Siste ukers CD innkjøp 7/2008

Warrel Dane - Praises To the War Machine (2008)

Selv om Nevermore har tatt seg en lengre pause, så har ikke alle tatt livet med ro. Warrel Dane har passet på å gi ut sitt aller første solo album.

Det er en mørkere og mer personlig side av Warrel Dane vi opplever på hans solo debut. Dessuten er låtene enklere og mer direkte i sin uttrykks form enn hva som Warrel Dane vanligvis serverer oss til daglig. Det er helt tydelig at målet har vært å fremheve tekstene enda mer her enn tidligere. Noe som har gitt låtene en annen dimensjon og nerve enn hva vi er vant til med Nevermore.

Dette albumet er på sitt aller beste når man greier å koble ut alt som har med Nevermore og lytter på det i kraft av seg selv. Da innser man hvilket mesterverk dette er. Du skal være rimelig avstumpet følelsesmessig hvis låter som When We Pray, August, Brother eller Let You Down ikke på en eller annen måte berører deg. For de fleste av oss har opplevd den daglige gleden, smerten og sorgen i forbindelse med livet, kjærligheten og døden. Warrel Dane setter ord på dette som gjør at det går kaldt nedover ryggen på en.

Warrel Dane har alltid sagt at Paul Simon er en av hans største inspirasjonskilder og da er det rett og rimelig at han gjort plass til sin egen tolkning av Patterns. I tillegg finner vi også Lucretia My Reflection, som er en gammel Sisters Of Mercy låt.

Praises To the War Machine har blitt et fantastisk album, og er foreløpig sterkeste utfordrer til årets album. 9/10


Testament - The Formation Of Damnation (2008)

Det skulle gå ti år før Testament slapp et nytt album. Først og fremst fordi vokalist Chuck Billy måtte operere bort en hjernesvulst for noen år siden, og det tar gjerne litt tid å bli helt frisk igjen etter slikt.

Når Alex Skolnick annonserte at han var på vei "hjem" igjen, så ble ikke forventningene akkurat mindre.

Kanskje ble forhåpningene i største laget. Etter en lovende start med More Than Meets the Eye, så greier ikke de neste låtene å heve albumet ytterligere, selv om Henchmen Ride og The Persecuted Won't Forget begge ligger godt på pluss siden.

I det store og hele har det blitt et album på det jevne hvor jeg savner en eller to låter som kunne ha hevet albumet. Vi får håpe det skyldes at de er litt rustne etter det lange oppholdet og at alt er pusset skikkelig til neste gang. 7/10


Judas Priest - Nostradamus (2008)

Det er ikke mye jeg har vokst fra meg siden jeg var tenåring, men et par ting har sluttet å skremme, forbause eller interessere meg. Det ene er UFO'er og romvesener. Det andre er Nostradamus og alle teoriene, konspirasjonene, løgnene og spådommene om og av han.

Når Judas Priest annonserte for et par år siden at de jobbet med et dobbelt konsept album om Nostradamus, så fikk jeg assosiasjoner til Dennis Leary vitsen om hva som ville skje hvis man låste inn Mötley Crüe inn i et rom med ett tonn dop.

Det er altså ikke helt lett å forsøke seg på dette albumet uten å ha noen sperrer eller hindringer som ligger og lurer i bakgrunnen.

Så til det store spørsmålet. Holder det mål? Både ja og nei.

Ja, fordi du får fortalt en historie som du lett kan følge fra A til Å. Det krever at man ikke bare må høre på hele greia, men også med alle låtene i riktig rekkefølge. Den nye mp3-generasjonen er vel ikke akkurat kjent for å dyrke den tradisjonelle album lyttingen, men som konsept album er det ikke mye å sette fingeren på. I beste fall kan det føre til at flere oppdager gledene ved å høre på et helt album. Produksjonen er bra og for de som kjøper denne på CD får et usedvanlig flott utformet booklet å bla i.

Nei, fordi Judas Priest går til tider langt fra det som opprinnelig er deres grunnleggende sound. Selvfølgelig er det helt naturlig at det hentes inspirasjon fra musikken som var på Nostradamus tid. Det er helt greit at det synges på italiensk ved et par tilfeller. De kunne derimot ha spart oss for den pompøse dramaturgien. Det pøses på med synth gitarer og Rob Halford holder seg stort sett et godt stykke under den tradisjonelle kastrat vokalen. De har tidligere greid å lage dramatiske låter med høy gåsehud faktor uten noen hjelp av synth i Love Bites, Blood Red Skies og Night Crawler.
Dessuten er det langt imellom høydepunktene. Første disken begynner og avslutter bra, mens alt midt i mellom fremdeles etter 7-8 lytt er en grå masse med forholdsvis pregløse låter, epiloger og prologer. Følelsen er som å gå seg vill på snaufjellet i tett tåke.
Disk to er langt bedre. Her finner vi de to beste låtene i Alone og tittelkuttet, samtidig som man ikke går seg vill i mellomtiden.

Judas Priest skal ha for at de ikke prøvde å lage Screaming For Vengeance del fire, for det hadde vært det aller enkleste. Ingen ville ha husket det albumet om noen år, men Nostradamus vil bli diskutert så lenge det finnes Priest-fans der ute. 6/10


Crimson Glory - Transcendence (1988)

Regnes blant den gjennomsnittlige fan som det beste av Crimson Glory's album. Jeg på min siden greier ikke å bestemme meg mellom denne og deres første. 7,5/10


The Hellacopters - Supershitty To the Max! (1996)

Hellacopters er for tiden på avskjedsturné. Debuten fra 1996 lever opp til navnet. Dette er musikk som passer best med øllen i venstrehånda og høyre knyttneve høyt hevet i lufta (eventuelt godt plantet i trynet på sidemannen). 6/10


Twisted Forever - A Tribute To the Legendary Twisted Sister (2001)

Slike tribute album er mest for kuriositetens skyld, og her spriker det i alle retninger både kvalitetsmessig og sjangermessig. Høydepunktene står Motörhead, Anthrax og Overkill for. Twisted Sister medvirker på sin side med å gjøre en respektabel cover på AC/DC's Sin City, mens ytterpunktene finner vi i rapperen Chuck D, Cradle Of Filth og Fu Manchu's bidrag. 5,5/10

[Listening to: Alone - Judas Priest - Nostradamus (7:50)]

Er dette en UFO?

Ettersom det var en usedvanlig flott solnedgang over Blåenga i Våler i kveld, passet jeg på å få tatt noen bilder. Da jeg hadde lagt over bildene over på min PC, oppdaget jeg noe merkelig på ett av bildene.



Selv om jeg tok flere bilder med bare sekunders mellomrom, er det bare på dette bildet som dette lyset og omrisset av noe udefinerbart vises. Da kan jeg med sikkerhet utelukke at dette kan være ett fly eller en jetjager.

Mest sannsynlig er det et lysfenomen som oppsto i forbindelse med solnedgangen jeg har fanget på kameraet, selv om det er fristende å leke med tanken om at dette kan være ett fartøy fra en helt annen kant av universet...

[Listening to: The Unforgiven III - Metallica - Death Magnetic (7:46)]

Siste ukers CD innkjøp 6/2008

Hva har Black Sabbath albumene Sabbath Bloody Sabbath, Sabotage, Technical Ecstacy og Never Say Die! til felles? De var i det hele og store forholdsvis ukjent terreng for meg. Ganske utrolig siden Master Of Reality og Volume 4 var blant albumene som gjorde varig inntrykk på meg en regnfull sommer i 1981.

Castle Communication slapp remastrede versjoner av disse albumene i 1996. Siden de allerede hadde gjort en glimrende jobb med tidligere Nazareth og Iron Maiden utgivelser, så var valget lett på hvilken versjon jeg ville ha.

Black Sabbath - Sabbath Bloody Sabbath (1973)

Jeg har alltid vært usikker på om det er Volume 4 eller Heaven and Hell som er verdens beste heavy metal skive. Nå er jeg helt sikker. Det er Sabbath Bloody Sabbath.
Jeg skal være enig i at bandet sluppet et par andre album som både er viktigere og mer sjanger definerende enn dette, men det betyr ikke nødvendigvis at de er bedre.

På Sabbath Bloody Sabbath balanseres de velkjente Iommi riffene med en passe dose eksperimentering og et knippe velskrevne låter.

Når Ozzy erklærer at "I'm the world that hides the universal secret of all time" i A National Acrobat, så er det med all verdens selvtillit og overbevisning.
Det er denne selvtilliten som preger albumet. Derfor inneholder albumet en akustisk instrumental som er så vakker at menn begynner å gråte (Fluff). Eller Who Are You som i sin helhet er bygd på verdens kaldeste og mørkeste synthesiser riff, som får det meste som Kraftwerk og Trent Reznor har lagd til å fortone seg som muntert.

Synthesiseren tlhørte for øvrig Rick Wakeman (ex-Yes) som selv er med på den langt mer humørfylte Sabbra Cadabra, som på tross av tittelen inneholder en av rockehistoriens mest naive og sukkersøte kjærlighets tekster.

Når jeg ennå ikke engang har nevnt Killing Yourself To Live, Looking For Today og Spiral Architect, så er jeg ikke i tvil om at dette mesterverket absolutt er en av de aller sterkeste kandidatene til tidenes metal skive. 10/10

Black Sabbath - Sabotage (1975)

Sabotage er bare fortsettelsen på rekken av udødelige Black Sabbath klassikere. Den største forskjellen med denne og resten av hurven er at Sabotage tok et helt år å spille inn. Spesielt Ozzy var lite fornøyd med akkurat det, og presterte ved flere anledninger i forbindelse med promoteringen av albumet å si at han hatet låtene, skiva, resten av bandet og verden for øvrig.

Noe som var et resultat av for mye dop og en stadig voksende konflikt innad i bandet.

Det spiller liten rolle hva Ozzy måtte mene eller ikke mene. Låter som Hole in the Sky og Symptom Of the Universe kommer man ikke unna når det er snakk om klassiske Sabbath øyeblikk. Når det gjelder resten av albumet, er det mer preget av eksperimentering enn tidligere. Det resulterte i uvanlig lange låter som Megalomania og The Writ, samt den merkelige Am I Going Insane (Radio)

Det største problemet er at låtene spriker i alle retninger og albumet fremstår som en litt dårlig planlagt lapskaus. Mulig at ideen med å la alle låtene gå inn i hverandre var for å skape et inntrykk av helhet, men så lenge låtene i det store og hele er bra så får man tåle at alt ikke henger på greip. 8/10

Black Sabbath - Technical Ecstacy (1976)

Noen hyller dette albumet opp i skyene, mens andre nærmest skyr det som pesten. Jeg havner litt sånn midt i mellom.

Det er ingen tvil om at det er en sliten og uinspirert utgave av Black Sabbath vi hører på denne skiva. For første gang opplever vi at bandet går skikkelig på snørra ved enkelte tilfeller. All Moving Parts (Stand Still), She's Gone og ikke minst It's Allright er høyst tvilsomme bidrag. På sistnevnte låt er det til og med Bill Ward som trakterer vokalen. Vi vet alle at trommeslagere bør holde seg langt unna mikrofoner.

Noen lyspunkter er det heldigvis også. Dirty Women regnes som en av klassikerne og er den låta, sammen med åpningskuttet Back Street Kids som ligger tettest mot det klassiske Sabbath soundet. En personlig favoritt er Gypsy, selv om enkelte deler av låta minner aller mest om Mannfred Mann's Earth Band. Låta har en sjelden bra melodi, som ellers er mangelvare på dette albumet. 5/10

Black Sabbath - Never Say Die! (CD1978)

Black Sabbath var på kanten av stupet etter Technical Ecstacy turneen. Ozzy forlot bandet og ble en kort tid erstattet av ex-Savoy Brown vokalist Dave Walker. Det varte ikke lenge før Ozzy var tilbake og det resulterte i et siste album med Ozzy bak mikken.

Selv om albumet i seg selv aldri gjorde noe stort av seg blant kritikere eller fans, så maktet to av låtene å havne på hitlistene i England. Inntil da var det bare Paranoid som hadde tatt steget inn på singel listene.

Klok av skade og ikke minst for å imøtekomme Ozzy's krav om et album med låter som også kunne framføres live, så er det langt mellom prog elementene her. Begge listeplasseringene i Never Say Die og A Hard Road er bygd over enkle riff og melodilinjer. Sammen med Johnny Blade og Junior's Eyes utgjør de albumets absolutte høydepunkt. Bandet unngår de største katastrofene, men de resterende låtene blir ikke noe annet enn fyllmasse i den store sammenhengen.

Så da var det kanskje best for både Black Sabbath og Ozzy at de endelig gikk hver sin vei etter denne skiva. 6,5/10

[Listening to: Great depression - Nuclear Assault - Survive (3:32)]

Slik Jeg Opplevde Det - Metal Rock Fest 15.08.2008

Det var på høy tid at jeg endelig fikk anledning til å oppleve live musikk igjen. Syv år hadde det gått siden jeg så Ratt, Alice Cooper og Dio i Oslo Spektrum.
Slik opplevde jeg halvparten av årets Metal Rock Fest på Lillehammer.

Ute-scenen:

Twisted Sister (USA)

Alle Twisted Sister hatere, få deres bakterie befengte tastatur vekk fra bloggen min og fortsett å hør på den triste musikken deres. Coldplay, U2, Limp Bizkit eller hva de nå alle heter…for…

…Twisted Sister er fremdeles noe av det morsomste man kan oppleve i edru tilstand og med klærne på.

Det beviste de en gang for alle med sitt høy energiske show under Metal Rock Fest på Lillehammer.
22 år siden de sist besøkte Norge, da de inntok Drammenshallen under Come Out And Play turneen, var de altså tilbake på norsk jord. Denne gang for å markere at det har gått ett kvart århundre siden You Can’t Stop Rock & Roll så dagens lys.

Selvfølgelig startet det hele opp med tittelsporet fra nevnte skive og gikk rett inn i The Kids Are Back.

Dee Snider var strålende opplagt og serverte vittigheter både over og under beltestedet. Vi sang, lo, hoppet, headbanget, svingte knyttneven i været og hatet de voksne igjen.

Før vi hadde fått summet oss var allerede Stay Hungry, The Beast, Ride To Live, Live To Ride, Like A Knife in the Back og I Believe in Rock 'n’ Roll unnagjort.

Når den velkjente trommeintroen til We’re Not Gonna Take It runget over plassen, nådde stemningen nye høyder og derfra og inn hadde Twisted Sister all makt i hele verden.

De overrasket med å spille The Fire Still Burns og det ble stående som mitt høydepunkt i konserten, da det alltid har vært en av mine aller største Twisted Sister favoritter.

Etter Burn in Hell og The Price forlot de scenen, men det var aldri snakk om at de skulle få lov til å dra fra Lillehammer uten at de hadde gitt oss I Wanna Rock, Come Out And Play og helt til slutt S.M.F.

Så gikk vi lykkelige ut i den mørke natta, og det slo meg ikke før nå at de ikke spilte en eneste låt i fra Under the Blade….

Twisted Sister - You Can't Stop Rock 'n' Roll:




Kamelot (USA/Norge)

Visst kan Sørskogbygdningen Roy synge. Han er sikkert ikke den eneste derfra som kan ta en trall, men ingen andre kan skilte med å spille i et kjent band med hundretusener av tilhengere verden over.
På Lillehammer spilte han så og si på hjemmebane og Kamelot var uten tvil det bandet som teknisk sett var et lite hakk bedre enn de andre denne fredagen.

Naturlig nok var det hovedvekt på låter fra den ferske The Ghost Opera i starten av konserten før vi etter hvert ble servert klassikere som Karma, Farewell, publikumsfavoritten Centre Of the Universe og helt til slutt March Of Mephisto.
Lyden var upåklagelig og skumringen, lys og pyro effekter hjalp til å sette Kamelot’s musikk i riktig setting. Visuelt sett var de nesten helt på høyde med storheter som Kiss og Iron Maiden. Ett konsert øyeblikk for minneboka.

Kamelot - When the Lights Are Down:




White Lion (Danmark/USA)

White Lion var som en bil uten motor. Du kommer ingen vei uten at noen dytter. Mike Tramp dytter på det han kan, men det hjelper så lite når gitaristen i bandet ikke er Vito Bratta.
I stedet sto det en vettskremt saltstøtte av en gitarist ytterst til høyre på scenen og prøvde å gå i ett med høytalerne. Dessverre avslørte den røde gitaren hvor han var.

Lady Of the Valley var eneste høydepunkt i en ellers forutsigbar og middelmådig opptreden av Mike Tramp og hans hvite løver. Eneste trøst får være at deres danske venner i Fate var verre. Uendelig verre...


Hanoi Rocks (Finland)

Hvis White Lion var festivalens nedtur, så var Hanoi Rocks kveldens overraskelse. Det ble en time med svett rock & roll og den hyperaktive vokalisten Michael Monroe.

Hanoi Rocks fikk nærmest legende status etter at bandet ble oppløst kort tid etter trommeslager Razzle’s tragiske død i 1984.
I 2003 besluttet imidlertid Michael Monroe og gitarist Andy McCoy å vekke bandet fra dvalen og har siden da gitt ut flere album og turnert jevnlig.


Foto: Kristoffer Øverli Andersen, gd.no

Selv med minimal kjennskap til deres låter, lot jeg meg imponere av energien til både bandet for øvrig og ikke minst Michael Monroe’s viltre sceneopptreden. Skulle jeg ha gjort de samme krumspringene, så hadde ikke et kobbel av verdens beste naprapater greid å få brekt meg opp av senga på en uke. Skremmende med tanke på at jeg tross alt er ni år yngre.

Det er ikke sikkert at jeg noensinne kommer til å kjøpe et Hanoi Rocks album, men det er ikke umulig at jeg ser dem live flere ganger hvis anledningen byr seg.


The Wildhearts (UK)

Første band på ute scenen var de britiske støyrockerne The Wildhearts. Dette var nok det beste bandet de fleste på festivalen aldri så, for det var bare noen titalls tilskuere på plass da de dro i gang konserten.
Det så ikke ut til å legge noe demper på deres opptreden, som oste av spilleglede og en bortimot ren kavalkade av deres mest kjente låter.
Jeg har aldri fått noe særlig grep på deres studio album, men Suckerpunch, Caffeine Bomb, My Baby Is A Headfuck og I Wanna Go Where The People Go er alle låter som er lagd for å spilles live. The Wildhearts satte standarden og det var noen som ikke skulle klare å leve opp til den...


Inne-scenen:

Trouble (USA)

Selv uten vokalist Eric Wagner og trommeslager Jeff Olson som forlot bandet tidligere i år, var det ingen tvil om hvem som var kveldens beste band på inne scenen.

Kanskje burde Trouble ha fått brukt sin tilmålte tid på ute scenen. Om ikke noe annet, fått spille på et annet tidspunkt da store deler av settet deres kolliderte med både Kamelot og Twisted Sister.
Kory Clarke (ex-Warrior Soul) gjorde en bra figur som den nye vokalisten og skilte seg ikke nevneverdig mye i fra Eric Wagner. I det hele tatt fremsto de dønn solide i den snaue halvtimen jeg så dem, selv om jeg aldri fikk oppleve mine favoritter The Tempter og Assassin denne kvelden (og kanskje ingen andre, da disse to ikke har figurert blant låtene de har spilt tidligere på turneen). Av låtene jeg faktisk fikk med meg var Trouble Maker og tittelsporet fra det nye albumet Simple Mind Condition.

Trouble - Simple Mind Condition:




Fate (Danmark)

Fate kan knappest påberope seg noen storhetstid. Ikke engang på 80-tallet. De slapp et par helt greie album, men manglet låtene som skulle til for å skille seg ut i mylderet av andre band som håpet på å bli den neste Bon Jovi eller Europe.

Jeg finner ikke ord på hvor patetisk og elendig deres opptreden var, men får håpe for de som fremdeles var der etter den tredje låta opplevde stigning i programmet…


Alestorm (Skottland)

Noe ufrivillig ramlet jeg over disse piratene i fra Skottland. For jeg skulle egentlig ta en titt på Adam Bomb, men tiden løp løpsk da jeg fant en bod som hadde uendelige hyllemeter med musikk som kunne tenke seg å bli med meg hjem.

Da jeg endelig fikk rotet meg inn, så hadde Adam Bomb for lengst forlatt åstedet og Alestorm var i gang med sitt tokt.
Bandet slapp sin debut Captain Morgan's Revenge tidligere i år, og bandet drar sitt pirat uttrykk milevis lengre enn det deres musikalske naboer i Running Wild gjør.

Bandet virket samspilte og krydret det hele med generell pirat-rølp i mellom låtene. Jeg vil tro at låtene de spilte i det hele og store var hentet fra albumet. Terror On the High Seas var en av titlene jeg plukket opp og var kanskje den som gjorde mest inntrykk.
------------

Alle YouTube videoene er opptak fra årets Metal Rock Fest.

[Listening to: The tempter - Trouble - Psalm 9 (6:37)]

Mere Metal Rock Fest

Det tok ikke lang tid før det man kunne finne opptak fra Twisted Sister's, jeg vil påstå, allerede legendariske opptreden fra Metal Rock Fest i går på YouTube.
Nederst i høyre billedkant ser du inne mellom bakhodet til en fyr med hanekam, dette er høyst sannsynligvis bassisten i The Wildhearts. Uansett ble jeg stående ved siden av gutta i fra bandet, så jeg passer på å skryte på meg å ha hengt sammen med The Wildhearts under konserten...



GD.no's rapport fra festivalen.
GD.no's bildeserie fra konsertene på fredag

Det vil komme omtaler av konsertene jeg fikk med meg så fort jeg kommer ned igjen...

(Oppdatert 19.08.2008 kl. 20:26)

[Listening to: Revelation (life or death) - Trouble - Psalm 9 (5:08)]

Come Out And Play!

Da er far klar for konsert...

[Listening to: I believe in rock 'n' roll - Twisted Sister - Come Out And Play (Remaster) (4:03)]

Metal Rock Fest 2008 - Lillehammer

Jeg melder herved min ankomst til årets Metal Rock Fest på Lillehammer. På grunn av stramt familiært program i helga har jeg desverre bare muligheten til å være der på fredag, men med band som The Wildhearts, White Lion, Hanoi Rocks, Kamelot og Twisted Sister på plakaten burde det uansett bli en begivenhetsrik ettermiddag. Hvis det er overkommelig avstand til den andre scenen, så har jeg håp om å få meg deler av Trouble og Tygers Of Pan Tang sine konserter i tillegg.

Dette blir helt sykt!

[Listening to: Wait - White Lion - Pride (4:00)]

Sak Løst: Hvor tok Pär Fontander veien?

For over tre år siden spurte jeg meg selv om hva i huleste Pär Fontander drev med om dagen. Som kanskje noen vet så var han programleder for henholdsvis radio-programmet Rockbox og tv-programmet Diezel på svensk radio og TV da hockey-sveisen fremdeles var på høyden.

Tidligere i dag fikk jeg mail på at noen hadde skrevet en kommentar på denne saken. Denne noen var ingen andre enn selveste Pär Fontander!
Han kunne berolige oss alle om at han ikke var tatt til fange av Den Svenske Dansband Mafiaen, og at han fremdeles elsker hardrock.

Dette skrev han:

Hej. Pär Fontander skriver detta.

Till att börja med vill jag säga att jag är hedrad att läsa om spörsmålen om var jag blev av. Dessutom är jag glad över att många minns mina program.

Det är dock inte jag som spelar önskemusik med Arvingarna om kvällarna. Jag är inte ett offer för "dansbandsmaffian". Hmmm...

Jag arbetar nuförtiden med ett program som heter Magasin 4, som sänds i P4 Radio Stockholm 103.3 måndag - torsdag 09.30 - 13.00. Det är ett program som handlar om livsstil ur olika vinklar.

Jag älskar fortfarande hårdrock, men min musiksmak sträcker sig - vilket den alltid har gjort - även till bredare vyer, som till exempel rock, punk, pop och flamenco. Kort sagt: musik som har attityd och ger mig känslomässiga upplevelser.

Jag hoppas att ni alla Rockbox-lyssnare och Diezel-tittare mår gott och att ni får en fortsatt underbar sommar !!!

// Pär Fontander.

Han unnlot å nevne at han debuterte som forfatter tidligere i år med boka Svart Hav.

Nå skal jeg bare være usammenhengende resten av kvelden....

[Hører På: Prophecy - Judas Priest - Nostradamus (5:26)]

Nostradamus

Judas Priest er ute med sitt mye omtalte konseptalbum om legen, astronomen, matematikeren, healeren og ikke minst spåmannen Nostradamus (Michel de Nostredame (f. 1503 – d. 1566)).

For å komme i rett stemning og at det er minst 20 år siden jeg leste om Nostradamus sist, fant jeg ut at det var på høy tid å friske opp mine kunnskaper om denne skøyeren som fremdeles i 2008 har evnen til å forbløffe folk.

Som de fleste sikkert har fått med seg skal Nostradamus ha forutsett store begivenheter i verdenshistorien som Den Franske Revolusjon, Verdenskrigene, Atombomben og 11. September i sine 942 spådommer (Quatrain)som han publiserte i bøkene The Prophecies og The Almanacs før han døde. Nå var ikke Nostradamus den eneste som bedrev dommedag profetier på den tiden. Mens alle andre enten ble sett på som bløffmakere, gale eller djevelens medhjelpere, så fikk Nostradamus ei beunderinne i den franske dronningen Catherine de Médicis og dermed var hans ettermæle sikret.

Spådommene til Nostradamus var opprinnelig skrevet på latinsk og gammelfransk i dikt form på fire linjer (Quatrain). Da han i tillegg bruke billedlige uttrykk og uklare vendinger i språket, var man nødt til å ty til en høy grad av fortolkning av tekstene allerede da disse skulle oversettes til fransk.

Tilhengere av Nostradamus mener at hans spådommer er av forbløffende treffsikkerhet, men sannheten er at de fleste tekstene er så vage at de kan tolkes i hvilken som helst retning. Derfor krangles det også blant Nostradamus tilhengere om hvilken hendelse noen av profetiene eventuelt forutså.
Et eksempel er en person med navn Mabus som dukker opp i flere profetier. Det har blitt påstått at Mabus måtte ha vært Napoleon, Adolf Hitler, Yasser Arafat, Osama Bin Laden, George W. Bush og noen til. Nå er mange overbevist på at den "nye" Mabus må være Barack Obama.

Noen få ganger oppgir Nostradamus eksakte år og datoer. Blant annet "forutså" han at dommedag skulle inntreffe 11.august 1999. Noen dommedag ble det ikke, men som astronom og matematiker var det en smal sak for Nostradamus å finne ut når neste totale solformørkelse over Frankrike ville oppstå. Solformørkelsen nevnes ikke, men hentyder at denne dagen vil bli et sant helvete. Han hadde ikke helt tatt høyde for at vi i 1999 visste at en solformørkelse ikke var noen tegn på verken Guds vrede eller dommedag, slik de trodde i gamle tider. Senere har denne profetien på kreativt vis også blitt linket til 11. September.

Som nevnt tidligere er det stor grad av usikkerhet i disse profetiene. I tillegg til fantasifull tolkning, har enkelte også til tider tydd til passende omskrivninger av spådommene. De siste årene har 11. September vært den opplagte begivenhet å koble opp mot Nostradamus. Når sant skal sies så finner man ikke så mange bevis på at Nostradamus kan ha "sett" og dermed spådd denne hendelsen. Slik lyder en direkte oversatt spådom fra fransk til engelsk:
"Earthshaking fire from the centre of the earth will cause tremors around the New City. Two great rocks will war for a long time, then Arethusa will redden a new river." (Century I, Quatrain 87)

En kjedelig person som meg ser ikke denne teksten som noe annet enn beskrivelse av et jordskjelv og påfølgende vulkanutbrudd i umiddelbar nærhet av en by. I dette tilfellet Napoli, som nettopp betyr Den Nye Byen og som ligger mellom to aktive vulkaner. Vi kan si at Nostradamus fikk rett med denne profetien, da Vesuv har hatt fire ødeleggende utbrudd etter hans død. Samtidig hadde han oddsen på sin side da Vesuv er en av verdenshistoriens farligste og mest aktive vulkan. Noe han var klar over allerede da, selvfølgelig.
Med litt kreativ rettskrivning lød det samme verset slik etter 11. September:
"Sea of fire at the world centre, The tower of the new city will tremble: Two great blocks will be at war for a long time, Then Arethusa will redden a new river."

Aviser og andre medier ble et lett bytte og snart var det en sannhet at Nostradamus hadde spådd 11. September, og nye ukritiske dokumentarer ble laget. TV Norge har selvsagt sendt dem alle.

Hvor enn Nostradamus måtte være nå, så sitter han sikkert å humrer godt i skjegget sitt. Eller kanskje han sitter der og tramper takten til tittelsporet fra Judas Priest sitt nye album?

Mer fakta om Nostradamus kan du lese på: Nostradamus.org.
Hvis ikke fakta er det viktigste, så kan du lese mye morsomt her: Nostradamus101.com

PS! Omtalen av Judas Priest's Nostradamus kan jeg "se" komme ved en senere anledning. Jeg vet ikke nøyaktig tid, men stedet blir omtrent her. Det står i profetien.

[Listening to: Wake Up (The Sleeping Giant) - Chuck D - Twisted Forever (3:41)]

Siste ukers CD innkjøp 5/2008

Judas Priest - Screaming For Vengeance (1982)

At dette er Priest's beste album, kan jeg ikke være enig i. Jeg kan derimot ikke motstride det faktum at dette er en fordømt bra skive. 9/10

Testament - Low (1994)

Testament markerte 1994 med å gi ut sitt hardeste album siden The New Order. Mye skyldes nok at Alex Skolnick forlot bandet for å spille mer jazz inspirert musikk. Inn kom tidligere Death og Obituary gitarist James Murphy. Low vil alltid stå som en av de aller beste thrash metal skivene fra 90-tallet. 8,5/10

Whitesnake - Live...in the Heart Of the City (1980)

Jeans, t-skjorter, øl og tunge bluesrock riff. Det er ekte saker David Coverdale & co. serverer på denne live skiva. Når applausen dør ut etter at Mistreated har avsluttet disk 2, så begynner man på nytt igjen. Herlig! 8,5/10

Motörhead - No Sleep 'til Hammersmith (1981/1996)

Legendarisk live skive med det som engang var fortsatt er verdens mest høylydte band. Lemmy er kongen. 8/10

Whitesnake - Lovehunter (1979)

Lovehunter markerer starten på fem gyldne Whitesnake utgivelser. Bernie Marsden og Micky Moody bekler David Coverdale raspende stemme med tunge blues innspirerte riff. Tittelsporet og Walking in the Shadow Of the Blues er kanskje de to beste låtene Whitesnake noensinne lagde. De to låtene gruser samtlige låter på Slide It In, 1987 og Slip Of the Tongue helt på egen hånd. 8/10

Georgia Satellites - S/T (1986)

Noen ganger skal musikk bare være helt ukomplisert. Tre akkorder, seks øl og ti låter er alt du trenger for å komme i humør. 7,5/10

Bonfire - Live...The Best (1993)

Bonfire er et av de bandene som låter langt bedre live enn i et studio. Endelig får låter som Sweet Obsession, Youth Patrol, Champion og alle de andre låtene fra Fireworks og Point Blank ut potensiale sitt. To album som ble sørgelig overprodusert i håp om å nå det sagnomsuste amerikanske markedet. 7/10

King Diamond - House Of God (2000)

Nok en runde med konsept-grøss fra vår ondskapsfulle venn i Danmark. Solid, om ikke helt på høyde av det beste han har gjort. 7/10

Kent - Vapen & Ammunition (2002)

Kent føyer seg i rekken av kjöttbullar, Overskottsbolaget, Småland, hård rock og andre flotte ting som Sverige har å tilby når man er på ferie. Jeg kunne gjerne vært uten et par av de mest klissete låtene, men Sundance Kid og Kärleken Väntar er støy nok til å få klager i fra nederlenderne i nabo teltet. Fantastisk flotte er de også. Låtene altså. 7/10

Running Wild - Pile Of Skulls (1992)

Her finner vi opptil flere låter som IKKE handler om sjørøvere og plyndring, men Running Wild er fremdeles power-metalens svar på kaptein Jack Sparrow. Til tider litt klønete og ufrivillig morsom, men leverer innemellom skikkelige saker som Whirlwind og Sinister Eyes. 6,5/10

Michael Schenker Group - Super Rock '84 in Nagoya (Bootleg)

Forholdsvis bra lyd til publikumsopptak å være. Ellers ikke noe ekstraordinært spennende med dette opptaket som består hovedsakelig av de mest kjente M.S.G. låtene, ispedd et par UFO klassikere. 6/10

Kiss - Dynasty (1979)

Det er litt urettferdig at Dynasty har blitt stemplet som disco-albumet til Kiss. For det er bare i I Was Made For Lovin' You som disco inspirasjonen er åpenbar. Tar vi med en godkjent versjon av Stones låta 2,000 Man, Sure Know Something og Hard Times, så har vi beholdningen denne gangen. Resten av låtene er fyll materiale, men det skulle bli enda værre på Unmasked... 4/10

[Listening to: White buffalo - Running Wild - Pile Of Skulls (5:17)]

Mel Galley, RIP

Mel Galley, March 8, 1948 – July 1, 2008.

Hvil i fred.

Spesiell takk for Crying in the Rain, du spilte den slik John Sykes aldri var i nærheten av senere...

Whitesnake - Crying in the Rain/Soldier Of Fortune (live Hammersmith 1983):

[Listening to: Crying in the Rain - Whitesnake - Saints & Sinners (6:00)]

Metropolis

VG Nett melder at de tapte scenene fra sci-fi klassikeren Metropolis (1927) har kommet til rette. De ble funnet på et museum i Buenos Aires. Opprinnelig var filmen over tre timer lang, men det var en klippet versjon som ble gitt ut i sin tid, og som nå er sett av millioner siden den første gang ble vist i mars 1927.

Metropolis har vært inspirasjon for mang enn filmer, tegneserier og musikk artister igjennom årenen. Blade Runner (1982) og Tim Burton's Batman (1989) er begge sterkt inspirert av filmen, og alle vi som har lest Supermann vet at hans tilholdsted nettopp er i Metropolis.

I musikken har også Metropolis ofte blitt brukt som inspirasjon. Queens musikkvideo til Radio-Ga-Ga inneholder klipp i fra filmen, mens både Madonna (Express Yourself), Nine Inch Nails (We're in This Together) og System Of A Down (Sugar) har elementer i sine videoer som er inspirert av filmen, mens Motörhead og Kraftwerk liksågodt har hver sin låt med tittelen Metropolis.

Så får tiden vise om kvaliteten på de tapte scenene fra filmen er såpass at de kan gis ut i en eller annen form på DVD.

Motörhead - Metropolis (live 2004):

[Listening to: Metropolis (live) - Motörhead - No Sleep 'Till Hammersmith (3:31)]

Glenn Hughes i Dagbladet

Verden er i ferd med å gå av hengslene. Et sikkert bevis på det er at du kan lese en velskrevet kronikk av Kjetil Rolness om den tidligere Deep Purple bassisten og Black Sabbath vokalisten Glenn Hughes på Dagbladet.no.

På tross for sin helte status blant oss hard rockere, så er det bare sporadisk etter hans tid i Deep Purple han har viet til den type musikk. Her er noen anbefalinger som ikke inneholder alt for mye soul og funk:

Black Sabbath - The Seventh Star. Egentlig skulle dette være Tony Iommi's første solo album, men plateselskapet trumfet igjennom at den skulle gis ut under navnet Black Sabbath. Glenns tid i bandet ble kortvarig da han ble sparket fra den påfølgende turnén etter bare noen få konserter. YouTube klippet under er et sjeldent bootleg opptak fra en av disse konsertene.

Phenomena. Et prosjekt hvor Glenn både spiller og synger på flere låter. Spesielt den første skiva er å anbefale.

Glenn Hughes - Burning Japan Live og Return Of Crystal Karma. Det meste av solo skivene til Glenn blir for mye soul og funk for min smak, men disse to har jeg ingen invendinger mot.
Live skiva inneholder låter fra flere av hans band og prosjekter med hovedvekt av Deep Purple låter.
R.O.C.K. inneholder blant annet den blytunge Tony Iommi låta Gone, som leder til min siste anbefaling:

Tony Iommi - The Dep Sessions / 8th Star. Nok engang planlegger Tony Iommi et solo album. Nok en gang skal Glenn Hughes stå for vokalen. Låter blir skrevet og demoer spilt inn. I stedet for solo album velger Tony Iommi å turnere med et gjenforent Black Sabbath. De uferdige låtene er kun å finne på disse to bootleg utgivelsene. Bare nevnte Gone har funnet veien til et offisielt album.

Black Sabbath - Danger Zone (live):

[Listening to: Nothing to lose - Gary Moore - Run For Cover (4:41)]

Fotball EM

Fotball EM er i gang. Til glede for mange, mens andre blåser en lang marsj i hva som foregår i Sveits og Østerrike den kommende måneden. Alle land har sin egen låt som skal oppildne supportere og spillere. Sveits vinner med stor sikkerhet ikke EM, men de har ihvertfall den klart beste låta.
Låta står veteran råkkerne i Gotthard for. Lift U Up er tittelen og blir sikkert en hit i hjemlandet, men det skal ikke forundre meg at den kan føre til litt ekstra stemning andre steder også.
Lift U Up ble opprinnelig utgitt på albumet Lipservice i 2005, men en ny versjon ble altså spilt inn til årets fotball EM.

Under kan du se den opprinnelige 2005 versjonen.

[Listening to: We are the dead - Widowmaker - Blood And Bullets (3:47)]

Sweden Rock Festival 2008 - På Radio!

Over ser du grunnen til at det er lite aktivitet på denne bloggen om dagen. Dagene går med til å ligge i badekaret jeg har fylt opp med isbiter, mens jeg drømmer om snøbyger og kald nordavind med kuling i kastene...

Når jeg først har fått drasset over min svette røv til PC pulten, kan jeg like gjerne tipse om at Svensk P4 sender i fra årets Sweden Rock Festival. I dag begynner sendingen 19:45 og varer helt til midnatt. Første del går i programmet Kalas og avsluttes med en konsert med de svenske råkkerne The Poodles. Deretter fortsetter morroa i Dist etter nyhetene klokka 22:00.

Jeg har allerede Svensk P4 lagret på radioen, men lettest for de aller fleste er å høre sendingen på nettet.

[Listening to: Soulitude - Overkill - Horrorscope (5:25)]

Eurovision Song Contest 2008

Eurovision Song Contest er over for i år og jeg skal ikke dvele så mye over årets utgave. Dessverre ser det ut som den nødvendige semi-finale ordningen også luker ut de aller verste bidragene, og dermed mye av underholdningsverdien av hele sang konkurransen.
Det ble ikke noe bedre av at den norske kommentatoren, Hanne Hoftun, framsto som både dum, naiv og overfladisk i sin presentasjon av artistene. La oss håpe at hun ikke får innvilget visum til Russland neste år.
For det var nettopp da vi led oss igjennom Storbrittanias, Latvias, Svenskenes og ikke minst Spanias bidrag at vi hadde trengt Jostein Pedersen.

Finland stilte opp med power-metal av den tåpelige sorten, og en sceneopptreden som lignet på en blanding av Manowar og Venom. Det holdt til å få en stemme fra meg.

En stemme ga jeg også til Olta Boka som fremførte det Albanske bidraget Zemrén e Lamé Peng. Bare innrøm det, den er faktisk ganske bra.

[Listening to: Straightjacket - Love/Hate - Blackout in the Red Room (3:14)]

Siste ukers CD innkjøp 4/2008

Black Sabbath - The Dio Years (2007)

Dio årene av Black Sabbath er nesten like legendarisk som Ozzy perioden. Det fine med denne samlingen er at man "slipper" alle de obligatoriske Sabbath låtene som Paranoid, War Pigs , Iron Man, Snowblind, Children Of the Grave og en rekke andre før man kommer til de bortgjemte gullkornene.
Her får vi servert Die Young, Lonely Is the Word, Turn Up the Night og Falling Off the Edge Of the World, sammen med de mer kjente Heaven And Hell, Neon Knights og The Mob Rules. Legger vi til at de tre nye låtene med Ear In the Wall i spissen holder høy standard, så er det ingen tvil om at dette er fin samling for både gamle og nye Sabbath fans. 9/10

Halford - Crucible (2002)

Med Resurrection i 2000 gjorde den gamle Judas Priest vokalisten et solid comeback. Med ett sound tett opptil klassisk Judas Priest ble albumet hyllet som et av det beste det året.
Crucible er ett noe mørkere album, og denne gangen heller det mer mot det Rob Halford gjorde i sitt første solo prosjekt Fight.
Her kreves det litt mer av lytteren og det er et album som vokser etter noen runder i CD spilleren. Mens Ressurrection var en samling av mange gode låter, er Crucible et album hvor låtene skal høres i sammenheng med hverandre. På den måten innser man etter hvert at Crucible nesten er på høyde med Ressurection. 8/10

Dio - Lock Up the Wolves (1990)

På tross av at dette er Ronnie James Dio's solo band, hadde det bare vært en utskifting i bandet siden starten i 1982. Det var da Craig Goldy overtok for Vivian Campbell halvveis ut i Sacred Heart turné'n.
Lock up the Wolves markerte en helt ny line-up som blant annet innbefattet den tidligere AC/DC trommisen Simon Wright og Yngwie Malmsteen's keyboardist Jens Johansson. Noe mer overraskende var det å finne en helt ukjent og pur ung gitarist i 18-årige Rowan Robertson. Han viser frem sitt ungdommelige talent i raske låter som Wild One, Hey Angel og Walk On Water. Dessverre er det ikke nok pondus i spillestilen til unge herr Robertson til å takle de mer tyngre låtene på albumet. Her virker ikke han noe særlig komfortabel og det låter litt statisk. Det lider gode låter som Born On the Sun av, og vi kan bare fantasere om hvordan denne låta ville ha hørtes ut med Craig Goldy. Jeg må vel snart finne fram Dream Evil skiva igjen… 6,5/10

AC/DC - Dirty Deeds Done Dirt Cheap (1976)

Dirty Deeds er ikke overraskende laget over samme lest som High Voltage. Råvarene er dog ikke av samme kvalitet. Dirty Deeds, Big Balls og Squealer holder høyt AC/DC nivå. Når jeg i tillegg aldri har vært noen stor fan av semi-klassikerne Problem Child, Rocker og Ride On, så blir det i tynneste laget for min del.
Når det er sagt, så betyr det ikke at albumet er en katastrofe, bare noen hakk dårligere enn hva vi skulle få servert på de neste fem albumene. 6/10

[Listening to: Born on the sun - Dio - Lock Up the Wolves (5:36)]

Kiss gjør Rick Astley (!?)

For en tid tilbake skrev jeg en liten sak om såkalte Shreds.

Det blir stadig flere slike videoer å finne ute på nettet, og noen begynner å bli utrolig dyktige på å lage disse. Under kan du se en kar som på fantastisk måte har flettet inn Rick Astley's grufulle 80-talls sviske Never Gonna Give You Up med filmopptak av Kiss.

Nesten like morsom som videoen, er å lese kommentarene hvor det er helt tydelig at enkelte ikke forstår at det er en spøk...

[Listening to: Gladiator - Guardians Of Time - Edge Of Tomorrow (6:31)]

Platemessa i Elverum 2008

Sist lørdag gikk den årlige platemessa i Elverum av stabelen. Som vanlig var jeg mer enn klar for å svi unna sparepengene på vinyl, og eventuelt annet som man skulle komme over.

Bilde: En fornøyd N.W.O.B.H.M. entusiast slapper av med en Cola etter årets fangst. Foto: Arne Jonny Bakkevold


Her er hva som ble årets fangst, og vi begynner med årets nedtur:

Iron Maiden - In Concert (BBC Transcription Services #773)

Det som så ut til å være årets kjøp da jeg gladelig betalte usle 150 kroner for en sjelden skive i fra BBC Transcription Services (*), ble en aldri så liten nedtur da jeg kom hjem for å høre på morroa. Det som skulle ha vært et live opptak i fra Yokohama Gymnasium i 1992, viste seg å være noe helt annet. I starten mistenkte jeg ikke noe, men etter hvert syntes jeg at både låt utvalget og live versjonene virket mistenkelig velkjente ut. Jeg fikk mine mistanker bekreftet da jeg kryss sjekket denne med live utgivelsen A Real Live One.
Jeg får trøste meg med at det høres ut at denne versjonen er umixet, og den faktisk høres langt bedre ut enn den utgaven som ble utgitt som A Real Live One.
Det hører med til historien at ingen opptak i fra Yokohama er å finne på verken min LP eller A Real Live One.

(*) Før i tiden ble radio opptak fra BBC presset på vinyl som andre radiostasjoner kunnne kjøpe rettighetene til og sende.

Iron Maiden - Live!! + One (1984)

Denne ble først utgitt som en fire spors EP i Japan med tre live spor tatt opp på Marquee i 1980, samt studio låta Women in Uniform.
I 1984 ble denne også sluppet i Hellas, da med nok en låt i fra nevnte Marquee konsert, tre spor som opprinnelig er å finne på Maiden Japan og studio versjonen av Prowler.
Det er bare live versjonen av Sanctuary som bare er å finne på denne utgivelsen, resten er utgitt som b-sider på diverse tidlige Iron Maiden singel utgivelser.
En del sus ødelegger inntrykket, da det er helt tydelig at de ikke har hatt tilgang til de opprinnelige mastertapene. Uansett et helt greit kjøp for 150 kroner.

Bilde: Gresk vinyl ser ganske likt ut som annen vinyl. Foto: Arne Jonny Bakkevold


Quartz - Stand Up And Fight (1980)

Ett av veldig få N.W.O.B.H.M. band ved siden av Iron Maiden, Def Leppard og Saxon som fikk kontrakt med et større plateselskap. Dessverre manglet bandet både litt særpreg og en klar musikalsk retning. I det ene øyeblikket drar de i gang noe ambisiøst og prog aktig i reneste Blue Oyster Cult stil, mens i det neste høres ut som de aldri har hørt på noe annet enn AC/DC.
Jeg ga 50 kroner for albumet, og det er godt under normal pris. Litt i overkant drøy på prisen var en annen på samme messe som forlangte 300 kroner for albumet i tilnærmet samme tilstand. Definitivt et bra kjøp.

Shellshock - Screaming For Metal (2008)

Elverums bandet Shellshock var blant de mest kjente metal bandene i Norge på slutten av 80-tallet, men det ble med to låter på samleskiva Norway Rocks og en flexi-disc utgivelse som fulgte et nummer av magasinet Rock Furore.
I tillegg til de tre allerede utgitte låtene finner vi ytterligere fire studio låter, samt fire spor i fra en konsert de holdt på Bootleg i Oslo.
Screaming for Metal er bare å finne på vinyl og er begrenset til 500 eksemplarer. Det er derfor helt unødvendig å nevne at denne allerede er et samleobjekt.

Dypere analyser og poengsetting av skivene kommer ved en senere anledning.

[Listening to: Hard times - Shellshock - Screaming For Metal (3:24)]

Siste ukers CD innkjøp 3/2008

Death Angel - The Art Of Dying (2004)

Mange band har gjort solide comeback album opp igjennom tidene, men ingen av disse albumene har blitt stående som det beste. Det var inntil Death Angel kom med The Art Of Dying i 2004. Da hadde det gått fjorten år siden bandet noe overraskende ble oppløst, kort tid etter Act III.
The Art Of Dying er rett og slett fantastisk tvers igjennom, med The Devil Incarnate som det absolutte høydepunktet. Akkurat den låta beviser at det går an å lage udødelige metal klassikere fremdeles. Løp og kjøp! 9,5/10

Death Angel er aktuelle med det ferske albumet Killing Season.

Nevermore - Dead Heart in a Dead World (2000)

Jeg kunne ha vært slem og kritisert albumet for å være et halvt hakk dårligere enn forgjengeren Dreaming Neon Black. Jeg velger heller å hylle bandet for at de nok engang har laget et metal album av ypperste klasse. Høydepunktene kommer tett, og starter allerede med åpningskuttet Narcosynthesis, deretter føyer Evolution 169 og The River Dragon Has Come inn i rekken av personlige favoritter. Mest overraskende er allikevel Warrel Dane's høyst kraftfulle tolkning av Simon & Garfunkel's 60-talls hit The Sound Of Silence. 9/10

Warrel Dane er ute med sitt første solo album Praises to the War Machine.

Opeth - Deliverance (2002)

Jeg burde kjøpe meg mer death og black-metal, men må innrømme at det er vanskelig å kombinere det å være småbarnspappa og sette seg inn i den slags musikk. På en annen side greier andre å kombinere unger og campingvognferie, så det er vel et patetisk forsøk av meg å bortforklare det faktum at jeg nesten aldri kjøper noe i fra den sjangeren.
Deliverance er oppfølgeren til Blackwater Park, har enda lengre låter og er hakket bedre. 8/10

Det nye albumet Watershed kommer i juni.

Destiny's End - Transistion (2001)

Helstar vokalist James Rivera har de siste 10-15 årene hatt mange jern i ilden. Han har lånt stemmen sin til en håndfull med band i denne perioden.
Hvis du er ute etter nyskapende musikk innen metal sjangeren, så kan du heller sjekke ut noen av albumene nevnt over. Transition er solid plassert i den tradisjonelle heavy metal sjangeren, og takket være James Rivera så får albumet det nødvendige løftet over gjennomsnittet. Et riktig så hyggelig album, hvor låta Storm Clouds fortjener en ekstra oppmerksomhet. 7/10

Quiet Riot - Alive And Well (1999)

Få band har vært så mye på og av som Quiet Riot. Takket være den noe ustabile gründer og frontmann Kevin DuBrow har bandet blitt like kjent for de utallige bruddene og gjenforeningene, som deres millionselgende album Metal Health.
I 1999 holdt de sammen såpass lenge at de rakk å gi ut et nytt album. Alive And Well inneholder åtte nye låter, en AC/DC cover og noen nyinnspillinger. Nyinnspillingene er det ingen åpenbar nytte i. Deres versjon av Highway To Hell er helt OK, men ikke noe mer. Om ikke noe annet holder de nye låtene ganske bra nivå og er noe av det beste de har prestert siden Condition Critical. 6,5/10

Jane's Addiction - Ritual De Lo Habitual (1990)

Helt siden jeg hørte dette albumet på en fuktig fest engang for lenge, lenge siden, har jeg hatt planer om å skaffe meg den. Nå er jeg usikker på hvorfor. Det er en og annen bra låt her, som i Stop!, Been Caught Stealing og Three Days. Ellers har jeg store problemer med å ta meg igjennom denne i et jafs, og den skyldige er nok vokalist Perry Farrell. Mulig det kalles særpreg, men den passer ikke min smak. 4,5/10

Låter fra noen av albumene over kan høres via min Muxtape.

[Listening to: Where I go - Artch - Another Return (6:02)]

Ny Judas Priest låt!

For alle som ikke har fått det med seg allerede...tittelsporet fra det nye Judas Priest albumet Nostradamus kan du laste ned helt gratis og lovlig via Live Nation.

Kan vi ane noe i samme bane som Painkiller denne gangen?

[Listening to: Nostradamus - Judas Priest - Nostradamus (6:46)]

Fredagskveld på Marco Polo

På fredagskvelden kom Arne en tur innom, og som vanlig hadde han med seg noe vi kunne mate DVD spilleren med. Det ble helnorsk aften med sci-fi klassikeren Blindpassasjer. Dette var NRK's første sci-fi produksjon og var en serie på tre deler som første gang ble sendt i 1978. Først i fjor ga NRK ut denne kult klassikeren på DVD.

Serien handler om besetningen om bord på romskipet Marco Polo som er på vei i fra planeten Rossum til Stasjon Nexus, da de oppdager at det kan være en blindpassasjer om bord. Det viser seg at blindpassasjeren er en biomat, og den har tatt plassen til en av mannskapet. Siden blindpassasjeren på ingen som helst omstendigheter må havne på Stasjon Nexus, starter det ett kappløp om å finne ut hvem blindpassasjeren. Stasjon Nexus har sendt en torpedo for å tilintetgjøre Marco Polo hvis ikke blindpassasjeren blir avslørt.

Mer om Blindpassasjer på Wikipedia.

Vi avsluttet kvelden med å diskutere løst og fast, samtidig som vi spydig kommenterte både videoene og personene som sendte inn meldinger til Country-Svisj...

[Listening to: Never too late - Phantom Blue - Phantom Blue (3:27)]

Siste ukers CD innkjøp 2/2008

Helloween - Helloween/Walls Of Jericho/Judas (1988)

For tyve år siden var denne utgivelsen smått fantastisk, og var en av de første metal utgivelsene som utnyttet mulighetene på den da forholdsvis nye CD formatet. På den måten fikk man samlet så og si alt som Helloween hadde gitt ut med Kai Hansen på vokal på én CD. Oernst Of Life hadde vel også funnet veien hit, hadde det ikke vært for at det fremdeles ikke var mulig å få mer enn 74 minutter med lyd på en CD. Nå har denne utgaven blitt et aldri så lite samleobjekt og du må regne med å bla opp et par-tre hundrelapper for denne, men en trøst er at det finnes en nylig utgitt remastered utgave til vanlig pris tilgjengelig.

Her fremstår Helloween som det bandet de egentlig var ment å være, og som Kai Hansen til dels tok med seg inn i Gamma Ray.
I en blanding av thrash metal, power metal og litt krydder av speed metal, får vi servert knall sterke låter som Murderer, Victim Of Fate, Gorgar, How Many Tears og en rekke andre. En sann klassiker. 8/10

Nevermore - Nevermore (Remastered) (1995/2006)

Midt i brytningstiden mellom grunge og nu-metal slipper Nevermore sitt debut album. Mot alle odds og trender får bandet overraskende mye oppmerksomhet fra både media og musikkelskere, for progressiv heavy metal var ikke akkurat det som folk normalt sett gadd å høre på.
Nå var ikke vokalist Warrel Dane og bassist Jim Sheppard helt ukjente for de som hadde fulgt med en stund. De hadde begge hatt sitt virke i Sanctuary noen år før.

Allerede i 1992 gjorde Nevermore sine første demo-innspillinger, men Epic (plateselskapet) ønsket et sound mer i retning Soundgarden og Alice In Chains. Noe som var helt uaktuelt for bandet.

Et par år senere gikk de i studio for å spille inn en demo med Neil Kernon ved spakene. Det er disse innspillingene som fikk Century Media Records til å signere bandet, og det er disse demo innspillingene som til slutt endte på skiva.
Låtene er solide, samtidig som albumet ble ett naturlig bindeledd mellom Sanctaury og slik Nevermore kom til å fremstå senere.
Klassikeren What Tomorrow Knows, Garden Of Gray og The Hurting Words er blant albumets sterkeste, og på denne nyutgivelsen får vi også den tidligere uutgitte The System's Failing, samt fire demo innspillinger fra 1992. 7,5 /10

Gary Moore - Out in the Fields - The Very Best Of (1998)

Tittelen sier at dette skal være en samling av Gary Moore's beste låter, men det er det ikke. Det hele er en fantasiløs lapskaus av hans singel utgivelser. Jeg lurer på hvem som har gleden av å kjøpe slike album. Selv er jeg glad for at jeg ikke betalte en dritt. Nytten er lik null, men innholdet holder allikevel til 6/10

Låter fra noen av de siste innkjøpene mine er tilgjengelig for gjennomhøring på min Muxtape. (Muxtape fungerer noen ganger ikke i Firefox, isåfall forsøk med en annen nettleser)

[Listening to: No - Death Angel - The Art Of Dying (3:23)]

Muxtape

Jeg er enig med Roy at Muxtape er en genial ting. En fin måte å få venner, uvenner og alle de jeg ikke kjenner til å høre på noe av det som for tiden er noen av mine favoritt låter.

Til min aller første Muxtape har jeg plukket ut 12 låter. De fleste av dem fra album jeg har hørt mye på i det siste, samt noen få som allikevel lå og skrotet på PC'en min.

Min Muxtape for 1. april 2008 ble til slutt slik:

Testament - More than meets the eye (fra det kommende albumet The Formation of Damnation)
Warrel Dane - Messenger (fra det kommende albumet Praises to the War Machine)
Nevermore - Garden of gray (fra Nevermore)
Judas Priest - Saints in hell (fra Stained Class)
Motörhead - I got mine (fra Another Perfect Day)
Holocaust - Only as young as you feel (fra bonus disken til The Nightcomers)
Runaways - C'mon (live) (Chateau Neuf, Oslo 1978, fra Forever Lost? (bootleg))
Reverend - Blessings (fra Play God)
Heaven & Hell - Falling off the edge of the world (live) (fra Live Radio City Music Hall 2007)
Black Sabbath - Kill in the spirit world (fra Headless Cross)
Iron Maiden - Still life (fra Piece Of Mind)
Kiss - Almost human (fra Love Gun)

Så nå kan du Head Bash'e i nesten 55 minutter.

Hvordan Vinyl-Skiver Blir Til

Etter at jeg skaffet meg PhonoPreAmp iVinyl for å forbedre lydkvaliteten på vinyl-overføringen mine i fjor, hadde jeg kanskje et håp om at jeg skulle ha vært ferdig med det jeg skulle overføre fra min samling for lenge siden. Etter å ha bedrevet dank på fritiden siden i fjor sommer, så er jeg i en periode hvor aktiviteten er trappet opp, og nok en gang prøver jeg å overbevise kona at nå er det like før... Hun bare kaller seg for vinyl-enka når det står på som værst i fra kroken min.

En ting er å få lyden fra rillene til datamaskinen, men hvordan i huleste får man lyden inn på en vinylskive? Takk og lov fantes det noen glupe hoder som fant opp Discovery Channel, TV-kort og YouTube.

[Listening to: King nothing - Metallica - Load (5:29)]

Rolling Stones & Lammelår

På tradisjonelt hvis benker vi oss sammen på påskeaften for å hugge innpå av svigermors hvitløksmarinerte lammelår. I år fikk jeg også tid til et par fantastiske skiturer i gnistrende påskevær over Rølikjølen i Nordskogbygda. I særklasse de to beste skiturene i vinter.

Kvelden på påskeaften ble brukt til å lese boka I Følge The Rolling Stones (According To The Rolling Stones). Rolling Stones er et band jeg med ujevne mellomrom ramler innom, og da helst Exile On Main St. albumet.
Boka I Følge The Rolling Stones skiller seg en del fra de andre biografiene jeg har lest om bandet. Som regel har de jeg har lest vært av mer tabloid karakter, og gjerne fortalt av folk med forholdsvis perifirert kjennskap til bandet. Til tider god underholdning, men sjelden innom virkeligheten.
I denne boka, som er fortalt av de forkjellige Stones medlemmene, får vi i hvert fall sannheten, selv om vi kanskje ikke alltid får HELE sannheten. De som ellers bidrar til boka har eller hadde en stor betydning for bandet, samt vi får servert noen essays i fra kjente personer og deres betraktninger av bandet. Blant annet fra en av mine favoritt forfattere Carl Hiaasen. Han skriver om når han så bandet fremføre (I Can't Get No) Satisfaction på Ed Sullivan Show i 1964. På sedvanlig satirisk vis forteller han om farens mening om disse demonene fra England som våget å fremføre noe så djevelsk på TV. Attpåtil på en søndag!

Når vi er inne på Satisfaction, som uten tvil er signatur melodien til bandet, så må det nevnes at den aldri egentlig ble sluttført. I hvert fall ikke slik som bandet mente den burde ha vært. På den tiden var bandet konstant på turné og med jevne mellomrom ble det booket ett og annet studio litt tilfeldig der de enn måtte være. Meningen var uansett at Satisfaction skulle inneholde blåsere, men tiden var knapp og det fantes ikke noen tilgjengelig blåserekke der de var. Keith Richard fuzz'et opp gitaren og la inn det som bare skulle være en antydning på hvordan melodien til blåserne skulle låte. Planen var å få gjort en skikkelig innspilling ved en senere anledning.

Uvitende om at låta ikke var ferdig, bestemte bandets manager Andrew Oldham at den skulle slippes som singel. Fjorten dager senere lå den øverst på hitlistene og ble spilt over hele USA.

Dette er bare en av mange fasinerende historier om bandet som man kan lese om i boka. En bok jeg kan anbefale til alle som liker band biografier.

[Listening to: Rocks off - Rolling Stones - Exile On Main St. (4:32)]

Eurovision 2008

Vi er fremdeles nesten to måneder unna årets Eurovision finale i Beograd, men de aller fleste låtene er allerede klare for enten semi- eller hovedfinalen. Årets MGP finale, som alle andre foregående finaler, er selvfølgelig allerede kåret til tidenes værste.

Svenskene satser på litt disco, botox, silikon-pupper og minimalt med talent. Norge sender i vei en hjelpesløs og nitrist R&B sak, for å være sikre på at vi ikke kommer til finalen i år heller.
Da er det godt å ha våre finske venner i øst, som med største selvfølge stiller med power-metal bandet Teräsbetoni. Nå når ikke bandet engang opp til anklene på Kai Hansen, men så er det ikke musikalsk kvalitet som gjelder i Eurovision uansett.

Låta heter Missä Miehet Ratsastaa, som sikkert ikke betyr noe som helst viktig.

[Listening to: The brave - Metal Church - Metal Massacre 5 (4:27)]

Siste ukers CD innkjøp 1/2008

Heaven & Hell - Live Radio City Music Hall 2007 (2007)

Det å iføre seg liksminke, drikking av geiteblod på scenen og begå kirkebrenning blir reneste barneteateret i forhold til hva Tony Iommi, Ronnie James Dio, Geezer Butler og Vinny Appice stelte i stand på deres turné ifjor. Man trenger ikke å ty til billige scene effekter når 231 år med magisk musikalsk ondskap nok engang rørte i den store svarte gryta.

Det kunne ha vært så lett, og ingen kunne egentlig sagt noe på det, å brukt navnet Black Sabbath. For det var tross alt den legendariske Mob Rules besetningen som dundret rundt på tur ifjor. For å slippe å høre på gneldringen fra Sharon Osbourne og fordi de rett og slett bare er konger på haugen tok de navnet Heaven And Hell. Deretter solgte de ut hver eneste konsert og festival, før det hele endte med et dobbelt live album og konsert DVD.

Det hele begynner med et infernalsk hyl i fra det hinsidige, som ikke én black metal vokalist ennå har vært i nærheten å klare, når live skiva sparkes igang med The Mob Rules. Derfra er det en imponerende knippe med utvalgte låter fra Heaven And Hell, The Mob Rules, Dehumanizer, samt et par av de nye låtene som var å finne på Black Sabbath samlingen The Dio Years.

Det er forøvrig deilig å endelig ha en gjennomført glitrende konsert med denne oppsetningen på CD, for det ville ha vært for ille om den til dels uinspirerte Live Evil skiva skulle ha blitt stående som den ultimate konsert utgivelsen fra Dio-perioden. 9,5/10

Deep Purple - Made in Japan (1972/1998)

Det er ikke til å stikke under en stol at de aller fleste klassiske live album, ikke er så live som noen vil ha det til. Spesielt før 1980 skal man lete lenger etter gode live album som ikke er tuklet med i et innspillings studio før utgivelse.

Made in Japan er noe så sjelden som et offisielt live album som det ikke inneholder så mye som et sekund med finpussing i studio på. Her kan man innemellom nyte lyden av feedback, og for de som har øre for slikt, at det synges feil og spilles surt. Det var på denne tiden hvor nesten alle låtene som ble spilt live sjelden klokket inn under ti minutter. Selv ikke den tjue minutter lange versjonen av Space Truckin' står i fare for å bli kjedelig. På grunn av låtenes lengde ble det bare plass til syv låter på den opprinnelige dobbelt LP utgivelsen i 1972. På denne remastrede versjonen får vi de tre låtene som ble utelatt i tillegg.

Resultatet er selvfølgelig et enestående øyeblikk på CD fra Deep Purple's absolutte storhetstid. 9/10

Holocaust - The Nightcomers (1981/2003)

Da jeg forleden hørte igjennom en Metallica bootleg fra 1984, slo det meg at James Hetfield forsøker å høre ut som Holocaust vokalist Garry Lettice. Så lurte jeg litt på hvorfor The Small Hours ikke var å finne på denne doble CD utgivelsen. Deretter konstanterte jeg at Holocaust er det bandet jeg har hørt mest på hittil i år.

Denne utgivelsen inneholder selvfølgelig det opprinnelige The Nightcomers albumet fra 1981. På bonus CD'en finner vi resten av det de ga ut i perioden fra 1980 til de ble oppløst første gang i 1982. Det vil si alle de klassiske låtene til bandet som Smokin' Valves, Death Or Glory og Heavy Metal Mania, men altså ikke The Small Hours. Grunnen er så enkel at denne ikke ble utgitt før på live albumet Live (Hot Curry & Wine) i 1983.

Jeg skal ikke dvele for mye med en låt som ikke er med her, og selv om nevnte låt er av deres aller beste, er det masse av godsaker å finne her. Det er på bonus CD'en hvor man finner de fleste av de beste låtene. Vi kommer ikke unna de originale single versjonene av Heavy Metal Mania og Smokin' Valves, samt b-siden Only As Young As You Feel, i tillegg til No Nonsense og Lovin' Feelin' Danger fra deres 1982 live EP. Selve The Nightcomers er mer på det jevne. For selv om lyden er langt bedre enn på endel av de tidligere single utgivelsene, så er noe av energien blitt borte i produksjonen. Smokin' Valves og Heavy Metal Mania står fremdeles som to av albumets høydepunkt ved siden av Death Or Glory, men jeg foretrekker de mer uslepne versjonene fra bonus disken. Mavrock og Cryin' Shame er andre solide låter.

Dette er en uten en tvil en utgivelse som må inn i enhver liten eller stor metal samling. Den passer fortreffelig sammen med Live (Hot Curry & Wine) forøvrig. 8/10

[Listening to: Falling off the edge of the world (live) - Heaven & Hell - Live Radio City Music Hall 2007 (5:45)]

Shreds

YouTube har på godt og vondt blitt en av de viktigste stedene hvor folk kan vise sitt talent, eller mangel på sådan, i forkjellige sammenhenger. En av disse er finske Santeri Ojala som er hovedmannen bak de såkalte Shreds videoene på YouTube. For tiden er han kanskje den mest omtalte YouTube-kjendisen og han har blant annet vært gjest i Jimmy Kimmel's talk-show. Til Guitar Player i januar sa han følgende om ideen bak disse videoene:

“One day I was watching a video of Steve Vai performing, and the sound was off,” says Santeri Ojala, the 32-year-old media artist from Tampere, Finland, who is the madman behind the YouTube.com “Shreds” video series. “The whole thing looked kind of funny, I had my guitar in my hands, so for laughs…”

Hele intervjuet finner du her.

Slik låtes det når han tøyser til Iron Maiden:



Min favoritt er forøvrig laget av en av de mange som har latt seg inspirere av Santeri Ojala:



Flere Shreds på YouTube.

[Listening to: Smoke on the water (live) - Deep Purple - Made in Japan (7:36)]

Min Musikk Samling

Etter en halv evighet har jeg endelig fått katalogisert min musikk samling. Det begynte for snart tre år siden at jeg oppdaget Skivsamling.nu og begynte så smått å legge inn min samling der. Når jeg var omtrent halvveis så brøt siden sammen og siden har ingen sett den.

Heldigvis oppdaget jeg litt senere Pop.nu, som både var langt enklere og raskere å bruke. En siste kraft anstrengelse i formiddag fikk de foreløpig siste CD titlene i boks. Det eneste som jeg ennå ikke har lagt inn er mine musikk DVD'er, men det kommer vel en ny regnværsdag før man aner det...

Her kan du studere min musikk samling.

[Listening to: The oath - Kiss - Box Set (Metal Plaque) (4:34)]

To Måter Å Ødelegge En Helg...

Pat Boone har gjort det. The Cardigans har gjort det. De har alle laget sine versjoner av sine metal-favoritter. Det kan sies mye om disse, men de kommer til kort opp mot hvordan Deep Purple's klassiske låt Smoke On the Water høres ut når den arrangeres med tradisjonelle japanske instrumenter. Jeg er stum, men aner ikke om det er av beundring eller sjokk.



Hvis ikke dette ødela helga, så kan du alltid studere 509 klassiske (???) album covere av diverse AOR, Hard Rock og Metal band. Stikkord: (Mer eller mindre) Nakne Damer!

[Listening to: You said it all (live) - Ozzy Osbourne - Live EP (4:07)]

Johan På Snippen-twist

Jeg har i snart ti år hatt som hobby å overføre alskens greier i fra vinyl til blant annet mp3, flac og CD. Det har resultert i en etterhvert pen samling av duppeditter og program som hjelper meg på leten etter den perfekte vinyl-rip. For ikke å snakke om et par tusen låter fra diverse album og singler.

Det var fin trening i å få lov til å prøve meg på tidligere P5 Solungens høyst variable arkiv av diverse vinyl skiver og singler.
Jeg passer derfor på å takke min kone som var høygravid på den tiden hvor hun måtte holde ut med en kar som renset gamle knitrende singler av Elisabeth Granemann, Lille Iris, Steinar Fjeld, Ann Kristin "Grynet" Molvig og en rekke andre jeg ikke har nerver til å nevne.

Lite ante jeg i 2001 at nettopp Ann Kristin "Grynet" Molvig's Johan På Snippen-twist skulle ende opp i et innlegg på bloggen til den New Jersey baserte radiostasjonen WFMU. Det har den utrolig nok gjort, takket være min gode venn Arne som nylig sendte over mp3 fila til Bob Purse i Illinois. En ivrig samler av nordisk musikk fra gamle dager, og en spesiell elsk på nettopp Johan På Snippen-twist låta.

Blogg-innlegget kan du lese her, mens "Grynet" Molvig's versjon av Johan På Snippen-twist finner du her.

[Listening to: Temptations of the flesh - Abattoir - The Only Safe Place (5:28)]

Da Jeg Møtte Alice Cooper...

Etter en titalls konserter og festivaler har det etterhvert blitt noen konsert-suvenirer i hylla mi. Stort sett dreier dette seg om turné hefter, t-skjorter og annet rask i fra "merchandise-bua". Den beste suveniren er allikevel den jeg ikke trengte å betale én krone for.

I 2001 turnerte Dio, Alice Cooper og Ratt sammen i Europa. Monsters Of the Millenium het turnéen og en kald vårkveld inntok disse tre Oslo Spektrum. Selv om kveldens konsert høydepunkt ble Dio, var det selvfølgelig stor stas da jeg også fikk møte Alice Cooper backstage etter konserten. Blant de andre som også møtte Alice Cooper denne kvelden var Lise Myhre, kanskje mest kjent som skaperen av tegneserien Nemi. Jeg sikret meg selvfølgelig autografen av skrekk-rockeren.

Etter møtet ble jeg av en eller annen grunn stående å prate med Nemi-Lise, og det var da jeg fikk en glimrende idé. Med Ratt medlemmene Bobby Blotzer og Jizzy Pearl som nysjerrige tilskuere fikk jeg Lise til å tegne Nemi rett under autografen til Alice Cooper.

Så nå henger denne i glass og ramme på veggen hjemme.

[Listening to: Prince of darkness - Alice Cooper - Raise Your Fist And Yell (5:10)]

AC/DC Inntar Studio For Nytt Album!

Det har gått temmelig nøyaktig åtte år siden AC/DC slapp sitt siste album, og den store nyheten er at bandet skal begynne å spille inn et nytt i løpet av mars. Stiff Upper Lip som kom i 2000 markerte slutten på en rekke overproduserte middelmådige utgivelser fra AC/DC. Spesielt på 90-tallet var det langt mellom godbitene, selv om bandet var på toppen av sin popularitet da.

Min anmeldelse av Stiff Upper Lip kan leses her.

Nå er det ikke bare AC/DC som gjør etterlengtede "comebacks" i år. Det samme gjør Testament og Ace Frehley. Begge slipper nye album i løpet av kort tid, og inntar også årets Sweden Rock Festival. Såvidt meg bekjent så er det foreløpig ikke bekreftet noen konserter med hverken Ace Frehley eller Testament i Norge ennå. Derimot kommer Judas Priest hit i forbindelse med at de slipper sitt konsept album Nostradamus senere i år.
Ingen Kiss fan med respekt for seg selv, gidder å gi bort pengene sine til Greed Simmons & co, da de gjester Oslo og Bergen i månedskiftet mai/juni. Bruk heller pengene på å kjøpe noe fint til deg selv, som den nye CD'en til Ace Frehley.
For oss som bor i de østlige provinser av landet, kan kanskje årets Metal Rock Fest på Lillehammer bli en høydare. Allerede er Twisted Sister, My Dying Bride, Opeth og Trouble klare for festivalen som går av stabelen 15. og 16. august.

Ellers er det ikke verdt og nevne at for tiende år på rad kommer IKKE det nye albumet til Guns 'n Roses.

[Listening to: Nick of time - AC/DC - Blow Up Your Video (4:18)]

Thunderburst = Ides Of March

Her forleden hørte jeg igjennom Head On skiva med Samson. Et album jeg har hørt altfor lite på, for når jeg kom til instrumentalen Thunderburst oppdaget jeg at den var kliss lik Iron Maiden's Ides of March. En rask titt på hvem som er kreditert som låtskrivere på Thunderburst avslørte ganske raskt at Steve Harris var en av dem. På Ides of March står Mr. Harris alene som låtskriver. Litt rart med tanke på at Thunderburst ble utgitt ett helt år før Ides og de er som nevnt temmelig like.

Den grymme sannheten om låtene finner vi et intervju med tidligere Samson trommis Thunderstick på (Until Recently) The Only Samson Site On the Web.

M: But what about Thunderburst / The ides of March then? That must have been conceived while you were in the band (Iron Maiden)?

B: Yes, it was. I came up with a drum pattern that did that constant rolling. I would have ideas and Steve would then transpose that, because I don't play guitar. It was the same with Samson... I'm unable to pick a guitar up and show my idea, I have to sit there and go "du-du du-du du, no that's the wrong note" and we'd go through it like that. So that's how it came about. And I had a drum pattern and I was trying to explain the chords to go down on the drum pattern cause the whole thing goes around the drum pattern. I think we played it a couple of times with Iron maiden as an opening track. Just an intro, it was a throwaway thing, not really a track. The story behind that was that after we'd recorded "Head on" and they'd recorded "Killers" Clive Burr went round to Paul's house to listen to the new Samson album and in turn took the new "Killers" album with him. So Paul put on side one and they were "Yeah, it's great stuff", turned it over and up came Thunderburst and Clive nearly fell of his seat and went "Fuck, that's 'The ides of March'". Paul was like "What the hell is he talking about?" So anyway, long story short, I got summoned to EMI and there was Rod Smallwood and Steve Harris sitting there and a lawyer, solicitor, and an EMI representative and just me sitting there. So what was decided in the end was that Steve Harris would share 50-50 the publishing rights on the Samson version of it, but I never got Sweet F.A. on the Iron Maiden version...

...hmmm...i rettferdighetens navn skulle vel Thunderstick hatt låtskriverkreditt på Ides of March. På en annen side var det Steve Harris som hadde råd til advokat...

Hele intervjuet kan du lese her.

[Listening to: Thunderburst - Samson - Head On (2:06)]

2007...en oppsummering!

Det er på tide å endelig gjøre slutt på 2007 en gang for alle, og som vanlig har jeg samlet musikkinnkjøpene sist år i en oversiktlig liste.
Av fjorårets utgivelser er det Candlemass' King Of the Grey Island som jeg kårer til 2007's beste utgivelse. Nærmest følger den begrensete Rhino utgivelsen av Black Sabbath, Live At Hammersmith Odeon og Onslaught's overraskende sterke comeback, Killing Peace.

Mine ti beste innkjøp i fjor er som følger:

Metal For Muthas I (1980/2000) 10,0
Candlemass - King Of the Grey Island (2007) 9,5
Black Sabbath - Live At Hammersmith Odeon (Limited Edition #2681/5000) (2007) 9,0
Metal Church - Blessing In Disguise (1989) 9,0
Judas Priest - British Steel (1980) 9,0
Diamond Head - To Heaven From Hell (1997) 8,5
The Smashing Pumpkins - Mellon Collie And the Infinite Sadness (1995) 8,5
Mortal Sin - Mayhemic Destruction (1987) 8,5
New Wave Of British Heavy Metal '79 Revisited (1990) 8,0
Nevermore - The Politics Of Ecstacy (1996) 8,0

Metal for Muthas I gjorde kål på punken og dinosaur-rocken som regjerte mot slutten av 70-tallet. Den ble, og er fremdeles heavy metalen's ABC.
Alle album til Smashing Pumpkins er dørgende kjedelige, bortsett fra Mellon Collie And the Infinite Sadness.
Først etter 22 år som Priest fan, hørte jeg British Steel for første gang. Det samme med Killers albumet til Maiden som er å finne på lista under:

Holocaust - Live (Hot Curry & Wine) (1983) 8,0
Onslaught - Killing Peace (2007) 8,0
King Diamond - "Them" (1988) 8,0
Amoral - Wound Creations (2004) 7,5
Iron Maiden - Killers (1981) 7,5
Iron Maiden - Death On the Road (2005) 7,5
Ace Frehley - Greatest Hits Live (2006) 7,0
Gary John Barden - Agony & the Xtasy (2006) 7,0
Pretty Maids - Carpe Diem (2000) 7,0
Alice Cooper - Raise Your Fist And Yell (1987) 7,0
Raven - Wiped Out (1982) 7,0
Angel Dust - Of Human Bondage (2002) 7,0
Kiss - Killers (1982) 7,0
Diamond Head - Death And Progress (1993) 6,5
Cloven Hoof - Eye Of the Sun (2006) 6,5
Lead Weight - H.M. Rock Compilation From Neat (1981) 6,5
Finest Of Hard-Rock - Rock Thunder (1998) 6,5
Saxon - Coming To the Rescue (2002) 6,5
Various - Deeper Into the Vaults (1991) 6,5
U.D.O. - Mean Machine (1989) 6,0
Deep Purple - Bananas (2003) 6,0
Nightwish - Once (2004) 6,0
Wolfsbane - Live Fast, Die Fast (1989) 5,5
She - Never Surrender (Maxi) (1985) 5,0
Overkill - W.F.O. (1994) 5,0
Jack In the Box - Stigma (1995) 4,5
Ghost Machinery - Haunting Remains (2004) 4,0
Queensrÿche - Take Cover (2007) 4,0
Conception - Flow (1997) 3,5
Stone Temple Pilots - No. 4 (1999) 3,0
Demon - Spaced Out Monkey (2002) 2,5
Saxon - Destiny (1988) 2,0
Cosmo - Alien (2006) 1,0

Hvis du deler samme liste fetish som meg, kan jeg nevne at jeg avsluttet min første Last.FM profil ved overgangen til 2008. Mine nye lister for 2008 kan du finne her.

[Listening to: Freeway - Porno For Pyros - Good God's Urge (4:22)]

Siste ukers CD innkjøp 8/2007

Mens de fleste er i full gang med 2008, så skal jeg først gjøre meg ferdig med 2007. Her er noen kort-anmeldelser av de siste musikk innkjøpene jeg rakk før folk gikk berserk med nyttårsrakettene.

Judas Priest - British Steel (1980)
Kommentarer overflødige. Klassiker!. 9/10

Testament - The New Order (1988)
Thrash-metal på sitt aller beste. Chuck Billy's vokal treffer deg som en rambukk, og Alex Skolnick tryller fram de tøffeste riffene siden Tony Iommi liret av seg Iron Man for første gang. 8/10

Iron Maiden - Death On the Road (2005)
Ikke akkurat Live After Death, men etter som tiden går vil denne live skiva øke i historisk verdi. Flere hakk bedre enn Rock in Rio fra Brave New World turnén. 7,5/10

Angel Dust - Of Human Bondage (2002)
Tittelsporet er helt vanvittig. Resten er ikke dårlig. Det hele avsluttes med en cover av Seal's Killer. 7/10

Kiss - Killers (1982)
Kiss forsøker å rette opp i skadene etter Unmasked og The Elder. Åtte klassikere og fire nye låter skulle få Kiss fansen til å glede seg til et nytt album i 1982. 7/10

Various - Deeper Into the Vaults (1991)
Marsha og Jon Zazula hadde opprydding etter en fest i kåken og der fant de masse fint de kunne gi ut på CD. Steve Souza hadde lagt igjen kassetten med Testament demoene, Scott Ian mimret tilbake til Joey Belladonna's første konsert med bandet, mens Lars Ulrich holdt et to timers foredrag om hvor mye Blitzkrieg hadde inspirert Metallica. På den måten kan det fort bli en ganske bra samle skive. 6,5/10

Wolfsbane - Live Fast, Die Fast (1989)
Wolfsbane ble hypet som det neste store heavy metal bandet. Rick Rubin produserte og skiva ble utgitt på stort selskap i USA. Så ble de glemt, helt til Blaze Bayley tok over mikrofonen til Bruce i Iron Maiden. Live Fast, Die Fast lever opp til navnet og ble aldri noe mer enn et middels bra album. 5,5/10

Overkill - W.F.O. (1994)
Oppskriften er den samme, men råvarene er ikke av samme kvalitet som tidligere. Blitz og gutta har gjort bedre ting både før og etter. 5/10

Queensrÿche - Take Cover (2007)
Jeg har ennå til gode å oppleve et virkelig bra cover-album. Queensrÿche trodde jeg skulle være i nærheten, men neida. Det skal sies at deres versjon av Peter Gabriel's Red Rain er superb. Deretter har vi en helt grei gjennomskjøring av Black Sabbath's Neon Knights. Så tok jeg dekning. 4/10

[Listening to: Standing in the shadow - Whitesnake - Slide It In (3:32)]

RIP Kevin DuBrow

Quiet Riot gründer og vokalist Kevin DuBrow ble funnet død i sitt hjem i Las Vegas i går. Han ble 52 år gammel.

Les mer på Blabbermouth.

[Listening to: Born as a stranger (live) - Blaze - As Live As It Gets (6:18)]

Litt moro i Paint.Net

Et par timer med leking av layers i tegneprogrammet Paint.Net resulterte i et bilde av meg i Paul Stanley make-up. Må si jeg ble rimelig fornøyd med utfallet.

[Listening to: Backstreet loner - UDO - No Limits (3:31)]

Equinox & Trond Kirkvaag

De aller fleste har sikkert fått med seg at en av Norges morsomste komikere igjennom tidene, Trond Kirkvaag, døde i forrige uke. Brødrene Dal, Fjærsynet, KLM og Trotto Libre er bare en brøkdel av hva han medvirket i siden slutten av 60-tallet.

Derimot har ikke så mange fått med seg at han spilte en nevrotisk franskmann i musikkvideoen til Equinox' Godamadog. Dette blir derfor min lille hyllest til denne mannen som har gledet det norske folk i alle disse år.

[Listening to: Skrell - Equinox - Skrell (12" Maxi) (5:15)]

Uoffisiell Iron Maiden Dag

Det er 17. november og det er uoffisiell Iron Maiden dag i stua. Dagen markeres med avspilling av diverse Iron Maiden CD og DVD skiver. Da jeg har omtrent 100 timer med diverse innspillinger med bandet, så sier det seg selv at man ikke kan rekke over alt i løpet av en dag, men albumet Somewhere in Time skal alltid spilles. Det er den eneste regelen.

Til slutt et par videosnutter hentet i fra YouTube:





Les også min konsertomtale av Iron Maiden i Drammenshallen 17.11.1986.

[Listening to: Wasted years (live) - Iron Maiden - Drammenshallen 17.11.1986 (5:06)]