1981: Et Tilbakeblikk

Juni 1981. Den kaldeste og våteste forsommeren jeg kan huske. På vei til siste skoledag før sommerferien vasset jeg i snøsørpe.

Fatter'n jobbet ettermiddagskift på "Spon". Det regnet. Fire dager inn i ferien, og jeg kjedet meg som bare en ti-åring kan kjede seg.

Det var i desperat kjedsomhet at jeg gikk igjennom fatterns musikk kassetter.
LP platene hadde jeg fått streng beskjed å holde meg unna.
Jeg sorterte kassettene etter hvordan coverne så ut. Kjedelige i en stabel, morsomme og fargerike i en annen. En tredje stabel inneholdt de skumle og rare.
I den sistnevnte gruppe var det bare tre kassetter.

Ett cover forestilte en skummel siluett av en person med armene opp i luften i noe som jeg oppfattet som en truende positur.
På ett annet var det avbildet fem diffuse personer som jeg innbilte meg var tatt under vann i ett basseng. Sannsynligvis for jeg på den tiden hadde vannskrekk og var spesielt engstelig for basseng timene på skolen.
Det som jeg forsto måtte være samme artist som "basseng-coveret", hadde et annet cover som jeg husket i fra før. Her var det fem hoder som brant som stearinlys.

Sistnevnte cover hadde alltid skremt meg. Jeg hadde til og med hatt mareritt om det.
Selv tretti år senere får jeg en underlig ubehagelig følelse av å se det. Et slags flashback, eller noe.

Jeg hadde ikke noe formening om hva slags musikk dette kunne være.

Jeg valgte og ta tyren ved hornene og matet fatterns Akai med kassetten som tilhørte
omslaget med de fem brennende stearin hodene.

Aldri før hadde jeg hørt noe lignende. Dette var så anderledes enn noe av det som fatter'n vanligvis hørte på når han var hjemme.

Jeg stavet meg igjennom tittelen på den første låta. Det var tydeligvis hovedlåta på kassetten.

"Burn". Jeg spurte mutter'n hva det betydde.

"Brenne, som å brenne ved i ovnen", forklarte hun.

Jeg tok forklaringen bokstavelig og mitt unge barnesinn var ikke mer utviklet at jeg antok at det handlet nettopp om det. Lei av mine stadige spørsmål om hva de forkjellige låt titlene betydde fant hun frem sin engelsk ordbok fra skoletiden.

Deep Purple hadde stort sett titler som ga fortåelige oversettelser for en 10 år gammel gutt. Langt værre var det med titlene til dette bandet med den truende siluetten av en person på coveret. I tillegg fant jeg en kassett til med samme band i haugen med kjedelige covere.

Med blålilla skrift sto det "Black Sabbath". Under i grått, "Master Of Reality".
Jeg satte på kassetten.

Det hele startet med en skummel hoste som fort gikk over i like skummel musikk.
Jeg slo opp ordene "Sweet Leaf", men det ga ikke noen mening. Andre titler var like kryptiske. Slik som "After Forever" og "Into the Void".

De uforståelige titlene og den dystre musikken og den underlige stemmen til han som sang, gjorde at jeg stort sett brukte regnværdagene denne sommeren til å høre på Deep Purple. Helst da på Burn albumet. Det skulle uansett ikke ta lang tid før også Black Sabbath var blitt en favoritt.

Det er ingen tvil om at det dundrende riffet til Burn eller den kaotiske introen til Speed King satte standarden for hva slags musikk jeg kom til å høre på.
Jo hardere og raskere, desto bedre.

Slik har det vært i tretti år og jeg har ingen planer om å endre på akkurat det det de neste tretti heller.

Siste ukers CD innkjøp 1/2008

Heaven & Hell - Live Radio City Music Hall 2007 (2007)

Det å iføre seg liksminke, drikking av geiteblod på scenen og begå kirkebrenning blir reneste barneteateret i forhold til hva Tony Iommi, Ronnie James Dio, Geezer Butler og Vinny Appice stelte i stand på deres turné ifjor. Man trenger ikke å ty til billige scene effekter når 231 år med magisk musikalsk ondskap nok engang rørte i den store svarte gryta.

Det kunne ha vært så lett, og ingen kunne egentlig sagt noe på det, å brukt navnet Black Sabbath. For det var tross alt den legendariske Mob Rules besetningen som dundret rundt på tur ifjor. For å slippe å høre på gneldringen fra Sharon Osbourne og fordi de rett og slett bare er konger på haugen tok de navnet Heaven And Hell. Deretter solgte de ut hver eneste konsert og festival, før det hele endte med et dobbelt live album og konsert DVD.

Det hele begynner med et infernalsk hyl i fra det hinsidige, som ikke én black metal vokalist ennå har vært i nærheten å klare, når live skiva sparkes igang med The Mob Rules. Derfra er det en imponerende knippe med utvalgte låter fra Heaven And Hell, The Mob Rules, Dehumanizer, samt et par av de nye låtene som var å finne på Black Sabbath samlingen The Dio Years.

Det er forøvrig deilig å endelig ha en gjennomført glitrende konsert med denne oppsetningen på CD, for det ville ha vært for ille om den til dels uinspirerte Live Evil skiva skulle ha blitt stående som den ultimate konsert utgivelsen fra Dio-perioden. 9,5/10

Deep Purple - Made in Japan (1972/1998)

Det er ikke til å stikke under en stol at de aller fleste klassiske live album, ikke er så live som noen vil ha det til. Spesielt før 1980 skal man lete lenger etter gode live album som ikke er tuklet med i et innspillings studio før utgivelse.

Made in Japan er noe så sjelden som et offisielt live album som det ikke inneholder så mye som et sekund med finpussing i studio på. Her kan man innemellom nyte lyden av feedback, og for de som har øre for slikt, at det synges feil og spilles surt. Det var på denne tiden hvor nesten alle låtene som ble spilt live sjelden klokket inn under ti minutter. Selv ikke den tjue minutter lange versjonen av Space Truckin' står i fare for å bli kjedelig. På grunn av låtenes lengde ble det bare plass til syv låter på den opprinnelige dobbelt LP utgivelsen i 1972. På denne remastrede versjonen får vi de tre låtene som ble utelatt i tillegg.

Resultatet er selvfølgelig et enestående øyeblikk på CD fra Deep Purple's absolutte storhetstid. 9/10

Holocaust - The Nightcomers (1981/2003)

Da jeg forleden hørte igjennom en Metallica bootleg fra 1984, slo det meg at James Hetfield forsøker å høre ut som Holocaust vokalist Garry Lettice. Så lurte jeg litt på hvorfor The Small Hours ikke var å finne på denne doble CD utgivelsen. Deretter konstanterte jeg at Holocaust er det bandet jeg har hørt mest på hittil i år.

Denne utgivelsen inneholder selvfølgelig det opprinnelige The Nightcomers albumet fra 1981. På bonus CD'en finner vi resten av det de ga ut i perioden fra 1980 til de ble oppløst første gang i 1982. Det vil si alle de klassiske låtene til bandet som Smokin' Valves, Death Or Glory og Heavy Metal Mania, men altså ikke The Small Hours. Grunnen er så enkel at denne ikke ble utgitt før på live albumet Live (Hot Curry & Wine) i 1983.

Jeg skal ikke dvele for mye med en låt som ikke er med her, og selv om nevnte låt er av deres aller beste, er det masse av godsaker å finne her. Det er på bonus CD'en hvor man finner de fleste av de beste låtene. Vi kommer ikke unna de originale single versjonene av Heavy Metal Mania og Smokin' Valves, samt b-siden Only As Young As You Feel, i tillegg til No Nonsense og Lovin' Feelin' Danger fra deres 1982 live EP. Selve The Nightcomers er mer på det jevne. For selv om lyden er langt bedre enn på endel av de tidligere single utgivelsene, så er noe av energien blitt borte i produksjonen. Smokin' Valves og Heavy Metal Mania står fremdeles som to av albumets høydepunkt ved siden av Death Or Glory, men jeg foretrekker de mer uslepne versjonene fra bonus disken. Mavrock og Cryin' Shame er andre solide låter.

Dette er en uten en tvil en utgivelse som må inn i enhver liten eller stor metal samling. Den passer fortreffelig sammen med Live (Hot Curry & Wine) forøvrig. 8/10

[Listening to: Falling off the edge of the world (live) - Heaven & Hell - Live Radio City Music Hall 2007 (5:45)]

Siste ukers CD innkjøp 7/2007

Siden jeg har kommet sørgelig på etterskudd når det gjelder omtaler av de siste innkjøpene mine, får dere noen korte og brutale anmeldelser denne gangen.

Alice Cooper - Raise Your Fist And Yell (1987)
Drit i Trash. Dette er Alice Coopers beste etter at han gjenforente seg selv med hjernen sin engang på midten av 80-tallet... 7/10

Deep Purple - Bananas (2003)
Deep Purple uten Ritchie Blackmore og Jon Lord. Faktisk kunne dette ha vært langt værre. 6/10

Demon - Spaced Out Monkey (2002)
N.W.O.B.H.M. legendene leverer IKKE varene i 2002. Utrolig kjedelig til tider. 2,5/10

Iron Maiden - Killers (1981)
Murders in the Rue Morgue er min absolutte Maiden favoritt. Albumet når ellers ikke helt opp til bandets aller beste, men det gjør ikke de fleste album med de fleste band heller. 7,5/10

King Diamond - "Them" (1988)
Tid for te. De usynlige gjestene har kommet. Woooaaaaahhhh! 8/10

Metal Church - Blessing In Disguise (1989)
Oj, oj, oj! Kurdt Vanderhoof greier bare ikke å komme opp med dårlige riff. Her er det kvalitet strake veien til heavy metal himmelen.. 9/10

Nevermore - The Politics Of Ecstacy (1996)
Politisk konspirasjon satt i scene av Warrel Dane. Smart og banebrytende progressiv heavy metal. 8/10

Nightwish - Once (2004)
Noe svakere låter og forholdsvis forutsigbart i forhold til sine forgjengere. Uansett ingen andre i sjangeren som er i nærheten. 6/10

Raven - Wiped Out (1982)
Sorry Manowar. Mer ekte vare enn Raven får man ikke. Forøvrig bandets beste skive. 7/10

Saxon - Coming To the Rescue (2002)
Selv Saxon måtte begynne et sted, og det var i garasjen til pappa Biff. Vi følger bandet igjennom 29 låter, helt til deres legendariske opptreden på Donnington i 1980. Den humpete veien til stjernehimmelen på disk en får 5/10. Donnington konserten på to'ern får 8/10. Det blir ca. 6,5/10

Stone Temple Pilots - No. 4 (1999)
Sex & Violence er en bra låt. I resten finner vi ingen frelse, forløsning eller håp. 3/10

[Listening to: Still fit to boogie (live) - Saxon - Coming To the Rescue (disk 2) (2:48)]