Nesten Naken

I og med Marion Raven's nye video hvor hun nesten viser puppene sine og man nesten ser tolv nakne kvinner, så har det vært en betydelig økning av treff på bloggen min den siste uka. Nesten trehundre besøkende har vært innom min blogg i håp om å se en naken Marion.

Det er snart fire måneder siden jeg skrev et lite innlegg om Marion Raven's sammarbeid med Mötley Crüe's bassist Nikki Sixx på låta Heads Will Roll. Uten at det førte til noen økning av besøkende til min blogg.

Folk går tydelig bananas på Google bare de hører ordet "naken" i forbindelse med en kjendis. Da må jeg bare presisere at du heller ikke finner noen bilder av puppene til hverken Aylar, Madonna, Svenno eller noen av disse Big Brother bærtene på denne bloggen.

Onslaught + Andy Sneap = Ny Skive

Onslaught startet denne uka innspillingen av deres comeback album Killing Peace. Det er nå 17 år siden Onslaught slapp sitt siste album In Search Of Sanity. Killing Time vil bli produsert av Andy Sneap, som regnes som en av de hotteste produsentene innen metal nå om dagen. Hans unike talent for produksjon kan du blant annet høre på album med Testament, Nevermore, Arch Enemy, Machine Head og Blaze.

Killing Peace skal etter planen slippes mot slutten av året.

Diskografi (BNR Metal)

[Listening to: Devil's child - Judas Priest - Screaming For Vengeance (4:48)]

Siste ukers CD innkjøp 8/2006

A Tribute To Judas Priest: Legends Of Metal (1997)

Det er langt mellom de virkelig gode hyllest skivene. Enten inneholder de totalt ukjente band fra Ungarn eller uinspirerte versjoner gjort i en håndvending på kjøkkenet.

Ingen regel uten unntak og denne hyllesten til Judas Priest er absolutt å anbefale. Denne har alt som en hyllest plate bør inneholde. Kjente band som med glød og lyst lirer av sine favoritt Priest låter. Her får vi en fin blanding av kjente og mindre kjente låter. Helloween og Mercyful Fate gjør henholdsvis Electric Eye og The Ripper, mens Fates Warning gjør Saints In Hell. Allikevel vil jeg si at mine favoritter er Nevermore's tolkning av Love Bites og Kreator's kraftfulle versjon av Grinder, samt supergruppa Doom Squad bestående av medlemmer fra Anthrax, Accept og Armored Saint som tolker Burnin' Up.

I booklet'en til skiva får du kommentarer i fra Judas Priest og de bandene som medvirker, samt tekstene til låtene og info om hvem som spiller på hva. 8/10

Accept - Breaker (1981)

Det distinktive Accept soundet hører vi for første gang på deres tredje album. Fremdeles litt umoden i låtskrivingen, men treffer så det holder på Breaker, Son Of A Bitch, Burning, Feelings, Midnight Highway og den bortgjemte Down And Out.

Accept's klatring mot stjerne himmelen kunne like gjerne ha stoppet her, for vokalist Udo Dirkschneider's stemme var og er veldig spesiell. Derfor fikk han sparken etter dette albumet, men ble heldigvis tatt inn i varmen igjen tidsnok til Restless And Wild.

Selvfølgelig må man ha Breaker i platesamlingen sin hvis man liker tysk heavy metal av ypperste klasse. 7/10

Def Leppard - Slang (Ltd 2 Disc Edition 1996)

Ok. Denne kjøpte jeg egentlig for 10 år siden, men siden jeg nærmest fikk kastet etter meg den doble utgaven av denne utgivelsen, så måtte jeg bare dukke for ikke å få den i hodet.

Slang mener jeg fremdeles er Def Leppard beste etter Pyromania. Det gidder jeg ikke å diskutere med noen. Sånn er det bare.

Den doble utgaven inneholder en seks spors EP med en akustisk live opptreden de holdt i Singapore i 1995. Jeg er ikke noen stor fan av slike akustiske greier, og jeg ble ikke noe større etter å ha hørt dette. Kvalitetsmessig er dette sikkert ok, men akk så kjedelig.

En annen ting. Jeg er fremdeles pissed på Joe Elliot etter at han uttalte at de aldri kom til å fremføre noe live i fra de to første albumene. Tenke seg til at de heller vil spille låter i fra X, enn å lire av seg Wasted, Let It Go, Another Hit And Run og Lady Strange. Pføy! Skamme seg skulle de!

Slang: 7/10
Acoustic In Singapore: 3/10

Dio - Strange Highways (1993)

Det kom bare to Dio album i løpet av 90-tallet. Når vi tar med Black Sabbath's Dehumanizer, så har vi tatt med alle studio albumene Ronnie James Dio medvirket på dette tiåret. Kanskje like greit, for kvalitetsmessig lå det under vanlig Dio standard. Black Sabbath albumet var helt greit. Dio albumet Angry Machines var definitivt ikke greit, mens Strange Highways faktisk var det beste han klarte å lire av seg i disse åra.

Ikke noe stort album, men noen høydare får vi servert i Jesus Mary & The Holy Ghost, Evilution og Give Her the Gun. Litt tynt når vi vet hva Dio har servert både før og etter.

Selvfølgelig obligatorisk i en Dio samling, men skal man utforske musikken til denne lille mannen med den store stemmen, så kan man likegodt begynne med et Rainbow album og ta det derfra. 5,9/10

Love/Hate - I'm Not Happy (1995)

Hva som skjedde med Love/Hate etter deres utsøkte Wasted In America album noen år før, må vi nok spørre de involverte. På utgivelsene Let's Rumble og I'm Not Happy må vi lete forgjeves etter godbitene. De finnes rett og slett ikke. Hvordan kan et band som ga oss fantastisk fest musikk i Tumbleweed, Why Do You Think they Call It Dope?, Spit, Don't Fuck With Me og Yucca Man, ende opp med I'm Not Happy?

Superfragilistic fremstår som skivas eneste godkjente låt, i hvert fall helt til den toner ut på en umotivert måte etter to minutter og trettisyv sekunder. Herfra og inn er det bare sorgen og når det hele avsluttes med Beatles' I Am the Walrus er man mest glad for at det er snart er helg. 2/10

Tesla - Into the Now (2004)

Nøyaktig 10 år siden etter deres siste album Bust A Nut, slapp Tesla sitt comeback album. Tesla har fremdeles til gode å slippe et svakt album og Into the Now føyer seg inn i rekken av solide utgivelser fra denne kanten.

Det er vanskelig å sette musikken til Tesla i noen bås. De har alltid vært mye mer gitarbasert enn for eksempel Ratt og Mötley Crüe. Samtidig har de også en styrke i sine rolige låter som få andre band innehar. Selv med opptil 3-4 rolige låter på hvert av albumene, har de fremdeles ikke én som kan stemples som en trist power ballade.

Into the Now gir oss noen magiske øyeblikk i tittelsporet, Look @ Me og den fantastiske Miles Away. Mangler CD spilleren din "skip" knapp gjør ikke det noe, denne tåles å høres fra A til Å. Hver gang. 8,5/10

U.D.O. - Nailed To Metal, The Missing Tracks (2003)

I 2001 ga U.D.O. ut live skiva Live in Russia, som inneholdt 25 låter fra hele karrieren til den tidligere Accept vokalist Udo Dirkschneider. Nailed To Metal inneholder elleve live spor hvor åtte ikke fikk plass på Live in Russia. Holy, Raiders Of Beyond og trommesoloen finner vi på begge, mens det er ytterligere syv Accept låter og en U.D.O. låt som får plass på denne utgivelsen. Med tanke på at dette er et album med stort sett left-overs, så er det imponerende sterke titler vi finner her. Metal Heart, Fast As A Shark, Princess Of the Dawn, Restless & Wild og Balls To the Wall er noen av de største låtene til Accept. I tillegg får vi servert Hard Attack fra Accept's siste utgivelse Predator. Den største overraskelsen finner vi i X-T-C. Opprinnelig fra Eat the Heat albumet, den eneste Udo ikke medvirker på av Accept album. Da gjenstår bare Thunder In the Tower, hentet i fra U.D.O. albumet Holy.

Hvis du innehar begge disse live skivene har du til sammen 33 låter i fra I'm A Rebel til Holy. En fantastisk oppsummering av Udo Dirkschneider's musikalske historie. Selv da kommer jeg på noen låter som kunne ha forsvart en plass blant disse låtene. Vi nevner Neon Nights, Breaker, Dogs On Leads, Blitz Of Lightning og sikkert noen til hvis jeg hadde finskjemmet CD'ene mine. 8/10

White Lion - Mane Attraction (1991)

White Lion er et band jeg aldri ble helt klok på. I sine beste stunder serverte de oss låter som El Salvador og Lady Of the Valley. På sitt mest grufulle lider vi oss igjennom When the Children Cry eller en eller annen låt fra middelmådige Big Game.

Mane Attraction er ved siden av Fight To Survive White Lions mest gitarbaserte album. Når de også leverer låter som Lights And Thunder og Warsong så beviser de nok engang at de innimellom greier å styre unna de verste puddel-rock klisjeene. De sveiper innom en og annen klisjé her også, men ikke så ofte som ved tidligere anledninger. Tett og flott produksjon kler albumet bra og Mane Attraction fremstår som gruppas mest gjennomførte. Så får White Lion fansen være uenig med meg. 7/10

[Listening to: X-T-C (live) - U.D.O. - Rockin' Every Night - Nailed To Metal (The Missing Tracks) (4:02)]

Woooaaah!!

Endelig finnes den der. Den nye Iron Maiden låta. På internett. The Reincarnation of Benjamin Breeg. Fra det kommende albumet A Matter Of Life And Death. Konge låt.

Video på YouTube.

Har ikke tid til å skrive mere. Skal sette WinAmp på repeat hele natta. Kanskje mate katta. Vi sjåas!

[Listening to: The reincarnation of Benjamin Breeg - Iron Maiden - A Matter Of Life And Death (7:28)]

Siste ukers CD innkjøp 7/2006

Saxon - Unleash the Beast (1997)

Hadde Saxon gitt ut like bra album mot slutten av 80-tallet som det de ga ut på 90-tallet, så måtte vi nok ha nevnt bandet i samme åndedrag som Iron Maiden, Judas Priest og Metallica når vi skulle oppsummere de mest betydningsfulle bandene fra det tiåret. Når hardrock og heavy metal var på sitt aller mest populære greide Saxon å prestere sine svakeste album. Først med den høyst variable Rock the Nations, rett etter slapp de den katastrofale Destiny. På den måten gikk de glipp av en ny generasjon med metal fans.

Så da er det en liten trøst i at de framstår som et av 90-tallets beste tradisjonelle metal band.

Unleash the Beast følger den vanlige Saxon oppskriften som vi kjenner bandet fra deres storhetsperiode som ga oss album som Strong Arm Of the Law og Power & the Glory. Det vil si masse gitarer og tradisjonelle riff.

Biff Byford og gutta har alltid en god historie å fortelle, og da er det naturlig for dem å skrive en låt om det. Enten det nå handler om en historisk hendelse som i The Thin Red Line, udugelige politikere i Ministry Of Fools, eller fallskjermhopping som i Terminal Velocity.

Har du allerede en pen samling av Saxon skiver i CD hylla så bør denne også inkluderes. For deg som er litt nysgjerrig på bandet kan du gjerne skaffe deg denne, men samtidig plukk med deg Strong Arm Of the Law. 7/10

Manowar - Warriors Of the World (2002)

Manowar var en av de første artistene som ga ut en hel-digital utgivelse, da de slapp Fighting the World i 1987. Det vil si at alle trinn i innspillings prosessen ble gjort digitalt. Albumet ble også bandets store gjennombrudd og de fulgte det opp med Kings Of Metal året etter. I likhet med mange andre kjente band fra 80-tallet så forsvant interessen etter hvert som 90-tallet skred frem. Dessuten ble det stadig lengre mellom hver utgivelse også.

I 2002 ga de ut albumet Warriors Of the World, et album som overraskende nok fikk kritikerne til å lete frem superlativer som ikke hadde blitt brukt på et Manowar album på i hvert fall 15 år.

Når jeg ved en tilfeldighet fikk se videoen til tittelsporet på VH1 i vår, så tok det ikke lang tid før CD'n var i hus. Med alle de positive anmeldelsene jeg etter hvert hadde lest og mange fans hyllest av albumet, så hadde jeg store forventninger til albumet.

Tittelsporet er allerede en klassiker. En større hyllest til heavy metal tilhengerne skal man lete lenge etter. Dessverre er resten av albumet temmelig middelmådig, med et absolutt lavmål når de gjør et forsøk på Nessun Dorma. Sånt bør overlates til Pavarotti. Når vi i tillegg får servert en pompøs hyllest til Elvis i An American Trilogy som mest høres ut som en julesang, så begynner jeg å lure på hva gutta puttet i seg før de gikk inn i studio. Det blir tynt i rekkene når de andre låtene som er støpt i den klassiske Manowar formen ikke tar av. Da blir det slitsomt i lengden å høre på låter om store muskuløse menn med svære sverd som skal kjempe til de dør en blodig, ærefull død, mens lyn og torden drønner over himmelen.

Last ned tittelsporet fra internett, glem resten. 4/10

[Listening to: The thin red line - Saxon - Unleash the Beast (6:21)]

Sommer-modus!

Lite aktivitet på min blogg i det siste kan vi skylde på fotball VM, vond rygg og usedvanlig mye fint vær. Derfor har jeg i den siste måneden stort sett ligget på sofaen og enten hørt på musikk eller sett på fotball.

Utenom det nevnte, så herjet det en større skogbrann i Kynnadalen for noen uker siden. Jeg tok med familien på befaring i dag og tok i øyensyn brannens herjinger.

Det å stå midt i en skogbrann herjet skog er en fryktelig rar opplevelse. Alle lydene som man forventer å høre i en skog, er ikke der. Så man får nesten en følelse av noe utenomjordisk.



Bildet: Alvin og en utbrent skog.

[Listening to: Sea of sorrow - Alice In Chains - Facelift (5:49)]