Heavy Metal Basement

Folkene bak dokumentaren Heavy Metal Parking Lot lagde i 2001 filmen Heavy Metal Basement. Her får vi ett innblikk i heavy metal samlingen til en Jim Powell, som har samlet metal effekter siden begynnelsen av 80-tallet. I tillegg gir han sin vurdering av samtlige album med sitt favoritt band Judas Priest.

Hvem ønsker seg vel ikke en kjellerstue hvor det første som møter deg er et Kiss flipper spill?

Filmen kan sees gratis på SnagFilms. Her kan du også se nevnte Heavy Metal Parking Lot og oppfølgeren Heavy Metal Parking Lot Alumni: Where Are They Now?

Watch more free documentaries

Josh Homme og dagens skolesystem

Jeg og Josh Homme er sjelden på musikalsk bølgelengde. Hverken Kyuss, Queen Of the Stone Age eller Them Crooked Vultures har vekket spesielle sterke følelser hos meg.


Derimot er det langt mer interessant å lese intervjuer med Josh Homme. Han prater gjerne om helt andre ting enn musikk, og her er vi enige om ganske mye. Blant annet har han barn i rett skolealder og mener følgende om dagens skolesystem:

"I can't stand the modern schooling system. If you learn a little bit of everything you're a Renaissance man? No. You can play Trivial Pursuit and that's about all."

Dette passer også bra til skolesystemet i Norge. Det brukes for mye tid til å lære seg litt om mye, i stedet for mye om litt. Når det innemellom læres noe nyttig, så brukes feil læringsteknikk.

Min sønn er snart ferdig med tredje klasse. Han kunne fint fortelle i fem minutter om steinalder-bonden og hans virke. Samtidig brukte han like lang tid på å finne ut hva sju minus tre blir. Sju ganger tre derimot ble besvart i løpet av et par hundredeler.

Så kan man spørre seg hvorfor min sønn hadde null problemer med et relativt vanskelig gangestykke, men sleit med en enkel minus oppgave?

Alt handler om pugging. Eller automatisering som det kalles i dag.

Den lille gangetabellen kommer alle innom på skola. Men hvor mange er klar over den lille og store addisjonstabellen, eller den lille og store subtraksjonstabellen? Disse tabellene tror jeg få skoler bruker, selv om de er med i opplæringsplanen allerede på andre klassetrinn.

Matte handler tross alt kun om pluss, minus, gange og dele. Uansett hvor komplekse utregninger som skal utføres. Er disse tabellene hundre prosent automatisert, slipper elevene å tenke på utregningen, men på å løse oppgaven.

Det finnes også automatiserings teknikker når det gjelder lesing og skriving. Hvor mange ordlyder tror du at det finnes i det norske språk? Færre enn du tror. Har man automatisert ordlydene og hvordan de ser ut så har man kanskje mangedoblet lese hastigheten og ikke minst forståelsen av hva som står i teksten betraktelig. Her er prinsippet det samme som ved matten. En som er god til å lese, leser egentlig ikke. Den gjenkjenner ordene fortløpende og slipper å bruke tankegangen på noe annet enn å forstå hva teksten dreier seg om.

Heldigvis er det en gjeng dyktige folk, blant annet fra barnehabiliteringstjenesten, som jobber aktivt for å endre den pedagogiske opplærings måten på barneskolenivå. Da vil alle elevene i årene fremover begynne å bruke Tempolex, eller lignende opplæringsprogram. Ikke bare de som er så "heldige" å ha en form for diagnose.

Så hvorfor er jeg så sikker på at dette er veien å gå?

Fordi min sønn startet i første klasse med et ordforråd på mindre enn 15 ord, og på tross av sin (sannsynlige) aspberger diagnose, nå ligger på gjennomsnittet i klassen på matte- og lese/skrive ferdigheter. Alt takket være en læringsmetode som den norske skole brukte så sent som på 70-tallet, men som grunnet en rekke læringsreformer innenfor skolen de siste tiårene har blitt totalt utslettet.

Jeg har nå håp om at min sønn faktisk får en god utdannelse en gang i fremtiden, så får jeg heller være den som imponerer i Trivial Pursuit på regnværsdager.

Classic Rock #159

“Steve was shouting: ‘I want him gone! I can’t stand him!’ Rod said: ‘He’s not going. Get used to it.’” – Bruce Dickinson om sin første større uenighet med Steve Harris.

Jeg har ikke tid til å sitte her å skrive på bloggen, for jeg må stikke til den nærmeste bladkiosken å plukke opp det nyeste nummeret av Classic Rock!!! Dette kan jeg ikke gå glipp av.

Sjalabais!!

Presto Ballet (og mitt generelle hat for progrock)

Presto Ballet er Metal Church gitarist Kurdt Vanderhoof sitt hjertebarn for tiden. Nå som Metal Church er gravd ned på ubestemt tid, passer han på å dyrke sin lidenskap for 70-talls progrock.

Allerede med de to albumene han ga ut under Vanderhoof navnet, tilnærmet han progrock sjangeren. Fremdeles var gitarene i fokus og han dro det ikke så langt som å overøse låtene med "space synther". Disse to utgivelsene appellerer derfor mer til folk som liker 70-talls hard rock som Uriah Heep og Deep Purple, enn til typiske prog tilhengere.

Metal Church ligger milevis fra progrock, men det er ingen tvil i om at Kurdt lurte inn en og annet prog element her og der. På albumet Blessing In Disguise kommer vi ikke utenom låter som Badlands og Anthem To the Estranged. Dette er kanskje de to Metal Church låtene som ligger nærmest progrock med sin strukturelle oppbygging og det stadige skiftet mellom rolige og dramatiske partier. Senere skulle det typiske progrock instrumentet mellotron også bli brukt på Metal Church album.


Med Presto Ballet tar Kurdt skrittet fullt ut inn i progrock land. Her er det ikke bare musikken som skal lyde 70-talls, men innspillingen foregår kun på analogt utstyr for å gjenskape den autentiske opplevelsen.
Presto Ballet har høstet stormende hyllest for sine tre utgivelser så langt fra progrock entusiaster, selv om de mest hardbarka klager på litt for mye "harde" gitarer.

Dessverre er det slik at jeg har store problemer med å like progrock. Jeg hadde håpet på at Presto Ballet skulle bli en slags døråpner til progrock verdenen, siden Kurdt Vanderhoof er blant mine store helter.
Jeg har gjort hederlige forsøk før. Jeg har med åpent sinn og masse positive tanker forsøkt å komme meg igjennom skiver med både Rush, Yes, Kansas og Styx. Det er grenser på hvor mye "space synth" en mann i sin beste alder kan tåle. Hos meg er den grensen omtrent på ingenting.
Heller ikke Presto Ballet lykkes med å forandre min mening om denne sjangeren.

Konklusjonen er at jeg hater progrock.

Dypt og inderlig. Til evig tid.

Diskografi:

Vanderhoof:
Vanderhoof (1997)
A Blur In Time (2002)

Presto Ballet:
Peace Among the Ruins (2005)
The Lost Art Of Time Travel (2008)
Invisible Places (2011)

RAM

RAM er et heavy metal band i fra Gøteborg som startet opp i 1999. Med EP'n Sudden Impact i 2003 gjorde de sin debut. Siden har de fulgt opp med skivene Forced Entry (2005) og Lightbringer (2009). Deres tredje album slippes om kort tid, og har fått tittelen Death.


RAM spiller tradisjonell metal og kan regnes som et av bandene i den såkalte New Wave Of Traditional Heavy Metal (NWOTHM) bølgen, sammen med blant andre Enforcer, Cauldron, White Wizzard, Savage Blade, Steel Horse, Volture med flere.

Forced Entry (2005)
"Jeg vet ikke helt hvorfor det er slik, men svenske band har en tendens til å tråkke solid inn i alle metal klisjeene som finnes. Allikevel kommer de ut på andre siden med noe som man bare MÅ ha. Her er det litt Judas Priest, og der har vi litt Helstar. Allikevel høres det mest ut som RAM. Derfor elsker vi låter som Machine Invaders og The Beast Within."

Lightbringer (2009)
"Med Lightbringer utvider RAM sine musikalske horisonter i forhold til Forced Entry. Vi får fremdeles servert nådeløs metal som i låta The Elixir, men de bringer også inn mer progressive elementer. Et godt eksempel finner vi i den episke ni minutters låta Suomussalmi (The Few of Iron). Alt i alt et mer balansert album i forhold til Forced Entry, så er bare spørsmålet hva man foretrekker; blondiner, brunetter eller begge deler?"

RAM - The Beast Within (fra Forced Entry):


RAM @ Metal-Archives

Lillehammer Rock Festival 2011

Tre år etter Metal Rock Fest, er det i år igjen duket for en langhelg med metal på Lillehammer. Lillehammer Rock Festival går av stabelen fra 11. til 13 august, og metal tilhørere i fra fjern og nær inntar Birkebeiner Skistadion for å høre på musikk, pule og drikke øl.

Headlinerne i år er HammerFall, UFO og Thin Lizzy. I tillegg spiller også Pretty Maids, Armored Saint, Leaves' Eyes, Bonafide, Oz (jepp, det finske 80'talls (ok)kult bandet) og Vicious Rumors for å nevne noen.

Hvem som spiller de forskjellige kveldene er ikke offentligjort, men jeg har snust litt rundt på noen av hovedbandenes hjemmesider, og det kan se ut som HammerFall og UFO begge spiller på lørdag.

Siden festivalen er lagt til en helg (akkurat som i 2008) hvor undertegnede også innehar noen familiære forpliktelser, så må jeg som vanlig bare nøye meg med én kveld. Hvis det medfører riktighet at HammerFall og UFO spiller på lørdag, så er det ikke tvil i min sjel om at det nettopp blir denne kvelden jeg tar turen opp til Lillehammer.

HammerFall - Renegade (live Wacken 2001):

Pentagram - 40 år tung!

Pentagram feirer i 2011 40 år som band. Tilfeldigvis ble deres jubileums album, Last Rites, utgitt på undertegnedes 40 års dag.

Pentagram ble startet opp i det herrens år 1971 av vokalist Bobby Liebling, og er sannsynligvis det første bandet som lot seg inspirere av Black Sabbath. Utover 70-tallet forble bandet en undergrunns attraksjon, men ikke noe særlig mere. De slapp riktignok noen singler, men uten at disse skapte noe furore. En liten stund på 80-tallet gikk de under navnet Death Row, men gikk tilbake til Pentagram kort tid etter.

Først i 1985 slapp de sitt første album. Første skiva Relentless og oppfølgerne Day Of Reckoning og Be Forewarned står som de mest betydningsfulle doom-metal utgivelsene noen sinne og har inspirert tusenvis av doom og stoner band siden.

Bilde: Bobby Libeling anno 2011

Etter Be Forewarned i 1994 gikk bandet inn i en brokete periode, med få ny utgivelser, men desto flere samlinger av høyst variabel nytte verdig.
Det er noen utgivelser fra denne tiden som allikevel bør være endel av Pentagram samlingen. Først og fremst First Daze Here (The Vintage Collection) som er en samling av Pentagrams 70-talls innspillinger. Hvis man tar med live skiva A Keg Full Of Dynamite som inneholder en live innspilling fra 1978 har man dekket det viktigste av Pentagrams 70-talls karriere.
Studio albumet Sub-Basement er også greit å sjekke ut. Det står ikke mye tilbake i fra deres klassiske album.

Etter den katastrofale Show 'em How i 2004 virket det som Pentagrams dager var over, men med utgivelsen av Last Rites er de nå tilbake med full tyngde.

To gode gjerninger i musikkform.

Veldedighetsprosjekter kan være så ymse, selv om tanken bak, nesten alltid er god. Jeg vil påstå at tanken er som regel mye bedre enn selve gjennomføringen. Ihvertfall når det gjelder musikalske bidrag.

Det har allikevel vært to utgivelser den siste tiden som jeg allikevel vil trekke frem, ikke bare fordi tanken er god, men at det rent musikalsk også har noe for seg.

WhoCares:

Bak WhoCares finner vi det første samarbeidet mellom Tony Iommi og Ian Gillan siden Black Sabbath skiva Born Again. Det skal nevnes at begge har vært engasjert i å samle inn penger til det hardt rammede folket i Armenia, helt siden det store jordskjelvet i 1988. Snart 25 år siden preger fremdeles denne hendelsen befolkningen, ettersom gjennoppbygningen går fryktelig langsomt på grunn av mangel på penger.

Med singelen Out Of My Mind / Holy Water håper de å samle inn penger for å få bygget opp en musikk skole som har hatt tilhold i provisoriske skur helt siden jordskjelvet.

Det er litt av et lag som fremfører Out Of My Mind. I tillegg til Iommi og Gillan medvirker Jason Newsted (bass), Nicko McBrain (trommer), Jon Lord (hammond) og Mikko Lindstöm (gitar).
Låta er selvsagt støpt i god gammel Black Sabbath form.

Så her er det bare å åpne hjertet og lommeboka.



King Kobra:

I etterkant av Ronnie James Dio tragiske bortgang for snart ett år siden, ble kreft fondet Ronnie James Dio's Stand Up And Shout Cancer Fund opprettet. Hvis du kjøper offisielle Dio utgivelser i form av musikk eller merchandise vil en viss prosent av det automatisk gå til fondet. Det er også fritt til andre å donere direkte til fondet.

I forbindelse med comebacket til King Kobra, spilte de inn låta Monsters & Heroes som en hyllest til Dio. Denne er bare tilgjengelig igjennom Carmine Appice sin hjemmeside og kan lastes ned i mp3 format mot en liten donasjon på 0,99$. Inntektene til denne går uavkortet til Ronnie James Dio's Stand Up And Shout Cancer Fund. Låta kan du laste ned HER!.

King Kobra slapp for kort tid siden sitt selvtitulerte comeback album, deres første siden 1988.

Gruntruck

På vei ut av en av grønsjens mørke bakgater hvor jeg hadde møtt på My Sister's Machine, snublet jeg over Gruntruck.

Gruntruck ble startet av Ben McMillan og Scott McCullum som et sideprosjekt av legendariske Skin Yard i 1989. I motsetning til de fleste grønsj band som fant sin inspirasjon fra punk og alternativ scenen, var Gruntruck ett av få band som lente seg mer mot glam- og heavy metal scenen. De føyer seg pent inn i rekken av lignende band som Soundgarden og Alice In Chains.

Gruntruck - Tribe (live, Seattle 1992)


Selv om bandet var aktivt helt til 2002, rakk de aldri å slippe mer enn to album. Inside Yours kom i 1990, mens Push kom to år senere. Albumene ble aldri noen kommersiell suksess, på tross for at bandet var oppvarmer for Alice In Chains på deres nord-amerika turné i 1982, samt på Dirt turneen året etter.
De varmet også opp på Pantera's Vulgar Display Of Power Europa turné i 1993. Selv tviler jeg på at den gjennomsnittlige Pantera fanboi brydde seg om grønsj i det hele tatt.

I takt med den fallende interessen for grønsj mot slutten av 90-tallet, forsvant også Gruntruck inn i glemselens bakgater og satte det som etterhvert ble det endelige punktum i 2002, ettersom vokalist og gitarist Ben McMillan døde i 2008.

Diskografi:
Inside Yours (1990)
Push (1992)
Shot (EP-1996)

NB! Begge Gruntrucks album kan du streame med Spotify.


Gruntruck - Flesh Fever (fra Inside Yours)

My Sister's Machine

Den siste tiden har det vært en aldri så liten grønsj-revival. Alice In Chains og Soundgarden har begge vært svært så aktive de siste par årene. Et annet band som også har gjort enkelte opptredener i det siste er My Sister's Machine.

Hvem? Tenker du. Som så mange andre.



Selv om My Sister's Machine slapp to album midt i grønsjens storhetstid, fikk de svært lite oppmerksomhet. Egentlig lå alt til rette for at de skulle bli like store som hvem-som-helst på den tiden. De var fra Seattle, de hadde den rette sounden og ikke minst, de hadde låtene som skulle til. Videoene ble til og med spilt på MTV. Vokalist, gitarist og hovedlåtskriver Nick Pollock hadde i tillegg en fortid i en tidlig inkarnasjon av Alice In Chains, hvor han spilte sammen med Layne Staley.

I stedet for massiv suksess og legende status, forsvant bandet inn i glemselens mørke bakgater.
Takket være noen spredte opptredener det siste året (YouTube link til låta Feed nederst i artikkelen), er ihvertfall bandet i ferd med å oppnå kult status, og haugene med My Sister's Machine CD'er på SecondSpin som de solgte for 0,99$ for noen år tilbake er forlengst borte og nå må du fort opp i en hundre lapp for et pent brukt eksemplar.

Skulle du allerede være fan av band som Alice In Chains, burde du sjekke ut My Sister's Machine. Jeg vil påstå du vil bli forbløffet.

Diskografi:
Diva (1992)
Wallflower (1993)

YouTube link: My Sister's Machine - Feed @ Showbox, Seattle 21.08.2010