skolesystemet i Norge. Det brukes for mye tid til å lære seg litt om mye, i stedet for mye om litt. Når det innemellom læres noe nyttig, så brukes feil læringsteknikk.

Min sønn er snart ferdig med tredje klasse. Han kunne fint fortelle i fem minutter om steinalder-bonden og hans virke. Samtidig brukte han like lang tid på å finne ut hva sju minus tre blir. Sju ganger tre derimot ble besvart i løpet av et par hundredeler.

Så kan man spørre seg hvorfor min sønn hadde null problemer med et relativt vanskelig gangestykke, men sleit med en enkel minus oppgave?

Alt handler om pugging. Eller automatisering som det kalles i dag.

Den lille gangetabellen kommer alle innom på skola. Men hvor mange er klar over den lille og store addisjonstabellen, eller den lille og store subtraksjonstabellen? Disse tabellene tror jeg få skoler bruker, selv om de er med i opplæringsplanen allerede på andre klassetrinn.

Matte handler tross alt kun om pluss, minus, gange og dele. Uansett hvor komplekse utregninger som skal utføres. Er disse tabellene hundre prosent automatisert, slipper elevene å tenke på utregningen, men på å løse oppgaven.

Det finnes også automatiserings teknikker når det gjelder lesing og skriving. Hvor mange ordlyder tror du at det finnes i det norske språk? Færre enn du tror. Har man automatisert ordlydene og hvordan de ser ut så har man kanskje mangedoblet lese hastigheten og ikke minst forståelsen av hva som står i teksten betraktelig. Her er prinsippet det samme som ved matten. En som er god til å lese, leser egentlig ikke. Den gjenkjenner ordene fortløpende og slipper å bruke tankegangen på noe annet enn å forstå hva teksten dreier seg om.

Heldigvis er det en gjeng dyktige folk, blant annet fra barnehabiliteringstjenesten, som jobber aktivt for å endre den pedagogiske opplærings måten på barneskolenivå. Da vil alle elevene i årene fremover begynne å bruke Tempolex, eller lignende opplæringsprogram. Ikke bare de som er så "heldige" å ha en form for diagnose.

Så hvorfor er jeg så sikker på at dette er veien å gå?

Fordi min sønn startet i første klasse med et ordforråd på mindre enn 15 ord, og på tross av sin (sannsynlige) aspberger diagnose, nå ligger på gjennomsnittet i klassen på matte- og lese/skrive ferdigheter. Alt takket være en læringsmetode som den norske skole brukte så sent som på 70-tallet, men som grunnet en rekke læringsreformer innenfor skolen de siste tiårene har blitt totalt utslettet.

Jeg har nå håp om at min sønn faktisk får en god utdannelse en gang i fremtiden, så får jeg heller være den som imponerer i Trivial Pursuit på regnværsdager.

Classic Rock #159

“Steve was shouting: ‘I want him gone! I can’t stand him!’ Rod said: ‘He’s not going. Get used to it.’” – Bruce Dickinson om sin første større uenighet med Steve Harris.

Jeg har ikke tid til å sitte her å skrive på bloggen, for jeg må stikke til den nærmeste bladkiosken å plukke opp det nyeste nummeret av Classic Rock!!! Dette kan jeg ikke gå glipp av.

Sjalabais!!

Presto Ballet (og mitt generelle hat for progrock)

Presto Ballet er Metal Church gitarist Kurdt Vanderhoof sitt hjertebarn for tiden. Nå som Metal Church er gravd ned på ubestemt tid, passer han på å dyrke sin lidenskap for 70-talls progrock.

Allerede med de to albumene han ga ut under Vanderhoof navnet, tilnærmet han progrock sjangeren. Fremdeles var gitarene i fokus og han dro det ikke så langt som å overøse låtene med "space synther". Disse to utgivelsene appellerer derfor mer til folk som liker 70-talls hard rock som Uriah Heep og Deep Purple, enn til typiske prog tilhengere.

Metal Church ligger milevis fra progrock, men det er ingen tvil i om at Kurdt lurte inn en og annet prog element her og der. På albumet Blessing In Disguise kommer vi ikke utenom låter som Badlands og Anthem To the Estranged. Dette er kanskje de to Metal Church låtene som ligger nærmest progrock med sin strukturelle oppbygging og det stadige skiftet mellom rolige og dramatiske partier. Senere skulle det typiske progrock instrumentet mellotron også bli brukt på Metal Church album.


Med Presto Ballet tar Kurdt skrittet fullt ut inn i progrock land. Her er det ikke bare musikken som skal lyde 70-talls, men innspillingen foregår kun på analogt utstyr for å gjenskape den autentiske opplevelsen.
Presto Ballet har høstet stormende hyllest for sine tre utgivelser så langt fra progrock entusiaster, selv om de mest hardbarka klager på litt for mye "harde" gitarer.

Dessverre er det slik at jeg har store problemer med å like progrock. Jeg hadde håpet på at Presto Ballet skulle bli en slags døråpner til progrock verdenen, siden Kurdt Vanderhoof er blant mine store helter.
Jeg har gjort hederlige forsøk før. Jeg har med åpent sinn og masse positive tanker forsøkt å komme meg igjennom skiver med både Rush, Yes, Kansas og Styx. Det er grenser på hvor mye "space synth" en mann i sin beste alder kan tåle. Hos meg er den grensen omtrent på ingenting.
Heller ikke Presto Ballet lykkes med å forandre min mening om denne sjangeren.

Konklusjonen er at jeg hater progrock.

Dypt og inderlig. Til evig tid.

Diskografi:

Vanderhoof:
Vanderhoof (1997)
A Blur In Time (2002)

Presto Ballet:
Peace Among the Ruins (2005)
The Lost Art Of Time Travel (2008)
Invisible Places (2011)

RAM

RAM er et heavy metal band i fra Gøteborg som startet opp i 1999. Med EP'n Sudden Impact i 2003 gjorde de sin debut. Siden har de fulgt opp med skivene Forced Entry (2005) og Lightbringer (2009). Deres tredje album slippes om kort tid, og har fått tittelen Death.


RAM spiller tradisjonell metal og kan regnes som et av bandene i den såkalte New Wave Of Traditional Heavy Metal (NWOTHM) bølgen, sammen med blant andre Enforcer, Cauldron, White Wizzard, Savage Blade, Steel Horse, Volture med flere.

Forced Entry (2005)
"Jeg vet ikke helt hvorfor det er slik, men svenske band har en tendens til å tråkke solid inn i alle metal klisjeene som finnes. Allikevel kommer de ut på andre siden med noe som man bare MÅ ha. Her er det litt Judas Priest, og der har vi litt Helstar. Allikevel høres det mest ut som RAM. Derfor elsker vi låter som Machine Invaders og The Beast Within."

Lightbringer (2009)
"Med Lightbringer utvider RAM sine musikalske horisonter i forhold til Forced Entry. Vi får fremdeles servert nådeløs metal som i låta The Elixir, men de bringer også inn mer progressive elementer. Et godt eksempel finner vi i den episke ni minutters låta Suomussalmi (The Few of Iron). Alt i alt et mer balansert album i forhold til Forced Entry, så er bare spørsmålet hva man foretrekker; blondiner, brunetter eller begge deler?"

RAM - The Beast Within (fra Forced Entry):


RAM @ Metal-Archives

Lillehammer Rock Festival 2011

Tre år etter Metal Rock Fest, er det i år igjen duket for en langhelg med metal på Lillehammer. Lillehammer Rock Festival går av stabelen fra 11. til 13 august, og metal tilhørere i fra fjern og nær inntar Birkebeiner Skistadion for å høre på musikk, pule og drikke øl.

Headlinerne i år er HammerFall, UFO og Thin Lizzy. I tillegg spiller også Pretty Maids, Armored Saint, Leaves' Eyes, Bonafide, Oz (jepp, det finske 80'talls (ok)kult bandet) og Vicious Rumors for å nevne noen.

Hvem som spiller de forskjellige kveldene er ikke offentligjort, men jeg har snust litt rundt på noen av hovedbandenes hjemmesider, og det kan se ut som HammerFall og UFO begge spiller på lørdag.

Siden festivalen er lagt til en helg (akkurat som i 2008) hvor undertegnede også innehar noen familiære forpliktelser, så må jeg som vanlig bare nøye meg med én kveld. Hvis det medfører riktighet at HammerFall og UFO spiller på lørdag, så er det ikke tvil i min sjel om at det nettopp blir denne kvelden jeg tar turen opp til Lillehammer.

HammerFall - Renegade (live Wacken 2001):

Pentagram - 40 år tung!

Pentagram feirer i 2011 40 år som band. Tilfeldigvis ble deres jubileums album, Last Rites, utgitt på undertegnedes 40 års dag.

Pentagram ble startet opp i det herrens år 1971 av vokalist Bobby Liebling, og er sannsynligvis det første bandet som lot seg inspirere av Black Sabbath. Utover 70-tallet forble bandet en undergrunns attraksjon, men ikke noe særlig mere. De slapp riktignok noen singler, men uten at disse skapte noe furore. En liten stund på 80-tallet gikk de under navnet Death Row, men gikk tilbake til Pentagram kort tid etter.

Først i 1985 slapp de sitt første album. Første skiva Relentless og oppfølgerne Day Of Reckoning og Be Forewarned står som de mest betydningsfulle doom-metal utgivelsene noen sinne og har inspirert tusenvis av doom og stoner band siden.

Bilde: Bobby Libeling anno 2011

Etter Be Forewarned i 1994 gikk bandet inn i en brokete periode, med få ny utgivelser, men desto flere samlinger av høyst variabel nytte verdig.
Det er noen utgivelser fra denne tiden som allikevel bør være endel av Pentagram samlingen. Først og fremst First Daze Here (The Vintage Collection) som er en samling av Pentagrams 70-talls innspillinger. Hvis man tar med live skiva A Keg Full Of Dynamite som inneholder en live innspilling fra 1978 har man dekket det viktigste av Pentagrams 70-talls karriere.
Studio albumet Sub-Basement er også greit å sjekke ut. Det står ikke mye tilbake i fra deres klassiske album.

Etter den katastrofale Show 'em How i 2004 virket det som Pentagrams dager var over, men med utgivelsen av Last Rites er de nå tilbake med full tyngde.

To gode gjerninger i musikkform.

Veldedighetsprosjekter kan være så ymse, selv om tanken bak, nesten alltid er god. Jeg vil påstå at tanken er som regel mye bedre enn selve gjennomføringen. Ihvertfall når det gjelder musikalske bidrag.

Det har allikevel vært to utgivelser den siste tiden som jeg allikevel vil trekke frem, ikke bare fordi tanken er god, men at det rent musikalsk også har noe for seg.

WhoCares:

Bak WhoCares finner vi det første samarbeidet mellom Tony Iommi og Ian Gillan siden Black Sabbath skiva Born Again. Det skal nevnes at begge har vært engasjert i å samle inn penger til det hardt rammede folket i Armenia, helt siden det store jordskjelvet i 1988. Snart 25 år siden preger fremdeles denne hendelsen befolkningen, ettersom gjennoppbygningen går fryktelig langsomt på grunn av mangel på penger.

Med singelen Out Of My Mind / Holy Water håper de å samle inn penger for å få bygget opp en musikk skole som har hatt tilhold i provisoriske skur helt siden jordskjelvet.

Det er litt av et lag som fremfører Out Of My Mind. I tillegg til Iommi og Gillan medvirker Jason Newsted (bass), Nicko McBrain (trommer), Jon Lord (hammond) og Mikko Lindstöm (gitar).
Låta er selvsagt støpt i god gammel Black Sabbath form.

Så her er det bare å åpne hjertet og lommeboka.



King Kobra:

I etterkant av Ronnie James Dio tragiske bortgang for snart ett år siden, ble kreft fondet Ronnie James Dio's Stand Up And Shout Cancer Fund opprettet. Hvis du kjøper offisielle Dio utgivelser i form av musikk eller merchandise vil en viss prosent av det automatisk gå til fondet. Det er også fritt til andre å donere direkte til fondet.

I forbindelse med comebacket til King Kobra, spilte de inn låta Monsters & Heroes som en hyllest til Dio. Denne er bare tilgjengelig igjennom Carmine Appice sin hjemmeside og kan lastes ned i mp3 format mot en liten donasjon på 0,99$. Inntektene til denne går uavkortet til Ronnie James Dio's Stand Up And Shout Cancer Fund. Låta kan du laste ned HER!.

King Kobra slapp for kort tid siden sitt selvtitulerte comeback album, deres første siden 1988.

Gruntruck

På vei ut av en av grønsjens mørke bakgater hvor jeg hadde møtt på My Sister's Machine, snublet jeg over Gruntruck.

Gruntruck ble startet av Ben McMillan og Scott McCullum som et sideprosjekt av legendariske Skin Yard i 1989. I motsetning til de fleste grønsj band som fant sin inspirasjon fra punk og alternativ scenen, var Gruntruck ett av få band som lente seg mer mot glam- og heavy metal scenen. De føyer seg pent inn i rekken av lignende band som Soundgarden og Alice In Chains.

Gruntruck - Tribe (live, Seattle 1992)


Selv om bandet var aktivt helt til 2002, rakk de aldri å slippe mer enn to album. Inside Yours kom i 1990, mens Push kom to år senere. Albumene ble aldri noen kommersiell suksess, på tross for at bandet var oppvarmer for Alice In Chains på deres nord-amerika turné i 1982, samt på Dirt turneen året etter.
De varmet også opp på Pantera's Vulgar Display Of Power Europa turné i 1993. Selv tviler jeg på at den gjennomsnittlige Pantera fanboi brydde seg om grønsj i det hele tatt.

I takt med den fallende interessen for grønsj mot slutten av 90-tallet, forsvant også Gruntruck inn i glemselens bakgater og satte det som etterhvert ble det endelige punktum i 2002, ettersom vokalist og gitarist Ben McMillan døde i 2008.

Diskografi:
Inside Yours (1990)
Push (1992)
Shot (EP-1996)

NB! Begge Gruntrucks album kan du streame med Spotify.


Gruntruck - Flesh Fever (fra Inside Yours)

My Sister's Machine

Den siste tiden har det vært en aldri så liten grønsj-revival. Alice In Chains og Soundgarden har begge vært svært så aktive de siste par årene. Et annet band som også har gjort enkelte opptredener i det siste er My Sister's Machine.

Hvem? Tenker du. Som så mange andre.



Selv om My Sister's Machine slapp to album midt i grønsjens storhetstid, fikk de svært lite oppmerksomhet. Egentlig lå alt til rette for at de skulle bli like store som hvem-som-helst på den tiden. De var fra Seattle, de hadde den rette sounden og ikke minst, de hadde låtene som skulle til. Videoene ble til og med spilt på MTV. Vokalist, gitarist og hovedlåtskriver Nick Pollock hadde i tillegg en fortid i en tidlig inkarnasjon av Alice In Chains, hvor han spilte sammen med Layne Staley.

I stedet for massiv suksess og legende status, forsvant bandet inn i glemselens mørke bakgater.
Takket være noen spredte opptredener det siste året (YouTube link til låta Feed nederst i artikkelen), er ihvertfall bandet i ferd med å oppnå kult status, og haugene med My Sister's Machine CD'er på SecondSpin som de solgte for 0,99$ for noen år tilbake er forlengst borte og nå må du fort opp i en hundre lapp for et pent brukt eksemplar.

Skulle du allerede være fan av band som Alice In Chains, burde du sjekke ut My Sister's Machine. Jeg vil påstå du vil bli forbløffet.

Diskografi:
Diva (1992)
Wallflower (1993)

YouTube link: My Sister's Machine - Feed @ Showbox, Seattle 21.08.2010

Keef

Jeg ble oppmerksom på bandet da trommeslager Ilios begynte å legge ut linker til demo innspillinger av bandet sitt på Metal Meltdown forumet for omtrent ett år siden. På den tiden var de ennå så godt som ukjent i sin hjemby Toronto. På et snaut år har de gått i fra å være totalt ukjent til plateinnspilling og internasjonell CD utgivelse.

Keef spiller tradisjonell doom metal, med en halv fot i stoner sjangeren. Deres debut album Stoned To Doom kom ut på PsycheDOOMelic rett før sommeren og er så langt jeg kan bedømme et av 2010’s sterkeste debut skiver.

Låter som Animal Control, The Green Shade og White Widow beviser at man skal holde et godt øye med Keef i tiden fremover.

Diskografi:

Keef – Stoned To Doom (2010)

Keef @ Metal-Archives

Early Man

Early Man er et speed/heavy metal band som opprinnelig er fra Columbus, Ohio som nå har sitt tilholdsted i New York. Deres musikk er godt plantet i den tradisjonelle metallen, noe som er tydelig hørbart på deres utgivelser både fremføringsmessig og produksjonsmessig. Gitarist og vokalist Mike Conte er hovedhjernen bak bandets låter og hans evne til å skrive gode riff er en mangelvare nå om dagen. Early Man beviser at man kan produsere album som om det skulle ha vært 1986 igjen, og uten at moderne studio teknikk ødelegger ”old-school” følelsen i musikken.

Bilde: Early Man. Noe av det beste man kan få servert av "old-school" metal om dagen.

Diskografi:
Early Man (EP-2005)
Closing In (2005)
Beware The Circling Fin (EP-2008)
"4-spors EP som kan være en fin introduksjon til bandet ettersom låtene gjenspeiler deres musikk på en god måte. Her får du servert alt fra den ultra-raske åpningen Sinking the Blade, til den mer mid-tempo riff baserte tittelkuttet. Sistnevnte er uten tvil skivas beste spor. Noe svak produksjon trekker litt ned på helhetsinntrykket."

Death Potion (2010)
"Death Potion fortsetter der Beware the Circling Fin slapp. Tittelkuttet er en renspikka thrash metal låt, deretter vandrer albumet igjennom kjente Early Man trakter. Som vanlig har ikke bandet noen intensjoner i å finne opp kruttet, men det holder lenge det man allerede har. Brainwash At Birth er etter min mening albumets beste spor. Nine Riders og Killdrone er et par andre tilfeldig valgte høydepunkter på skiva. Denne gangen er også produksjonen på plass."

Sinister Realm

Sinister Realm er et ferskt tradisjonelt heavy/doom metal band fra Allentown, Pennsylvania USA. De startet opp så sent som i 2008, men har allerede markert seg med sitt selvtitulerte debut album fra 2009. Blant medlemmene i bandet finner vi John Gaffney og Darin McCloskey som kanskje noen allerede kjenner fra doomsterne Pale Divine. Sistnevnte forlot bandet kort tid etter debut-skiva.

Bilde: Skumle karer med skumle hensikter.

Diskografi:
Sinister Realm – Sinister Realm (2009)
"Selv om det er helt på det rene at bandet henter mye i fra band som Black Sabbath, Judas Priest og Dio, er det ingen tvil om at de har greid å komme opp med nok nye ideer at de slipper å bli sammenlignet alfor mye med sine mer kjente inspirasjonskilder. Vokalist Alex Kristof er et funn og skiller seg ut fra den gjennomsnittlige metal vokalisten med sin store variasjon i stemmen. Variasjon finner vi i låtene på albumet også, hvor det går fra blytung doom, via heavy metal og en snev av 70-talls Rainbow.

I det de første riffene av (The Oracle) Into the Depths Of Hell treffer trommehinna (hvis du fremdeles er så heldig å ha disse inntakt ;)) forstår man at dette er et album godt over gjennomsnittet. Høydepunktene kommer tett med Mongol Hordes og The Demon Seed som noen av mine favoritter på skiva."

Italiensk Metal

Vi skal ikke lenger enn ett snaut tiår tilbake at vi hånlo av hva italienerne serverte oss på metal fronten. Noe av skylda får selskapet Frontiers Records ta, som hadde en rekke kjente power metal band av det mer symfoniske og melodiøse slaget i sine rekker. Blant annet danske Royal Hunt og tyske Primal Fear. Band som gjorde og fremdeles gjør sakene sine bra.

Italienerne gjør som kjent ting på helt sin egen måte, gjerne med masse følelser og dramatiske fakter. Når dette smøres tykt på en allerede dramatisk metal sjanger, så blir det litt for mye av det gode. Rhapsody og Stramonio er gode eksempler på dette, men aller verst var allikevel Daniele Liverani's prosjekt Genius - A Rock Opera. Han nøyde seg ikke bare med en utgivelse. Det stoppet ikke før nesten fire timer musikk og tre CD'r. Til dags dato har jeg fremdeles ikke greid å komme meg halvveis igjennom den første engang.

Bilde: Death SS

Rhapsody er vel kanskje det bandet som er best kjent fra Italia og det skal med all respekt å melde at det har vært syltynt når det gjelder metal fra Italia før dem.
Death SS var tidlig ute med sine okkulte tekster og musikk som omfavnet en rekke sjangere fra Goblin inspirert progressiv rock, doom, speed metal og tilnærming av det som senere skulle bli kalt black metal. Death SS er forøvrig en forkortning av Death Of Steve Sylvester og har absolutt ingenting med nazisme å gjøre.

Crying Steel var ett av ytterst få tradisjonelle metal band som fikk litt oppmerksomhet utenfor Italias grenser når de slapp sitt album On the Prowl mot slutten av 80-tallet. Desverre tok det 20 år før de maktet å komme med en oppfølger og da var de forlengst glemt igjen.

Evol var et band som hadde utganspunktet i black metal sjangeren, men som hentet masse fra middelalder- og folkemusikk. Tekstene var stort sett inspirert av Lovecraft og er et av få black metal band jeg hører på. De slapp tre album på slutten av 90-tallet og siden forsvant de fra jordens overflate.

Dark Quarterer har vært aktive siden midten av 70-tallet. De har nærmest skapt sin egen sjanger i episk progressiv metal. Inntil for bare noen år siden var de bortimot ukjente utenfor Italia. Deres tidligste album fra slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet er nå svært ettertraktede. Selv fikk jeg tak i en bootleg versjon av deres aller første nå i fjor.

Bilde: Burning Black

Så hva med den italienske metal scenen anno 2010?
Joda, den har kanskje aldri vært bedre enn nå og sannsynligvis kommer den til å bare bli bedre i de kommende år.
Det er spesielt innen doom at italienerne gjør det skarpt om dagen. Jeg har allerede hyllet Thunderstorm her i bloggen, og deres femte skive Nero Enigma er bare noen dager gammel og føyer seg i rekken av solide utgivelser fra den kanten.
The Foreshadow ligger i nogenlunde samme gate som Thunderstorm og er ut med sitt andre album om et par dager. Midryasi er et annet forholdsvis ferskt band med bare to utgivelser bak seg som er verdt å legge merke til.
Når det gjelder mer tradisjonelle band er speed/thrash metal bandet Hyades verdt en sjekk. Da jeg hørte dem aller første gang kunne jeg ha sverget på at de var et band som var gjenglemt etter en Metallica konsert i San Francisco i 1983. Når det gjelder reinspikka heavy metal er Burning Black og skiva MechanicHell blitt en favoritt i stua om dagen.

Metallen gror godt i Italia om dagen og det er et bra tegn siden man kan spore visse trøtthetstegn i de landene som har vært mest produktive det siste tiåret, som Finland, Tyskland og USA.

Metal Året 2009

Det er på høy tid for å ta en aldri så liten oppsummering av musikk året 2009. Generelt kan det sies å ha vært et godt år for oss elskere av tradisjonell heavy metal. Her er min høyst personlige bedømming av hvordan jeg opplevde 2009.

Minneverdige album:
Alice In Chains - Black Gives Way To Blue
Candlemass - Death Magic Doom
Ace Frehley - Anomaly
Heaven & Hell - The Devil You Know
Kiss - Sonic Boom
Novembers Doom - Into Night's Requiem Infernal

Med Novembers Doom sitt album et lite hakk foran de andre regner jeg det som 2009 beste album. Det skal nevnes at fans og kritikere har mottatt dette albumet på en forholdsvis lunken måte. Som sylfersk Novembers Doom lytter tar jeg dette som et tegn på at jeg har utrolig mye bra å se frem til når jeg begynner å grave bakover i deres diskografi.


For Kiss fans over hele verden må 2009 nærmest ha fortonet seg som julaften og 17. mai samtidig. Et høyst overraskende nytt album fra Kiss leiren, samt det lenge utsatte comeback skiva til Ace Frehley. Ingen av albumene kan regnes som banebrytende i sin sjanger, men nå er det slik at musikk i det store og hele handler om følelser. Det var tårer i øyekroken og frysninger nedover ryggen når Sonic Boom første gang ble fremført over stereo'n i stua.
Det var også rettet spenning til det nye Alice In Chains albumet. Bandets opprinnelige vokalist Layne Stayley døde som kjent for endel år siden og for mange var han regnet som uerstattelig som vokalist i bandet. Jeg på min side har alltid ment at Jerry Cantrell har vært selve drivkraften i AiC, siden det er han som har stått for det aller meste av låtene. William DuVall gjør en fabelaktig vokal prestasjon og Jerry Cantrell har skrevet noen av sine beste låter noensinne.
Candlemass og Heaven & Hell leverte også skiver godt over forventningene i 2009.

2009 inneholdt ikke mange skuffelser, men Megadeth sitt Endgame album svarte ikke til forventningene. Andy Sneap greier forsåvidt å finne igjen det gamle Megadeth soundet i Dave Mustaine, men det hjelper så lite når låtmaterialet er skremmende tynt.

W.A.S.P., Slayer, Saxon og Judas Priest ga alle ut skiver på høyde med hva man kunne forvente.

Et par nykommere må også få kudos for sine skiver i fjor. Dark Black sitt selvtitulerte gjør seg absolutt ikke bort blant speed/power metal utgivelsene i fjor, og Altar Of Oblivion beviser med sitt Sinews Of Anguish album at danskene endelig kan ha dyrket frem et doom band som kan bli å regne med i årene fremover.

Drømmer du om platekontrakt?

Når man starter ett band så drømmer man selvfølgelig om å selge en drøss med skiver, dra på verdens turneer, tjene ett lass med penger og bli jaget av kåte halvnakne damer døgnet rundt.

Alt du trenger er en platekontrakt, tenker du. Eller er egentlig en platekontrakt den døråpneren til suksess og penger som så mange tror?

Cormorant’s Arthur von Nagel har tatt for seg hva du risikerer ved å skrive under på en platekontrakt. Noen som sa noe om å selge sjelen til djevelen? Det blir bare barnematen i forhold.

Her er en liten forsmak: (trykk på bildet for lesbar størrelse)



"TELEGRAMS? Do these even still exist? I consider this detail indicative of the state of the music industry as a whole. No wonder Internet file sharing scared all these record label geezers so badly. They’re still trying to figure out how to program their Betamax players."

Les hele Von Nagels's vittige og ikke minst informative blog innlegg på Metalsucks.

Thunderstorm (Ita)

Thunderstorm er et italiensk doom metal band fra Bergamo som startet opp i 1992. Etter flere demoutgivelser på slutten av 90-tallet, slapp de sitt første album Sad Symphony i november 2000.

Thunderstorm spiller klassisk doom metal i samme gate som Solitude Aeturnus og Candlemass. Alle deres fire utgivelser er alle solide, men jeg vil allikevel trekke fram Witchunter Tales og Faithless Soul som deres beste til nå.

Diskografi:
Sad Symphony (2000)
Witchunter Tales (2002)
Faithless Soul (2004)
As We die Alone (2007)

Thunderstorm - Black Light (live fra Doom Shall Rise festivalen 2005):

Shreds II

Det har gått 19 måneder siden jeg omtalte de såkalte shreds videoene som lå og fremdeles ligger ute på YouTube.

Endelig har en av Dagbladets bloggere oppdaget disse videoene og vedkommende belønnes med førstesiden i dagens nettutgave av avisa. Velkommen etter sier nå bare jeg....

Les Artikkelen på Dagbladet

Ellers kan jeg nevne at bare er 76 dager igjen til jul. Panikken er like om hjørnet, med andre ord....