Metal Året 2009

Det er på høy tid for å ta en aldri så liten oppsummering av musikk året 2009. Generelt kan det sies å ha vært et godt år for oss elskere av tradisjonell heavy metal. Her er min høyst personlige bedømming av hvordan jeg opplevde 2009.

Minneverdige album:
Alice In Chains - Black Gives Way To Blue
Candlemass - Death Magic Doom
Ace Frehley - Anomaly
Heaven & Hell - The Devil You Know
Kiss - Sonic Boom
Novembers Doom - Into Night's Requiem Infernal

Med Novembers Doom sitt album et lite hakk foran de andre regner jeg det som 2009 beste album. Det skal nevnes at fans og kritikere har mottatt dette albumet på en forholdsvis lunken måte. Som sylfersk Novembers Doom lytter tar jeg dette som et tegn på at jeg har utrolig mye bra å se frem til når jeg begynner å grave bakover i deres diskografi.


For Kiss fans over hele verden må 2009 nærmest ha fortonet seg som julaften og 17. mai samtidig. Et høyst overraskende nytt album fra Kiss leiren, samt det lenge utsatte comeback skiva til Ace Frehley. Ingen av albumene kan regnes som banebrytende i sin sjanger, men nå er det slik at musikk i det store og hele handler om følelser. Det var tårer i øyekroken og frysninger nedover ryggen når Sonic Boom første gang ble fremført over stereo'n i stua.
Det var også rettet spenning til det nye Alice In Chains albumet. Bandets opprinnelige vokalist Layne Stayley døde som kjent for endel år siden og for mange var han regnet som uerstattelig som vokalist i bandet. Jeg på min side har alltid ment at Jerry Cantrell har vært selve drivkraften i AiC, siden det er han som har stått for det aller meste av låtene. William DuVall gjør en fabelaktig vokal prestasjon og Jerry Cantrell har skrevet noen av sine beste låter noensinne.
Candlemass og Heaven & Hell leverte også skiver godt over forventningene i 2009.

2009 inneholdt ikke mange skuffelser, men Megadeth sitt Endgame album svarte ikke til forventningene. Andy Sneap greier forsåvidt å finne igjen det gamle Megadeth soundet i Dave Mustaine, men det hjelper så lite når låtmaterialet er skremmende tynt.

W.A.S.P., Slayer, Saxon og Judas Priest ga alle ut skiver på høyde med hva man kunne forvente.

Et par nykommere må også få kudos for sine skiver i fjor. Dark Black sitt selvtitulerte gjør seg absolutt ikke bort blant speed/power metal utgivelsene i fjor, og Altar Of Oblivion beviser med sitt Sinews Of Anguish album at danskene endelig kan ha dyrket frem et doom band som kan bli å regne med i årene fremover.