Nazareth - The Fool Circle (1981)

The Fool Circle er det siste i rekken av av Nazareth skiver som enhver fan av bandet bare må ha. Alt før Razamanaz og alt etter dette er for så vidt kjekt å ha, hvis man ikke har bedre ting å bruke penger på. Det har man som regel.

Som på Malice In Wonderland året før, var det tidligere Steely Dan og The Doobie Brothers gitarist
Jeff Baxter som hadde oppdraget i å produsere The Fool Circle. Noe som allerede på MIW hadde resultert i et noe lettere lydbilde enn hva mange forventet.

Med The Fool Circle rørte bandet med noe de aldri hadde rørt ved før. Politikk. Her må man se litt på tidspunktet når albumet ble spilt inn. På senhøsten i 1980.

USA og en rekke land boikottet sommer-OL i Moskva fordi Sovjetunionen hadde invadert Afganistan. Den kalde krigen var på sitt absolutte kokepunkt. Eller kanskje man skal si frysepunkt? Mange fryktet at en tredje verdenskrig når som helst ville bryte ut.

Nazareth var, og fremdeles er, et band som alltid har skrevet om ting de har opplevd eller som har skjedd rundt dem. Selv om det ikke var et bevisst valg at flere av låtene på The Fool Circle var av mer eller mindre politisk karakter, så var det et naturlig tema å håndtere siden det var noe som på denne tiden påvirket de aller fleste. Selv om de i typisk Nazareth ånd har inkludert en passe stor dose med ironi, sarkasme og svart britisk humor inn i alt det alvorlige.

Når du nynner til den lett fengende Pop The Silo skal du vite at det absolutt ikke handler om å nedlegge jomfruer. Ei heller handler Dressed To Kill om en kveld på byen for å jakte de samme jomfruene. Mens de overnevnte omhandler frykten og de mulige konsekvensene av hva som skjedde rundt 1980, så tar We Are The People for seg de noe mer tidløse politiske virkemidlene som makt, løgner og korrupsjon.
Selv Moonlight Eyes som på en hvilken som helst Best Of The Ballads samling bare er en av flere søte ballader (duh!), får en ubehagelig undertone når den er plassert i sitt opprinnelige sted.

Det som kanskje skiller denne skiva mot andre album og låter som omhandlet den kalde krigen på denne tiden, er at den nærmest er skrevet ut i fra et nøytralt ståsted. Eller som sanger Dan McCafferty sa i et intervju ved utgivelsen.
- "Why hasn't anybody got any common sense? Because we travel so much, we see politics in every country, and everybody seems to be in the same ship as far as I can see - it's not like, here are the good guys and here are the bad guys. There are idiots everywhere."

Så godt sagt at han sannsynligvis fikk tildelt sin egen mappe hos det Britiske Sikkerhetspolitiet.

Motör-nedtur!

Lemmy og Motörhead's triumfatiske "comeback" på Wacken denne helga, ble alt annet en triumfatisk. Allerede etter seks låter måtte Lemmy kaste inn håndkleet. Da hadde en tydelig syk Lemmy allerede tatt ut flere time-outs.

Motörhead har denne sommeren avlyst en rekke konserter fordi Lemmy ble diagonisert med hematoma, en tilstand med blodansamlinger i organer eller i vev på grunn av blødning. Samtidig ryktes det at Lemmy i tillegg har operert inn en hjertestarter på grunn av hjerteproblemer.

Gårsdagens opptreden står i sterk kontrast til Lemmy's mange og til dels optimistiske Tweets og Facebook meldinger de siste par ukene. Så får vi håpe å tro at Lemmy tross alt er på bedringens vei og at fredagens opptreden var et resultat av et dyptliggende ønske om å gjøre det han tross alt lever og ånder for. Sine fans.

For det er ingen tvil om at Lemmy's helseproblemer også legger en skygge over bandets kommende album. Aftershock skal etter planen komme ut i løpet av høsten og blir Motörhead's første album siden The Wörld Is Yours kom i 2010.

Eclipse - Bleed and Scream (CD single)

AOR er ikke det som det går mest av her i huset, men en sjelden gang kan det gå litt i Brazen Abbot, Talisman, Clockwise eller til og med litt tidlig Europe.

Eclipse er at svenskt AOR band som holder seg soundmessig i samme gate som de overnevnte band. Bleed and Scream er første singel fra album med samme navn som kom ut i år.

Dessverre er det ingenting i Bleed and Scream låta som vekker noe interesse hos undertegnede. Produksjonen er slapp og gitarene ligger langt bak der et sted. Refrenget får meg til å tenke på Cher's slitsomme 90-talls hit Believe.

Come Hell Or High Water og Into the Fire er de to andre låtene på singelen. Disse er ikke å finne på albumet. På disse er produksjonen langt røffere og hvor Into the Fire bemerker seg i positiv retning, uten at det påvirker helhetsinntrykket nevneverdig. 3/10

Disse Svartkledde Metal Folkene Igjen

Noen ganger kan man lure på hva som er hensikten med å slå opp bagateller av en nyhetssak med krigstyper i en avis. Tidligere i dag kunne man lese i Dagbladet om et "betydelig hærverk" i Stavanger Domkirke. To glassruter hadde blitt knust, og i den forbindelse ble en svartkledd mann med Iron Maiden belte og Metallica kjede etterlyst.

Skadeverk er skadeverk, og uansett hvem og hvordan man gjør det, så er det selvfølgelig ikke en bra ting å gjøre.

Spørsmålet er om denne saken i det hele tatt hadde funnet veien til nettutgaven til Dagbladet hvis dette var et resultat av vanlige guttestreker. Noe dette fremdeles kan være, siden de ikke med sikkerhet vet om denne svartkledde personen har noe med skadeverket å gjøre.

Det er høyst skuffende at vi i 2012 fremdeles blir foret med nyheter som legger mer vekt på utslitte stereotyper enn faktiske forhold. Tror virkelig folk at vi som tilfeldigvis liker å høre på heavy metal har lettere til å ty til hærverk, vold, fyll og annen faenskap?

Det finnes vel ikke noen annen gruppe av musikktilhengere som har blitt studert og forsket så mye på som de som hører på heavy metal. Resultatene og konklusjonene av disse spriker i alle retninger i forhold til hvem som har bedt om disse undersøkelsene. Så kan man gjette seg til hva slags konklusjoner for eksempel konservative kristne kommer frem til, kontra mer nøytral forskning.

Faktum er at det er summen av alle sosiale faktorer opp igjennom oppveksten og livet som former folk og som til slutt får betydning for deres handlinger. Ikke hva slags musikk de hører på, eller om det står Slayer på t-skjorta.

Du kan lese mer om at det er de sosiale faktorene som har betydning på oppførsel, og ikke heavy metal, her.

Et av de verste skrekkeksemplene er den såkalte Judas Priest rettsaken der James Vance og Ray Belknap besluttet å forsøke selvmord tilsynelatende inspirert av Judas Priest's Better By You, Better Than Me. Bandet ble selvfølgelig frifunnet på alle punkter. Rettsaken avslørte hvordan disse to hadde blitt utsatt for betydelig omsorgsvikt i oppveksten, og at det var dette som var den utløsende årsaken og ikke hva slags musikk de hørte på.

Dokumentaren om rettsaken, Dream Deceivers - The Story Of James Vance & Judas Priest, kan du blant annet finne på YouTube.

Come Out And Play

En spennende ting med å ha barn i den rette skolealder er om de etterhvert plukker opp noen av de samme interessene som man hadde, eller selv har når det gjelder musikk, film, leker eller hva det måtte være.

Min sønn har en voldsom interesse for Lego. Nesten alt han sparer av penger fra månedslønn, bursdagspenger og lignende investerer han i Lego City.
Selv var jeg også veldig glad i å bygge med Lego da jeg var på hans alder, og interessen holdt seg såpass lenge at jeg vil tro at mine venner sluttet å leke med dette flere år før meg.

Her om dagen da jeg søkte litt på verdensveven etter nye byggeprosjekter for min sønn kom jeg over en side hvor folk fra hele verden legger ut sine forslag om hva de vil ha som Lego byggesett. Så kanskje en dag kan min sønn bygge sin egen musikkfestival for sin by hvor han kan skilte med Kiss, Megadeth og The Beatles som noen av bandene.

Spesielt likte jeg ideen om et fett Megadeth byggesett.

Fra før har Lego allerede Norwegian Black Metal Enthusiast figuren i sitt sortiment.

Det er ikke bare Lego det går i her om dagen. Min datter er ikke overraskende en My Little Pony tilhenger. Samtidig har hun en gryende fasinasjon for Star Wars.

Selv jeg måtte innrømme at det var forholdsvis kult da hun en dag fant på nettet et bilde av Prinsesse Leia som My Little Pony. Dette er ikke noen offisiell My Little Pony, men en custom-made figur designet av finske Mari Kasurinen. På hennes DeviantArt side kan du finne flere figurer hentet fra både Star Wars og andre kjente figurer fra film, tegneserie, litteratur og musikk verdenen.

Det skal også være mulig å kjøpe figurer fra henne hvis man tar kontakt.

Historien Om Charlotte

Charlotte er ei velkjent dame som går igjen i en rekke Iron Maiden låter. Det som er sikkert er at låtene Charlotte The Harlot, 22 Acacia Avenue og From Here To Eternity alle omhandler Charlotte. I tillegg strides det om Hooks In You skal innlemmes som en del av Charlotte sagaen. I såfall har vi en tetralogi av låter som omhandler fornøyelsespiken Charlotte's virke og liv.

Charlotte The Harlot (Spor 8, Iron Maiden, 1980)



I første låta om Charlotte får vi innblikk i en overklasse jente som i tillegg til å ta seg betalt for seksuelle tjenester, forsøker å ha et genuint kjærlighetsforhold til mennene hun er sammen med. Hun innser ikke at det hun driver med er ulovlig og at pengene hun tar inn ikke veier opp for hennes behov for kjærlighet og oppmerksomhet.

Charlotte The Harlot er en av få låter som Dave Murray har skrevet for Iron Maiden. Han fant inspirasjon til låten i en gammel britisk folkevise. Refrenget i denne visa går som følgende; "Charlotte the Harlot, the gal we adore, the Pride of the Prairie, the Cowpuncher's Whore."

22 Acacia Avenue (Spor 4, The Number Of The Beast, 1982)



Charlotte har nå innkvartert seg i 22 Acacia Avenue hvor hun nå leverer sine tjenester som prostituert. Hun tjener masse penger og tror at hun lever et fabelaktig liv, men greier ikke å se at hun skader både seg selv og de som bryr seg om henne med det livet hun lever.
Historien er fortalt igjennom øynene til en tredje person. Hvem er denne personen som beordrer Charlotte å pakke sakene sine og bli med han?

22 Acacia Avenue er skrevet av Steve Harris og Adrian Smith.

Hooks In You (Spor 8, No Prayer For The Dying, 1990)



Åpningslinjen "I Got The Keys To View At Number 22" indikerer at vedkommende befinner seg i Charlotte's leilighet, men at Charlotte ikke lenger bor der. Denne personen er høyst besatt av S&M og det er ikke utenkelig at han bruker utstyr som engang Charlotte benyttet seg av. Som beskrevet i 22 Acaica Avenue så tilbød Charlotte sine kunde de aller fleste former for tilfredstillelse, også i form av S&M.

Dama som dør i slutten av låta og blir murt inn i veggen, er ikke Charlotte. Hooks In You kan da ikke regnes som en del av Charlotte sagaen, men mer som en spin-off til denne.

Låta er skrevet av Bruce Dickinson og Adrian Smith.

Bruce Dickinson fikk ideen til låta da han og kona var på visning av en bolig, der de forrige eierne tydeligvis hadde innredet et rom til S&M formål. Blant annet var det montert svære kjøttkroker i taket og dette ga Bruce ideen til Hooks In You.
Adrian Smith medvirker ikke på låta da han før innspillingen av No Prayer For The Dying hadde forlatt bandet.

From Here To Eternity (Spor 2, Fear Of The Dark, 1992)



Personen som beordrer Charlotte å bli med han i slutten av 22 Acacia Avenue får viljen sin. Charlotte forelsker seg i denne fyren og de drar avgårde på hans motorsykkel. Charlotte opplever sine lykkeligste dager, men da de tar en "tumble at the devil's bend" ender det hele i tragedie og Charlotte dør.

From Here To Eternity er skrevet av Steve Harris.

Stormwitch

Stormwitch var et av mange band tyske band som var av den tyske heavy metal boomen på begynnelsen av 80-tallet, bare for å oppleve at de etterhvert ble overskygget av deres mer omtalte kolleger i Running Wild, Rage, Accept og Helloween.


Hvis de overhodet ble omtalt, var det stort sett i negative ordelag på grunn av deres okkulte tilnærming i tekstene. Det kritikerne (les: Metal Hammer) ikke fattet var at Lee Tarot som skrev tekstene hentet inspirasjonen fra Arthur Conan Doyle, Oscar Wilde og Thomas Hardy romaner. Da blir gjerne temaene temmelig mørke. Det hele ble toppet med tradisjonelle skumle plateomslag. Jeg mistenker at noen av anmeldelsene ble basert på en rask skumming av låttitlene og en titt på platecoveret.

Det hindret ikke bandet å få en trofast tilhengerskare og de var til og med ganske store i øst-europa.
De første tre albumene Walpurgis Night, Tales Of Terror og Stronger Than Heaven er regnet som de beste og ikke minst viktigste de har gitt ut. Tysk power metal var som sjanger ennå ikke definert, men man kan si at flere av låtene på de første albumene ikke er veldig langt unna det Helloween skulle gi ut med de sjanger definerende Keeper Of The Seven Keys albumene noen år senere.

Litt forenklet kan man si at Stormwitch låter litt som Helloween med Mercyful Fate tekster. Ihvertfall burde det gi en liten indikasjon på hvor de ligger i terrenget.

Gode eksempler på dette er Ravenlord og Dorian Grey fra abumet Stronger Than Heaven. Førstnevnte låt er vel også grunnen til at Stormwitch ikke for alltid havnet i glemselens bakgater. HammerFall gjorde en versjon som de slapp som b-side på deres aller første singel i 1997. Låta ble senere inkludert på nyutgivelsen av Glory To The Brave.



Mot slutten av 80-tallet tok bandet et mer kommersielt uttrykk. Noe som forsåvidt ga de mere omtale i magasiner, men som den trofaste tilhengerskaren ikke hadde noe til overs for. Et forsøkt på å gjenvinne tidligere storhet ble gjort på 90-tallet, men den tradisjonelle heavy metal scenen var på denne tiden satt helt i skyggen av grunge bevegelsen.

Stormwitch holder fremdeles koken med å spille på festivaler rundt omkring i Europa, men har ikke gitt ut noe ny musikk siden Witchcraft albumet de ga ut i 2004.

Det er uansett Walpurgis Night, Tales Of Terror og Stronger Than Heaven som er albumene å trakte etter. De er i de senere årene reutgitt i et begrenset antall på CD, men skal ennå være forholdsvis enkle å finne til en rimelig pris på blant annet eBay.

Stormwitch på Metal-Archives.

Spellemannsprisen 2012

Etter min mening var det kun én stor skandale under årets Spellemannnspris.

Den store var at Kristiansandsbandet Communic ikke var blant de nominerte i metal kategorien, og at det var støy rockerne i Årabrot som stakk av med prisen. Forstå det, de som kan.



Det alle derimot snakker om dagen etter, er Plumbo vokalist Lars Erik Blokkhus' forsøk på et ordspill på deres hit Møkkamann, rettet mot gutta i Madcon.

Det er selvfølgelig rørende å se at det norske folk er raske med å trekke rasismekortet opp fra skjortelomma. Jeg bare forstår ikke hvorfor de gjorde det akkurat da. Vi er jo ellers så flinke til å spre oss rundt med alskens hverdagsrasisme.

Under de første timene etter terroren i Oslo og på Utøya, før vi visste hvem som sto bak, ble sosiale medier som Twitter og Facebook fylt med rasistiske meldinger fra folk som anklaget både muslimer, kommunister og andre folk vi anser som skumle for å stå bak det hele.

Senest sist onsdag (12. januar 2012) var den svenske artisten Timbuktu ute i avisene både i Sverige og her til lands, og følte seg krenket på grunn av en av Rutetid vitsene til Frode Øverli, som sto i trykk i gratisavisa Metro.
Alle som har lest Frode Øverli's Rutetid vet at han baserer sine vitsetegninger med å spille på fordommer og arketyper. Jeg har aldri sett at bussjåfører, homofobe eller Manchester United tilhengere har stått frem i avisene og følt seg krenket av Frode Øverli's vitsetegninger.

I Dagbladets avstemning om vi syntes stripa var rasistisk, mente 96% av leserne at den ikke var det, og samtidig anklaget vi Timbuktu for å være humørløs, selvhøytidelig og for å utnytte offerrollen.


Hva med ordet Moccamann? Er det rasistisk? Ordet eksisterte ikke i går, men er rasistisk i dag? Er det egentlig noen forskjell på Plumbo's dårlige ordspill og på ord og billedbruken i Øverli's vitsetegning?

Så hvis det ene er rasistisk, må det andre være det også. Eller så er ingen av delene det.

Før det nå berømte ordet falt i sluttminuttene av årets Spellemansspris, hadde jeg lagt ut følgende kommentar på min Facebook profil: "Pretensiøst er vel egentlig det eneste ordet jeg vil sløse på årets Spellemannspris..."

Om ikke noe annet, så greide i hvertfall Plumbo effektivt å sende oss ut av den komaen vi hadde havnet i etter to timer med kvalmende musikalsk korrekthet og forutsigbare prisvinnere.

Litt usikre på hvordan vi skulle takle det, dro vi frem rasismekortet. Sånn for sikkerhets skyld.

Twisted Sister - Live At The Marquee

Twisted Sister's legendariske opptreden fra Marquee i mars 1983 er omsider gitt ut i sin helhet i en offisiell utgave. Store deler av konserten er tidligere utgitt som b-sider på singlene fra You Can't Stop Rock 'n' Roll albumet. Noen var også inkludert på samlingen Big Hits And Nasty Cuts.

Det er Rhino Records som har gitt ut denne innspillingen i en såkalt "handmade" versjon. Den er lekkert utformet i Twisted Sister's legendariske TS logo i et utbrett omslag. Malcolm Dome gir oss litt historisk bakgrunn om konserten.


På mange måter kan man si at den internasjonale suksessen til TS begynte akkurat med disse to opptredene de hadde på Marquee tidlig i mars 1983. Bandet hadde akkurat spilt inn You Can't Stop Rock 'n' Roll for deres første utgivelse på store Atlantic Records.
I Am (I'm Me) og You Can't Stop Rock 'n' Roll ble også fremført live for aller første gang denne kvelden. Førstnevnte låt ble også TS' første singel hit, i og med at den klatret helt opp på 18. plass på den britiske singel listen noen uker senere. Faktisk deres største hit på de britiske øyene noensinne.

Jeg har aldri vært på The Marquee, men sjelden har man opplevd et slikt nærvær i et live opptak. Lyden er langt fra perfekt. Selv jeg som er tonedøv og hører at de innemellom bommer på en og annen note, så kan man føle energien komme ut av høytalerne. Du kan nærmest lukte eimen av dampende svette og øl.

Det er bare så synd at mange fikk inntrykk av at Twisted Sister nærmest var et tøyseband som kom fra ingenting når de fikk suksess med videoene til I Wanna Rock og We're Not Gonna Take It i 1984.
Det kan de gjerne tro, men det finnes en dypere mening med bandet og musikken hvis man bare er villig til å gå lengre tilbake i Twisted Sister's historie. Live At The Marquee er ikke bare endel av bandets utrolige historie, den er også en viktig del av musikkhistorien.

Metal Året 2011

Så er det nok engang på tide å oppsummere et år som har blitt historie. Mange av de største bandene for tiden slapp ikke album i fjor, men 2011 beviser at det ikke hadde noen særlig betydning.
Følgende album regner jeg som fjorårets fem beste:

1. Wolf - Legions Of Bastards
2. Seven Witches - Call Upon The Wicked
3. Saxon - Call To Arms
4. Megadeth - Th1rt3en
5. HammerFall - Infected

Wolf - Skull Crusher:


Når vi nå går inn i 2012 er det uten tvil Wolf som definerer heavy metal som sjanger. Legions Of Bastards er en nådeløs vandring og levner ingen tvil om at Wolf har forstått heavy metalens ABC til det fulle.
Med James Rivera tilbake i Seven Witches, så leverer bandet igjen et album i ypperste klasse. Nå må snart den gjennomsnittlige heavy metal tilhengeren snart få opp øynene for hva James Rivera har levert de siste 30 årene. Begynn gjerne med Call Upon The Wicked.
Saxon har marsjert stødig i over 30 år nå og har siden de leverte et par grusomme plater på slutten av 80-tallet levert en solid rekke med album. Call To Arms fremstår allikevel som den aller beste skiva fra den kanten siden Innocence Is No Excuse i 1985.
Endgame ble aldri noen stor favoritt i stua sist gang Megadeth slapp album. Th1rt3en er uansett det beste Dave Mustaine har festet på tape siden Youthanasia.
Primordial og HammerFall var de som kjempet om 5. plassen. HammerFall fikk den fordi de viser klar fremgang fra sist gang, mens Primordial står på stedet hvil med sitt album Redemption At The Puritan's Hand.

Rett under disse albumene vaker det en stor gruppe band som alle har gitt ut solide saker i 2011. Vi kan nevne Pentagram, Charred Wall Of The Damned, Hell, Twisted Tower Dire, Hammers Of Misfortune og Opeth.

Joey Belladonnas comeback i Anthrax på skiva Worship Music var også helt OK. Knivene må uansett slipes til neste Anthrax skive.

Veldedighets prosjektet WhoCares var det første samarbeidet på skive mellom Tony Iommi og Ian Gillan siden 1982. Det resulterte i to utmerkede låter og ett håp om videre samarbeid mellom disse to gigantene. Et håp som ble knust da Tony Iommi samlet orginal besetningen av Black Sabbath på tampen av fjoråret. Ozzy har i beste fall vært en skygge av seg selv de siste 10 årene, men stort sett har han fremstått som en latterlig parodi. Derfor er jeg mer enn skeptisk til denne gjenforeningen.

Et par skuffelser hadde vi også. Onslaught var ikke i nærheten med å følge Killing Peace med Sounds Of Violence.
Selv om det er svært lenge siden Edguy har gitt ut et brukanes album, gikk det virkelig på trynet med albumet Age Of The Joker.

Megadeth - Public Enemy No. 1:

Kiss - Music From The Elder: 30 År Etter

I år er det 30 år siden Kiss slapp konsept albumet Music From "The Elder". Blant fansen er det kanskje akkurat dette albumet som det fremdeles diskuteres heftigst om. Hvordan kunne Kiss gå inn i studio med ett klart mål om å reise kjerringa etter svake album som Dynasty og Unmasked, for å komme ut med noe så usannsynlig som et konsept album?

Mars 1981. Kiss hadde akkurat avsluttet en nær utsolgt Unmasked turné i Europa og Australia, men alt annet var en dans på roser i Kiss leiren. Dårlig salg av Unmasked i USA, tvang bandet til å skrinlegge alle planene om en turné der. Unmasked var musikalsk og innholdsmessig langt fra det Kiss tidligere hadde levert på skive.

A World Without Heroes - Promo Video:


Fast bestemt på å gjenreise tidlig storhet, gikk bandet inn i studio for å begynne arbeidet på et nytt album. På denne tiden hadde allerede Ace Frehley truet med å slutte i bandet flere ganger, så en av kravene hans var at de skulle spille inn albumet i hans eget Ace In The Hole studio.

Låt ideer som Deadly Weapons, Nowhere To Run, Feels Like Heaven, Don't Run og Escape From the Island ble klekket ut under oppholdet her. I all hemmelighet brukte de Bob Ezrin som produsent på disse innspillingene, som på dette tidspunktet kun var demoer å regne.

Det er også påstått at Kiss i utgangspunktet hadde et ønske om å bruke Martin Birch som produsent, men at han var utilgjengelig hele 1981 fordi han allerede hadde mer enn nok med Iron Maiden, Whitesnake, Black Sabbath og Blue Öyster Cult sine album dette året.

Hvorvidt dette har noe hold i virkeligheten er det ingen som verken kan avkrefte eller bekrefte. Det eneste som er sikkert er at det påståtte Kiss albumet produsert av Martin Birch aldri har eksistert.

Bob Ezrin var uansett et naturlig valg, da han hadde produsert det klassiske Destroyer albumet i 1976. Han kom rett i fra å produsere Pink Floyd's The Wall album. Få var vel klar over hans psykiske tilstand etter å ha jobbet med en høyst ustabil Roger Waters på det albumet. Ezrin har i senere intervjuer innrømmet at hans dømmekraft under innspillingene av The Elder var svært redusert på grunn av høyt inntak av blant annet kokain.

Gene Simmons hadde i lengre tid jobbet med et manuskript til en mulig film. Tidlig i innspillingen skal han ha luftet mulighetene om hvorvidt han kunne være interessert i å produsere film musikken til denne mulige filmen. Det er ikke usannsynlig å tro at Ezrin misforsto hele greia og trodde at Gene presenterte en mulig idé om det kommende Kiss albumet.
Ezrin som var å regne som en av verdens beste og suksessrike produsenter ville uansett ikke hatt noen problemer med å overbevise plateselskapet om at et konsept album med Kiss var veien å gå.

The Oath - Live At The Fridays 15.01.1982:


Det er også uklart hvor mye plateselskapet (PolyGram) visste om innspillingene Kiss gjorde med Ezrin. Noen kilder påstår at det var plateselskapets idé å bruke Ezrin som produsent, og at de støttet ideen om et konsept album da planene om denne dukket opp. Dette på bakgrunn av at de ikke var fornøyde med resultatet av det bandet hadde spilt inn så langt. Andre kilder mener å vite at Kiss og Ezrin holdt innspillingene av The Elder hemmelige ovenfor plateselskapet.

De tidlige planene for The Elder gikk ut på at det skulle bli en trilogy av album. Deretter kokte planene ned til et dobbelt album. Ett dobbelt album som ifølge plateselskapet ville bli altfor kostbart (pussig nok det samme plateselskapet som senere påsto at de ikke hadde noe anelse hva Kiss pønsket på).
Deretter var planene to album, før det til slutt endte med det ene.

For ikke å snakke om filmene og de påfølgende turneene med et scene design som skulle passe konseptet som det selvfølgelig aldri ble noe av.

Ace hadde i utgangspunktet vært i mot å bruke Bob Ezrin som produsent, men ble nedstemt to mot en da Eric Carr ennå ikke hadde stemmerett i bandet. Ace hadde allerede under innspillingen av Destroyer hatt store problemer med å samarbeide med Ezrin, og Ace tok stort sett ikke del i innspillingen av The Elder. Tapene med Ace sine bidrag ble sendt frem og tilbake med budbil mellom Ace sitt hjemmestudio i Connecticut og studioene i Toronto og New York hvor resten av Kiss spilte inn skiva.

Dark Light og Escape From the Island er pussige resultat av denne måten å spille inn låter. Ace spilte inn det som antakelig var forslag på bass og rytme gitar delene til låtene. Ezrin likte disse så godt at han beholdt disse i den ferdige miksen. Eneste forskjellen er at Ezrin selv spiller bass på Escape. Det gjør disse låtene til de eneste noensinne i Kiss sin katalog hvor hverken Gene eller Paul medvirker musikalsk, selv om Gene er kreditert som co-writer på Dark Light.
Disse to låtene er sannsynligvis de eneste som ble med fra de tidlige innspillingssesjonene med Bob Ezrin.

I tillegg brukte Gene Simmons den musikalske ideen fra den uferdige Wicked Lester låta Eskimo Sun til å skrive Only You. Paul sin demo av Every Little Piece Of Your Heart ble etter litt omskriving til A World Without Heroes. Restene av låtene ble skrevet under innspillingen av albumet.

A World Without Heroes - Live At The Fridays 15.01.1982:


Mye kan tyde på at når først ideen om et konsept album ble født, så tok Bob Ezrin stadig mer kontroll over innspillingene. Dette bekreftes langt på vei av Gene Simmons som i Kerrang! #32 innrømmer at albumets skjebne mer eller mindre lå i hendene til Bob Ezrin.
Lou Reed og den kjente låtskriveren Tony Powers ble hentet inn av Ezrin for å gi albumet mer tyngde. Powers er kreditert for albumets to ytterpunkter, The Oath og Odyssey. Mens Lou Reeds bidrag på A World Without Heroes og Dark Light er minimale, var det han som i det hele sto for ideen bak låta Mr. Blackwell sammen med Gene Simmons.

Under The Rose ble Eric Carr's første bidrag på låtskriver siden i Kiss. Som alle de andre låtene som endte opp på skiva, var Under The Rose hentet fra en liste over mulige låttitler for albumet.
Bortsett fra noen få kosmetiske endringer gjort av Bob Ezrin under innspillingen av låta, ble det gjort få endringer i fra den orginale musikalske ideen. Gene Simmons skrev teksten til låta.

I - Live At The Fridays 15.01.1982:


Mens Eric Carr's bidrag på Under The Rose er udiskutabel, mente Bob Ezrin at han ikke hadde den rette "feelingen" til å få bidra på låtene I og Odyssey. Studio musiker Alan Schwartzberg håndterer derfor trommene på de låtene.
Bob Ezrin hadde som vane å hyre inn andre musikere hvis han mente at de som opprinnelig skulle spille ikke dugde.
Det gikk uansett verst utover Ace sine bidrag. Sannsynligvis mest fordi Ace sjelden fysisk var tilstede i studio, og at det å sende taper og beskjeder mellom Bob og Ace med endringer aldri ville ha ført til noe som helst.
Ace har i senere intervjuer sagt at han var mest skuffet over at hans bidrag enten hadde blitt klippet og endret ut av sin opprinnelig sammenheng, eller rett og slett bare blitt utelatt. Han har flere ganger stått ved at selv om han var imot hele ideen om konsept albumet, så la han ned en profesjonell jobb på det han spilte inn for albumet. Om ikke annet for hans egen del.

Hvor mye som ble spilt inn som aldri fant veien til den ferdige miksen er det kanskje bare Bob Ezrin som vet.
Det vi vet er at Carr Jam 1981, eller Heaven som var den opprinnelige tittelen på låta, dukket opp som en hyllest til avdøde Eric Carr på Revenge i 1992. Signatur riffet til låta var skrevet av Ace.
Det er grunn til å tro at Bob Ezrin sitter på enda flere ubrukte opptak. Blant annet ble forteller delen med Christopher Makepeace, med unntak av to opptak, tatt vekk da plateselskapet bestemte seg for å sekvensere låtene på tvers av historien. Lou Reed har også sagt det var flere tekstmessige bidrag fra han som aldri ble brukt. I tillegg skal Ezrin sitte på flere alternative mikser av låtene.

Den endelige miksen av The Elder skal uansett ha vært den avgjørende årsaken til at Ace bestemte seg for å forlate Kiss. Det skulle allikevel gå nesten ett år før han offisielt var ute av bandet.

Eyewitness News - Paul og Gene snakker om The Elder


Fra innspillingen til albumet til den ferdige miksen forelå, tok det hele sju måneder. Bob Ezrin tok seg god tid til selve produksjonen.
Just A Boy og den korte introen Fanfare ble ikke skrevet og lagt til før i sluttfasen av miksingen.
Bob Ezrin mener at det var flere ganger i løpet av disse sju månedene at hele The Elder prosjektet burde ha blitt stoppet. I følge han var det når miksingen startet at alle innvolverte parter burde ha innsett at dette var på ville veier. Beklaglivis var det ingen der som følte de hadde posisjon eller som i Ezrins tilfelle, psykisk tilstand, til å ta en slik avgjørelse.

Hvis så er tilfellet, da er det kanskje noe i det at plateselskapet ikke ante hva Kiss hadde spilt inn før de dukket opp med den ferdige miksen etter sju måneder i studio.
På en annen side virker det merkelig at ikke plateselskapet i det minste begynte å lure på hva Kiss holdt på med, siden det ikke var hverdagskost at noen tilbrakte så lang tid i studio. Spesielt ikke Kiss som sjelden sløste bort altfor mange uker på en plate innspilling.

Ett siste hint på at flere enn Kiss og Ezrin var klar over hva som foregikk gir Ezrin i det nyeste nummeret av Classic Rock (#165).

"We decided to to do something that was in quotation marks, something important. And that's a mistake. You never set out to do something important, you should just do something that's good and fits. The Elder didn't fit. It didn't even come close to fitting. We would never have been allowed to do that. It was terrible."

Den fulle og hele sannheten får vi kanskje aldri vite i og med at den personen som sannsynligvis kunne ha gitt oss ett noenlunde objektivt innblikk i hva som foregikk under innspillingene av dette albumet er død. Jeg tenker selvsagt på Eric Carr.

Om ikke et konsept album forvirret en sulteforet tilhengerskare tilrekkelig, ble det også tatt en beslutning av de høye herrene i PolyGram at låtrekkefølgen skulle tilpasses slik at de planlagte singlene The Oath og A World Without Heroes skulle være åpningskuttet på hver av sidene.
Det var bare på den japanske utgaven at den opprinnelige låt rekkefølgen ble opprettholdt, bortsett fra at Escape From The Island av en eller annen grunn var fjernet. I 1997 ble The Elder utgitt i remastret utgave, og da med den kronologiske rekkefølgen av låtene.

The Elder floppet katastrofalt salgsmessig og en større planlagt turné ble det aldri noe av. Selv promoteringen av albumet var på et minimum. Promovideoer for både A World Without Heroes og I ble spilt inn, men bare førstnevnte ble vist på TV.

I - San Remo Festival 28.01.1982. (Uten Ace):


Kiss eneste live fremføringer av låter fra The Elder på den tiden gjorde de på ABC’s Fridays i januar 1982, da de fremførte The Oath, I og A World Without Heroes. Før internettets inntog var et bootleg opptak av denne opptredenen noe av det mest ettertraktede en Kiss fan kunne tenke seg.
Siste gang Kiss gjorde en promo opptreden for The Elder var den 28. januar 1982, da de på satellit overført TV opptrådte til Kiss fansens overraskelse som en trio, da Ace Frehley aldri dukket opp.

Da kameraet var slått av forlot de tre gjenværende Kiss medlemmene den synkende The Elder skuta for godt. For ett år siden hadde de stått med vann opp til knea, nå var det såvidt de greide å holde seg flytende.

Indisk Metal - Hot Or Not?

Min gode venn Razorhack sendte meg for en tid tilbake en link til ett blogginnlegg som omhandlet den indiske heavy metal scenen.

Indisk kultur har vi blitt ganske kjent med her på berget igjennom mat og Bollywood filmer. Musikk inspirert av indiske folketoner har også vært en gjenganger i vestlig pop og rockemusikk helt siden Beatles nærmest gjorde sitaren verdenskjent på slutten av 60-tallet.

Selv om heavy metal også i India har hatt enorme fanskarer, så er det forholdsvis få band som har spilt der. Machine Head, Megadeth og Iron Maiden har alle spilt der de siste årene. Metallica holdt sin første konsert for bare noen uker siden, mens listen over band som har måtte kansellere sine planlagte opptredener er nesten like lang. Slayer, Testament og Def Leppard har alle avlyst planlagte konserter i India.

Indisk heavy metal har uansett ikke hatt det noe lett opp igjennom årene. Ikke uventet er det religion som har vært den største årsaken til det, men det får bli en annen diskusjon.

I de siste årene har det for alvor begynt å skje noe på heavy metal fronten i India. Overnevnte blogg omtaler for det meste de mest ekstreme bandene fra India. Ikke så rart, for det kan virke som de fleste metal bandene der borte helst velger å spille en eller annen form for mer ekstrem metal. Helst da en eller annen variant av death metal.

For min egen del var jeg mer interresert i å spore opp de mer tradisjonelle bandene. Stort sett flere enn de jeg presenterer under, er det ikke.

Albatross er det eneste rene power metal bandet jeg kom over. Både musikalsk og tekstmessig minner de mye om King Diamond. Faktisk er det King Diamonds gitarist Andy LaRocque som sto for selve masteringen av Albatross foreløpig eneste utgivelse, EP'en Dinner Is You, som kom i 2010.



Slain har forsåvidt også en fot innenfor power metal sjangeren, men kjører også på med masse progressive elementer. Musikalsk har bandet et utpreget 80-talls sound. Bare synth'en i seg selv tar deg tilbake til 1985 på et blunk. Det er nesten litt nostalgisk.



Arkaitor skal være et tradisjonelt heavy metal band, hvor det synges på indisk. De er tatt med på ren mistanke. Det eneste jeg kunne finne av dem var deres offisielle video av låta Syntiew. Dette er en power ballade midt i Aerosmith gata. Musikk videoen fremstår som en underlig blanding av Jon Bon Jovi's Blaze Of Glory og en Bollywood film. Ikke akkurat for svake sjeler.



Filharmonix er garantert heavy metal på det mest tradisjonelle. De ga ut albumet Hot & High i 2010. De har til og med spilt i USA, noe som det heller dårlige publikumsopptaket under beviser.



Sist, men klart best, finner vi bandet Kryptos. De er rene veteraner å regne med sine tre utgivelser. The Coils Of Apollyon kom ut så sent som i år. De er blant ytterst få metal band fra India som har greid å skaffe seg et navn utenfor indias grenser og har gjort en rekke konserter og små turneer i Europa og USA. De kombinerer på en flott måte speed-, thrash- og heavy metal.

Iron Maiden / Alice Cooper, Telenor Arena, Oslo 06.07.2011

Det var henholdsvis 11 og 10 år siden jeg så Iron Maiden og Alice Cooper sist. På Roskilde i 2000 hadde Bruce Dickinson og Adrian Smith nylig returnert til Iron Maiden, mens Alice Cooper hadde akkurat gjort sitt andre comeback med albumet Brutal Planet.

I 2011 er Iron Maiden er midt i sin The Final Frontier turné, mens Alice Cooper fyller dødtiden mellom forrige turné og neste album med å spille en håndfull konserter i Europa.

Alice Cooper

Tonene av Black Widow markerer åpningen av en av årets konsert begivenheter i Norge dette året. Alice Cooper firer ikke på effektene. Øyesminken og hans truende scene karakter er inntakt.
Brutal Planet, I'm Eighteen, Billions Dollar Babies, No More Mr. Nice Guy og Hey Stoopid kommer alle på rekke og rad tidlig i konserten før vi får servert I'll Bite Your Face Off i fra hans kommende skive Welcome 2 My Nightmare. Så får tiden vise om det er en etterlengtet eller unødvending fortsettelse av hans klassiske Welcome To My Nightmare album fra 1975.

Det er ingen tid å miste denne kvelden, så Feed My Frankenstein følger tett etter, før Poison virkelig får fart på publikum.
Wicked Young Man er kveldens overraskelse i spillelisten til Alice Cooper denne kvelden. En gledelig sådan, i det låta er en personlig favoritt fra Brutal Planet skiva.
Under Killer blir giljotinen rullet fram og Alice Cooper henrettet. Det avkappede hodet til Alice Cooper ble vist fram til spott og spe av tonene til den smått morbide I Love The Dead.

Som i et under gjenoppstår han i hvitt, tidsnok til å avslutte seansen med School's Out. Med noen akkorder fra Pink Floyd's Another Brick In the Wall mikset inn, ble det en verdig avslutning av Alice Cooper's timeslange opptreden.

Iron Maiden

31 år har det gått siden Iron Maiden som oppvarmer på Kiss' Unmasked turné besøkte Norge for første gang. På den tiden var de bare ett av mange håpefulle band som ble kategorisert innen New Wave Of British Heavy Metal (NWOBHM). De var fremdeles plassert solid i skyggen av band som Black Sabbath, Judas Priest og UFO. Ingen kunne ane da at de tre tiår senere skulle stå som et av de største og innflytelsesrike band noensinne.
Med avslutningsriffene fra UFO klassikeren Doctor Doctor over PA anlagget, vet de mest ihuga Maiden tilhengerne at det er like før det braker løs.

Som forventet startet konserten med åpningskuttet Satellite 15...The Final Frontier ballet. I et inferno av lys, lyd og bilde ble vi tatt igjennom intro delen av låta før bandet entret scenen i det selve låta starter. El Dorado følger tett etter, før de serverer den første klassikeren for kvelden i 2 Minutes To Midnight.

De som nå trodde at resten av kvelden skulle bli en reise i nostalgiens tegn, tok skammelig feil. Når Maiden turnerer et nytt album så turnerer de et nytt album. Deres forrige album, A Matter Of Life And Death, ble for eksempel fremført i sin helhet på sist turne.

De ferske låtene The Talisman og Coming Home er neste ute, og spesielt sistnevnte har en ekstra dimensjon live enn den litt baktunge versjonen som er å finne på den siste skiva.
Dance Of Death får opp både farten og stemningen blant publikum igjen, og når bandet går rett inn i The Trooper har bandet publikum i sin hule hånd. Og der blir de resten av kvelden.
Etter The Wicker Man holder Bruce Dickinson for kvelden en uvanlig kort men effektfull tordentale som en introduksjon til Blood Brothers. Kveldens klart høyeste allsang er et faktum.

Min favoritt, When the Wild Wind Blows, fra den siste skiva fulgte deretter. Derfra og ut var det de eldre klassikerne som regjerte. The Evil That Men Do, Fear Of the Dark og Iron Maiden rundet av hovedsettet. Det er unødvendig å nevne at vi for lengst har nådd kokepunktet.

I god tradisjon tro var The Number Of the Beast først ute av ekstra nummerne. Tett etterfulgt av Hallowed Be Thy Name. Som avslutningslåt på denne turneen hadde de børstet støvet av Running Free. Det er faktisk bare andre turneen siden 1996 at denne låta har vært fast inventar i bandets låtliste. Uansett en verdig avslutning på nok en fantastisk aften i selskap med Steve Harris & Co.


Video: 15 minutter sammendrag fra Alice Cooper & Iron Maiden i Telenor Arena 2011.

Like fornøyd som man alltid er etter en Iron Maiden konsert vandret vi ut i den varme sommernatta. Jeg overhørte en samtale fra noen som bare var måtelig fornøyd med at Maiden hadde spilt så mange "nye" låter. Der har vi styrken til Iron Maiden. Hvor mange andre 80-talls storheter turnerer nå og fyller halvparten av konsertene med låter som er fra denne siden av årtusenskiftet? Sannsynligvis ingen.

Derfor er og blir Iron Maiden det største metal bandet denne verden har oppfostret.

Back To Éire I Go With A Heavy Heart

De siste årene har det irske metal bandet Primordial seilet som en av undertegnedes favoritter. Primordial er i utgangspunktet et black metal band som henter inspirasjon i fra keltisk mytologi og musikk.

Innen den tyngre del av rocken har keltiske toner blitt brukt ofte. Thin Lizzy hadde flere låter som helt klart var av keltisk inspirasjon. Dette var låter som Massacre og Emerald. Albumet Black Rose var i sin helhet en hyllest til Irland, selv om det bare var tittelsporet som musikalsk hadde helt åpenbare keltiske referanser.
Phil Lynott skal visst nok i flere år hatt planer om å gjøre et helt Thin Lizzy album med keltisk inspirert musikk. Det eneste vi vet sikkert er at hans altfor tidlige død førte til at Gary Moore spilte inn Wild Frontier som en hyllest til Lynnot og keltisk musikk.

Hva med keltiske toner innenfor heavy metal generelt? I følge Metal-Archives eksisterer det, eller har eksistert rundt 30 band innenfor denne sub sjangeren. Vi kan plusse på 30 til hvis vi skal ta med de som har keltisk mytologi som tema i tekstene.

Vi snakker om forholdsvis få band, og utrolig nok bare tre fra Irland.

Bilde: Primordial, forblåst og kald black metal fra Irland.

Primordial er nok det mest kjente av disse bandene, med en rekke sterke utgivelser på samvittigheten. To The Nameless Dead og den ferske Redemption At The Puritan's Hand kan jeg anbefale på det varmeste.
Et annet band jeg har sansen for er brasilianske Tuatha De Danann. De spiller en mer tradisjonell form for folk metal. Som endel av sceneshowet har de som regel med personer som har "spesielle" egenskaper i form av å være kortvokste, ekstremt lange osv. Det anbefales å ta en titt på videoer med bandet som er å finne på YouTube.
Det er nok ingen selvfølge, men det går helt fint å lage keltisk inspirert musikk med trøkk selv om man kommer fra en liten by langt inn i de brasilianske regnskoger.

Av band som skriver tekster basert på keltisk mytologi er det et par verdt å nevne.
Mael Mórdha holder seg i folk/doom metal sjangeren. Sjekk ut albumet Gealtacht Mael Mórdha. Det skal det godt gjøres å finne en mer skremmende inngang på et album enn de 50 første sekundene av Atlas Of Sorrow.
Tittelen på denne blog posten er forøvrig hentet fra avslutningslåta på deres Manannan album, hvis du skulle lure.
Det siste bandet jeg anbefaler er det greske heavy/power metal bandet Airged L'ahm. Man skulle tro at de hadde nok av gresk mytologi å ta av i Hellas, men Airged L'ahm syntes vel at langt mer spennende ting skjedde på den grønne øya. The Silver Arm er albumet som absolutt bør sjekkes ut.

1981: Et Tilbakeblikk

Juni 1981. Den kaldeste og våteste forsommeren jeg kan huske. På vei til siste skoledag før sommerferien vasset jeg i snøsørpe.

Fatter'n jobbet ettermiddagskift på "Spon". Det regnet. Fire dager inn i ferien, og jeg kjedet meg som bare en ti-åring kan kjede seg.

Det var i desperat kjedsomhet at jeg gikk igjennom fatterns musikk kassetter.
LP platene hadde jeg fått streng beskjed å holde meg unna.
Jeg sorterte kassettene etter hvordan coverne så ut. Kjedelige i en stabel, morsomme og fargerike i en annen. En tredje stabel inneholdt de skumle og rare.
I den sistnevnte gruppe var det bare tre kassetter.

Ett cover forestilte en skummel siluett av en person med armene opp i luften i noe som jeg oppfattet som en truende positur.
På ett annet var det avbildet fem diffuse personer som jeg innbilte meg var tatt under vann i ett basseng. Sannsynligvis for jeg på den tiden hadde vannskrekk og var spesielt engstelig for basseng timene på skolen.
Det som jeg forsto måtte være samme artist som "basseng-coveret", hadde et annet cover som jeg husket i fra før. Her var det fem hoder som brant som stearinlys.

Sistnevnte cover hadde alltid skremt meg. Jeg hadde til og med hatt mareritt om det.
Selv tretti år senere får jeg en underlig ubehagelig følelse av å se det. Et slags flashback, eller noe.

Jeg hadde ikke noe formening om hva slags musikk dette kunne være.

Jeg valgte og ta tyren ved hornene og matet fatterns Akai med kassetten som tilhørte
omslaget med de fem brennende stearin hodene.

Aldri før hadde jeg hørt noe lignende. Dette var så anderledes enn noe av det som fatter'n vanligvis hørte på når han var hjemme.

Jeg stavet meg igjennom tittelen på den første låta. Det var tydeligvis hovedlåta på kassetten.

"Burn". Jeg spurte mutter'n hva det betydde.

"Brenne, som å brenne ved i ovnen", forklarte hun.

Jeg tok forklaringen bokstavelig og mitt unge barnesinn var ikke mer utviklet at jeg antok at det handlet nettopp om det. Lei av mine stadige spørsmål om hva de forkjellige låt titlene betydde fant hun frem sin engelsk ordbok fra skoletiden.

Deep Purple hadde stort sett titler som ga fortåelige oversettelser for en 10 år gammel gutt. Langt værre var det med titlene til dette bandet med den truende siluetten av en person på coveret. I tillegg fant jeg en kassett til med samme band i haugen med kjedelige covere.

Med blålilla skrift sto det "Black Sabbath". Under i grått, "Master Of Reality".
Jeg satte på kassetten.

Det hele startet med en skummel hoste som fort gikk over i like skummel musikk.
Jeg slo opp ordene "Sweet Leaf", men det ga ikke noen mening. Andre titler var like kryptiske. Slik som "After Forever" og "Into the Void".

De uforståelige titlene og den dystre musikken og den underlige stemmen til han som sang, gjorde at jeg stort sett brukte regnværdagene denne sommeren til å høre på Deep Purple. Helst da på Burn albumet. Det skulle uansett ikke ta lang tid før også Black Sabbath var blitt en favoritt.

Det er ingen tvil om at det dundrende riffet til Burn eller den kaotiske introen til Speed King satte standarden for hva slags musikk jeg kom til å høre på.
Jo hardere og raskere, desto bedre.

Slik har det vært i tretti år og jeg har ingen planer om å endre på akkurat det det de neste tretti heller.

Manager League

Helt siden det første møte med Football Manager på Commodore 64 på 80-tallet, har jeg vært en ihuga spiller av ymse fotball manager spill opp igjennom åra. Selv nå som jeg har passert 40, brukes det endel av min fritid til å føre mitt lag opp og frem.



Etter at C64 tiden var over, så kom etterhvert Championship Manager til PC. Tusenvis av timer ble brukt til spillet. Ettersom spillet ble mer og mer omfattende og jeg fikk stadig mindre fritid utover 2000-tallet, ble det stadig mindre spilling.

I vår så prøvde jeg å finne ut om det gikk an å få noen av de gamle og mer enkle utgavene til Championship Manager til å virke på nyere operativsystemer. Det er alltids noen som lager tilleggs programmer eller emulatorer til gamle spill og programmer, slik at de kan spilles på nyere PC'er.
Det var når jeg lette etter noe slikt at jeg kom snublende over online spillet Manager League.

I Manager League fant jeg akkurat det jeg så etter i et manager spill. Lett å sette seg inn i og ikke altfor mye detaljer. De største forskjellene fra for eksempel CM er at du bygger et eget lag i fra bunnen, og at kampene og treningene er til bestemte tidspunkt. Man får tildelt et minimum av ressurser og derfra bygger man laget opp sakte men sikkert opp over flere sesonger. Her finnes det ingen snarveier til toppen, bare målrettet og nøyaktig jobbing over tid.

På den måten har jeg gitt "liv" til den for lengst nedlagte klubben Bergerud FK.

Iron Maiden - Fear Of The Dark (Telenor Arena, Oslo 06.07.2011)

...alt om Iron Maiden og Alice Cooper konserten kommer så fort jeg har landet...

Box O' Shite

For oss som bodde ute i provinsen på 80-tallet og var ihuga metalheads, var nærheten av platesjapper og ikke minst musikkmagasiner ikke eksisterende. Det var kanskje ikke rart at man kastet seg over Kerrang! og Metal Hammer når bygdas eneste butikk med en seriøs bladhylle begynte å ta inn disse.

De siste ukene har jeg brukt mye tid til avslappning og lesing på verandaen. Det har gått i en mix av nyinnkjøpt lektyre, og tilfeldig plukk i fra en etterhvert rikholdig samling av tegneserier, bøker og magasiner.

I dag tok jeg med en bunke Metal Hammer. Tidenes klart beste metal magasin igjennom tidene. I hvertfall slik jeg husket det.

Jeg tenkte at det måtte være haugevis med artikler i Metal Hammer som jeg aldri har lest. Rett og slett for at de omhandlet band jeg ikke kjente til eller ikke hadde noe interesse for på den tiden.

I de eldste utgavene jeg har (1986/87) fant jeg en og annen godbit. Blant annet en hel side om Heretic (US) som hadde fått ny vokalist i Mike Howe. De var i gang med å spille inn oppfølgeren til EP'n Torture Knows No Boundary. Albumet Breaking Point skulle senere bli en kult klassiker blant Metal Church fans, da Mike Howe erstattet David Wayne i 1988.

Dette tyder på at Metal Hammer i sin begynnelse så litt lenger enn bare platesalg og hype når de skulle skrive om band, og viet om ikke annet noen sider til bortimot ukjente artister.

Metal Hammer April 1987

Halvveis inn i 1987 så utvidet tydeligvis Metal Hammer begrepet "metal". Det ble en helt klart tydelig rettningslinje at forsidene skulle fremstille et band som var i skuddet. Helst millionselgende band i USA. Så da spilte det liten rolle om det var Bon Jovi som prydet forsiden.

At jeg i det hele tatt fortsatte å kjøpe Metal Hammer til ihvertfall 1995, er for meg nå en gåte. Riktignok hadde de innemellom velskrevne artikler som historien om Led Zeppelin, UFO eller opprinnelsen til heavy metal. Men når man for fjerde gang på et år kunne lese om Dave Mustaine's nær døden opplevelse, så minnet Metal Hammer mer om Se & Hør enn et metal magasin.

På begynnelsen av 90-tallet ble det gjort ett internt vedtak i redaksjonen at de ikke skulle skrives om death eller black metal. Slik vederstyggelighet skulle ikke inn i det bladet.
Lesebrev fra undrende metal fans om hvorfor de ikke kunne finne noe om Obituary, Death eller den nye black metal bølgen fra Norge, ble som regel latterliggjort.

Ett svar var dette: "If only we'd been able to read your name and address, we would've sent you some raw liver to give to the Death Metal God, Odin...never mind, eh?"

Black Metal var noe tull og tøys mente Metal Hammer. Mayhem her i tøyse humør.

Dessverre for Metal Hammer greide de ikke å tie ihjel disse sjangrene. Deicide var det første death metal bandet de skrev om. Problemet var bare at de konsekvent kalte de for black metal. Sant nok er Glen Benton selverklært satanist, men Deicide spilte aldri noe annet enn death metal. Enda mer komisk er at de bruker den første halve siden av reportasjen på å unnskylde oppførselen og musikken til de norske black metal bandene, og presiserer at den ekte black metal'en sto Venom for. Hvor i huleste trodde folka i blekka at de norske black metal bandene hentet ideene i fra?

25 år senere er det faktisk et lite hjemmesnekret magasin som gikk under navnet Streetfighter som faktisk viser seg å ha mest godbiter. I hvertfall hvis man stadig er på let etter band som aldri fikk fire sidere i Metal Hammer og som de aller fleste forlengst har glemt at eksisterte.
Ikke var det velskrevet. Ikke var det trykket i farger, men det var laget av folk med genuin interesse for musikken og bandene.

Jeg har klistret opp en lapp på skuffen hvor Metal Hammer bladene mine er. Box O' Shite står det på den. Så får Adam Bomb ha meg unnskyldt at jeg stjal den frasen av ham.

The Runaways

Det er vanskelig å ikke ha fått med seg hypen rundt Lady Gaga. Det lille jeg har lest og hørt om dama er nok for meg til å konkludere med at hun har forsvinnende lite å melde. En av grunnene til at Lady Gaga kan sole seg i glansen av suksess, kan hun tilskrive The Runaways for.

The Runaways ble dannet i 1975 etter en idé Joan Jett hadde om å starte et jenteband som spilte skikkelig rock. Hun hadde allerede et band med trommeslager Sandy West, men det var ikke før Joan traff på den eksentriske manageren Kim Fowley utenfor legendariske Rainbow Bar And Grill at steinen skulle begynne å rulle. Fowley på sin side hadde allerede møtt på Kari Krome og blitt imponert over hennes tekster som kunne passe til et rock & roll band.

Kari Krome kunne åpenbart ikke synge og ble raskt erstattet av Micki Steele som også spilte bass. Denne trioen spilte inn bandets første demo Born To Be Bad.

Steele forsvant etter kort tid i bandet, men skulle senere få suksess med The Bangles. Omsider falt alle brikkene på plass da vokalist Cherie Currie, gitarist Lita Ford og bassist Jackie Fox ble med i gruppa.


Med sin glam og punk inspirerte musikk, samt et uvanlig utagerende image til jenter å være, tok det ikke lang tid før de fikk masse oppmerksomhet.
I februar 1976 fikk de platekontrakt med Mercury og bare noen måneder senere slapp de sitt selvtitulerte debut album. Med unntak av Lita Ford som var 17 år, var resten av medlemmene i bandet 16 da skiva kom ut. Tekstene på skiva handlet stort sett om sex, alkohol og dop. Noe som alene var med å skape hype om bandet, da jenter ikke skulle skrive om slikt. I hvertfall når de ikke var gamle nok til å utøve noe av det, noe de selvfølgelig gjorde allikevel.

Oppmerksomheten rundt bandet hjelp ikke stort på platesalget i USA og skiva var såvidt innom Billboard lista. I Japan derimot gikk singelen Cherry Bomb rett til topps på listene og den påfølgende turneen der var eneste gang de opplevde stjernestatus. Det var bare Led Zeppelin, Kiss og Abba som solgte flere skiver enn The Runaways der borte i 1977.
Dop, alkohol og interne konflikter skulle etterhvert prege bandet, og da Joan Jett fikk nok i 1979, betydde det slutten på bandet. Da hadde de rukket å spille inn fire studio album.

The Runaways spilte også i Norge, og deres opptreden på Chateau Neuf i Oslo 22. juni 1978 er forevighet på bootleggen Forever Lost?.

Selv om The Runaways aldri solgte millioner av album, så viste de verden at jenter kunne ha ben i nesa, skrive udødelige klassikere og leve ut sine rock & roll drømmer. De talte musikkbransjen midt i mot, og belønningen er at musikken og legenden lever i beste velgående tretti år senere.

Lady Gaga derimot, er det få som husker om to år. Langt mindre om tredve...

Heavy Metal Basement

Folkene bak dokumentaren Heavy Metal Parking Lot lagde i 2001 filmen Heavy Metal Basement. Her får vi ett innblikk i heavy metal samlingen til en Jim Powell, som har samlet metal effekter siden begynnelsen av 80-tallet. I tillegg gir han sin vurdering av samtlige album med sitt favoritt band Judas Priest.

Hvem ønsker seg vel ikke en kjellerstue hvor det første som møter deg er et Kiss flipper spill?

Filmen kan sees gratis på SnagFilms. Her kan du også se nevnte Heavy Metal Parking Lot og oppfølgeren Heavy Metal Parking Lot Alumni: Where Are They Now?

Watch more free documentaries