Iron Maiden - A Matter Of Life And Death (2006)Forventningene har vært store etter at Iron Maiden gikk i studio tidligere i år for å spille inn oppfølgeren til Dance Of Death. Det er ingen tvil om at de to siste studio albumene har satt bandet i førersetet av band som spiller "old-school metal".
Siden Bruce Dickinson kom tilbake i 1999 har pila bare pekt oppover, og spørsmålet var om bandet skulle greie å bygge ytterligere videre på det de har oppnådd med de to siste albumene.
I disse multimedia-tider så har vi kunne følge daglig hva bandet gjorde i studio. Slikt skaper forventninger når for eksempel Adrian Smith erklærer at riffet til den og den låta er noe av det aller beste han noensinne har skrevet osv. Uansett om det er sant eller ikke, så skaper det en positiv forventning blant fansen.
Det største ankepunktet på de to forrige utgivelsene har vært produksjonen. Jeg mente da og mener fremdeles at Kevin Shirley's produksjon ikke får ut hele potensialet i bandet. Det er heldigvis en merkbar fremgang på dette albumet. For temaene og låtene er dystrere og tyngre denne gangen og det krever litt mer tunge gitarer og fyldigere produksjon for å understreke poengene i låtene. Tenk deg The Reincarnation Of Benjamin Breeg med en produksjon a lá Brave New World. Hadde ikke funket.
Heldigvis er det alltid låtene som står i fokus på en Maiden skive. Selv om skiva starter med den høyst ordinære Different World, så er det bare velstand derfra og ut. I hvert fall hvis du lar deg fengsle av skremmende temaer som terror, krig og religion. Dette får du nok av i låter som Brighter Than A Thousand Suns, The Longest Day og For the Greater Good Of God.
Første singel fra albumet var den over sju minutter lange The Reincarnation Of Benjamin Breeg. Det skal sies at det er ikke mye singel materiale å går på dette albumet. Vi finner bare tre låter som klokker inn godt under sju minutter. The Pilgrim er en av dem og kan være passende for en eventuell singel utgivelse.
Jeg har lest flere anmeldelser hvor det nevnes at bandet er mer progressivt på dette albumet. Jeg er ikke så enig i det. Den største forskjellen er lengden på låtene. Med så mange låter over sju minutter skulle det bare mangle at de fleste inneholder en kombinasjon av rolige og tyngre partier. Jeg kommer ikke på en eneste Maiden låt på 26 år på sju minutter pluss som ikke inneholder "progressive" elementer.
Grunnen til at folk får inntrykk av at dette er et mer progressivt album ligger vel i avslutningssporet The Legacy. Aldri før har vel Steve Harris skrevet en låt med så klare musikalske referanser til sine inspirasjonskilder. Med en intro som man kunne ha funnet på en hvilken som helst Jethro Tull eller Led Zeppelin album, eller gitar riffet i midten som høres ut som det klippet rett ut fra Black Sabbath's Volume 4 album. Så da Iron Maiden's minst a-typiske låt noensinne avslutter skiva er det ikke så rart at noen lar seg lede til å tro at bandet har tatt en mer progressiv vending.
Alt i alt er dette Iron Maiden beste utgivelse etter at Bruce kom tilbake til bandet. Produksjonen er bedre enn på lenge og låtene står godt både til hverandre og for seg selv. Det eneste jeg kan sette fingeren på, må være mangelen på et bra åpningskutt. 9/10
Metal Church - A Light In the Dark (2006)Metal Church har ennå til gode å utgi et dårlig album, og deres nyeste verk føyer seg inn i rekken av solide album.
Selv om Kurdt Vanderhoof er eneste originale medlem igjen, så er det han som har vært den musikalske drivkraften igjennom bandets tjuefem år lange karriere.
Siden Weight Of the World i 2004 har trommeslager Kirk Arrington sagt farvel og blitt erstattet med tidligere Savatage trommis Jeff Plate. Ellers er bandet inntakt fra forrige korsveg. Det tråkkes litt ekstra på gasspedalen denne gangen, og det kan vel tilskrives at samarbeidet mellom Vanderhoof, Jay Reynolds og Ronnie Munroe har utviklet seg de siste par årene.
Spesielt låter som Beyond All Reason, Pill For the Kill og kraftpluggen Mirror Of Lies er av ett kaliber man ikke forventer fra godt gifte menn på over førti. Det beviser en gang for alle at alder ikke er noe hindring, bare viljen er sterk nok. Mirror Of Lies ville vært umulig å komponere på autopilot. Dette er ekte vare.
Selvfølgelig roer bandet det ned ved et par anledninger. Temple Of the Sea står for det mer avbalanserte og den kunne like gjerne ha passet inn på et Vanderhoof album, med sitt 70-talls inspirerte lydbilde.
Albumet avsluttes med en nyinnspilling av Watch the Children Pray, til minne av Metal Church opprinnelige vokalist David Wayne som døde i fjor.
Dette er et album vel verdt å bruke penger på, og det skal ikke forundre meg om Metal Church til og med får noen nye tilhengere på grunn av dette albumet. 7,5/10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar