Når en CD spiller fyller 18!

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om kopi-sperrede CD'er og hvor mye penger plateselskapene har brukt på denne helt ubrukelige teknologien. Så kom jeg på at jeg aldri har opplevd dette som noe problem. Bortsett fra en 'Nsync singel. Gud vet hvorfor jeg i det hele tatt har vært i besittelse av en kopi beskyttet 'Nsync singel. Nok om dette og mer om det som fikk meg til å skrive om noe helt annet.

Nå som det begynner å nærme seg jul så er det på tide å dra fram sofaer, stereoanlegg, yucca-palmer og andre steder hvor hybelkaniner lever og formerer seg. Det er da jeg oppdager en liten lapp på baksiden av min CD-spiller. "A/S Beck, Elverum. 19/11-1987". Jepp. CD-spilleren min er i ferd med å bli myndig. Hvis jeg ser bort i fra CD-spilleren i bilen, så er det den eneste CD-spilleren jeg noensinne har eid. Bare det at man har en teknisk duppeditt i 18 år i en tid hvor teknologien skiftes ut raskere enn underbuksene i garderobeskapet, må jo smått være en sensasjon.



CD-spilleren, en Hitachi DA-7000, var sikkert ett teknisk vidunder i 1987. Den var sikkert ganske billig også, med tanke på at det var ennå 2-3 år før CD'n fikk sitt endelige gjennombrudd. Bare 4800 kroner kostet den. Resten av anlegget som besto av dobbel kassettspiller, radio, LP-spiller og høytalere kostet 2000. Vidunderet er knadd med tekniske finesser som power, open/close, play/pause, stop, skip track, search, memory, repeat og den helt uunværlige Vibration Cut Mechanism funksjonen. Dessuten viser den hvor mange låter det er på CD'n når du putter den inn. Når du spiller CD'en har du alltid muligheten til å se hvilket spor den er på. Hele 11 funksjoner og stort sett bruker man bare 3-4 av disse for å kunne spille av en CD. Resten har jeg nesten aldri brukt.

Da jeg fikk CD spilleren hadde jeg aldri holdt i en CD plate før, og utvalget kan ikke ha vært det helt store innen hard rock sjangeren. Rainbow's Bent Out Of Shape ble mitt aller første CD kjøp. På den tiden opererte jeg med stadig lengre lister over titler jeg hadde planer om å anskaffe meg. Jeg tviler på om Rainbow's plate noensinne rakk å komme på ønskelista mi, i så fall var den på 683. plass eller noe. Uansett var det en helt ny opplevelse lydmessig. Jeg kunne spille så høyt at lakken på fatterns grønne Vauxhall datt av i store flak. Siden har samtlige av mine 7-800 CD titler vært innom spilleren. Noen mindre enn andre. Noen lengre enn høyst nødvendig.
Som i romjula 1990 etter en noe fuktig nesten-hjemme-alene-fest. På ett eller annet vis hadde jeg tydeligvis fått satt på Living Colours album Time's Up på repeat, ganske høyt, ganske nærme der jeg sov ut min jule-rus. Den dag idag har jeg litt problemer med dette albumet.

Selv om mange av minnene mine fra min ungdomstid ligger i musikken på de mange CD-platene jeg har, så er det kanskje ennå flere som dukker opp når de spilles på CD-spilleren. En skremmende tanke.

Gratulerer med 18 års dagen.

[Listening to: Crypts of eternity - Slayer - (6:38)]