Fatter'n jobbet ettermiddagskift på "Spon". Det regnet. Fire dager inn i ferien, og jeg kjedet meg som bare en ti-åring kan kjede seg.
Det var i desperat kjedsomhet at jeg gikk igjennom fatterns musikk kassetter.
LP platene hadde jeg fått streng beskjed å holde meg unna.
Jeg sorterte kassettene etter hvordan coverne så ut. Kjedelige i en stabel, morsomme og fargerike i en annen. En tredje stabel inneholdt de skumle og rare.
I den sistnevnte gruppe var det bare tre kassetter.
Ett cover forestilte en skummel siluett av en person med armene opp i luften i noe som jeg oppfattet som en truende positur.
På ett annet var det avbildet fem diffuse personer som jeg innbilte meg var tatt under vann i ett basseng. Sannsynligvis for jeg på den tiden hadde vannskrekk og var spesielt engstelig for basseng timene på skolen.
Det som jeg forsto måtte være samme artist som "basseng-coveret", hadde et annet cover som jeg husket i fra før. Her var det fem hoder som brant som stearinlys.
Sistnevnte cover hadde alltid skremt meg. Jeg hadde til og med hatt mareritt om det.
Selv tretti år senere får jeg en underlig ubehagelig følelse av å se det. Et slags flashback, eller noe.
Jeg hadde ikke noe formening om hva slags musikk dette kunne være.
Jeg valgte og ta tyren ved hornene og matet fatterns Akai med kassetten som tilhørte
omslaget med de fem brennende stearin hodene.
Aldri før hadde jeg hørt noe lignende. Dette var så anderledes enn noe av det som fatter'n vanligvis hørte på når han var hjemme.
Jeg stavet meg igjennom tittelen på den første låta. Det var tydeligvis hovedlåta på kassetten.
"Burn". Jeg spurte mutter'n hva det betydde.
"Brenne, som å brenne ved i ovnen", forklarte hun.
Jeg tok forklaringen bokstavelig og mitt unge barnesinn var ikke mer utviklet at jeg antok at det handlet nettopp om det. Lei av mine stadige spørsmål om hva de forkjellige låt titlene betydde fant hun frem sin engelsk ordbok fra skoletiden.
Deep Purple hadde stort sett titler som ga fortåelige oversettelser for en 10 år gammel gutt. Langt værre var det med titlene til dette bandet med den truende siluetten av en person på coveret. I tillegg fant jeg en kassett til med samme band i haugen med kjedelige covere.
Med blålilla skrift sto det "Black Sabbath". Under i grått, "Master Of Reality".
Jeg satte på kassetten.
Det hele startet med en skummel hoste som fort gikk over i like skummel musikk.
Jeg slo opp ordene "Sweet Leaf", men det ga ikke noen mening. Andre titler var like kryptiske. Slik som "After Forever" og "Into the Void".
De uforståelige titlene og den dystre musikken og den underlige stemmen til han som sang, gjorde at jeg stort sett brukte regnværdagene denne sommeren til å høre på Deep Purple. Helst da på Burn albumet. Det skulle uansett ikke ta lang tid før også Black Sabbath var blitt en favoritt.
Det er ingen tvil om at det dundrende riffet til Burn eller den kaotiske introen til Speed King satte standarden for hva slags musikk jeg kom til å høre på.
Jo hardere og raskere, desto bedre.
Slik har det vært i tretti år og jeg har ingen planer om å endre på akkurat det det de neste tretti heller.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar