Box O' Shite

For oss som bodde ute i provinsen på 80-tallet og var ihuga metalheads, var nærheten av platesjapper og ikke minst musikkmagasiner ikke eksisterende. Det var kanskje ikke rart at man kastet seg over Kerrang! og Metal Hammer når bygdas eneste butikk med en seriøs bladhylle begynte å ta inn disse.

De siste ukene har jeg brukt mye tid til avslappning og lesing på verandaen. Det har gått i en mix av nyinnkjøpt lektyre, og tilfeldig plukk i fra en etterhvert rikholdig samling av tegneserier, bøker og magasiner.

I dag tok jeg med en bunke Metal Hammer. Tidenes klart beste metal magasin igjennom tidene. I hvertfall slik jeg husket det.

Jeg tenkte at det måtte være haugevis med artikler i Metal Hammer som jeg aldri har lest. Rett og slett for at de omhandlet band jeg ikke kjente til eller ikke hadde noe interesse for på den tiden.

I de eldste utgavene jeg har (1986/87) fant jeg en og annen godbit. Blant annet en hel side om Heretic (US) som hadde fått ny vokalist i Mike Howe. De var i gang med å spille inn oppfølgeren til EP'n Torture Knows No Boundary. Albumet Breaking Point skulle senere bli en kult klassiker blant Metal Church fans, da Mike Howe erstattet David Wayne i 1988.

Dette tyder på at Metal Hammer i sin begynnelse så litt lenger enn bare platesalg og hype når de skulle skrive om band, og viet om ikke annet noen sider til bortimot ukjente artister.

Metal Hammer April 1987

Halvveis inn i 1987 så utvidet tydeligvis Metal Hammer begrepet "metal". Det ble en helt klart tydelig rettningslinje at forsidene skulle fremstille et band som var i skuddet. Helst millionselgende band i USA. Så da spilte det liten rolle om det var Bon Jovi som prydet forsiden.

At jeg i det hele tatt fortsatte å kjøpe Metal Hammer til ihvertfall 1995, er for meg nå en gåte. Riktignok hadde de innemellom velskrevne artikler som historien om Led Zeppelin, UFO eller opprinnelsen til heavy metal. Men når man for fjerde gang på et år kunne lese om Dave Mustaine's nær døden opplevelse, så minnet Metal Hammer mer om Se & Hør enn et metal magasin.

På begynnelsen av 90-tallet ble det gjort ett internt vedtak i redaksjonen at de ikke skulle skrives om death eller black metal. Slik vederstyggelighet skulle ikke inn i det bladet.
Lesebrev fra undrende metal fans om hvorfor de ikke kunne finne noe om Obituary, Death eller den nye black metal bølgen fra Norge, ble som regel latterliggjort.

Ett svar var dette: "If only we'd been able to read your name and address, we would've sent you some raw liver to give to the Death Metal God, Odin...never mind, eh?"

Black Metal var noe tull og tøys mente Metal Hammer. Mayhem her i tøyse humør.

Dessverre for Metal Hammer greide de ikke å tie ihjel disse sjangrene. Deicide var det første death metal bandet de skrev om. Problemet var bare at de konsekvent kalte de for black metal. Sant nok er Glen Benton selverklært satanist, men Deicide spilte aldri noe annet enn death metal. Enda mer komisk er at de bruker den første halve siden av reportasjen på å unnskylde oppførselen og musikken til de norske black metal bandene, og presiserer at den ekte black metal'en sto Venom for. Hvor i huleste trodde folka i blekka at de norske black metal bandene hentet ideene i fra?

25 år senere er det faktisk et lite hjemmesnekret magasin som gikk under navnet Streetfighter som faktisk viser seg å ha mest godbiter. I hvertfall hvis man stadig er på let etter band som aldri fikk fire sidere i Metal Hammer og som de aller fleste forlengst har glemt at eksisterte.
Ikke var det velskrevet. Ikke var det trykket i farger, men det var laget av folk med genuin interesse for musikken og bandene.

Jeg har klistret opp en lapp på skuffen hvor Metal Hammer bladene mine er. Box O' Shite står det på den. Så får Adam Bomb ha meg unnskyldt at jeg stjal den frasen av ham.

Død Over CD'n?

Hvis vi skal tro på ekspertene så er CD'ens tid som musikkformat snart talte. De mest dystre spådommene vil ha det til at CD'en nærmest vil være utryddet fra butikkhyllene om et par år.

I februar utgaven av Metal Hammer fra 1987 er det en 3 siders lang artikkel om da den nye CD teknologien. På denne tiden var digitale duppeditter forbeholdt folk med IQ på 230, og bladet forsøker så godt de kan å forklare den gjennomsnittlige metal-fansen om "sampling rate", "digital silence" og "abrupt peaks in very high frequencies". Vi forstod ikke en dritt, men CD spiller skulle vi ha.

I artikkelen kunne vi også lese om at i 1986 ble det solgt "hele" 3.1 millioner CD'er på verdensbasis. Det sier litt om utvalget av hardrock og metal utgivelser på denne tiden da de ramser opp det aller meste på en kvart side, og noen av artistene definitivt ikke var i nærheten av å være hardrock engang. Sannsynligvis var det umulig i begynnelsen av 1987 å ha en samling på mer enn 50 CD'er hvis du bare hørte på band som Iron Maiden, Judas Priest, Led Zeppelin og de andre etablerte artistene.

Utover 1987 skulle imidlertid salget av CD spillere og CD'er for alvor begynne å ta av og i løpet av de siste årene av 80-tallet økte utvalget kraftig, men det skulle bikke over på 90-tallet før det var en selvfølge at en nyutgivelse av et album også ble gitt ut på CD. Først i 1991 ble det solgt flere CD'er enn vinyl skiver. I 2007 er CD'ens fremtid mer usikker enn noensinne...

[Listening to: Black skies - Ozzy Osbourne - Dreamer (CDs) (5:20)]