AC/DC - STIFF UPPER LIP (Warner, 2000) Når jeg ser tilbake på AC/DC's utgivelser de siste 17 årene, så kommer jeg bare på en håndfull med bra låter. Who Made Who, Sink the Pink, Two's Up og...ja...det var vel dem jeg kom på. Det sier vel det meste hvor skapet har stått rent musikalsk i denne tiden, men det hele bunner vel i at Angus og co gjerne ville selge flere plater og tjene mere penger. Greit nok, men ingen god unnskyldning.
AC/DC skulle liksom være for oss som likte rock'n'roll, øl og damer. Ikke for dresskledte studenter ved universitetet som lukter av Escape, Samba Nova, Davidov eller hva de nå kaller seg.... Over til saken....
Stiff Upper Lip heter det nye albumet til AC/DC og det var ikke så mye som tydet på at akkurat jeg skulle kjøpe et nytt AC/DC album (det siste jeg kjøpte var Blow Up Your Video i 1988 og den har jeg spilt ca 3 ganger, og siden har den bare blitt brukt som et dårlig eksempel). Av en eller annen grunn så fikk jeg en magefølelse av at noe helt spesielt var på gang i AC/DC leiren. Blant annet hadde de med seg George Young på produsent siden og de holdt til i studioet til Bryan Adams og John "mutt" Lange. Sist nevnte produserte både Highway To Hell og Back In Black albumene med stort hell.
Jeg kan vel si med en gang at AC/DC har servert den klart beste plata siden For Those About To Rock fra 1981. Du kan ikke unngå å dra fram luft-gitaren når de drar i gang Meltdown, Can't Stop Rock'n'Roll, All Screwed Up og resten av plata. Den største forskjellen på dette albumet og noen av de siste er at denne høres ut til å ha blitt spilt inn, mixet og produsert i løpet av 4 timer i en skitten kjeller. Allikevel er lyden mye fetere på dette albumet en for eksempel Walking the Razor's Edge som Bruce Fairbairn produserte til det var så sterilt at det fint kunne brukes til operasjonsal på Det Nye Rikshospitalet.
Har ikke du kjøpt noen AC/DC album på snart 20 år, er det på tide. Er du av de som har "oppdaget" AC/DC de siste ti årene, så får du endelig en smak på hva egentlig AC/DC står for....skitten rock'n'roll og øl! 9/10
DIO - MAGICA (Spitfire, 20.3.00) Ronnie James Dio er en av hard-rockens viktigste personligheter, med en rekke viktige rocke album for Rainbow, Black Sabbath og ikke minst hans eget band Dio. Ronnie James Dio har alltid vært en liten mystisk fyr som har bekledt musikken sin med tekster inspirert av Lovecraft og fantasy.
Magica er en tema plate som handler om "The Book of Magica", en bok som inneholder en utrolig historie om den nå utdødde planeten Blessing som utenomjordiske forskere finner. Planeten hadde engang to soler som ga livsgrunnlaget for et folk som holdt til der. Selvfølgelig fantes det også et ondt folk, Evilsyde, som de holdt på avstand ved hjelp av boka. Kunne Evilsyde få tak i boka ville de kunne herske på planeten, i motsatt fall kunne de gode ved hjelp av boka forvandle Evilsyde til steinstøtter og sende sjelene til The Otherworld. Det er utgangspunktet for denne skiva.
Det som allikevel er det mest interesante er hva du kan forvente deg rent musikalsk ved dette albumet. Tilbake som gitarist i bandet er Craig Goldy, som blant annet spilte på det høyst undervurderte albumet Dream Evil fra 1987. Etter min mening bekler Craig's tunge og tørre gitarlyd Ronnie James Dio's tekster mye bedre en for eksempel Vivian Campbell's gitar onanering på Sacred Heart. Ikke det at Vivian er noen dårlig gitarist, men musikken til Dio krever tunge akkorder. Akkurat det får du rikelig av, spesielt i låter som Lord Of the Last Day, Turn To Stone og Otherworld. Uansett så er Dio låtmessig så bra som vi forventer og det er en stund siden han var det.
Hvis vi skal pirke på noe her må det være historien hele skiva er basert på. Den er en høyst ordinær "det gode mot det onde" historie og alle som har lest horror bøker vet hvordan de fleste ender. Hvis du kjøper Ltd. edition utgaven får du hele Magica historien opplest av Ronnie James Dio som bonus spor. Liker du Dio, er denne skiva uansett et "must". 9/10
MICHAEL SCHENKER - ADVENTURES OF IMAGINATION (Spv, 7.3.00) La oss bare slå fast en gang for alle, Michael Schenker er en stor gitarist. Det han gjorde med UFO på slutten av 70-tallet og tildels i hans eget band M.S.G., er saker man ikke kommer utenom når man skal ta med viktige ting innen hard rocken.
Derfor er det høyst unødvendig av han å gi ut et instrumental album.
Slike album er som regel like morsomme som å se på maling tørke. Desverre greier ikke Michael Schenker rikke på min mening på det punktet. Det blir som masturbasjon for galleriet, de fleste vil synes det er sykt og bare en håndfull vil finne det interresant. Alt er ikke bare mørkt på dette albumet. Three Fish Dancing er det eneste unntaket, resten havner i en grå masse av gitarsoloer.
Konklusjonen blir at dette albumet er for die-hard fans og for spesielt interreserte. Andre kan stikke ut og kjøpe seg UFO live albumet Strangers In the Night for å få sin fortjente dose med Michael Schenker. 2.5/10
[Listening to: Romanticide - Nightwish - Once (4:58)]
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar