Siste ukers CD innkjøp 13/2006

Sanctuary - Into the Mirror Black (1990)

Sanctuary rakk bare å utgi to album før musikalske stridigheter gjorde slutt på bandet. Vokalist Warrel Dane og bassist Jim Sheppard skulle senere videreutvikle Sanctuary's unike stil i Nevermore.

Debuten Refuge Denied fra 1987 fikk gode skussmål fra metal-pressen og forventningene var store til oppfølgeren Into the Mirror Black. Kritikerne gikk av hengslene, og nærmest konkurrerte i å hylle bandet.

Med Into the Mirror Black beveget bandet seg nesten helt bort i fra den tradisjonelle metal stilen som preget mye av debut skiva. Tekstene til Warrel Dane var mørke og lyriske, gjerne med en politisk undertone. På mange måter gikk de i motsatt retning i forhold til mange av de bandene de ble sammenlignet med. Sanctuary ble ofte nevnt som fremtidens band. Dette skulle ikke skje.
Det store gjennombruddet kom ikke og bandet gikk i oppløsning kort tid senere.

Selv om den gjennomsnittlige Sanctuary tilhengeren heller lytter på den mer ordinære Refuge Denied, fremstår Into the Mirror Black som et mer komplett album. Den har sine mangler og svakheter, men låter som Long Since Dark og The Mirror Black står ikke i veien for det beste Warrel Dane senere har gjort i Nevermore. Et must for alle som liker heavy. 8,5/10

Crimson Glory - Crimson Glory (1986)

På mange måter kan Crimson Glory sammenlignes med Sanctuary. Selv om de musikalsk står langt fra hverandre, opplevde også Crimson Glory mye gode omtaler i musikkpressen, men heller begredelig salg av skiver. Det siste kan skyldes at debut skiva ble sluppet på et knøtt lite selskap med begrenset mulighet til å få ut skiva til alle som kunne være interessert.

Siden den gang har albumet blitt utgitt av Roadrunner Records på CD, og både denne og oppfølgeren Transcendence er lett tilgjengelig på blant annet CDon. En god investering i metal samlingen vil jeg påstå.

Crimson Glory kan best sammenlignes med tidlig Queensryche. Forholdsvis melodiøs gitarbasert metal, med god vokal. Skiva holder jevnt over godt nivå, med låter som Valhalla, Dragon Lady og Lost Reflection som høydepunkter. Liker du denne, så er det bare å fortsette med Transcendence. Den er ennå et lite hakk bedre. 7,5/10

[Listening to: The mirror black - Sanctuary - Into the Mirror Black (5:09)]

Salig Romjul!

Kan livet egentlig bli bedre? Neppe.

To timer Iron Maiden konsert på Svensk P3. Kald Carlsberg. En bøtte med sjokolade. Det ferskeste Pondus (med en artikkel om Tenacious D og filmen The Pick Of Destiny) og M (med serien om bandet Blacktööth og en artikkel om H.P. Lovecraft).

...og gikk du glipp av Iron Maiden, så kan du alltids logge deg inn på Svensk P3 fredag den 5. januar klokka 20:03. Da sender de to timer i fra The Unholy Alliance konserten i Stockholm fra november i år. Thine Eyes Bleed, Lamb Of God, Children Of Bodom, In Flames og Slayer stod på scenen da, men det visste du allerede...

Kan livet egentlig bli bedre. Neppe!

Criticker

Hvis du ikke allerede er lei av å lage lister, kan du gå inn på Criticker.com og sette opp en liste over filmer du har sett og sette poeng på disse.

En foreløpig liste over hva jeg har sett har jeg lagt ut, men den inneholder stort sett bare det jeg har på DVD samt en og annen favoritt jeg har kommet på i farten. Når jeg har fått lagt hjernen i bløt og kommer på alle de virkelig dårlige filmene så vil lista bli mer korrekt. Derfor vil jeg presisere at filmer som har fått 50 poeng eller mer er filmer som jeg gjerne ser om igjen.

Se min liste her.

[Listening to: Long since dark - Sanctuary - Into the Mirror Black (5:07)]

God Jul til Alle

Nå er det bare timer til nissen kommer og gir oss gaver som vi aldri har ønsket oss. Hvis du blir ekstra misfornøyd med gavene i år, kan du alltids sortere de tusen første tallene alfabetisk på engelsk.

God jul til alle lesere av denne bloggen, og til lykke med alfabetiseringen.

Fasit finner du her.

[Listening to: En vill en - DumDum Boys - Blodig Alvor Na Na Na Na Na (4:00)]

Filmtips For Romjula

Juletid er også filmtid. Her er noen favoritter jeg har tenkt å se igjen i løpet av jule- og nyttårshelga.

Dogma (1999)

Jeg kunne ha valgt hvilken som helst Kevin Smith film som inneholder dophuene Jay & Silent Bob, men siden Dogma har et så markant religiøst innhold er denne helt perfekt for jula. Hysterisk morsom er den også.

Fear And Loathing In Las Vegas (1998)

Terry Gilliam har regien i denne filmen basert på Hunter S. Thompsons bok. Johnny Depp gjør nok en glimrende rolle, nå som dophuet Raoul Duke. Dop er absolutt ikke å anbefale, men det er denne filmen.

Smala Sussie (2003)

Svensk gangster-komedie lagt til en liten bygd i Värmland. Det kunne like gjerne ha skjedd her i Våler *). Kanskje mest givende for oss som har vokst opp med Hajk og Trazan Apanson på svensk TV og som stadig er i Värmland på Harry-turer. Det bor en Pölsa i oss alle.

Rock Star (2001)

Filmen er basert på historien om når Tim "Ripper" Owens erstattet Rob Halford i Judas Priest. Mark Whalberg spiller Chris Cole som spiller i et Steel Dragon cover band, som nettopp ender opp som vokalist i sitt favoritt band. For oss som er glad i heavy er denne filmen et must. Jason Bonham, Jeff Pilson og Zakk Wylde medvirker også.

This Is Spinal Tap (1984)

Heavy metal er en klisjé. Denne filmen tar dette til et nytt nivå. De som liker heavy metal, men synes at denne filmen er en hån mot dem, har jeg bare en ting å si. Ta et godt grep om balla og røsk.

*) I Smala Sussie er de på kino og ser på Pulp Fiction, men desverre har de ikke fått tilsendt siste del av filmen, så kinomaskinisten må forklare slutten for de som er og ser filmen.
På Flisa kinoen presterte de å sende Danser Med Ulver i feil rekkefølge, da den gikk der for mange år siden. Filmen var delt inn i fire filmruller og rull 2 og 3 ble sendt i feil rekkefølge.
En annen gang var jeg på kino på Kongsvinger og der var det endel bråk og papirkasting blant publikum, så kinomaskinisten stoppet filmen og gikk opp på scenen for å få stopp på bråket. Da kom han med følgende trussel ovenfor bråkmakerne: "De som itte har mjøl i påsån, må forlate salen."

Ha en god film-jul!

[Listening to: Prince of darkness - Alice Cooper - Raise Your Fist And Yell (5:10)]

Niflheim, Rockbox og en fyr fra Larvik

En side jeg stadig gjenoppdaget, men som endelig har fått sin plass i bokmerkene mine er bloggen Niflheim.
Bloggen er alltid velskrevet, og han skriver aller helst om den mer tyngre delen av metal sjangeren. Her finner du lange skriverier om alt fra 80-talls thrash'en til dagens metal scene.
Det er ikke alltid at jeg er enig med fyren, men det går mest på smak og behag.
----
For oss som bodde nær grensen til Sverige var programmet Rockbox på Svensk P3 vår nærmest utømmelig kilde til å oppdage nye band og holde seg oppdatert på kommende utgivelser. Programmet startet opp i 31. desember 1984 og det ble hele 174 sendinger før siste skive ble spilt den 2. desember 1989.
Nå har en fan av programmet laget en egen Rockbox side på nettet, hvor du blant annet kan finne spillelister fra mange av sendingene og hva de ellers inneholdt.
Jeg opplevde mange gleder med programmet, men det var også på Rockbox hvor jeg først fikk høre om Cliff Burton's tragiske død høsten 1986.
Det gikk knapt nok en lørdag uten at jeg oppdaget et nytt band. Spennende tider var det.
---
Når du har vært inne på de nevnte sidene ovenfor kan du se på denne fantastiske snutten jeg har funnet på YouTube. Det er en fyr fra Larvik som heter Lasse Gjertsen som har gjort denne.

[Listening to: Devil in disguise - Yngwie J. Malmsteen - Eclipse (6:12)]

Pagan Demoer Gjenfunnet!

For et par uker skrev jeg om dokumentaren Så Jävla Metal! og nevnte i den forbindelse blant annet bandet Pagan.

Her om dagen fant jeg igjen opptaket av Pagan i forbindelse med at bassist Ken Olsson ble intervjuet av Pär Fontander i Rockbox på Svensk P3 i 1989.

Det hendte en gang i blant at det spilt demoer av håpefulle nye band i Rockbox, men bare to band fikk ekstra oppmerksomhet i form av intervju og stadig spilling av låtene fra demoene sine. Pagan var det ene, og norske Artch var det andre. Begge bandene kunne presentere så og si ferdige produkt som var klart for å bli utgitt. Artch slapp sitt debut album kort tid etter at de hadde blitt spilt i Rockbox. For Pagan tok det sin tid.

Pagan sendte sin demo, som inneholdt ni spor, til Rockbox på nyåret 1988. På den tiden besto bandet av Ken Olsson på bass, Björn Öhrfeldt på trommer, Rolf Pesonen på gitar og Daniel Björnarås på vokal. Det er denne bandbesetningen som er å høre på demo versjonene av Greg's Song og Anyway But Backwards du finner lenger ned.

På albumet som kom ut i 1990 er Daniel Björnarås erstattet med Olof Lindgren på vokal. Det er også Olof Lindgren som synger på albumet. Bandet ga også utalbumet The Weight i 1993.

Vi kan vel si at dette blir min lille julegave til leserne av denne bloggen i år.

Intervju med Ken Olsson, Pagan (mp3, 80kpbs, 2,30MB)
Pagan - Greg's Song (demo) (mp3, 160kpbs, 4,91MB)
Pagan - Anyway But Backwards (demo) (mp3, 160kpbs, 3,51MB)

[Listening to: Greg's song (demo) - Pagan - (Rockbox 1988) (4:17)]

Anthrax - BBC Opptak Blir Utgitt

Anthrax slipper i januar en dobbel CD med to live opptak gjort av BBC i 1987.

Den ene konserten er hentet fra Hammersmith Odeon i februar 1987, hvor de blant annet urfremførte I Am the Law. Denne konserten ble også sendt bortimot komplett i Rockbox på svensk P3 samme år. Bare Medusa ble det ikke plass til, men denne er selvfølgelig med på CD utgaven.
Den andre konserten på denne utgivelsen er hentet i fra Monsters Of Rock på Donington samme år.

Spesielt morsomt blir det å høre Donington konserten igjen, siden jeg faktisk hørte live sendingen på BBC Radio One på mellombølge. Til tider var det så mye atmosfæriske forstyrrelser at man ikke hørte hva og hvem som spilte. Det hindret ikke meg å få med konsertene til W.A.S.P., Anthrax, Metallica og Dio. Tro det eller ei, Dio's konsert tok jeg opp på kassett, og jammen fikk jeg bruk for den en vakker dag.

Slik hørtes Naked in the Rain på mellombølge fra England (mp3, 1.17MB).

Tittelen på Anthrax skiva er Caught in a Mosh - BBC Live in Concert og slippes den 22. januar.

Alle mine filer på Badongo

[Listening to: Sabbath bloody sabbath (live) - Anthrax - Hammersmith Odeon, London UK, February 15, 1987 (5:21)]

Mary Long - Hvem var det?

Det var ikke før jeg fikk se Deep Purple DVD'n Perihelion for noen år siden at jeg for alvor oppdaget en bortgjemt låt fra den høyst undervurderte Who Do We Think We Are. Låta het Mary Long.

Hvem handlet låta om? Hvorfor var teksten så gjennomsyret av sarkasme?

Faktisk trodde jeg at det skulle bli en forholdsvis enkel sak å finne litt bakgrunnsstoff om låta på internett. Jeg fikk en krypende mistanke om at det kunne ta litt tid når søket ga meg nesten 30.000 treff i Google. Jeg ante virkelig ikke at det var så mange steder på internett som la ut sang tekster. Jeg ville helst ikke vite at det var en transvestitt som gikk under navnet Mary Long.

Jeg leste bøttevis av plateanmeldelser av skiva i håp om å finne et eller annet hint om hvem denne låta egentlig handlet om. Omsider fant jeg noe på en blogg som ga meg et navn. Mary Whitehouse. Da gikk alt så meget bedre.

Mary Whitehouse var en kristen konservativ politiker som brukte livet sitt på gjøre livet surt for alt og alle som ville fylle livet sitt med noe annet en gammeldagse kristne verdier. Hun markerte seg tidlig med å rette en moralsk pekefinger mot vold og sex på TV og radio. Allerede i 1965 startet hun National Viewers' and Listeners' Association*), som hun ledet i 29 år. Tom & Jerry, Dr. Who og filmen Fire Bryllup og En Begravelse er bare noen få eksempler på hva hun mente dyrket frem umoralske verdier hos engelskmenn.

Hun hadde en god samarbeidsvenn i den katolske Lord Longford (Francis Aungier Pakenham, 7th Earl of Longford), som representerte partiet Labour. Han var ihuga motstander av pornografi og sex generelt. På folkemunne ble han bare kalt Lord Porn.

Disse personene og deres virke var det som inspirerte Deep Purple til å skrive låta Mary Long, og stille de essensielle spørsmålene i refrenget:

How did you lose your virginity, Mary Long?
When will you lose your stupidity, Mary Long?

Nå var det ikke eneste gangen Mary Whitehouse var til inspirasjon, spott og spe. Hun er en av tre "griser" i Pink Floyd låta Pigs. Roger Waters hamrer løs med Hey You, Whitehouse, Ha Ha Charade You Are.
Ellers ble hun "hedret" av et forlag når de ga ut en pornoblad under navnet Whitehouse, og BBC lagde komedien The Mary Whitehouse Experience. Hun gikk til sak mot BBC for å få stoppet serien, men til ingen nytte.

Både Mary Whithouse og Lord Longford døde i 2001. Henholdsvis 91 og 95 år.

*) Skiftet navn til Mediawatch-UK i 2001

[Listening to: Mary Long - Deep Purple - Who Do We Think We Are (4:26)]

Siste ukers CD innkjøp 12/2006

Black Sabbath - Dehumanizer (1992)

Siden den klassiske Black Sabbath line-up'en med Tony Iommi, Ronnie James Dio, Geezer Butler og Vinny Appice skal ut på turné under navnet Heaven And Hell neste år, var det på høy tid å anskaffe meg det albumet som ble gitt ut sist disse fire var samlet.

I 1992 gjorde Mr. Dio comeback som vokalist i bandet, uten at musikkpressen gikk av hengslene av den grunn. Først og fremst for at ingen lenger brydde seg noe om hva Black Sabbath drev med, men også fordi musikk bransjen var mer opptatt av Kurt Cobain.

At både plateselskapet I.R.S. Records og bandet for lengst hadde nådd middagshøyden hjalp ikke noe særlig det heller. Dessuten var selskapet mer kjent for å få frem små underlige band som Oingo Boingo, The Stranglers og Dead Kennedys.

Men plata Dehumanizer er på ingen måte et dårlig album, og har de siste årene stadig blitt mer og mer populær blant Black Sabbath og Dio fansen. Selv om den ikke kommer til å oppnå samme status som Heaven And Hell eller The Mob Rules, så er det mer en nok godsaker her allikevel. Vi kommer ikke unna låter som TV Crimes, Master Of Insanity, Sins Of the Father eller I, som alle er tett opp mot det aller beste i fra de tidligere Sabbath albumene med Dio. Resten av materialet er mer ujevnt, uten at det aldri er noe fare for å bli dårlig. Dessuten er det en glød i Iommi's gitarspill som man sjelden hadde hørt på de foregående Sabbath albumene. 7/10

Mötley Crüe - Mötley Crüe (1994)

Jeg vet ikke om det var mine lave forventninger til dette albumet som gjorde at jeg ikke anskaffet meg denne før nå. Jeg hadde ikke så mye å tape på å betale 20 kroner for den, så det ble en grei anledning til å fylle et av de mange hullene i min samling.

Mye hadde forandret seg siden Dr. Feelgood ble utgitt fem år før. Langt tyngre band som Metallica og Pantera, samt grungen hadde satt sine preg på hitlistene. I et forsøk i å nærme seg et mer tilpasset sound, hentet bandet inn John Corabi i fra The Scream for å få fart på låtskrivingen. Et godt stykke inn i forberedelsene til albumet tok Vince Neil sine spandex bukser og forlot bandet. Misfornøyd med retningen bandet var i ferd med å ta rent musikalsk. John Corabi ble bandets nye vokalist og ekstra gitarist.

Kanskje var det like greit at Vince Neil ikke medvirket på skiva, for stemmen hans ville ha blitt for veik til soundet på plata. John Corabi med sin hese stemme gir albumet det nødvendige løftet. Langt mer gitarer en hva vi er vant med i fra den kanten er det også.

Jevnt over holder albumet høyt nivå, og låter som Hooligan's Holiday, Misunderstood og Til Death Do Us Part kan ikke beskrives på en annen måte enn fantastiske. De tre veier opp for, og mer til, for det lille daukjøttet som finnes. 7/10

Joan Jett & The Blackhearts - Notorious (1991)

Desmond Child var på slutten av 80-tallet en av de mest ettertraktede låtskriverne. Kiss, Bon Jovi, Aerosmith og Alice Cooper har alle hatt glede av hans hjelp på mange av sine største låter.
Når Joan Jett fikk muligheten så gikk det ikke fullt så bra. De låtene, med unntak av The Only Good Thing (You Ever Said Was Goodbye), hvor Child er kreditert er nærmest blottet for Joan Jett's karakteristiske stil. Selv om låtene er helt greie, så er dette er ting som hadde hørt mer hjemme på et Sheryl Crow album. Samtidig er samarbeidet med Paul Westerberg på Backlash heller ikke så vellykket.

Mot slutten blir ting så mye bedre. Selv om Treadin' Water, Machismo og Misunderstood er i god gammel Joan Jett klasse er det ikke nok til å redde skiva. 5/10

Gravity Kills - Gravity Kills (1996)

Ut av en ubestemmelig grå masse av nu-metal band og band som snyltet på de siste restene av grunge bølgen, dukket Gravity Kills opp i 1996. Med singlen Enough fikk vi som hadde vokst opp med Metallica og Iron Maiden tro på at det var liv laga for tradisjonell metal igjen.

Gravity Kills var nok med på å snu trenden, men deres debut album er minst like mye inspirert av Trent Reznor's Nine Inch Nails som av Metallica. Sånn havner de et sted midt i mellom industriell og tradisjonell metal. Bare Enough og Goodbye er verdt å nevne spesielt. Resten er helt greit, men ikke noe mer. 5/10

[Listening to: TV crimes - Black Sabbath - Dehumanizer (4:02)]

Stem på din Twisted Sister favoritt.

Omsider ble fristelsen for stor. Jeg har greid å holde meg unna VG's Listefeber lenge, men etter å ha sett igjennom en del lister der kom jeg fram til at også jeg kunne lage en liste som var minst like unyttig som de som allerede ligger der.



Etter å ikke ha tenkt meg om lenge, så kom jeg fram til at folk kunne stemme på tidenes Twisted Sister låt. Folk flest er vel ikke klar over det, men etter å ha gått igjennom alle offisielle utgivelser endte jeg opp med en liste på 90 låter. Jeg tror det er alt de har gitt ut, men skulle noen savne en låt eller to på lista, så er det bare å si i fra.

Twisted Sister er forøvrig aktuelle om dagen med deres jule album A Twisted Christmas.

Tidenes Twisted Sister Låt
Mine Last.fm Topp Lister
Alle mine Listefeber lister (for det blir vel flere etterhvert)

[Listening to: I saw mommy kissing Santa Claus - Twisted Sister - A Twisted Christmas (3:39)]

Så Jävla Metal!

Svenskene gjør det igjen. Nå lages det en dokumentar om hard-rock og metal scenen i Sverige fra slutten av 60-tallet til i dag. En rekke markante skikkelser i fra svensk hardrock og metal-scene, samt endel utenlandske artister gir sitt bidrag til filmen.

Filmen har fått tittelen Så Jävla Metal! og planlagt premiere er lagt til våren 2007. Det er Yasin Hillborg som har regien på filmen og han har blant annet regissert musikkvideoer for Entombed og Lithium.

Mer om filmen finner du på hjemmesiden til Så Jävla Metal!

Mon tro om det er viet noe plass til en av mine obskure favoritter fra Sverige, Göteborgs bandet Pagan. Deres selvtitulerte album fra 1989 er rett og slett glimrende, og det er en skam at ingen har oppdaget denne skiva.
Via MusicStack har du imidlertid mulighet til å skaffe deg denne. Selv om du må godt over 200 for skiva, så er det verdt pengene. Det kan jeg garantere.

[Listening to: Tyrant of the airways - Raven - Rock Until You Drop (7:11)]

Iron Maiden - Drammenshallen 17. november 1986

Senhøsten 1986 dro Iron Maiden ut på Europaturné i forbindelse med utgivelsen av Somewhere in Time. Med seg hadde de W.A.S.P. som på sin side akkurat hadde utgitt Inside The Electric Circus. Dette skulle bli årets konsert happening i Norge, men det greide formannskapet i Drammen å sette en delvis stopper for.
Samtidig var pressedekningen fra Akersgata av en sånn karakter at den i seg selv blir en del av historien. Derfor passer jeg på i samme slengen å kåre tidenes dårligste musikkjournalist.

W.A.S.P. sensureres



Under krigstypene "Blodbad Stoppes" omtalte VG saken høsten 1986. På sedvanlig vis gjør ikke tidenes tredje dårligste musikkjournalist Morten Stensland noen forsøk på å frembringe fakta. Han passer derimot på å snøre godt under løgner og halvsannheter om bandet.

W.A.S.P. hadde på denne tiden for lengst kuttet ut sceneshowet som hadde "sjokkert" verden noen år tidligere. Nå var scenen designet som et sirkus. Den største forskjellen var at det var langt farligere å gå og se på Cirkus Merano enn å overvære en W.A.S.P. konsert.

Dessverre endte det med at Formannskapet i Drammen besluttet å forby bandet å opptre i Drammenhallen. En beslutning som ble tatt på helt feil grunnlag, og som ble mitt første møte med det som nå kalles makt-arroganse.

Det må jeg si var temmelig tungt å svelge for meg da jeg hadde brukt hele høsten på å trille bark i trillebår og spart ukepenger i månedsvis for å oppleve noen av favoritt bandene. At det skulle sitte noen såkalte voksne mennesker i en bedriten by og bestemme hva jeg ikke skulle få lov til å se og høre var og er fremdeles for meg helt absurd. Tenk litt på det. Spesielt hvis du var en del av dette forkvaklete formannskapet i 1986 og har snublet over denne bloggen ved en tilfeldighet. Skamme seg!

Haugen i bua!

Heldigvis var det ikke bare elendige journalister og negative omtaler som florerte i aviser og magasiner før konserten. Thor-Rune Haugen som på den tiden både var programleder i NRK's Rock Peil og skribent i musikk avisen Puls, hadde et lengre intervju med Steve Harris i nevnte avis. Hvis du skulle komme over Puls' november utgave fra 1986, samtidig som du er genuint interessert i Iron Maiden bør du få med deg denne artikkelen.

Den samme Thor-Rune Haugen sørget også for å sende ut et par verbale lyske-spark mot Formannskapet i Drammen i programmet Rock Peil uka før. Han sørget i hvert fall for at vi fremdeles hadde tro på at man kunne bli voksen og fortsatt ha vettet i behold.

Somewhere On Tour

Omsider var dagen da Iron Maiden skulle entre scenen i Drammen og fire håpefulle tenåringer fra Våler dro de 20 lange milene til Drammen denne regntunge november dagen.
Vi skulle nå oppleve Iron Maiden, og den fantastiske scenen som vi med stor interesse hadde lest om og sett bilder av i Okej og Kerrang! Selvfølgelig hadde vi pugget sangtekster og konspirert i månedsvis om hvilke låter de kom til å spille. Jeg tror også vi leide Ridely Scott's Blade Runner på video for å ha sett filmen som var hovedinspirasjonen til hele Somewhere In Time greia. Her var ingenting overlatt til tilfeldighetene.

Rent bortsett fra at Drammenshallen på ingen måte burde vært brukt som konsertarena, så skuffet ikke Iron Maiden denne gangen heller. For kjennere av Iron Maiden mener at nettopp Somewhere On Tour turneen er bandet beste noensinne, hvor de knapt nok gjorde en dårlig konsert.

Vi som overvar konserten ble servert det nyeste innen laserlys, lysbroer og andre pyroeffekter som var tilgjengelig på denne tiden. Eddie kom som vanlig inn på scena, og som så mange andre ganger måtte han bøte med livet denne gangen også. På spektakulær måte ble han pepret med laserstråler under låta Heaven Can Wait, til vår elleville begeistring.

På alle mulige vis ga bandet oss valuta for pengene. I overkant av to timer serverte bandet deres største klassikere og det var ikke slutt før de hadde fremført sin femtende låt for kvelden i Sanctuary som siste ekstranummer.

Her er hva Iron Maiden spilte i Drammenhallen denne kvelden:

Caught Somewhere In Time
2 Minutes To Midnight
Sea Of Madness
Children Of the Damned
Stranger In A Strange Land
Wasted Years
Rime Of the Ancient Mariner
(solos)
Heaven Can Wait
Phantom Of the Opera
Hallowed Be Thy Name
Iron Maiden
The Number Of the Beast
Run to the Hills
Running Free
Sanctuary

Norsk slakt, svensk hyllest

Dagbladet var den avisen som viet mest spalteplass etter Iron Maiden konserten.

Tidenes nest dårligste musikkjournalist Catharina Jacobsen var sendt ut for å intervjue Herr Lovløs i W.A.S.P. som hun så treffende konsekvent kalte han. Hele artikkelen er skrevet i en negativ tone. Ikke så mye annet å vente i fra den tidligere Beat journalisten, med andre ord. Når hun i tillegg får det for seg at bandet bruker flammekaster på scenen, blir det bare latterlig. Sannheten var at bandet benyttet seg av en kanon lignende sak for å skyte ut t-skjorter til publikum. Fakta kan jo ødelegge for en *host*god*host* artikkel. Hun avslutter det hele på følgende måte. Jeg refererer. "Rock skal få deg til å glemme, sier Herr Lovløs før han poserer for fotografen, uten resten av bandet. Han er nemlig den eneste som har hatt tid til å ta på seg brunkremen." Hva faen skal man si til slikt?

Selvfølgelig hadde Dagbladet en mann på konserten, tidenes dårligste musikkjournalist Tore Neset. Det vil si, for Dagbladets del håper jeg at han var der, siden han ble betalt for å dekke begivenheten. For makan til smørje skal man lete lenge etter. En ting er å ikke like Iron Maiden, konserten eller begge deler. Det må han få lov til. Når argumentasjonen er på det usakelige nivået begynner ting å bli flaut. Han presterte å skrive følgende ting.
"Iron Maiden låt som ei mølje"
"Vokalisten Bruce Dickinson låter som alle de andre hylekråkene"
"Trommeslageren Nicko McBrain hadde knapt nok fått jobb i et middels danseband"
"Bare bassist Steve Harris føltes i mellomgolvet. Han har da også egen pub hjemme i stua"

Når han endelig kommer på noe positivt å skrive om, så går han på trynet nok en gang.
"Man må innrømme dem god smak i valg av dekoratør. Ross Halfin er en av Strobritannias beste science-fiction tegnere"
Det er vel første og siste gang Ross Halfin er blitt omtalt som en av Englands beste tegnere, ellers går han for å være en av tidenes beste rocke fotografer.

Så kan man lure på om vi snakker om samme band fra samme turné når vi leser i Okej 25/86 og deres omtale av konserten i Stockholm.
"Vilken fart! Vilket ös! Vilken show! Det syns när det är proffs som står på scenen. Det inte bara låter bra - kraften och styrkan från killarna i Iron Maiden är förödande"

Derfor er det på sin plass og avslutte det hele med et klipp fra bandets konsert i Paris på nevnte turné. Det var omtrent slik Iron Maiden fremsto i Drammenhallen den 17. november 1986 også.

[Listening to: Caught somewhere in time - Iron Maiden - Somewhere In Time (7:25)]

Hva er laget ditt, din taper?

Jeg vil rette en takk til Dagbladet som lar "mannen i gata", eller kanskje mer korrekt "hvem som helst med en hjerne på størrelse med en valnøtt" få lov til å legge inn sine kommentarer på Dagbladets sider. Jeg får meg en god og lang latter hver eneste dag, og selv kona mener jeg har blitt et bedre menneske etter at jeg begynte å henge på disse forumene.

Jeg er spesielt glad i diskusjonene som omhandler fotball. Det er ingen tvil om at det er her diskusjonene går heftigst for seg.

Ikke tro at det er folk med stor innsikt og nærmest akademisk kunnskap om spillet som legger inn sine analytiske meninger her. De folka er selvfølgelig opptatt med å oppdatere corner-statistikken i kampen mellom Bury og Cheltenham. De har ikke tid til å diskutere fotball, for når alt kommer til alt så handler fotball kun om statistikk. Det har vi lært av Drillo.

Her finner du først og fremst folk som ikke på noen som helst måte har noen kunnskaper om fotball. De fleste har nok aldri sett en fotballkamp, men flere har nok en drøm om å få spille på Tufte.

Da er det er sikkert en liten trøst for disse å få lov til å vise sin mening om dommeren. Jeg går ut i fra at det er dommeren som diskuteres når det står "domerjoklæv". Det kan jo være dialekt også, men siden Sogndal ikke er skuddet om dagen så tror jeg ganske sikkert at det er "dommerjævel".

Jeg har ellers også lagt merke til at veldig mange Vålerenga og Lillestrøm tilhengere er veldig misfornøyd med "bønnene fra Hamar". Der er jeg litt enig. Det er ikke bare bare å løsrive seg fra byens klamme hånd for å ta turen ut i provinsen, for så å ende på dass med diaré under hele oppgjøret mot Ham-Kam. Bare fordi den lokale Spar-butikken på Ottestad solgte bønner som hadde eldre datostempel enn sist gang Kongsvinger var i eliteserien.
Slike saker bør imidlertid postes på Mattilsynets forum. Bare man sørger for at "bønner" blir riktig stavet slik at ikke bøndene på Ottestad får ufortjent besøk av Mattilsynets folk.

Jeg har hentet noen gullkorn fra Dagbladet's mange fotball diskusjoner. Siden jeg bestemmer over meg selv, så har jeg tillatt meg å leggge med en liten kommentar til hver enkelt. Hvis noen skulle være i tvil er mine kommentarer uthevet.

"fjomp.. du lever i tv2 verden forstår jeg".
En fotballkamp blir aldri dårligere enn Davy Watne. Uansett.

"Kan ikke du bare gå å dø? Sikker på at verden hadde blitt et så mye bedre sted, uten det snart forslåtte stygge trynet ditt!"
Ingen skrivefeil. Laget hans er Lyn.

"Han vil vel ikke ta en steg ned i karrieren?"
Grammatisk feil. Brann supporter.

"penere drakter gir penere resultater,bare se på man.u veldig pene drakter. liverpool har stygge drakter og får stygge resultater"
Ikke rart at Wolverhampton og Aalesund rykker ned vært eneste år. Oransje drakter, da gitt...

"Nå gidder jeg ikke støtte Liverpool lenger, de vinner jo aldri på bortebane. Da heier jeg heller på Chelsea, de vinner jo hele tiden liksom. Liverpool er losers. Helvete heller"
En medgangsupporters betroelse.

Hva venter du på? Her er det bare å komme seg inn på en artikkel om fotball og bli med i diskusjonen. Kanskje noen til og med svarer "Spanskesyken er diagnosen!" på ditt innlegg også.

[Listening to: Perfect Sense, Part I - Roger Waters - Amused To Death (4:16)]

Somewhere On Tour...

Den 17. november er det 20 år siden Iron Maiden inntok Drammenshallen på deres Somewhere On Tour turné. Jeg var der, og det var egentlig meningen å poste et lengre innlegg i min blogg om nettopp den konserten på 20 års dagen. Dessverre har det seg slik at jeg har vært sengeliggende med kraftig forkjølelse den siste uka, så orken har ikke vært til stede til å rote i mine gamle skriblerier om konserten.

Jeg lover å komme sterkere tilbake når jeg har fått renset tastaturet for snørr, nesespray og diverse andre substanser.

Til da kan du kose deg med live versjonen av tittelsporet fra Somewhere In Time skiva. Hentet i fra konserten som Iron Maiden holdt i Paris på nevnte turné i 1986. Det er selvfølgelig på YouTube jeg har funnet snutten.

[Listening to: Heaven can wait - Iron Maiden - Somewhere In Time (7:21)]

Det Finnes Et Land Der Langt Mot Nord....

Jeg er ikke som så mange andre nordmenn. Når folk drømmer seg bort til sydlige strøk, så sitter jeg ofte å tenker på Tanaelvens bredd og midnattsol. Selv når det snør og kvikksølvet stuper ned mot 20 blå.

Spesielt hadde det vært å oppleve Skiippagurra Festivalen. Ikke så mye på grunn av musikken, men mest fordi Tana er et fantastisk sted og at festivalen arrangeres i "hagen" til min onkel.

En liten smakebit på hvordan det var når The Rasmus spilte der i sommer er lagt ut på YouTube. For ordens skyld må det nevnes at det er midt på natta.

[Listening to: Dogs rule the night - Porno For Pyros - Good God's Urge (3:22)]

EXTRA! Super-Reunion!

Ett av de mest etterlengtede gjenforeninger er en realitet. Ronnie James Dio bekrefter i den nyeste utgaven av ClassicRock at han, Tony Iommi, Bill Ward og Geezer Butler slår seg sammen igjen for å spille på festivaler neste år. Vi snakker altså om den klassiske Black Sabbath besetningen som ga oss strålende album som Heaven And Hell og Mob Rules.

Det eneste som skiller dette fra en ren Black Sabbath gjenforening er navnet. Bandet kommer til å turnere under navnet Heaven And Hell.

Ronnie James Dio og Tony Iommi var senest i sommer i studio for å spille inn nye låter til den planlagte Black Sabbath: The Dio Years boksen. Tydeligvis var gjensynet så fruktbart at de besluttet seg til å gjøre noe ekstra ut av det.

[Listening to: Falling off the edge of the world - Black Sabbath - Mob Rules (5:05)]

The Dirt

Mötley Crüe blir til film, og det er Neil Strauss' biografi om bandet som nå blir filmatisert. Strauss skrev boka The Dirt: Confessions of the World's Most Notorious Rock Band i 2001 som omhandler bandets da 20 år lange karriere.

Gutta i bandet blir spilt av ukjente skuespillere (et tidlig rykte vil ha det til at Johnny Knoxville fra Jackass skal spille Nikki Sixx), mens det er forventet at endel biroller blir bekledt av mer kjente skuespillere. ABC News melder at Christopher Walken og Val Kilmer skal spille rollene til henholdsvis Ozzy Osbourne og David Lee Roth.

Det er ellers lite informasjon å finne om filmen som er et samarbeid mellom MTV og Paramount. Det er forventet at filmen får sin premiere i løpet av 2008.

Foreløpige detaljer om The Dirt finner du på IMDB.

Noen tilfeldige omtaler av boka:

Dagensbok
K-Märkt
Black Champagne

[Listening to: Toast of the town - Mötley Crüe - Too Fast For Love (3:35)]

Teite Kiss ting Del 2

Spillende tannbørste:

[Listening to: Dreamer - Ozzy Osbourne - Down To Earth (4:44)]

Saken Er Biff...

Hørte for n'te gan Bjørge Lilleliens hilsning til England etter at Norge slo dem 2-1 på Ullevål i 1981. I sin elleville begeistring går det litt over styr og det topper seg med "Saken er biff! Saken er karbonader! Saken er ertestuing". Jeg har alltid trodd at uttrykket "Saken er biff!" var noe som Bjørge Lillelien fant på og som senere ble brukt i overført betydning om noe som har gått i orden.

Så feil tok jeg. Ihvertfall med hvor opprinnelsen av uttrykket kom fra.

I går lærte jeg, med god hjelp av Radioselskapet på NRK P2 at det slettes ikke var Bjørge som skapte uttrykket. Denne lille frasen er hentet i fra Sverige og stammer fra det svenske militæret. Når en korporal eller menig for eksempel søkte perm så ble permen innvilget ved at det ble skrevet "BIF" på permseddelen. BIF er forkortelse av "bifalldes".

Hvordan uttrykket senere fant veien til det norske språk, det får vi finne ut av en annen gang...kanskje...

[Listening to: Anyone but you - The Mission - Evangeline (CDs) (4:06)]

Last.Fm

Har du lurt på hva slags musikk han derre Voggis hører på når han ikke er på jobb eller er ute og teller gatelys med eldste sønnen sin? Det har du sikkert ikke, men like fullt har du mulighet til det hvis du går inn på hans Last.Fm profil. Her er det bare å la seg imponere av fyrens utsøkte musikalske smak. Nedenfor får du en liten smakebit over hva han har hørt på nylig:



Hvis du er nysjerrig på hva Last.Fm kan gjøre med ditt liv så er det bare å lese mer her.

[Listening to: Breadfan - Metallica - One (CDs) (5:43)]

KISS...They May Look Insane...

Min faste leser, den mystiske Z, tipset meg om en gammel reklame for Kiss dukker på YouTube. Den stammer i fra den tiden på slutten av 70-tallet hvor bandet brukte mer tid på fjas enn å lage bra skiver. I ettertid så innrømmet både Paul Stanley og Gene Simmons i flere intervjuer at alt fokuset på såkalte Kiss-merchandise i alle verdens varianter var nær på å bli døden for bandet. Deretter lovte de på tro og ære at noe slikt aldri skulle hende med bandet igjen.

Så hva skjer? Jo, hvis du skal ha noe "nytt" fra Kiss nytter det ikke å oppsøke den lokale platesjappa. Det siste i fra den kanten er deodoranter og andre hygiene produkter. Hva blir det neste? Gene Simmons dildoer?

Ellers er det en nesten utømmelig mengde klipp og videoer ute på YouTube fra hele karrieren til bandet. De mest fornøyelige klippene finner vi fra rundt 1980, og da spesielt TV opptredener hvor en stadig mer uregjerlig Ace Frehley gjør seg gjeldene. Sjekk ut da Kiss introduserte Eric Carr for det Australske TV-publikumet. Gene Simmons ser ikke helt happy ut...

[Listening to: Larger than life - Kiss - Alive II (4:02)]

Siste ukers CD innkjøp 11/2006

Mud Slick - Into the Nowhere (1998)

Sveitsiske Mud Slick er nok ukjent for de aller fleste. Så ukjent at det er vanskelig å finne noe som helst om bandet på internett. Så sjekk ut nettets mest komplette liste over Mud Slick utgivelser på slutten av artikkelen.

Jeg stiftet bekjentskap med bandet for noen år siden på The Finest Of Hard-Rock samlingene utgitt av K-tel International i Sveits på midten av 90-tallet. Rest opplaget havnet tydeligvis senere opp i norske Obs! butikker. Musikkmessig lå de i samme bane som deres mer kjente sveitsiske venner i Krokus og Gotthard.

Into the Nowhere er bandets andre full lengde album, og bare gitarist Serge Christen er igjen fra debuten Keep Crawlin' In the Mud som kom i 1993.

Med Into the Nowhere forsøker bandet å nærme seg datidens moderne metal sound. Noe de ikke lykkes noe særlig med da de ikke helt greier å bestemme seg for om de skal prøve å høre ut som Korn, Ministry, Pantera eller som seg selv. De lykkes best når de er mer eller mindre seg selv i låter som World Is My Nation, Twisted Soul og på skivas beste spor Demolition Head. Ellers forsøker de å stjele så godt de kan fra overnevnte band i låter som I Don't Know, Violent Dreams og Don't Get Me Wrong. Når de i tillegg byr på en cover av Coolio's Gangsta's Paradise blir forvirringen total.

Alt i alt et album som har for lite av det meste. Sånt blir det ikke noe stort av. 4/10.

Diskografi:

Keep Crawlin' In the Mud (1993)
Mud Slick (EP-1995)
Into the Nowhere (1998)

Samlinger:

Pure Metal #3 (1994)
The Finest Of Hard-Rock Vol. 1 (1994)
The Finest Of Hard-Rock Vol. 2 (1995)
The Finest Of Hard-Rock Vol. 4 (1998)
Off Road Tracks Vol. 12 (1998)

[Listening to: World is my nation - Mud Slick - Into the Nowhere (4:41)]

Iron Maiden på NRK2 i Kveld

Allah & HerreGud. NRK2 sender reprisen av Popspesial: Iron Maiden i kveld klokka 21:45. Godt nytt for oss som presterte å gå glipp av den da den gikk på NRK1 tidligere i høst...

[Listening to: Victim Of Changes - Judas Priest - Sad Wings Of Destiny (7:45)]

Billig Opel Til Salgs SOLGT!

Hvis du har som hobby å skru på gamle biler, så selger jeg min gamle Opel Omega 2.0i LS for usle 4000,-. Grunnen er at jeg anskaffet meg en litt nyere og mer praktisk bil til å frakte kjerring og unger med.

Dette er en bil med sjel og karma, og ikke minst egen stålvilje.

Gå inn på finn.no, så kan du lese mer om bilen som nå søker nye og spennende utfordringer.

Oppdatering: Da er Omegaen solgt og skal i vinter kjøres rundt på en isbane i Engerdal, eller deromkring. Gamle slitne ventiler skal få kjørt seg der tenker jeg. Bilen ba om nye utfordringer og det har den nå fått.

[Listening to: Drive - Halford - Resurrection (4:30)]

Skjelletter i Skapet...

Jeg gjør som Roy og setter opp en liste over låter DU ikke trodde jeg likte, og som jeg er mer enn en anelse flau over.

Som den trofaste leser av denne blogg sikkert har fått med seg for lenge siden, går det for det meste i rock av det harde slaget når det spilles på stereoen hjemme.

Når mørket har senket seg og naboene har gått til sengs, så kan det allikevel hende at du hører tonene i fra følgende låter hvis du skulle passere den åpne verandadøren en varm sommerkveld.

Duran Duran - Come Undone
Vakkert. Vakkert.

Madonna - The Power Of Goodbye
Rett og slett en bra pop låt.

Roxy Music - More Than This
Bryan Ferry like trist og traurig som vanlig, men denne treffer noe udefinerbart hos meg.

Kent - Musik Non-Stop
Er det egentlig flaut å like Kent?

Genesis - Land Of Confusion
Kul video, og låt med driv.

Nik Kershaw - The Riddle
Ja, jeg hørte på Ti i Skuddet.

Jigs - Robot Romeo
Ubeskrivelig teit svensktopp.

Boney M - Nightflight To Venus
Alle har en hemmelig Boney M fetish. Sånn er det bare.

Rubettes - Sugar Baby Love
Første låt jeg hørte om og om igjen fordi jeg likte den. Kan ikke ha vært mer enn 4-5 år.

a-ha - I've Been Losing You
Har ingen god forklaring på denne, bortsett fra at låta er bra.

Nelly Furtado - I'm Like A Bird
...neste!

Smokie - It's Your Life
Tana Bru, Øl, Veronika og Tarzan i underbuksa...

Åge Aleksandersen - Fire Pils og En Pizza
Iron Maiden skrev aldri låten om livet mitt...

R.E.M. - Leave
Jeg hater R.E.M. dypt og inderlig, men denne syv-minutters lange monotone hjerne-gnageren av en låt er bare så fantastisk...

Michael Jackson - Smooth Criminal
...var dette egentlig en god idé?

Jeg gir stafettpinnen videre til Arne, og det blir nok en skummel affære.

[Listening to: Leave - R.E.M. - New Adventures In Hi-Fi (7:17)]

Cliff Burton

Den 27. september var det 20 år siden Cliff Burton omkom i en tragisk buss ulykke i Sverige. Som de fleste vet var han bassist i Metallica.

For å markere dagen ble det avduket en minnestein på Gyllene Rasten i Dörarp, bare et steinkast fra der ulykken inntraff. Du kan se bilder i fra markeringen HER.

[Listening to: Orion - Metallica - Master Of Puppets (8:27)]

Metal på MTV

VG Nett skriver i dag at MTV Norge skal riste liv i Headbangers Ball igjen. De som vokste opp med MTV på 80- og 90-tallet husker sikkert dette showet, som en stakket stund var en viktig formidler av hard-rock og heavy metal. På slutten var Headbangers Ball like platt og innholdsløst som alle andre MTV program.

Det er Peter Michal Kolstad, kjent fra band som Datsun, Hellride (sjekk ut albumet Making Out With Fire) og Blood Tsunami, som skal være programleder. Han sier til VG at han skal satse på norsk metal og drive litt opplysningsvirksomhet for de unge. Jeg håper virkelig det innebærer at folk får servert rikelig med musikk i fra blant annet NWOBHM og Bay Area Thrash Metal scenen. Bortimot all metal som spilles i dag kan spores tilbake til ett eller flere band i fra denne tiden.

6. oktober har programmet premiere, og for første gang på nesten 20 år så kan man ha en god grunn til å benke seg ned foran MTV.

[Listening to: Tonight Can't Come Too Soon - Hellride - Making Out With Fire (3:06)]

Stupet...Farvel...

Det er mye rart man kommer over når man leter etter andre ting. Jeg holdt på å gå igjennom noen tidskriftsamlere for å finne noe morsomt å skrive om til min blogg. Midt i mellom Kerrang! og Metal Hammer magasiner dukker det opp et blad, som engang må ha havnet feil. Bladet er fanzinet Bizzarro. Et lite hjemmesnekret magasin som ble laget på begynnelsen av 90-tallet, som inneholdt noveller, konsert omtaler og tegneserier. Så vidt jeg husker ble det bare laget to nummer av dette magasinet, hvor jeg bidro med noen få illustrasjoner.

I det jeg skulle legge det til side og fortsette min leting etter 80-talls rocke helter, så oppdager jeg at det ligger noen løse ark i bladet. Det viser seg å være en tegneserie på fire sider som jeg nesten hadde glemt at jeg hadde laget. Verket er datert 1997, så det må være noe av det aller siste jeg har knotet ned på papir, før jobb og familie dyttet til side min tegneserie hobby. Jeg har fremdeles en drøss med permer på loftet med tegninger og tegneserier som jeg gjorde i min ungdomstid.

Det var i sin tid Roy Søbstad som fikk meg til å begynne å tegne, men mangel på avgjørende talent og etterhvert interesse gjorde at det aldri utviklet seg utover hobby-nivå. Roy har på sin side gjort karriere nettopp innen tegneserier og om han ikke er den mest kjente i Norge, så har han en av de flotteste strekene i sin sjanger der ute.

Uansett så er det ikke mye fra min tegneserie karriere som tåler å bli publisert, men et lite innblikk kan vel ikke skade.









Serien er basert på et dikt jeg skrev i forbindelse med en norsk oppgave skoleåret 90/91. Serien ble påbegynt rundt disse tider og med sikte på bli publisert i et fanzine (Bizzarro vil jeg tro). Etter dette ble grå-blyant versjonen liggende og støve ned, inntil jeg delvis tegnet om og tusjet den ferdig engang i 1997.

[Listening to: Paranoid Android - Radiohead - OK Computer (6:23)]

Får-i-kål kveld

I går var det nok en gang duket for den etterhvert tradisjonelle får-i-kål kvelden. Den går ut på at undertegnede og Arne Jonny spiser oss horisontalt forderva på sofaen, for så å tilbringe resten av kvelden/natten foran TV apparatet.

Høydepunktet på rikskanalen i går kveld må ha vært Petter Stormare's opptreden på Først & Sist i går. Tusen etasjer høy og usannsynlig usammenhengende. Noen bør ta ansvar og få lagt ut dette på YouTube eller.no.

Etter dette var det ikke mye annet å se på TV'en, så da var det bare å fyre opp DVD spilleren. Siden vi stort sett holder oss unna Hollywood når vi skal se film, så ble det Sør Koreansk denne gangen. Chan-Wook Park's lett klaustrofobiske Oldboy var et godt valg.

Filmen handler om en mann som blir kidnappet og holdt fanget i 15 år i en leilighet. Han vet ikke av hvem eller hvorfor. Når han endelig slipper ut får han bare fem dager på seg til å finne ut hvem som har gjort dette mot ham og få sin hevn.

Klokka to var det natta.

[Listening to: One Track Mind - Motörhead - Another Perfect Day (5:54)]

Siste ukers CD innkjøp 10/2006

Iron Maiden - A Matter Of Life And Death (2006)

Forventningene har vært store etter at Iron Maiden gikk i studio tidligere i år for å spille inn oppfølgeren til Dance Of Death. Det er ingen tvil om at de to siste studio albumene har satt bandet i førersetet av band som spiller "old-school metal".

Siden Bruce Dickinson kom tilbake i 1999 har pila bare pekt oppover, og spørsmålet var om bandet skulle greie å bygge ytterligere videre på det de har oppnådd med de to siste albumene.

I disse multimedia-tider så har vi kunne følge daglig hva bandet gjorde i studio. Slikt skaper forventninger når for eksempel Adrian Smith erklærer at riffet til den og den låta er noe av det aller beste han noensinne har skrevet osv. Uansett om det er sant eller ikke, så skaper det en positiv forventning blant fansen.

Det største ankepunktet på de to forrige utgivelsene har vært produksjonen. Jeg mente da og mener fremdeles at Kevin Shirley's produksjon ikke får ut hele potensialet i bandet. Det er heldigvis en merkbar fremgang på dette albumet. For temaene og låtene er dystrere og tyngre denne gangen og det krever litt mer tunge gitarer og fyldigere produksjon for å understreke poengene i låtene. Tenk deg The Reincarnation Of Benjamin Breeg med en produksjon a lá Brave New World. Hadde ikke funket.

Heldigvis er det alltid låtene som står i fokus på en Maiden skive. Selv om skiva starter med den høyst ordinære Different World, så er det bare velstand derfra og ut. I hvert fall hvis du lar deg fengsle av skremmende temaer som terror, krig og religion. Dette får du nok av i låter som Brighter Than A Thousand Suns, The Longest Day og For the Greater Good Of God.

Første singel fra albumet var den over sju minutter lange The Reincarnation Of Benjamin Breeg. Det skal sies at det er ikke mye singel materiale å går på dette albumet. Vi finner bare tre låter som klokker inn godt under sju minutter. The Pilgrim er en av dem og kan være passende for en eventuell singel utgivelse.

Jeg har lest flere anmeldelser hvor det nevnes at bandet er mer progressivt på dette albumet. Jeg er ikke så enig i det. Den største forskjellen er lengden på låtene. Med så mange låter over sju minutter skulle det bare mangle at de fleste inneholder en kombinasjon av rolige og tyngre partier. Jeg kommer ikke på en eneste Maiden låt på 26 år på sju minutter pluss som ikke inneholder "progressive" elementer.

Grunnen til at folk får inntrykk av at dette er et mer progressivt album ligger vel i avslutningssporet The Legacy. Aldri før har vel Steve Harris skrevet en låt med så klare musikalske referanser til sine inspirasjonskilder. Med en intro som man kunne ha funnet på en hvilken som helst Jethro Tull eller Led Zeppelin album, eller gitar riffet i midten som høres ut som det klippet rett ut fra Black Sabbath's Volume 4 album. Så da Iron Maiden's minst a-typiske låt noensinne avslutter skiva er det ikke så rart at noen lar seg lede til å tro at bandet har tatt en mer progressiv vending.

Alt i alt er dette Iron Maiden beste utgivelse etter at Bruce kom tilbake til bandet. Produksjonen er bedre enn på lenge og låtene står godt både til hverandre og for seg selv. Det eneste jeg kan sette fingeren på, må være mangelen på et bra åpningskutt. 9/10

Metal Church - A Light In the Dark (2006)

Metal Church har ennå til gode å utgi et dårlig album, og deres nyeste verk føyer seg inn i rekken av solide album.

Selv om Kurdt Vanderhoof er eneste originale medlem igjen, så er det han som har vært den musikalske drivkraften igjennom bandets tjuefem år lange karriere.

Siden Weight Of the World i 2004 har trommeslager Kirk Arrington sagt farvel og blitt erstattet med tidligere Savatage trommis Jeff Plate. Ellers er bandet inntakt fra forrige korsveg. Det tråkkes litt ekstra på gasspedalen denne gangen, og det kan vel tilskrives at samarbeidet mellom Vanderhoof, Jay Reynolds og Ronnie Munroe har utviklet seg de siste par årene.

Spesielt låter som Beyond All Reason, Pill For the Kill og kraftpluggen Mirror Of Lies er av ett kaliber man ikke forventer fra godt gifte menn på over førti. Det beviser en gang for alle at alder ikke er noe hindring, bare viljen er sterk nok. Mirror Of Lies ville vært umulig å komponere på autopilot. Dette er ekte vare.

Selvfølgelig roer bandet det ned ved et par anledninger. Temple Of the Sea står for det mer avbalanserte og den kunne like gjerne ha passet inn på et Vanderhoof album, med sitt 70-talls inspirerte lydbilde.
Albumet avsluttes med en nyinnspilling av Watch the Children Pray, til minne av Metal Church opprinnelige vokalist David Wayne som døde i fjor.

Dette er et album vel verdt å bruke penger på, og det skal ikke forundre meg om Metal Church til og med får noen nye tilhengere på grunn av dette albumet. 7,5/10

The Pack Is Back

De britiske veteran rockerne i Raven er i full gang med å spille inn nye låter, som høyst sannsynlig vil ende opp på et nytt album engang i overkommelig framtid. Det blir i såfall Raven's første album siden One For All som kom i 1999.

Fire låter ble spilt inn i Assembly Line Studios nylig og skal låte akkurat slik Raven alltid har gjort. Det vil si kompromissløs metal uten noen form for dikkedarier.

Samtidig kan jeg nevne at alle Raven's klassiske album fra 80-tallet er i de seneste åra er remasteret og gitt ut på CD, rikelig utstyrt med bonus spor.

Link: Ravenlunatics

[Listening to: Rainbow eyes - Rainbow - Long Live Rock'n'Roll (7:26)]

Livet Bør Leves Baklengs

Denne kom dumpenes ned i e-mail'en forleden. OK, sjelden happy for slike mail, men denne var faktisk ganske bra:

Jeg synes at livet burde leves baklengs!

Man skulle starte med å dø og bli ferdig med det.

Så våkner man opp på et pleiehjem og får det bedre og bedre for hver dag.

Man blir så kastet ut fordi man er for frisk til at være der, så kan man gå ned og heve pensjonen.

På din første arbeidsdag får du et gullur.

Så arbeider man i 40 år inntil man er ung nok til å trekke seg tilbake fra arbeidsmarkedet.

Man drikker, fester og har sex og forbereder seg på at ta en utdannelse.

Så er man på grunnskolen, blir et barn igjen, leker, har ingen forpliktelser - inntil man igjen er en baby...

De siste 9 måneder tilbringes flytende rundt i fredfylt luksus. Der er sentralvarme, roomservice med mer - og til slutt forlater man denne verden i en orgasme.

Perfekt spør du meg.

[Listening to: Natural thing (live) - UFO - The Story of Michael Schenker (3:59)]

W.A.S.P. Sensureres i Norge...Igjen?

20 år etter at Formannskapet i Drammen kommune nektet W.A.S.P. å spille i Drammenshallen, står nok en opptreden i Norge i fare for å bli nektet gjennomført. Denne gangen i Bergen hvor W.A.S.P. skal spille på Kvarteret den 18. september. Det er selvfølgelig noen politikere som "reagerer kraftig" på W.A.S.P.'s sceneshow, som ifølge iBergen skal inneholde en voldtekt av en nonne.

Det kommer ikke som noen overraskelse på at det er byråd og Høyre-politiker Trude Drevland som uttaler seg med sterkest ordelag i denne saken. Hun mener at konserten skal avlyses umiddelbart. At politikere uttaler seg om ting de ikke har greie på er ikke noe nytt.

Jeg har søkt opp en titalls konsertanmeldelser med W.A.S.P. fra de 3-4 siste årene. Ingen av anmeldelsene inneholder så mye som et ord om noe nonne-voldtekt eller annet som kan virke støtende. Selv ikke de mest negative anmeldelsene antyder noe sceneshow av en slik karakter de siste årene.

Sannheten er at nonnevoldtekten var et innslag under låta Kill Your Pretty Face på Kill Fuck Die turnén så langt tilbake som i 1997. Hvis W.A.S.P. besøkte Norge under Kill Fuck Die, så er det uansett for sent å gjøre noe med det nå.

Det er ille nok at en konsert ble stoppet i 1986 (jeg hadde tross alt spart i månedsvis av ukepengene mine for å se W.A.S.P. og Iron Maiden), men at det samme kan skje i 2006 er nærmest utenkelig. Hvis grunnlaget i tillegg til å fatte en slik beslutning kommer på bakgrunn av ren uvitenhet eller et rykte, vil det være helt absurd.

W.A.S.P. skal etter planen spille fire konserter i Norge. Stavanger, Bergen, Oslo og Haugesund i mellom 17 og 20. september.

Nattguiden's konsertanmeldelse fra 2004
W.A.S.P. Nation

Audition

Jeg må innrømme, og med stolthet, at jeg ytterst sjelden har tatt meg bryet å se på Idol og andre lignende program. På en annen side er det bra at det finnes steder på internett som man kan legge ut video snutter fra slike program, slik at man kan få se det som er verdt å få med seg.



Slik som denne snutten fra Starmania 2006, som er Østerrikes svar på Idol, hvor en black-metal fyr gjør et mildt sagt...eerh...blekt inntrykk. Legg merke til fyrens totale mangel på utholdenhet og kraft i stemmen.

Se flere innslag fra Starmania 2006.

[Listening to: Sometimes I feel like screaming - Deep Purple - Purpendicular (7:31)]

Siste ukers CD innkjøp 9/2006

Shirleys Temple - Asshole (EP2002)

Jeg har ikke akkurat gått berserk i CD butikkenen de siste ukene og bare en liten EP, kjøpt for den nette sum av 7 kroner er alt jeg kan skryte på meg etter fellesferien.

Shirleys Temple fikk uventet søkelyset rettet mot seg da selveste Gene Simmons spilte inn låta Asshole og brukte den som tittelspor på sitt solo album fra 2004.

Denne EP'n inneholder fem spor som tross for sitt moderne sound også får lytteren til å tenke på 70-talls storheter som Kiss og Aerosmith. Kanskje ikke så rart at Gene Simmons fikk opp øynene, eller ørene om man vil, for bandet. Selv om tittelsporet er den låta som beveger seg lengst unna 70-tallet her.

Derimot oser det av tidlig Kiss i All I Can Be og tilsvarende like mye Aerosmith av Revolution. Sistnevnte låt er også albumets beste. Favourite Mistake er kanskje kjent for noen da denne lå på spillelistene til NRK P3 i 2002.

Alt i alt et OK album å anskaffe seg. Spesielt hvis den er å finne i en billig kurv i din lokale platebule. 6,5/10

PS! Siste nytt om bandet er at det nå er oppløst, og det eneste som bandet ga ut i tillegg til Asshole, var albumet Guinea Pig som kom i fjor. Dessuten spilte de inn Kiss låta God Of Thunder som er å finne på den norske Kiss hyllesten Gods Of Thunder fra 2004.

[Listening to: Revolution - Shirleys Temple - Asshole (EP) (3:31)]

No Laughing in Heaven

Hørte igjennom No Laughing in Heaven med Gillan forleden. En fantastisk morsom låt som handler om en kar som har levd et syndig liv på jorden og som på sine knær ber om å komme til himmelen. Tilslutt blir St. Peter så lei masingen hans at han får slippe inn, med lovnader om at han skal være snill og grei. Vedkommende angrer seg fort når han oppdager at det ikke er tilgang på godt drikke og nakne damer i himmelen. Så han ber på sine knær om å bli sendt ned til helvete i stedet. Noe St. Peter nekter plent.

Jeg kom til å tenke på at det er ganske få låter og enda færre band som har brukt humor på denne måten som Ian Gillan i nevnte låt.

Selvfølgelig har vi Spinal Tap og Bad News som er ment som en parodi på heavy metal. De er lagd for å være morsomme, selv om det nok var en og annen metal fan som ikke fant dette noe særlig underholdene.



No Laughing in Heaven er ikke eneste låt som Ian Gillan har skrevet tekst til som burde få folk til å få en god latter. Flere av Deep Purple's kjente låter er gjennomsyret av Ian's ordspill og britisk humor. De mest åpenbare er Anyone's Daughter, Mary Long, Mean Streak og Mitzi Dupree for å nevne noen.

Nå er ikke Ian Gillan den eneste som har brukt humor på en vellykket måte i rocke låter. Bon Scott brukte også humor flittig når han skrev tekster til AC/DC låter. Han treffer særdeles godt i låter som She's Got Balls, Dirty Deeds og Beating Around the Bush. AC/DC's scene opptreden var ikke akkurat preget av grav alvor heller.

Tyske Helloween tok ikke seg selv så dønn seriøst heller. I hvert fall så lenge Kai Hansen var medlem og før Michael Kiske konverterte til en mystisk sekt, var humor en viktig del av både tekst og musikk. Vi ler litt og blir glade inni oss når vi får servert låter som Rise And Fall, Dr. Stein og Heavy Metal Hamsters.

Bruce Dickinson er kjent for å ha snakketøyet i orden og lar ikke anledningen gå fra seg i å være så ironisk bare en ekte brite kan være. Hans såkalte "rants" på konserter er nesten verdt inngangspengene alene. Litt for sjelden har han fått brukt humoren sin i musikken han har laget med Iron Maiden og på sine solo album. Bringing Your Daughter…To the Slaughter er den eneste Maiden låta med et klart humoristisk snitt som har funnet veien til et ordinært album. Dive! Dive! Dive! i fra hans første solo album er hysterisk morsom, med sin tekst og hjernedød allsang refreng.

Har ikke Maiden albumene akkurat vært overøst med lødig humoristisk innhold, er det litt bedre når vi ser på baksidene av singlene de har gitt ut. Den morsomste må være deres hyllest av Rod Smallwood i Sheriff Of Huddersfield, som man finner på 12" utgaven av Wasted Years singelen. Ellers kan vi nevne Black Bart Blues og Roll Over Vic Vella som andre singel b-sider med sterkt humoristisk innslag.

Vi må ikke glemme S.O.D. med medlemmer fra Anthrax og Nuclear Assault som blant annet lagde albumet Speak English Or Die. Med sitt direkte hardcore sound får de frem latteren med enkle, nesten banale tekster i korte, men intense låter. M.O.D. og Mucky Pup er to andre eksempler fra 80-talls hardcore scenen som også i stor grad brukte humor i tekstene sine.

Hvorfor det er såpass lite humor i den "seriøse" delen av musikken, kan vi bare spekulere i. Jeg vil tro at mange er redd for å virke useriøse eller bli misforstått hvis de skulle finne på å skrive om noe eller noen i en humoristisk form. Dessuten er humor er på langt nær så universell som musikk er.

[Listening to: No laughing in heaven - Gillan - The Very Best of Gillan (4:56)]

Museum Of Bad Album Covers

Det er ingen tvil om hva nett-stedet Museum Of Bad Album Covers inneholder. Her kan du studere alskens plateomslag av høyst tvilsom kvalitet. Selvfølgelig er også hardrock og metal omslag godt representert, og alle og en fortjener sin plass der. Det gjelder forøvrig resten av omslagene som er representert også.

Ett omslag som ikke er å finne på Museum Of Bad Album Covers er Tyrant's Mean Machine. Rent bortsett fra at tegningen er helt meningsløs i seg selv, så viser tegneren liten eller ingen forståelse for menneskelig anatomi. Sånn sett burde han kanskje ha holdt seg unna det å tegne ett menneske, langt mindre forsøke seg på to.

Jeg tror jeg kårer dette album coveret til det verste i fra samlingen min, og det i knivskarp konkurranse med ett dusin andre flotte verk.

[Listening to: The real me (live) - W.A.S.P. - The Crimson Idol (Bonus Disk) (3:41)]

På Bilstereoen Spilles...Ingemars?

En ting jeg alltid har syntes har vært ytterst harry, er disse ungdommene som er yngre enn meg og som kjører rundt med sitt 50.000 kroners stereo anlegg på full guffe. Det var harry når jeg var tennåring, og det er fremdeles harry nå. Nei, det er MER harry nå. Vi kunne finne på å spille skikkelig musikk som Metallica, Iron Maiden, Accept eller noe annet som fikk malingen på kirka til å flasse.

Nå om dagen dunker det som det alltid har gjort i fra overdimensjonerte hjemmesnekrede basskasser. Mulig de har peiling på stereoanlegg, men Ingemars låter ikke noe bedre selv om det spilles igjennom et rådyrt stereoanlegg med alskens forsterkere og fancy høytalere.



Når jeg var yngre så ble man straffet nådeløst for å ha blitt tatt på fersken for å ha hørt på dansband. Var man riktig uheldig så ble man tvunget til å være sjåfør på den neste Kynna-festen, med obligatorisk tur til Elverum på morra-kvisten. For høydepunktet på festen var alltid å kjøpe seg en svær hamburger på Bast, for deretter spy ut bilen, sjåføren og det tilfeldige løs-ludderet fra Mastmoen som alltid dukket opp.

For oss som er såpass gamle at vi har foreldre som hørte på 70-talls dansband, kommer aldri til å sette våres føtter i en dansband CD. Grunnen er at de så og hørtes like teit ut da som de gjør nå.

Ferietid...

...er også festetid. Har du noen bekjente hvor feriedrikkingen gikk over til å bli en uvane? Her er et tips hentet i fra The Black Books Of Elverum om hvordan du skal få vedkommende til å slutte å drikke.

"Ta tre muse unger og legg dem i en halvliter med alkohol. La dette stå i 14 dager. La vedkommende drikke denne drinken"

Bedre kur mot alkoholisme finner man ikke.

Skål!

Kilde: The Black Books Of Elverum av Mary S. Rustad.

[Listening to: Keys to the kingdom - Motörhead - Inferno (4:46)]

Nesten Naken

I og med Marion Raven's nye video hvor hun nesten viser puppene sine og man nesten ser tolv nakne kvinner, så har det vært en betydelig økning av treff på bloggen min den siste uka. Nesten trehundre besøkende har vært innom min blogg i håp om å se en naken Marion.

Det er snart fire måneder siden jeg skrev et lite innlegg om Marion Raven's sammarbeid med Mötley Crüe's bassist Nikki Sixx på låta Heads Will Roll. Uten at det førte til noen økning av besøkende til min blogg.

Folk går tydelig bananas på Google bare de hører ordet "naken" i forbindelse med en kjendis. Da må jeg bare presisere at du heller ikke finner noen bilder av puppene til hverken Aylar, Madonna, Svenno eller noen av disse Big Brother bærtene på denne bloggen.

Onslaught + Andy Sneap = Ny Skive

Onslaught startet denne uka innspillingen av deres comeback album Killing Peace. Det er nå 17 år siden Onslaught slapp sitt siste album In Search Of Sanity. Killing Time vil bli produsert av Andy Sneap, som regnes som en av de hotteste produsentene innen metal nå om dagen. Hans unike talent for produksjon kan du blant annet høre på album med Testament, Nevermore, Arch Enemy, Machine Head og Blaze.

Killing Peace skal etter planen slippes mot slutten av året.

Diskografi (BNR Metal)

[Listening to: Devil's child - Judas Priest - Screaming For Vengeance (4:48)]

Siste ukers CD innkjøp 8/2006

A Tribute To Judas Priest: Legends Of Metal (1997)

Det er langt mellom de virkelig gode hyllest skivene. Enten inneholder de totalt ukjente band fra Ungarn eller uinspirerte versjoner gjort i en håndvending på kjøkkenet.

Ingen regel uten unntak og denne hyllesten til Judas Priest er absolutt å anbefale. Denne har alt som en hyllest plate bør inneholde. Kjente band som med glød og lyst lirer av sine favoritt Priest låter. Her får vi en fin blanding av kjente og mindre kjente låter. Helloween og Mercyful Fate gjør henholdsvis Electric Eye og The Ripper, mens Fates Warning gjør Saints In Hell. Allikevel vil jeg si at mine favoritter er Nevermore's tolkning av Love Bites og Kreator's kraftfulle versjon av Grinder, samt supergruppa Doom Squad bestående av medlemmer fra Anthrax, Accept og Armored Saint som tolker Burnin' Up.

I booklet'en til skiva får du kommentarer i fra Judas Priest og de bandene som medvirker, samt tekstene til låtene og info om hvem som spiller på hva. 8/10

Accept - Breaker (1981)

Det distinktive Accept soundet hører vi for første gang på deres tredje album. Fremdeles litt umoden i låtskrivingen, men treffer så det holder på Breaker, Son Of A Bitch, Burning, Feelings, Midnight Highway og den bortgjemte Down And Out.

Accept's klatring mot stjerne himmelen kunne like gjerne ha stoppet her, for vokalist Udo Dirkschneider's stemme var og er veldig spesiell. Derfor fikk han sparken etter dette albumet, men ble heldigvis tatt inn i varmen igjen tidsnok til Restless And Wild.

Selvfølgelig må man ha Breaker i platesamlingen sin hvis man liker tysk heavy metal av ypperste klasse. 7/10

Def Leppard - Slang (Ltd 2 Disc Edition 1996)

Ok. Denne kjøpte jeg egentlig for 10 år siden, men siden jeg nærmest fikk kastet etter meg den doble utgaven av denne utgivelsen, så måtte jeg bare dukke for ikke å få den i hodet.

Slang mener jeg fremdeles er Def Leppard beste etter Pyromania. Det gidder jeg ikke å diskutere med noen. Sånn er det bare.

Den doble utgaven inneholder en seks spors EP med en akustisk live opptreden de holdt i Singapore i 1995. Jeg er ikke noen stor fan av slike akustiske greier, og jeg ble ikke noe større etter å ha hørt dette. Kvalitetsmessig er dette sikkert ok, men akk så kjedelig.

En annen ting. Jeg er fremdeles pissed på Joe Elliot etter at han uttalte at de aldri kom til å fremføre noe live i fra de to første albumene. Tenke seg til at de heller vil spille låter i fra X, enn å lire av seg Wasted, Let It Go, Another Hit And Run og Lady Strange. Pføy! Skamme seg skulle de!

Slang: 7/10
Acoustic In Singapore: 3/10

Dio - Strange Highways (1993)

Det kom bare to Dio album i løpet av 90-tallet. Når vi tar med Black Sabbath's Dehumanizer, så har vi tatt med alle studio albumene Ronnie James Dio medvirket på dette tiåret. Kanskje like greit, for kvalitetsmessig lå det under vanlig Dio standard. Black Sabbath albumet var helt greit. Dio albumet Angry Machines var definitivt ikke greit, mens Strange Highways faktisk var det beste han klarte å lire av seg i disse åra.

Ikke noe stort album, men noen høydare får vi servert i Jesus Mary & The Holy Ghost, Evilution og Give Her the Gun. Litt tynt når vi vet hva Dio har servert både før og etter.

Selvfølgelig obligatorisk i en Dio samling, men skal man utforske musikken til denne lille mannen med den store stemmen, så kan man likegodt begynne med et Rainbow album og ta det derfra. 5,9/10

Love/Hate - I'm Not Happy (1995)

Hva som skjedde med Love/Hate etter deres utsøkte Wasted In America album noen år før, må vi nok spørre de involverte. På utgivelsene Let's Rumble og I'm Not Happy må vi lete forgjeves etter godbitene. De finnes rett og slett ikke. Hvordan kan et band som ga oss fantastisk fest musikk i Tumbleweed, Why Do You Think they Call It Dope?, Spit, Don't Fuck With Me og Yucca Man, ende opp med I'm Not Happy?

Superfragilistic fremstår som skivas eneste godkjente låt, i hvert fall helt til den toner ut på en umotivert måte etter to minutter og trettisyv sekunder. Herfra og inn er det bare sorgen og når det hele avsluttes med Beatles' I Am the Walrus er man mest glad for at det er snart er helg. 2/10

Tesla - Into the Now (2004)

Nøyaktig 10 år siden etter deres siste album Bust A Nut, slapp Tesla sitt comeback album. Tesla har fremdeles til gode å slippe et svakt album og Into the Now føyer seg inn i rekken av solide utgivelser fra denne kanten.

Det er vanskelig å sette musikken til Tesla i noen bås. De har alltid vært mye mer gitarbasert enn for eksempel Ratt og Mötley Crüe. Samtidig har de også en styrke i sine rolige låter som få andre band innehar. Selv med opptil 3-4 rolige låter på hvert av albumene, har de fremdeles ikke én som kan stemples som en trist power ballade.

Into the Now gir oss noen magiske øyeblikk i tittelsporet, Look @ Me og den fantastiske Miles Away. Mangler CD spilleren din "skip" knapp gjør ikke det noe, denne tåles å høres fra A til Å. Hver gang. 8,5/10

U.D.O. - Nailed To Metal, The Missing Tracks (2003)

I 2001 ga U.D.O. ut live skiva Live in Russia, som inneholdt 25 låter fra hele karrieren til den tidligere Accept vokalist Udo Dirkschneider. Nailed To Metal inneholder elleve live spor hvor åtte ikke fikk plass på Live in Russia. Holy, Raiders Of Beyond og trommesoloen finner vi på begge, mens det er ytterligere syv Accept låter og en U.D.O. låt som får plass på denne utgivelsen. Med tanke på at dette er et album med stort sett left-overs, så er det imponerende sterke titler vi finner her. Metal Heart, Fast As A Shark, Princess Of the Dawn, Restless & Wild og Balls To the Wall er noen av de største låtene til Accept. I tillegg får vi servert Hard Attack fra Accept's siste utgivelse Predator. Den største overraskelsen finner vi i X-T-C. Opprinnelig fra Eat the Heat albumet, den eneste Udo ikke medvirker på av Accept album. Da gjenstår bare Thunder In the Tower, hentet i fra U.D.O. albumet Holy.

Hvis du innehar begge disse live skivene har du til sammen 33 låter i fra I'm A Rebel til Holy. En fantastisk oppsummering av Udo Dirkschneider's musikalske historie. Selv da kommer jeg på noen låter som kunne ha forsvart en plass blant disse låtene. Vi nevner Neon Nights, Breaker, Dogs On Leads, Blitz Of Lightning og sikkert noen til hvis jeg hadde finskjemmet CD'ene mine. 8/10

White Lion - Mane Attraction (1991)

White Lion er et band jeg aldri ble helt klok på. I sine beste stunder serverte de oss låter som El Salvador og Lady Of the Valley. På sitt mest grufulle lider vi oss igjennom When the Children Cry eller en eller annen låt fra middelmådige Big Game.

Mane Attraction er ved siden av Fight To Survive White Lions mest gitarbaserte album. Når de også leverer låter som Lights And Thunder og Warsong så beviser de nok engang at de innimellom greier å styre unna de verste puddel-rock klisjeene. De sveiper innom en og annen klisjé her også, men ikke så ofte som ved tidligere anledninger. Tett og flott produksjon kler albumet bra og Mane Attraction fremstår som gruppas mest gjennomførte. Så får White Lion fansen være uenig med meg. 7/10

[Listening to: X-T-C (live) - U.D.O. - Rockin' Every Night - Nailed To Metal (The Missing Tracks) (4:02)]