20 mai 2011

Presto Ballet (og mitt generelle hat for progrock)

Presto Ballet er Metal Church gitarist Kurdt Vanderhoof sitt hjertebarn for tiden. Nå som Metal Church er gravd ned på ubestemt tid, passer han på å dyrke sin lidenskap for 70-talls progrock.

Allerede med de to albumene han ga ut under Vanderhoof navnet, tilnærmet han progrock sjangeren. Fremdeles var gitarene i fokus og han dro det ikke så langt som å overøse låtene med "space synther". Disse to utgivelsene appellerer derfor mer til folk som liker 70-talls hard rock som Uriah Heep og Deep Purple, enn til typiske prog tilhengere.

Metal Church ligger milevis fra progrock, men det er ingen tvil i om at Kurdt lurte inn en og annet prog element her og der. På albumet Blessing In Disguise kommer vi ikke utenom låter som Badlands og Anthem To the Estranged. Dette er kanskje de to Metal Church låtene som ligger nærmest progrock med sin strukturelle oppbygging og det stadige skiftet mellom rolige og dramatiske partier. Senere skulle det typiske progrock instrumentet mellotron også bli brukt på Metal Church album.


Med Presto Ballet tar Kurdt skrittet fullt ut inn i progrock land. Her er det ikke bare musikken som skal lyde 70-talls, men innspillingen foregår kun på analogt utstyr for å gjenskape den autentiske opplevelsen.
Presto Ballet har høstet stormende hyllest for sine tre utgivelser så langt fra progrock entusiaster, selv om de mest hardbarka klager på litt for mye "harde" gitarer.

Dessverre er det slik at jeg har store problemer med å like progrock. Jeg hadde håpet på at Presto Ballet skulle bli en slags døråpner til progrock verdenen, siden Kurdt Vanderhoof er blant mine store helter.
Jeg har gjort hederlige forsøk før. Jeg har med åpent sinn og masse positive tanker forsøkt å komme meg igjennom skiver med både Rush, Yes, Kansas og Styx. Det er grenser på hvor mye "space synth" en mann i sin beste alder kan tåle. Hos meg er den grensen omtrent på ingenting.
Heller ikke Presto Ballet lykkes med å forandre min mening om denne sjangeren.

Konklusjonen er at jeg hater progrock.

Dypt og inderlig. Til evig tid.

Diskografi:

Vanderhoof:
Vanderhoof (1997)
A Blur In Time (2002)

Presto Ballet:
Peace Among the Ruins (2005)
The Lost Art Of Time Travel (2008)
Invisible Places (2011)

Ingen kommentarer: