Metal Året 2011

Så er det nok engang på tide å oppsummere et år som har blitt historie. Mange av de største bandene for tiden slapp ikke album i fjor, men 2011 beviser at det ikke hadde noen særlig betydning.
Følgende album regner jeg som fjorårets fem beste:

1. Wolf - Legions Of Bastards
2. Seven Witches - Call Upon The Wicked
3. Saxon - Call To Arms
4. Megadeth - Th1rt3en
5. HammerFall - Infected

Wolf - Skull Crusher:


Når vi nå går inn i 2012 er det uten tvil Wolf som definerer heavy metal som sjanger. Legions Of Bastards er en nådeløs vandring og levner ingen tvil om at Wolf har forstått heavy metalens ABC til det fulle.
Med James Rivera tilbake i Seven Witches, så leverer bandet igjen et album i ypperste klasse. Nå må snart den gjennomsnittlige heavy metal tilhengeren snart få opp øynene for hva James Rivera har levert de siste 30 årene. Begynn gjerne med Call Upon The Wicked.
Saxon har marsjert stødig i over 30 år nå og har siden de leverte et par grusomme plater på slutten av 80-tallet levert en solid rekke med album. Call To Arms fremstår allikevel som den aller beste skiva fra den kanten siden Innocence Is No Excuse i 1985.
Endgame ble aldri noen stor favoritt i stua sist gang Megadeth slapp album. Th1rt3en er uansett det beste Dave Mustaine har festet på tape siden Youthanasia.
Primordial og HammerFall var de som kjempet om 5. plassen. HammerFall fikk den fordi de viser klar fremgang fra sist gang, mens Primordial står på stedet hvil med sitt album Redemption At The Puritan's Hand.

Rett under disse albumene vaker det en stor gruppe band som alle har gitt ut solide saker i 2011. Vi kan nevne Pentagram, Charred Wall Of The Damned, Hell, Twisted Tower Dire, Hammers Of Misfortune og Opeth.

Joey Belladonnas comeback i Anthrax på skiva Worship Music var også helt OK. Knivene må uansett slipes til neste Anthrax skive.

Veldedighets prosjektet WhoCares var det første samarbeidet på skive mellom Tony Iommi og Ian Gillan siden 1982. Det resulterte i to utmerkede låter og ett håp om videre samarbeid mellom disse to gigantene. Et håp som ble knust da Tony Iommi samlet orginal besetningen av Black Sabbath på tampen av fjoråret. Ozzy har i beste fall vært en skygge av seg selv de siste 10 årene, men stort sett har han fremstått som en latterlig parodi. Derfor er jeg mer enn skeptisk til denne gjenforeningen.

Et par skuffelser hadde vi også. Onslaught var ikke i nærheten med å følge Killing Peace med Sounds Of Violence.
Selv om det er svært lenge siden Edguy har gitt ut et brukanes album, gikk det virkelig på trynet med albumet Age Of The Joker.

Megadeth - Public Enemy No. 1: