Paris is Burning!

I Frankrike har 200 parlamentspolitikere bedt regjeringen å forby eller sensurere en rekke rap artister. Dette fordi disse skal ha oppfordret til vold og opptøyer igjennom musikken. Dette melder Kulturnytt, NRK P2, idag, 28. november. Denne musikken skal være en mer eller mindre direkte årsak til opptøyene den siste tiden i flere franske byer, mener politikerne.

Dette er selvsagt ett foreløpig siste desperat forsøk fra politikerne i Frankrike å legge skylda på elendigheten på noen annet enn årelang feilslått politikk.

Vi her på berget kan få inntrykk av at dette som har skjedd i Frankrike i det siste er en forholdsvis ny politisk situasjon. Det er det ikke. Vi har bare ikke hørt om det. Dels fordi det ikke har vært av nyhetsmessig verdi her til lands og dels fordi de franske politikerne har ignorert temaet så godt de bare kan.
I gjennom musikken har temaet blitt sunget om i flere tiår allerede.

Den politiske situasjonen i Frankrike fikk vi et lite innblikk i allerede i 1988 da Anthrax gjorde cover på Trust's Antisocial fra 1979. Ett kvart århundre senere er budskapet til politikerne det samme som det var dengang;

"Oh mister time will you ever unwind
Or just rebuild a new design
Your claim to fame is law and order
The rich get rich, the poor get poor
You put a price tag on what you see
This one's for you, that's for me
If that's winning I'd rather lose" *)

Er du, i motsetning til meg, stødig i fransk, kan du sjekke ut Trust sine to første album. Det selvtitulerte fra 1979, som også inneholder låta Police Milice, samt Repression utgitt året etter. Du kan også prøve deg med en av de engelsk språklige utgivelsene, men her er ofte de mest politiske låtene utelatt eller omskrevet til mer internasjonale forhold.

Alternativt kan du bare sjekke ut musikken hvis politikk interesserer deg midt i....

*) Tekst hentet i fra Trust - Antisocial (engelsk versjon)

[Listening to: Antisocial - Trust - (5:02)]

Når en CD spiller fyller 18!

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om kopi-sperrede CD'er og hvor mye penger plateselskapene har brukt på denne helt ubrukelige teknologien. Så kom jeg på at jeg aldri har opplevd dette som noe problem. Bortsett fra en 'Nsync singel. Gud vet hvorfor jeg i det hele tatt har vært i besittelse av en kopi beskyttet 'Nsync singel. Nok om dette og mer om det som fikk meg til å skrive om noe helt annet.

Nå som det begynner å nærme seg jul så er det på tide å dra fram sofaer, stereoanlegg, yucca-palmer og andre steder hvor hybelkaniner lever og formerer seg. Det er da jeg oppdager en liten lapp på baksiden av min CD-spiller. "A/S Beck, Elverum. 19/11-1987". Jepp. CD-spilleren min er i ferd med å bli myndig. Hvis jeg ser bort i fra CD-spilleren i bilen, så er det den eneste CD-spilleren jeg noensinne har eid. Bare det at man har en teknisk duppeditt i 18 år i en tid hvor teknologien skiftes ut raskere enn underbuksene i garderobeskapet, må jo smått være en sensasjon.



CD-spilleren, en Hitachi DA-7000, var sikkert ett teknisk vidunder i 1987. Den var sikkert ganske billig også, med tanke på at det var ennå 2-3 år før CD'n fikk sitt endelige gjennombrudd. Bare 4800 kroner kostet den. Resten av anlegget som besto av dobbel kassettspiller, radio, LP-spiller og høytalere kostet 2000. Vidunderet er knadd med tekniske finesser som power, open/close, play/pause, stop, skip track, search, memory, repeat og den helt uunværlige Vibration Cut Mechanism funksjonen. Dessuten viser den hvor mange låter det er på CD'n når du putter den inn. Når du spiller CD'en har du alltid muligheten til å se hvilket spor den er på. Hele 11 funksjoner og stort sett bruker man bare 3-4 av disse for å kunne spille av en CD. Resten har jeg nesten aldri brukt.

Da jeg fikk CD spilleren hadde jeg aldri holdt i en CD plate før, og utvalget kan ikke ha vært det helt store innen hard rock sjangeren. Rainbow's Bent Out Of Shape ble mitt aller første CD kjøp. På den tiden opererte jeg med stadig lengre lister over titler jeg hadde planer om å anskaffe meg. Jeg tviler på om Rainbow's plate noensinne rakk å komme på ønskelista mi, i så fall var den på 683. plass eller noe. Uansett var det en helt ny opplevelse lydmessig. Jeg kunne spille så høyt at lakken på fatterns grønne Vauxhall datt av i store flak. Siden har samtlige av mine 7-800 CD titler vært innom spilleren. Noen mindre enn andre. Noen lengre enn høyst nødvendig.
Som i romjula 1990 etter en noe fuktig nesten-hjemme-alene-fest. På ett eller annet vis hadde jeg tydeligvis fått satt på Living Colours album Time's Up på repeat, ganske høyt, ganske nærme der jeg sov ut min jule-rus. Den dag idag har jeg litt problemer med dette albumet.

Selv om mange av minnene mine fra min ungdomstid ligger i musikken på de mange CD-platene jeg har, så er det kanskje ennå flere som dukker opp når de spilles på CD-spilleren. En skremmende tanke.

Gratulerer med 18 års dagen.

[Listening to: Crypts of eternity - Slayer - (6:38)]

Ukens Utvalgte : UFO - Making Contact (1983)

UFO startet allerede opp på slutten av 60-tallet som et blues inspirert rocke band. Etter noen album uten nevneverdig suksess, knyttet de seg til den da 16 år gamle tyske gitaristen Michael Schenker i 1974. Med hans inntreden fikk bandet ett ansiktsløft både visuelt og musikalsk. Med albumet Phenomenom tok de verden med storm i 1975. Albumet står fremdeles som ett av de store igjennom tidene. Schenker's talent på gitar er udiskutabelt, men hans ego og mentale stabilitet var heller tvilsom. Dette avspeiler seg i de neste UFO albumene som spriker veldig fra de største høydepunktene til noen særdeles svake øyeblikk. I alle tilfeller var det som live band UFO hadde og fremdeles har sin styrke. Schenker's til da siste innspilling ble live albumet Strangers In the Night fra 1979, spilt inn på den siste turneen Schenker var med, og som han forøvrig hoppet av halvveis. Paul Chapman tok over på gitar og albumet No Place To Run sluppet. Selv om de neste albumene var fult på høyde med Schenker albumene så var interessen rundt bandet synkende.

Da gutta gikk inn i studio for å spille inn Making Contact hadde også Pete Way tatt sin bass gitar og sagt adjø. Igjen sto vokalist Phil Mogg og trommis Andy Parker igjen som eneste medlemmer fra Schenker tiden. I tillegg var Paul Chapman og Neil Carter på den tilsynelatende synkende skipet.

På denne tiden hadde psyken til Phil Mogg begynt å bli litt mer enn bare frynsete, men på tross av (eller kanskje på grunn av) dette fremstår Making Contact som ett solid stykke arbeid. Morroa starter med Blinded By A Lie, en solid rocker med høy all-sang faktor. Derfra og ut er det bare å nyte låt for låt. Det er tett mellom høydepunktene og Diesel In the Dust, When It's Time To Rock, The Way the Wild Wind Blows, Push! It's Love og den høyst skjøre You And Me må alle regnes som klassikere. Det er bare en liten ulempe med dette albumet, og det er tilgjengeligheten. CD utgaven som ble gitt ut på slutten av 80-tallet er for lengst utsolgt. Det samme gjelder også dobbel CD versjonen fra 1996 som også inneholdt Misdemeanor fra 1985. I 1999 ble det sluppet en remastret utgave i Japan. Denne inneholder den opprinnelige b-siden fra When It's Time To Rock 7", Everybody Knows som bonus spor. Denne finner man fremdeles tilgjengelig i enkelte japanske nett-butikker, men er sørgelig høyt priset og porto takstene i Japan er overraskende høye. Siden prisen er så høy risikerer du å måtte betale toll på morroa i tillegg. Derimot er det forholdsvis lett å finne vinyl-utgaven på steder som selger brukte vinyl-plater og platemesser over hele landet for en billig peng. Så hvis du fremdeles har platespilleren innstallert i stua er dette den letteste måten å få tak i godbiten, inntil videre ihvertfall.

[Listening to: When it's time to rock - UFO - Making Contact (5:27)]

Svarteboka

De to svartebøkene fra Rustad gård i Elverum er gitt ut i bokform. Den siste utgaven er en engelsk utgave med tittelen "The Black Books Of Elverum". I gamle tider ble det påstått at innehavere av svarteboka kunne utføre forskjellige handlinger, både onde og gode, men oftest i ledtog med okkulte krefter. Dette kunne utføres med formaninger av spesielle regler, mixturer av urter eller organer fra dyr og fugler. Fremdeles vil mange eldre mene at svarteboka er en bok man ikke tukler med. Etter å ha lest borparten av boka så fremstår den temmelig skremmende, men selvfølgelig stort sett harmløs sett med dagen øyne. Det som kan være farlig å prøve ut, er noen av disse beskrevne mixturene av urter som i enkelte tilfeller kan være svært helsefarlig å innta og kanskje til og med dødelig. Dessuten skal man ikke utelukke de psykologiske effektene av å lese boka hvis leserens psyke ikke er som den skal.

Mary S. Rustad er kvinnen bak oversettelsen av disse bøkene og er ymtet på det amerikanske markedet og gir innblikk i norsk folklore som sjelden blir omtalt.

[Listening to: Manifestation of fear - Elegy - (5:40)]

Hei!

Long time, no see...men nå kommer det til å skje litt mer her etterhvert. Er i planleggingen av et hard rock program som er planlagt på lufta om kort tid på P5 Solungen. Her skal jeg presentere spillelister og kort info om låtene som spilles. Mer info senere. rock on!

[Listening to: Demolition alley - Saxon - Dogs Of War (6:09)]