AOR er ikke det som det går mest av her i huset, men en sjelden gang kan det gå litt i Brazen Abbot, Talisman, Clockwise eller til og med litt tidlig Europe.
Eclipse er at svenskt AOR band som holder seg soundmessig i samme gate som de overnevnte band. Bleed and Scream er første singel fra album med samme navn som kom ut i år.
Dessverre er det ingenting i Bleed and Scream låta som vekker noe interesse hos undertegnede. Produksjonen er slapp og gitarene ligger langt bak der et sted. Refrenget får meg til å tenke på Cher's slitsomme 90-talls hit Believe.
Come Hell Or High Water og Into the Fire er de to andre låtene på singelen. Disse er ikke å finne på albumet. På disse er produksjonen langt røffere og hvor Into the Fire bemerker seg i positiv retning, uten at det påvirker helhetsinntrykket nevneverdig. 3/10
Noen ganger kan man lure på hva som er hensikten med å slå opp bagateller av en nyhetssak med krigstyper i en avis. Tidligere i dag kunne man lese i Dagbladet om et "betydelig hærverk" i Stavanger Domkirke. To glassruter hadde blitt knust, og i den forbindelse ble en svartkledd mann med Iron Maiden belte og Metallica kjede etterlyst.
Skadeverk er skadeverk, og uansett hvem og hvordan man gjør det, så er det selvfølgelig ikke en bra ting å gjøre.
Spørsmålet er om denne saken i det hele tatt hadde funnet veien til nettutgaven til Dagbladet hvis dette var et resultat av vanlige guttestreker. Noe dette fremdeles kan være, siden de ikke med sikkerhet vet om denne svartkledde personen har noe med skadeverket å gjøre.
Det er høyst skuffende at vi i 2012 fremdeles blir foret med nyheter som legger mer vekt på utslitte stereotyper enn faktiske forhold. Tror virkelig folk at vi som tilfeldigvis liker å høre på heavy metal har lettere til å ty til hærverk, vold, fyll og annen faenskap?
Det finnes vel ikke noen annen gruppe av musikktilhengere som har blitt studert og forsket så mye på som de som hører på heavy metal. Resultatene og konklusjonene av disse spriker i alle retninger i forhold til hvem som har bedt om disse undersøkelsene. Så kan man gjette seg til hva slags konklusjoner for eksempel konservative kristne kommer frem til, kontra mer nøytral forskning.
Faktum er at det er summen av alle sosiale faktorer opp igjennom oppveksten og livet som former folk og som til slutt får betydning for deres handlinger. Ikke hva slags musikk de hører på, eller om det står Slayer på t-skjorta.
Et av de verste skrekkeksemplene er den såkalte Judas Priest rettsaken der James Vance og Ray Belknap besluttet å forsøke selvmord tilsynelatende inspirert av Judas Priest's Better By You, Better Than Me. Bandet ble selvfølgelig frifunnet på alle punkter. Rettsaken avslørte hvordan disse to hadde blitt utsatt for betydelig omsorgsvikt i oppveksten, og at det var dette som var den utløsende årsaken og ikke hva slags musikk de hørte på.
Dokumentaren om rettsaken, Dream Deceivers - The Story Of James Vance & Judas Priest, kan du blant annet finne på YouTube.
En spennende ting med å ha barn i den rette skolealder er om de etterhvert plukker opp noen av de samme interessene som man hadde, eller selv har når det gjelder musikk, film, leker eller hva det måtte være.
Min sønn har en voldsom interesse for Lego. Nesten alt han sparer av penger fra månedslønn, bursdagspenger og lignende investerer han i Lego City.
Selv var jeg også veldig glad i å bygge med Lego da jeg var på hans alder, og interessen holdt seg såpass lenge at jeg vil tro at mine venner sluttet å leke med dette flere år før meg.
Her om dagen da jeg søkte litt på verdensveven etter nye byggeprosjekter for min sønn kom jeg over en side hvor folk fra hele verden legger ut sine forslag om hva de vil ha som Lego byggesett. Så kanskje en dag kan min sønn bygge sin egen musikkfestival for sin by hvor han kan skilte med Kiss, Megadeth og The Beatles som noen av bandene.
Fra før har Lego allerede Norwegian Black Metal Enthusiast figuren i sitt sortiment.
Det er ikke bare Lego det går i her om dagen. Min datter er ikke overraskende en My Little Pony tilhenger. Samtidig har hun en gryende fasinasjon for Star Wars.
Selv jeg måtte innrømme at det var forholdsvis kult da hun en dag fant på nettet et bilde av Prinsesse Leia som My Little Pony. Dette er ikke noen offisiell My Little Pony, men en custom-made figur designet av finske Mari Kasurinen. På hennes DeviantArt side kan du finne flere figurer hentet fra både Star Wars og andre kjente figurer fra film, tegneserie, litteratur og musikk verdenen.
Det skal også være mulig å kjøpe figurer fra henne hvis man tar kontakt.
Charlotte er ei velkjent dame som går igjen i en rekke Iron Maiden låter. Det som er sikkert er at låtene Charlotte The Harlot, 22 Acacia Avenue og From Here To Eternity alle omhandler Charlotte. I tillegg strides det om Hooks In You skal innlemmes som en del av Charlotte sagaen. I såfall har vi en tetralogi av låter som omhandler fornøyelsespiken Charlotte's virke og liv.
Charlotte The Harlot (Spor 8, Iron Maiden, 1980)
I første låta om Charlotte får vi innblikk i en overklasse jente som i tillegg til å ta seg betalt for seksuelle tjenester, forsøker å ha et genuint kjærlighetsforhold til mennene hun er sammen med. Hun innser ikke at det hun driver med er ulovlig og at pengene hun tar inn ikke veier opp for hennes behov for kjærlighet og oppmerksomhet.
Charlotte The Harlot er en av få låter som Dave Murray har skrevet for Iron Maiden. Han fant inspirasjon til låten i en gammel britisk folkevise. Refrenget i denne visa går som følgende; "Charlotte the Harlot, the gal we adore, the Pride of the Prairie, the Cowpuncher's Whore."
22 Acacia Avenue (Spor 4, The Number Of The Beast, 1982)
Charlotte har nå innkvartert seg i 22 Acacia Avenue hvor hun nå leverer sine tjenester som prostituert. Hun tjener masse penger og tror at hun lever et fabelaktig liv, men greier ikke å se at hun skader både seg selv og de som bryr seg om henne med det livet hun lever. Historien er fortalt igjennom øynene til en tredje person. Hvem er denne personen som beordrer Charlotte å pakke sakene sine og bli med han?
22 Acacia Avenue er skrevet av Steve Harris og Adrian Smith.
Hooks In You (Spor 8, No Prayer For The Dying, 1990)
Åpningslinjen "I Got The Keys To View At Number 22" indikerer at vedkommende befinner seg i Charlotte's leilighet, men at Charlotte ikke lenger bor der. Denne personen er høyst besatt av S&M og det er ikke utenkelig at han bruker utstyr som engang Charlotte benyttet seg av. Som beskrevet i 22 Acaica Avenue så tilbød Charlotte sine kunde de aller fleste former for tilfredstillelse, også i form av S&M.
Dama som dør i slutten av låta og blir murt inn i veggen, er ikke Charlotte. Hooks In You kan da ikke regnes som en del av Charlotte sagaen, men mer som en spin-off til denne.
Låta er skrevet av Bruce Dickinson og Adrian Smith.
Bruce Dickinson fikk ideen til låta da han og kona var på visning av en bolig, der de forrige eierne tydeligvis hadde innredet et rom til S&M formål. Blant annet var det montert svære kjøttkroker i taket og dette ga Bruce ideen til Hooks In You. Adrian Smith medvirker ikke på låta da han før innspillingen av No Prayer For The Dying hadde forlatt bandet.
From Here To Eternity (Spor 2, Fear Of The Dark, 1992)
Personen som beordrer Charlotte å bli med han i slutten av 22 Acacia Avenue får viljen sin. Charlotte forelsker seg i denne fyren og de drar avgårde på hans motorsykkel. Charlotte opplever sine lykkeligste dager, men da de tar en "tumble at the devil's bend" ender det hele i tragedie og Charlotte dør.
Stormwitch var et av mange band tyske band som var av den tyske heavy metal boomen på begynnelsen av 80-tallet, bare for å oppleve at de etterhvert ble overskygget av deres mer omtalte kolleger i Running Wild, Rage, Accept og Helloween.
Hvis de overhodet ble omtalt, var det stort sett i negative ordelag på grunn av deres okkulte tilnærming i tekstene. Det kritikerne (les: Metal Hammer) ikke fattet var at Lee Tarot som skrev tekstene hentet inspirasjonen fra Arthur Conan Doyle, Oscar Wilde og Thomas Hardy romaner. Da blir gjerne temaene temmelig mørke. Det hele ble toppet med tradisjonelle skumle plateomslag. Jeg mistenker at noen av anmeldelsene ble basert på en rask skumming av låttitlene og en titt på platecoveret.
Det hindret ikke bandet å få en trofast tilhengerskare og de var til og med ganske store i øst-europa. De første tre albumene Walpurgis Night, Tales Of Terror og Stronger Than Heaven er regnet som de beste og ikke minst viktigste de har gitt ut. Tysk power metal var som sjanger ennå ikke definert, men man kan si at flere av låtene på de første albumene ikke er veldig langt unna det Helloween skulle gi ut med de sjanger definerende Keeper Of The Seven Keys albumene noen år senere.
Litt forenklet kan man si at Stormwitch låter litt som Helloween med Mercyful Fate tekster. Ihvertfall burde det gi en liten indikasjon på hvor de ligger i terrenget.
Gode eksempler på dette er Ravenlord og Dorian Grey fra abumet Stronger Than Heaven. Førstnevnte låt er vel også grunnen til at Stormwitch ikke for alltid havnet i glemselens bakgater. HammerFall gjorde en versjon som de slapp som b-side på deres aller første singel i 1997. Låta ble senere inkludert på nyutgivelsen av Glory To The Brave.
Mot slutten av 80-tallet tok bandet et mer kommersielt uttrykk. Noe som forsåvidt ga de mere omtale i magasiner, men som den trofaste tilhengerskaren ikke hadde noe til overs for. Et forsøkt på å gjenvinne tidligere storhet ble gjort på 90-tallet, men den tradisjonelle heavy metal scenen var på denne tiden satt helt i skyggen av grunge bevegelsen.
Stormwitch holder fremdeles koken med å spille på festivaler rundt omkring i Europa, men har ikke gitt ut noe ny musikk siden Witchcraft albumet de ga ut i 2004.
Det er uansett Walpurgis Night, Tales Of Terror og Stronger Than Heaven som er albumene å trakte etter. De er i de senere årene reutgitt i et begrenset antall på CD, men skal ennå være forholdsvis enkle å finne til en rimelig pris på blant annet eBay. Stormwitch på Metal-Archives.
Etter min mening var det kun én stor skandale under årets Spellemannnspris.
Den store var at Kristiansandsbandet Communic ikke var blant de nominerte i metal kategorien, og at det var støy rockerne i Årabrot som stakk av med prisen. Forstå det, de som kan.
Det alle derimot snakker om dagen etter, er Plumbo vokalist Lars Erik Blokkhus' forsøk på et ordspill på deres hit Møkkamann, rettet mot gutta i Madcon.
Det er selvfølgelig rørende å se at det norske folk er raske med å trekke rasismekortet opp fra skjortelomma. Jeg bare forstår ikke hvorfor de gjorde det akkurat da. Vi er jo ellers så flinke til å spre oss rundt med alskens hverdagsrasisme.
Under de første timene etter terroren i Oslo og på Utøya, før vi visste hvem som sto bak, ble sosiale medier som Twitter og Facebook fylt med rasistiske meldinger fra folk som anklaget både muslimer, kommunister og andre folk vi anser som skumle for å stå bak det hele.
Senest sist onsdag (12. januar 2012) var den svenske artisten Timbuktu ute i avisene både i Sverige og her til lands, og følte seg krenket på grunn av en av Rutetid vitsene til Frode Øverli, som sto i trykk i gratisavisa Metro. Alle som har lest Frode Øverli's Rutetid vet at han baserer sine vitsetegninger med å spille på fordommer og arketyper. Jeg har aldri sett at bussjåfører, homofobe eller Manchester United tilhengere har stått frem i avisene og følt seg krenket av Frode Øverli's vitsetegninger.
I Dagbladets avstemning om vi syntes stripa var rasistisk, mente 96% av leserne at den ikke var det, og samtidig anklaget vi Timbuktu for å være humørløs, selvhøytidelig og for å utnytte offerrollen.
Hva med ordet Moccamann? Er det rasistisk? Ordet eksisterte ikke i går, men er rasistisk i dag? Er det egentlig noen forskjell på Plumbo's dårlige ordspill og på ord og billedbruken i Øverli's vitsetegning?
Så hvis det ene er rasistisk, må det andre være det også. Eller så er ingen av delene det.
Før det nå berømte ordet falt i sluttminuttene av årets Spellemansspris, hadde jeg lagt ut følgende kommentar på min Facebook profil: "Pretensiøst er vel egentlig det eneste ordet jeg vil sløse på årets Spellemannspris..."
Om ikke noe annet, så greide i hvertfall Plumbo effektivt å sende oss ut av den komaen vi hadde havnet i etter to timer med kvalmende musikalsk korrekthet og forutsigbare prisvinnere.
Litt usikre på hvordan vi skulle takle det, dro vi frem rasismekortet. Sånn for sikkerhets skyld.
Twisted Sister's legendariske opptreden fra Marquee i mars 1983 er omsider gitt ut i sin helhet i en offisiell utgave. Store deler av konserten er tidligere utgitt som b-sider på singlene fra You Can't Stop Rock 'n' Roll albumet. Noen var også inkludert på samlingen Big Hits And Nasty Cuts.
Det er Rhino Records som har gitt ut denne innspillingen i en såkalt "handmade" versjon. Den er lekkert utformet i Twisted Sister's legendariske TS logo i et utbrett omslag. Malcolm Dome gir oss litt historisk bakgrunn om konserten.
På mange måter kan man si at den internasjonale suksessen til TS begynte akkurat med disse to opptredene de hadde på Marquee tidlig i mars 1983. Bandet hadde akkurat spilt inn You Can't Stop Rock 'n' Roll for deres første utgivelse på store Atlantic Records. I Am (I'm Me) og You Can't Stop Rock 'n' Roll ble også fremført live for aller første gang denne kvelden. Førstnevnte låt ble også TS' første singel hit, i og med at den klatret helt opp på 18. plass på den britiske singel listen noen uker senere. Faktisk deres største hit på de britiske øyene noensinne.
Jeg har aldri vært på The Marquee, men sjelden har man opplevd et slikt nærvær i et live opptak. Lyden er langt fra perfekt. Selv jeg som er tonedøv og hører at de innemellom bommer på en og annen note, så kan man føle energien komme ut av høytalerne. Du kan nærmest lukte eimen av dampende svette og øl.
Det er bare så synd at mange fikk inntrykk av at Twisted Sister nærmest var et tøyseband som kom fra ingenting når de fikk suksess med videoene til I Wanna Rock og We're Not Gonna Take It i 1984. Det kan de gjerne tro, men det finnes en dypere mening med bandet og musikken hvis man bare er villig til å gå lengre tilbake i Twisted Sister's historie. Live At The Marquee er ikke bare endel av bandets utrolige historie, den er også en viktig del av musikkhistorien.
Så er det nok engang på tide å oppsummere et år som har blitt historie. Mange av de største bandene for tiden slapp ikke album i fjor, men 2011 beviser at det ikke hadde noen særlig betydning. Følgende album regner jeg som fjorårets fem beste:
1. Wolf - Legions Of Bastards 2. Seven Witches - Call Upon The Wicked 3. Saxon - Call To Arms 4. Megadeth - Th1rt3en 5. HammerFall - Infected
Wolf - Skull Crusher:
Når vi nå går inn i 2012 er det uten tvil Wolf som definerer heavy metal som sjanger. Legions Of Bastards er en nådeløs vandring og levner ingen tvil om at Wolf har forstått heavy metalens ABC til det fulle. Med James Rivera tilbake i Seven Witches, så leverer bandet igjen et album i ypperste klasse. Nå må snart den gjennomsnittlige heavy metal tilhengeren snart få opp øynene for hva James Rivera har levert de siste 30 årene. Begynn gjerne med Call Upon The Wicked. Saxon har marsjert stødig i over 30 år nå og har siden de leverte et par grusomme plater på slutten av 80-tallet levert en solid rekke med album. Call To Arms fremstår allikevel som den aller beste skiva fra den kanten siden Innocence Is No Excuse i 1985. Endgame ble aldri noen stor favoritt i stua sist gang Megadeth slapp album. Th1rt3en er uansett det beste Dave Mustaine har festet på tape siden Youthanasia. Primordial og HammerFall var de som kjempet om 5. plassen. HammerFall fikk den fordi de viser klar fremgang fra sist gang, mens Primordial står på stedet hvil med sitt album Redemption At The Puritan's Hand.
Rett under disse albumene vaker det en stor gruppe band som alle har gitt ut solide saker i 2011. Vi kan nevne Pentagram, Charred Wall Of The Damned, Hell, Twisted Tower Dire, Hammers Of Misfortune og Opeth.
Joey Belladonnas comeback i Anthrax på skiva Worship Music var også helt OK. Knivene må uansett slipes til neste Anthrax skive.
Veldedighets prosjektet WhoCares var det første samarbeidet på skive mellom Tony Iommi og Ian Gillan siden 1982. Det resulterte i to utmerkede låter og ett håp om videre samarbeid mellom disse to gigantene. Et håp som ble knust da Tony Iommi samlet orginal besetningen av Black Sabbath på tampen av fjoråret. Ozzy har i beste fall vært en skygge av seg selv de siste 10 årene, men stort sett har han fremstått som en latterlig parodi. Derfor er jeg mer enn skeptisk til denne gjenforeningen.
Et par skuffelser hadde vi også. Onslaught var ikke i nærheten med å følge Killing Peace med Sounds Of Violence. Selv om det er svært lenge siden Edguy har gitt ut et brukanes album, gikk det virkelig på trynet med albumet Age Of The Joker.
