No Laughing in Heaven

Hørte igjennom No Laughing in Heaven med Gillan forleden. En fantastisk morsom låt som handler om en kar som har levd et syndig liv på jorden og som på sine knær ber om å komme til himmelen. Tilslutt blir St. Peter så lei masingen hans at han får slippe inn, med lovnader om at han skal være snill og grei. Vedkommende angrer seg fort når han oppdager at det ikke er tilgang på godt drikke og nakne damer i himmelen. Så han ber på sine knær om å bli sendt ned til helvete i stedet. Noe St. Peter nekter plent.

Jeg kom til å tenke på at det er ganske få låter og enda færre band som har brukt humor på denne måten som Ian Gillan i nevnte låt.

Selvfølgelig har vi Spinal Tap og Bad News som er ment som en parodi på heavy metal. De er lagd for å være morsomme, selv om det nok var en og annen metal fan som ikke fant dette noe særlig underholdene.



No Laughing in Heaven er ikke eneste låt som Ian Gillan har skrevet tekst til som burde få folk til å få en god latter. Flere av Deep Purple's kjente låter er gjennomsyret av Ian's ordspill og britisk humor. De mest åpenbare er Anyone's Daughter, Mary Long, Mean Streak og Mitzi Dupree for å nevne noen.

Nå er ikke Ian Gillan den eneste som har brukt humor på en vellykket måte i rocke låter. Bon Scott brukte også humor flittig når han skrev tekster til AC/DC låter. Han treffer særdeles godt i låter som She's Got Balls, Dirty Deeds og Beating Around the Bush. AC/DC's scene opptreden var ikke akkurat preget av grav alvor heller.

Tyske Helloween tok ikke seg selv så dønn seriøst heller. I hvert fall så lenge Kai Hansen var medlem og før Michael Kiske konverterte til en mystisk sekt, var humor en viktig del av både tekst og musikk. Vi ler litt og blir glade inni oss når vi får servert låter som Rise And Fall, Dr. Stein og Heavy Metal Hamsters.

Bruce Dickinson er kjent for å ha snakketøyet i orden og lar ikke anledningen gå fra seg i å være så ironisk bare en ekte brite kan være. Hans såkalte "rants" på konserter er nesten verdt inngangspengene alene. Litt for sjelden har han fått brukt humoren sin i musikken han har laget med Iron Maiden og på sine solo album. Bringing Your Daughter…To the Slaughter er den eneste Maiden låta med et klart humoristisk snitt som har funnet veien til et ordinært album. Dive! Dive! Dive! i fra hans første solo album er hysterisk morsom, med sin tekst og hjernedød allsang refreng.

Har ikke Maiden albumene akkurat vært overøst med lødig humoristisk innhold, er det litt bedre når vi ser på baksidene av singlene de har gitt ut. Den morsomste må være deres hyllest av Rod Smallwood i Sheriff Of Huddersfield, som man finner på 12" utgaven av Wasted Years singelen. Ellers kan vi nevne Black Bart Blues og Roll Over Vic Vella som andre singel b-sider med sterkt humoristisk innslag.

Vi må ikke glemme S.O.D. med medlemmer fra Anthrax og Nuclear Assault som blant annet lagde albumet Speak English Or Die. Med sitt direkte hardcore sound får de frem latteren med enkle, nesten banale tekster i korte, men intense låter. M.O.D. og Mucky Pup er to andre eksempler fra 80-talls hardcore scenen som også i stor grad brukte humor i tekstene sine.

Hvorfor det er såpass lite humor i den "seriøse" delen av musikken, kan vi bare spekulere i. Jeg vil tro at mange er redd for å virke useriøse eller bli misforstått hvis de skulle finne på å skrive om noe eller noen i en humoristisk form. Dessuten er humor er på langt nær så universell som musikk er.

[Listening to: No laughing in heaven - Gillan - The Very Best of Gillan (4:56)]