Fred med minnet hans.
Han var tverr og sta men snill og god.
En bra vær.
Nå! Knekte beina hans for rifleskuddet og han datt som en sandsekk. Vi hiv han på fiskekassen. Et stikk med spiss kniv i halsen hannes og bloe plaske i bøtta og Kari piske det ihop med kaldvatn, snø eller isbita så det ikke ska levres. Mye god mat i bloe etter Store Ballekompisen.
Femten minutta etter at han datt i dunge rulle vi skinnet hannes ihop og bær skrotten opp på låven, heng det etter bakfotan i en bjelke, lempe innvollan på handvogna, dreg dem ner i fjæra og dumpa kladasen neafor flomåle. Sånt e livet, sårt og sørgmodig men det gjer bøttevis med nydelig ferskt blod og veldige, tunge kjøttslakt. Sitt ikke der og snørr.
Hiv dæ i etinga!
Han lille lyshårete gutten i midten er meg. 5 år gammel. Jeg har mange klare minner fra denne Finnmarks-turen, men ingen i fra da bestefar slaktet væren på bildet. Det er en merkelig følelse å se et bilde av seg sjøl, av en hendelse, man ikke har noen minne av.
Bilde og teksten er hentet fra boka "Sånt e Livet - Bilder fra Finnmark". Teksten er skrevet av Magnar Mikkelsen.
Boka er en skildring av hvordan livet artet seg i Finnmark på 70-tallet i form av sort/hvit bilder og små anektdoter og dikt.
En av skildringene i boka er av gården til mine besteforeldre i Vestre Skipagurra i Tana. En skildring i form av bilder i fra den daglige driften som besto av dyrehold, slått og fiske i Tana-elva.
[Listening to: The legacy - Testament - Souls Of Black (5:30)]
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar