Kiss - Music From The Elder: 30 År Etter

I år er det 30 år siden Kiss slapp konsept albumet Music From "The Elder". Blant fansen er det kanskje akkurat dette albumet som det fremdeles diskuteres heftigst om. Hvordan kunne Kiss gå inn i studio med ett klart mål om å reise kjerringa etter svake album som Dynasty og Unmasked, for å komme ut med noe så usannsynlig som et konsept album?

Mars 1981. Kiss hadde akkurat avsluttet en nær utsolgt Unmasked turné i Europa og Australia, men alt annet var en dans på roser i Kiss leiren. Dårlig salg av Unmasked i USA, tvang bandet til å skrinlegge alle planene om en turné der. Unmasked var musikalsk og innholdsmessig langt fra det Kiss tidligere hadde levert på skive.

A World Without Heroes - Promo Video:


Fast bestemt på å gjenreise tidlig storhet, gikk bandet inn i studio for å begynne arbeidet på et nytt album. På denne tiden hadde allerede Ace Frehley truet med å slutte i bandet flere ganger, så en av kravene hans var at de skulle spille inn albumet i hans eget Ace In The Hole studio.

Låt ideer som Deadly Weapons, Nowhere To Run, Feels Like Heaven, Don't Run og Escape From the Island ble klekket ut under oppholdet her. I all hemmelighet brukte de Bob Ezrin som produsent på disse innspillingene, som på dette tidspunktet kun var demoer å regne.

Det er også påstått at Kiss i utgangspunktet hadde et ønske om å bruke Martin Birch som produsent, men at han var utilgjengelig hele 1981 fordi han allerede hadde mer enn nok med Iron Maiden, Whitesnake, Black Sabbath og Blue Öyster Cult sine album dette året.

Hvorvidt dette har noe hold i virkeligheten er det ingen som verken kan avkrefte eller bekrefte. Det eneste som er sikkert er at det påståtte Kiss albumet produsert av Martin Birch aldri har eksistert.

Bob Ezrin var uansett et naturlig valg, da han hadde produsert det klassiske Destroyer albumet i 1976. Han kom rett i fra å produsere Pink Floyd's The Wall album. Få var vel klar over hans psykiske tilstand etter å ha jobbet med en høyst ustabil Roger Waters på det albumet. Ezrin har i senere intervjuer innrømmet at hans dømmekraft under innspillingene av The Elder var svært redusert på grunn av høyt inntak av blant annet kokain.

Gene Simmons hadde i lengre tid jobbet med et manuskript til en mulig film. Tidlig i innspillingen skal han ha luftet mulighetene om hvorvidt han kunne være interessert i å produsere film musikken til denne mulige filmen. Det er ikke usannsynlig å tro at Ezrin misforsto hele greia og trodde at Gene presenterte en mulig idé om det kommende Kiss albumet.
Ezrin som var å regne som en av verdens beste og suksessrike produsenter ville uansett ikke hatt noen problemer med å overbevise plateselskapet om at et konsept album med Kiss var veien å gå.

The Oath - Live At The Fridays 15.01.1982:


Det er også uklart hvor mye plateselskapet (PolyGram) visste om innspillingene Kiss gjorde med Ezrin. Noen kilder påstår at det var plateselskapets idé å bruke Ezrin som produsent, og at de støttet ideen om et konsept album da planene om denne dukket opp. Dette på bakgrunn av at de ikke var fornøyde med resultatet av det bandet hadde spilt inn så langt. Andre kilder mener å vite at Kiss og Ezrin holdt innspillingene av The Elder hemmelige ovenfor plateselskapet.

De tidlige planene for The Elder gikk ut på at det skulle bli en trilogy av album. Deretter kokte planene ned til et dobbelt album. Ett dobbelt album som ifølge plateselskapet ville bli altfor kostbart (pussig nok det samme plateselskapet som senere påsto at de ikke hadde noe anelse hva Kiss pønsket på).
Deretter var planene to album, før det til slutt endte med det ene.

For ikke å snakke om filmene og de påfølgende turneene med et scene design som skulle passe konseptet som det selvfølgelig aldri ble noe av.

Ace hadde i utgangspunktet vært i mot å bruke Bob Ezrin som produsent, men ble nedstemt to mot en da Eric Carr ennå ikke hadde stemmerett i bandet. Ace hadde allerede under innspillingen av Destroyer hatt store problemer med å samarbeide med Ezrin, og Ace tok stort sett ikke del i innspillingen av The Elder. Tapene med Ace sine bidrag ble sendt frem og tilbake med budbil mellom Ace sitt hjemmestudio i Connecticut og studioene i Toronto og New York hvor resten av Kiss spilte inn skiva.

Dark Light og Escape From the Island er pussige resultat av denne måten å spille inn låter. Ace spilte inn det som antakelig var forslag på bass og rytme gitar delene til låtene. Ezrin likte disse så godt at han beholdt disse i den ferdige miksen. Eneste forskjellen er at Ezrin selv spiller bass på Escape. Det gjør disse låtene til de eneste noensinne i Kiss sin katalog hvor hverken Gene eller Paul medvirker musikalsk, selv om Gene er kreditert som co-writer på Dark Light.
Disse to låtene er sannsynligvis de eneste som ble med fra de tidlige innspillingssesjonene med Bob Ezrin.

I tillegg brukte Gene Simmons den musikalske ideen fra den uferdige Wicked Lester låta Eskimo Sun til å skrive Only You. Paul sin demo av Every Little Piece Of Your Heart ble etter litt omskriving til A World Without Heroes. Restene av låtene ble skrevet under innspillingen av albumet.

A World Without Heroes - Live At The Fridays 15.01.1982:


Mye kan tyde på at når først ideen om et konsept album ble født, så tok Bob Ezrin stadig mer kontroll over innspillingene. Dette bekreftes langt på vei av Gene Simmons som i Kerrang! #32 innrømmer at albumets skjebne mer eller mindre lå i hendene til Bob Ezrin.
Lou Reed og den kjente låtskriveren Tony Powers ble hentet inn av Ezrin for å gi albumet mer tyngde. Powers er kreditert for albumets to ytterpunkter, The Oath og Odyssey. Mens Lou Reeds bidrag på A World Without Heroes og Dark Light er minimale, var det han som i det hele sto for ideen bak låta Mr. Blackwell sammen med Gene Simmons.

Under The Rose ble Eric Carr's første bidrag på låtskriver siden i Kiss. Som alle de andre låtene som endte opp på skiva, var Under The Rose hentet fra en liste over mulige låttitler for albumet.
Bortsett fra noen få kosmetiske endringer gjort av Bob Ezrin under innspillingen av låta, ble det gjort få endringer i fra den orginale musikalske ideen. Gene Simmons skrev teksten til låta.

I - Live At The Fridays 15.01.1982:


Mens Eric Carr's bidrag på Under The Rose er udiskutabel, mente Bob Ezrin at han ikke hadde den rette "feelingen" til å få bidra på låtene I og Odyssey. Studio musiker Alan Schwartzberg håndterer derfor trommene på de låtene.
Bob Ezrin hadde som vane å hyre inn andre musikere hvis han mente at de som opprinnelig skulle spille ikke dugde.
Det gikk uansett verst utover Ace sine bidrag. Sannsynligvis mest fordi Ace sjelden fysisk var tilstede i studio, og at det å sende taper og beskjeder mellom Bob og Ace med endringer aldri ville ha ført til noe som helst.
Ace har i senere intervjuer sagt at han var mest skuffet over at hans bidrag enten hadde blitt klippet og endret ut av sin opprinnelig sammenheng, eller rett og slett bare blitt utelatt. Han har flere ganger stått ved at selv om han var imot hele ideen om konsept albumet, så la han ned en profesjonell jobb på det han spilte inn for albumet. Om ikke annet for hans egen del.

Hvor mye som ble spilt inn som aldri fant veien til den ferdige miksen er det kanskje bare Bob Ezrin som vet.
Det vi vet er at Carr Jam 1981, eller Heaven som var den opprinnelige tittelen på låta, dukket opp som en hyllest til avdøde Eric Carr på Revenge i 1992. Signatur riffet til låta var skrevet av Ace.
Det er grunn til å tro at Bob Ezrin sitter på enda flere ubrukte opptak. Blant annet ble forteller delen med Christopher Makepeace, med unntak av to opptak, tatt vekk da plateselskapet bestemte seg for å sekvensere låtene på tvers av historien. Lou Reed har også sagt det var flere tekstmessige bidrag fra han som aldri ble brukt. I tillegg skal Ezrin sitte på flere alternative mikser av låtene.

Den endelige miksen av The Elder skal uansett ha vært den avgjørende årsaken til at Ace bestemte seg for å forlate Kiss. Det skulle allikevel gå nesten ett år før han offisielt var ute av bandet.

Eyewitness News - Paul og Gene snakker om The Elder


Fra innspillingen til albumet til den ferdige miksen forelå, tok det hele sju måneder. Bob Ezrin tok seg god tid til selve produksjonen.
Just A Boy og den korte introen Fanfare ble ikke skrevet og lagt til før i sluttfasen av miksingen.
Bob Ezrin mener at det var flere ganger i løpet av disse sju månedene at hele The Elder prosjektet burde ha blitt stoppet. I følge han var det når miksingen startet at alle innvolverte parter burde ha innsett at dette var på ville veier. Beklaglivis var det ingen der som følte de hadde posisjon eller som i Ezrins tilfelle, psykisk tilstand, til å ta en slik avgjørelse.

Hvis så er tilfellet, da er det kanskje noe i det at plateselskapet ikke ante hva Kiss hadde spilt inn før de dukket opp med den ferdige miksen etter sju måneder i studio.
På en annen side virker det merkelig at ikke plateselskapet i det minste begynte å lure på hva Kiss holdt på med, siden det ikke var hverdagskost at noen tilbrakte så lang tid i studio. Spesielt ikke Kiss som sjelden sløste bort altfor mange uker på en plate innspilling.

Ett siste hint på at flere enn Kiss og Ezrin var klar over hva som foregikk gir Ezrin i det nyeste nummeret av Classic Rock (#165).

"We decided to to do something that was in quotation marks, something important. And that's a mistake. You never set out to do something important, you should just do something that's good and fits. The Elder didn't fit. It didn't even come close to fitting. We would never have been allowed to do that. It was terrible."

Den fulle og hele sannheten får vi kanskje aldri vite i og med at den personen som sannsynligvis kunne ha gitt oss ett noenlunde objektivt innblikk i hva som foregikk under innspillingene av dette albumet er død. Jeg tenker selvsagt på Eric Carr.

Om ikke et konsept album forvirret en sulteforet tilhengerskare tilrekkelig, ble det også tatt en beslutning av de høye herrene i PolyGram at låtrekkefølgen skulle tilpasses slik at de planlagte singlene The Oath og A World Without Heroes skulle være åpningskuttet på hver av sidene.
Det var bare på den japanske utgaven at den opprinnelige låt rekkefølgen ble opprettholdt, bortsett fra at Escape From The Island av en eller annen grunn var fjernet. I 1997 ble The Elder utgitt i remastret utgave, og da med den kronologiske rekkefølgen av låtene.

The Elder floppet katastrofalt salgsmessig og en større planlagt turné ble det aldri noe av. Selv promoteringen av albumet var på et minimum. Promovideoer for både A World Without Heroes og I ble spilt inn, men bare førstnevnte ble vist på TV.

I - San Remo Festival 28.01.1982. (Uten Ace):


Kiss eneste live fremføringer av låter fra The Elder på den tiden gjorde de på ABC’s Fridays i januar 1982, da de fremførte The Oath, I og A World Without Heroes. Før internettets inntog var et bootleg opptak av denne opptredenen noe av det mest ettertraktede en Kiss fan kunne tenke seg.
Siste gang Kiss gjorde en promo opptreden for The Elder var den 28. januar 1982, da de på satellit overført TV opptrådte til Kiss fansens overraskelse som en trio, da Ace Frehley aldri dukket opp.

Da kameraet var slått av forlot de tre gjenværende Kiss medlemmene den synkende The Elder skuta for godt. For ett år siden hadde de stått med vann opp til knea, nå var det såvidt de greide å holde seg flytende.

Indisk Metal - Hot Or Not?

Min gode venn Razorhack sendte meg for en tid tilbake en link til ett blogginnlegg som omhandlet den indiske heavy metal scenen.

Indisk kultur har vi blitt ganske kjent med her på berget igjennom mat og Bollywood filmer. Musikk inspirert av indiske folketoner har også vært en gjenganger i vestlig pop og rockemusikk helt siden Beatles nærmest gjorde sitaren verdenskjent på slutten av 60-tallet.

Selv om heavy metal også i India har hatt enorme fanskarer, så er det forholdsvis få band som har spilt der. Machine Head, Megadeth og Iron Maiden har alle spilt der de siste årene. Metallica holdt sin første konsert for bare noen uker siden, mens listen over band som har måtte kansellere sine planlagte opptredener er nesten like lang. Slayer, Testament og Def Leppard har alle avlyst planlagte konserter i India.

Indisk heavy metal har uansett ikke hatt det noe lett opp igjennom årene. Ikke uventet er det religion som har vært den største årsaken til det, men det får bli en annen diskusjon.

I de siste årene har det for alvor begynt å skje noe på heavy metal fronten i India. Overnevnte blogg omtaler for det meste de mest ekstreme bandene fra India. Ikke så rart, for det kan virke som de fleste metal bandene der borte helst velger å spille en eller annen form for mer ekstrem metal. Helst da en eller annen variant av death metal.

For min egen del var jeg mer interresert i å spore opp de mer tradisjonelle bandene. Stort sett flere enn de jeg presenterer under, er det ikke.

Albatross er det eneste rene power metal bandet jeg kom over. Både musikalsk og tekstmessig minner de mye om King Diamond. Faktisk er det King Diamonds gitarist Andy LaRocque som sto for selve masteringen av Albatross foreløpig eneste utgivelse, EP'en Dinner Is You, som kom i 2010.



Slain har forsåvidt også en fot innenfor power metal sjangeren, men kjører også på med masse progressive elementer. Musikalsk har bandet et utpreget 80-talls sound. Bare synth'en i seg selv tar deg tilbake til 1985 på et blunk. Det er nesten litt nostalgisk.



Arkaitor skal være et tradisjonelt heavy metal band, hvor det synges på indisk. De er tatt med på ren mistanke. Det eneste jeg kunne finne av dem var deres offisielle video av låta Syntiew. Dette er en power ballade midt i Aerosmith gata. Musikk videoen fremstår som en underlig blanding av Jon Bon Jovi's Blaze Of Glory og en Bollywood film. Ikke akkurat for svake sjeler.



Filharmonix er garantert heavy metal på det mest tradisjonelle. De ga ut albumet Hot & High i 2010. De har til og med spilt i USA, noe som det heller dårlige publikumsopptaket under beviser.



Sist, men klart best, finner vi bandet Kryptos. De er rene veteraner å regne med sine tre utgivelser. The Coils Of Apollyon kom ut så sent som i år. De er blant ytterst få metal band fra India som har greid å skaffe seg et navn utenfor indias grenser og har gjort en rekke konserter og små turneer i Europa og USA. De kombinerer på en flott måte speed-, thrash- og heavy metal.

Iron Maiden / Alice Cooper, Telenor Arena, Oslo 06.07.2011

Det var henholdsvis 11 og 10 år siden jeg så Iron Maiden og Alice Cooper sist. På Roskilde i 2000 hadde Bruce Dickinson og Adrian Smith nylig returnert til Iron Maiden, mens Alice Cooper hadde akkurat gjort sitt andre comeback med albumet Brutal Planet.

I 2011 er Iron Maiden er midt i sin The Final Frontier turné, mens Alice Cooper fyller dødtiden mellom forrige turné og neste album med å spille en håndfull konserter i Europa.

Alice Cooper

Tonene av Black Widow markerer åpningen av en av årets konsert begivenheter i Norge dette året. Alice Cooper firer ikke på effektene. Øyesminken og hans truende scene karakter er inntakt.
Brutal Planet, I'm Eighteen, Billions Dollar Babies, No More Mr. Nice Guy og Hey Stoopid kommer alle på rekke og rad tidlig i konserten før vi får servert I'll Bite Your Face Off i fra hans kommende skive Welcome 2 My Nightmare. Så får tiden vise om det er en etterlengtet eller unødvending fortsettelse av hans klassiske Welcome To My Nightmare album fra 1975.

Det er ingen tid å miste denne kvelden, så Feed My Frankenstein følger tett etter, før Poison virkelig får fart på publikum.
Wicked Young Man er kveldens overraskelse i spillelisten til Alice Cooper denne kvelden. En gledelig sådan, i det låta er en personlig favoritt fra Brutal Planet skiva.
Under Killer blir giljotinen rullet fram og Alice Cooper henrettet. Det avkappede hodet til Alice Cooper ble vist fram til spott og spe av tonene til den smått morbide I Love The Dead.

Som i et under gjenoppstår han i hvitt, tidsnok til å avslutte seansen med School's Out. Med noen akkorder fra Pink Floyd's Another Brick In the Wall mikset inn, ble det en verdig avslutning av Alice Cooper's timeslange opptreden.

Iron Maiden

31 år har det gått siden Iron Maiden som oppvarmer på Kiss' Unmasked turné besøkte Norge for første gang. På den tiden var de bare ett av mange håpefulle band som ble kategorisert innen New Wave Of British Heavy Metal (NWOBHM). De var fremdeles plassert solid i skyggen av band som Black Sabbath, Judas Priest og UFO. Ingen kunne ane da at de tre tiår senere skulle stå som et av de største og innflytelsesrike band noensinne.
Med avslutningsriffene fra UFO klassikeren Doctor Doctor over PA anlagget, vet de mest ihuga Maiden tilhengerne at det er like før det braker løs.

Som forventet startet konserten med åpningskuttet Satellite 15...The Final Frontier ballet. I et inferno av lys, lyd og bilde ble vi tatt igjennom intro delen av låta før bandet entret scenen i det selve låta starter. El Dorado følger tett etter, før de serverer den første klassikeren for kvelden i 2 Minutes To Midnight.

De som nå trodde at resten av kvelden skulle bli en reise i nostalgiens tegn, tok skammelig feil. Når Maiden turnerer et nytt album så turnerer de et nytt album. Deres forrige album, A Matter Of Life And Death, ble for eksempel fremført i sin helhet på sist turne.

De ferske låtene The Talisman og Coming Home er neste ute, og spesielt sistnevnte har en ekstra dimensjon live enn den litt baktunge versjonen som er å finne på den siste skiva.
Dance Of Death får opp både farten og stemningen blant publikum igjen, og når bandet går rett inn i The Trooper har bandet publikum i sin hule hånd. Og der blir de resten av kvelden.
Etter The Wicker Man holder Bruce Dickinson for kvelden en uvanlig kort men effektfull tordentale som en introduksjon til Blood Brothers. Kveldens klart høyeste allsang er et faktum.

Min favoritt, When the Wild Wind Blows, fra den siste skiva fulgte deretter. Derfra og ut var det de eldre klassikerne som regjerte. The Evil That Men Do, Fear Of the Dark og Iron Maiden rundet av hovedsettet. Det er unødvendig å nevne at vi for lengst har nådd kokepunktet.

I god tradisjon tro var The Number Of the Beast først ute av ekstra nummerne. Tett etterfulgt av Hallowed Be Thy Name. Som avslutningslåt på denne turneen hadde de børstet støvet av Running Free. Det er faktisk bare andre turneen siden 1996 at denne låta har vært fast inventar i bandets låtliste. Uansett en verdig avslutning på nok en fantastisk aften i selskap med Steve Harris & Co.


Video: 15 minutter sammendrag fra Alice Cooper & Iron Maiden i Telenor Arena 2011.

Like fornøyd som man alltid er etter en Iron Maiden konsert vandret vi ut i den varme sommernatta. Jeg overhørte en samtale fra noen som bare var måtelig fornøyd med at Maiden hadde spilt så mange "nye" låter. Der har vi styrken til Iron Maiden. Hvor mange andre 80-talls storheter turnerer nå og fyller halvparten av konsertene med låter som er fra denne siden av årtusenskiftet? Sannsynligvis ingen.

Derfor er og blir Iron Maiden det største metal bandet denne verden har oppfostret.

Back To Éire I Go With A Heavy Heart

De siste årene har det irske metal bandet Primordial seilet som en av undertegnedes favoritter. Primordial er i utgangspunktet et black metal band som henter inspirasjon i fra keltisk mytologi og musikk.

Innen den tyngre del av rocken har keltiske toner blitt brukt ofte. Thin Lizzy hadde flere låter som helt klart var av keltisk inspirasjon. Dette var låter som Massacre og Emerald. Albumet Black Rose var i sin helhet en hyllest til Irland, selv om det bare var tittelsporet som musikalsk hadde helt åpenbare keltiske referanser.
Phil Lynott skal visst nok i flere år hatt planer om å gjøre et helt Thin Lizzy album med keltisk inspirert musikk. Det eneste vi vet sikkert er at hans altfor tidlige død førte til at Gary Moore spilte inn Wild Frontier som en hyllest til Lynnot og keltisk musikk.

Hva med keltiske toner innenfor heavy metal generelt? I følge Metal-Archives eksisterer det, eller har eksistert rundt 30 band innenfor denne sub sjangeren. Vi kan plusse på 30 til hvis vi skal ta med de som har keltisk mytologi som tema i tekstene.

Vi snakker om forholdsvis få band, og utrolig nok bare tre fra Irland.

Bilde: Primordial, forblåst og kald black metal fra Irland.

Primordial er nok det mest kjente av disse bandene, med en rekke sterke utgivelser på samvittigheten. To The Nameless Dead og den ferske Redemption At The Puritan's Hand kan jeg anbefale på det varmeste.
Et annet band jeg har sansen for er brasilianske Tuatha De Danann. De spiller en mer tradisjonell form for folk metal. Som endel av sceneshowet har de som regel med personer som har "spesielle" egenskaper i form av å være kortvokste, ekstremt lange osv. Det anbefales å ta en titt på videoer med bandet som er å finne på YouTube.
Det er nok ingen selvfølge, men det går helt fint å lage keltisk inspirert musikk med trøkk selv om man kommer fra en liten by langt inn i de brasilianske regnskoger.

Av band som skriver tekster basert på keltisk mytologi er det et par verdt å nevne.
Mael Mórdha holder seg i folk/doom metal sjangeren. Sjekk ut albumet Gealtacht Mael Mórdha. Det skal det godt gjøres å finne en mer skremmende inngang på et album enn de 50 første sekundene av Atlas Of Sorrow.
Tittelen på denne blog posten er forøvrig hentet fra avslutningslåta på deres Manannan album, hvis du skulle lure.
Det siste bandet jeg anbefaler er det greske heavy/power metal bandet Airged L'ahm. Man skulle tro at de hadde nok av gresk mytologi å ta av i Hellas, men Airged L'ahm syntes vel at langt mer spennende ting skjedde på den grønne øya. The Silver Arm er albumet som absolutt bør sjekkes ut.

1981: Et Tilbakeblikk

Juni 1981. Den kaldeste og våteste forsommeren jeg kan huske. På vei til siste skoledag før sommerferien vasset jeg i snøsørpe.

Fatter'n jobbet ettermiddagskift på "Spon". Det regnet. Fire dager inn i ferien, og jeg kjedet meg som bare en ti-åring kan kjede seg.

Det var i desperat kjedsomhet at jeg gikk igjennom fatterns musikk kassetter.
LP platene hadde jeg fått streng beskjed å holde meg unna.
Jeg sorterte kassettene etter hvordan coverne så ut. Kjedelige i en stabel, morsomme og fargerike i en annen. En tredje stabel inneholdt de skumle og rare.
I den sistnevnte gruppe var det bare tre kassetter.

Ett cover forestilte en skummel siluett av en person med armene opp i luften i noe som jeg oppfattet som en truende positur.
På ett annet var det avbildet fem diffuse personer som jeg innbilte meg var tatt under vann i ett basseng. Sannsynligvis for jeg på den tiden hadde vannskrekk og var spesielt engstelig for basseng timene på skolen.
Det som jeg forsto måtte være samme artist som "basseng-coveret", hadde et annet cover som jeg husket i fra før. Her var det fem hoder som brant som stearinlys.

Sistnevnte cover hadde alltid skremt meg. Jeg hadde til og med hatt mareritt om det.
Selv tretti år senere får jeg en underlig ubehagelig følelse av å se det. Et slags flashback, eller noe.

Jeg hadde ikke noe formening om hva slags musikk dette kunne være.

Jeg valgte og ta tyren ved hornene og matet fatterns Akai med kassetten som tilhørte
omslaget med de fem brennende stearin hodene.

Aldri før hadde jeg hørt noe lignende. Dette var så anderledes enn noe av det som fatter'n vanligvis hørte på når han var hjemme.

Jeg stavet meg igjennom tittelen på den første låta. Det var tydeligvis hovedlåta på kassetten.

"Burn". Jeg spurte mutter'n hva det betydde.

"Brenne, som å brenne ved i ovnen", forklarte hun.

Jeg tok forklaringen bokstavelig og mitt unge barnesinn var ikke mer utviklet at jeg antok at det handlet nettopp om det. Lei av mine stadige spørsmål om hva de forkjellige låt titlene betydde fant hun frem sin engelsk ordbok fra skoletiden.

Deep Purple hadde stort sett titler som ga fortåelige oversettelser for en 10 år gammel gutt. Langt værre var det med titlene til dette bandet med den truende siluetten av en person på coveret. I tillegg fant jeg en kassett til med samme band i haugen med kjedelige covere.

Med blålilla skrift sto det "Black Sabbath". Under i grått, "Master Of Reality".
Jeg satte på kassetten.

Det hele startet med en skummel hoste som fort gikk over i like skummel musikk.
Jeg slo opp ordene "Sweet Leaf", men det ga ikke noen mening. Andre titler var like kryptiske. Slik som "After Forever" og "Into the Void".

De uforståelige titlene og den dystre musikken og den underlige stemmen til han som sang, gjorde at jeg stort sett brukte regnværdagene denne sommeren til å høre på Deep Purple. Helst da på Burn albumet. Det skulle uansett ikke ta lang tid før også Black Sabbath var blitt en favoritt.

Det er ingen tvil om at det dundrende riffet til Burn eller den kaotiske introen til Speed King satte standarden for hva slags musikk jeg kom til å høre på.
Jo hardere og raskere, desto bedre.

Slik har det vært i tretti år og jeg har ingen planer om å endre på akkurat det det de neste tretti heller.

Manager League

Helt siden det første møte med Football Manager på Commodore 64 på 80-tallet, har jeg vært en ihuga spiller av ymse fotball manager spill opp igjennom åra. Selv nå som jeg har passert 40, brukes det endel av min fritid til å føre mitt lag opp og frem.



Etter at C64 tiden var over, så kom etterhvert Championship Manager til PC. Tusenvis av timer ble brukt til spillet. Ettersom spillet ble mer og mer omfattende og jeg fikk stadig mindre fritid utover 2000-tallet, ble det stadig mindre spilling.

I vår så prøvde jeg å finne ut om det gikk an å få noen av de gamle og mer enkle utgavene til Championship Manager til å virke på nyere operativsystemer. Det er alltids noen som lager tilleggs programmer eller emulatorer til gamle spill og programmer, slik at de kan spilles på nyere PC'er.
Det var når jeg lette etter noe slikt at jeg kom snublende over online spillet Manager League.

I Manager League fant jeg akkurat det jeg så etter i et manager spill. Lett å sette seg inn i og ikke altfor mye detaljer. De største forskjellene fra for eksempel CM er at du bygger et eget lag i fra bunnen, og at kampene og treningene er til bestemte tidspunkt. Man får tildelt et minimum av ressurser og derfra bygger man laget opp sakte men sikkert opp over flere sesonger. Her finnes det ingen snarveier til toppen, bare målrettet og nøyaktig jobbing over tid.

På den måten har jeg gitt "liv" til den for lengst nedlagte klubben Bergerud FK.

Iron Maiden - Fear Of The Dark (Telenor Arena, Oslo 06.07.2011)

...alt om Iron Maiden og Alice Cooper konserten kommer så fort jeg har landet...

Box O' Shite

For oss som bodde ute i provinsen på 80-tallet og var ihuga metalheads, var nærheten av platesjapper og ikke minst musikkmagasiner ikke eksisterende. Det var kanskje ikke rart at man kastet seg over Kerrang! og Metal Hammer når bygdas eneste butikk med en seriøs bladhylle begynte å ta inn disse.

De siste ukene har jeg brukt mye tid til avslappning og lesing på verandaen. Det har gått i en mix av nyinnkjøpt lektyre, og tilfeldig plukk i fra en etterhvert rikholdig samling av tegneserier, bøker og magasiner.

I dag tok jeg med en bunke Metal Hammer. Tidenes klart beste metal magasin igjennom tidene. I hvertfall slik jeg husket det.

Jeg tenkte at det måtte være haugevis med artikler i Metal Hammer som jeg aldri har lest. Rett og slett for at de omhandlet band jeg ikke kjente til eller ikke hadde noe interesse for på den tiden.

I de eldste utgavene jeg har (1986/87) fant jeg en og annen godbit. Blant annet en hel side om Heretic (US) som hadde fått ny vokalist i Mike Howe. De var i gang med å spille inn oppfølgeren til EP'n Torture Knows No Boundary. Albumet Breaking Point skulle senere bli en kult klassiker blant Metal Church fans, da Mike Howe erstattet David Wayne i 1988.

Dette tyder på at Metal Hammer i sin begynnelse så litt lenger enn bare platesalg og hype når de skulle skrive om band, og viet om ikke annet noen sider til bortimot ukjente artister.

Metal Hammer April 1987

Halvveis inn i 1987 så utvidet tydeligvis Metal Hammer begrepet "metal". Det ble en helt klart tydelig rettningslinje at forsidene skulle fremstille et band som var i skuddet. Helst millionselgende band i USA. Så da spilte det liten rolle om det var Bon Jovi som prydet forsiden.

At jeg i det hele tatt fortsatte å kjøpe Metal Hammer til ihvertfall 1995, er for meg nå en gåte. Riktignok hadde de innemellom velskrevne artikler som historien om Led Zeppelin, UFO eller opprinnelsen til heavy metal. Men når man for fjerde gang på et år kunne lese om Dave Mustaine's nær døden opplevelse, så minnet Metal Hammer mer om Se & Hør enn et metal magasin.

På begynnelsen av 90-tallet ble det gjort ett internt vedtak i redaksjonen at de ikke skulle skrives om death eller black metal. Slik vederstyggelighet skulle ikke inn i det bladet.
Lesebrev fra undrende metal fans om hvorfor de ikke kunne finne noe om Obituary, Death eller den nye black metal bølgen fra Norge, ble som regel latterliggjort.

Ett svar var dette: "If only we'd been able to read your name and address, we would've sent you some raw liver to give to the Death Metal God, Odin...never mind, eh?"

Black Metal var noe tull og tøys mente Metal Hammer. Mayhem her i tøyse humør.

Dessverre for Metal Hammer greide de ikke å tie ihjel disse sjangrene. Deicide var det første death metal bandet de skrev om. Problemet var bare at de konsekvent kalte de for black metal. Sant nok er Glen Benton selverklært satanist, men Deicide spilte aldri noe annet enn death metal. Enda mer komisk er at de bruker den første halve siden av reportasjen på å unnskylde oppførselen og musikken til de norske black metal bandene, og presiserer at den ekte black metal'en sto Venom for. Hvor i huleste trodde folka i blekka at de norske black metal bandene hentet ideene i fra?

25 år senere er det faktisk et lite hjemmesnekret magasin som gikk under navnet Streetfighter som faktisk viser seg å ha mest godbiter. I hvertfall hvis man stadig er på let etter band som aldri fikk fire sidere i Metal Hammer og som de aller fleste forlengst har glemt at eksisterte.
Ikke var det velskrevet. Ikke var det trykket i farger, men det var laget av folk med genuin interesse for musikken og bandene.

Jeg har klistret opp en lapp på skuffen hvor Metal Hammer bladene mine er. Box O' Shite står det på den. Så får Adam Bomb ha meg unnskyldt at jeg stjal den frasen av ham.

The Runaways

Det er vanskelig å ikke ha fått med seg hypen rundt Lady Gaga. Det lille jeg har lest og hørt om dama er nok for meg til å konkludere med at hun har forsvinnende lite å melde. En av grunnene til at Lady Gaga kan sole seg i glansen av suksess, kan hun tilskrive The Runaways for.

The Runaways ble dannet i 1975 etter en idé Joan Jett hadde om å starte et jenteband som spilte skikkelig rock. Hun hadde allerede et band med trommeslager Sandy West, men det var ikke før Joan traff på den eksentriske manageren Kim Fowley utenfor legendariske Rainbow Bar And Grill at steinen skulle begynne å rulle. Fowley på sin side hadde allerede møtt på Kari Krome og blitt imponert over hennes tekster som kunne passe til et rock & roll band.

Kari Krome kunne åpenbart ikke synge og ble raskt erstattet av Micki Steele som også spilte bass. Denne trioen spilte inn bandets første demo Born To Be Bad.

Steele forsvant etter kort tid i bandet, men skulle senere få suksess med The Bangles. Omsider falt alle brikkene på plass da vokalist Cherie Currie, gitarist Lita Ford og bassist Jackie Fox ble med i gruppa.


Med sin glam og punk inspirerte musikk, samt et uvanlig utagerende image til jenter å være, tok det ikke lang tid før de fikk masse oppmerksomhet.
I februar 1976 fikk de platekontrakt med Mercury og bare noen måneder senere slapp de sitt selvtitulerte debut album. Med unntak av Lita Ford som var 17 år, var resten av medlemmene i bandet 16 da skiva kom ut. Tekstene på skiva handlet stort sett om sex, alkohol og dop. Noe som alene var med å skape hype om bandet, da jenter ikke skulle skrive om slikt. I hvertfall når de ikke var gamle nok til å utøve noe av det, noe de selvfølgelig gjorde allikevel.

Oppmerksomheten rundt bandet hjelp ikke stort på platesalget i USA og skiva var såvidt innom Billboard lista. I Japan derimot gikk singelen Cherry Bomb rett til topps på listene og den påfølgende turneen der var eneste gang de opplevde stjernestatus. Det var bare Led Zeppelin, Kiss og Abba som solgte flere skiver enn The Runaways der borte i 1977.
Dop, alkohol og interne konflikter skulle etterhvert prege bandet, og da Joan Jett fikk nok i 1979, betydde det slutten på bandet. Da hadde de rukket å spille inn fire studio album.

The Runaways spilte også i Norge, og deres opptreden på Chateau Neuf i Oslo 22. juni 1978 er forevighet på bootleggen Forever Lost?.

Selv om The Runaways aldri solgte millioner av album, så viste de verden at jenter kunne ha ben i nesa, skrive udødelige klassikere og leve ut sine rock & roll drømmer. De talte musikkbransjen midt i mot, og belønningen er at musikken og legenden lever i beste velgående tretti år senere.

Lady Gaga derimot, er det få som husker om to år. Langt mindre om tredve...

Heavy Metal Basement

Folkene bak dokumentaren Heavy Metal Parking Lot lagde i 2001 filmen Heavy Metal Basement. Her får vi ett innblikk i heavy metal samlingen til en Jim Powell, som har samlet metal effekter siden begynnelsen av 80-tallet. I tillegg gir han sin vurdering av samtlige album med sitt favoritt band Judas Priest.

Hvem ønsker seg vel ikke en kjellerstue hvor det første som møter deg er et Kiss flipper spill?

Filmen kan sees gratis på SnagFilms. Her kan du også se nevnte Heavy Metal Parking Lot og oppfølgeren Heavy Metal Parking Lot Alumni: Where Are They Now?

Watch more free documentaries

Josh Homme og dagens skolesystem

Jeg og Josh Homme er sjelden på musikalsk bølgelengde. Hverken Kyuss, Queen Of the Stone Age eller Them Crooked Vultures har vekket spesielle sterke følelser hos meg.


Derimot er det langt mer interessant å lese intervjuer med Josh Homme. Han prater gjerne om helt andre ting enn musikk, og her er vi enige om ganske mye. Blant annet har han barn i rett skolealder og mener følgende om dagens skolesystem:

"I can't stand the modern schooling system. If you learn a little bit of everything you're a Renaissance man? No. You can play Trivial Pursuit and that's about all."

Dette passer også bra til skolesystemet i Norge. Det brukes for mye tid til å lære seg litt om mye, i stedet for mye om litt. Når det innemellom læres noe nyttig, så brukes feil læringsteknikk.

Min sønn er snart ferdig med tredje klasse. Han kunne fint fortelle i fem minutter om steinalder-bonden og hans virke. Samtidig brukte han like lang tid på å finne ut hva sju minus tre blir. Sju ganger tre derimot ble besvart i løpet av et par hundredeler.

Så kan man spørre seg hvorfor min sønn hadde null problemer med et relativt vanskelig gangestykke, men sleit med en enkel minus oppgave?

Alt handler om pugging. Eller automatisering som det kalles i dag.

Den lille gangetabellen kommer alle innom på skola. Men hvor mange er klar over den lille og store addisjonstabellen, eller den lille og store subtraksjonstabellen? Disse tabellene tror jeg få skoler bruker, selv om de er med i opplæringsplanen allerede på andre klassetrinn.

Matte handler tross alt kun om pluss, minus, gange og dele. Uansett hvor komplekse utregninger som skal utføres. Er disse tabellene hundre prosent automatisert, slipper elevene å tenke på utregningen, men på å løse oppgaven.

Det finnes også automatiserings teknikker når det gjelder lesing og skriving. Hvor mange ordlyder tror du at det finnes i det norske språk? Færre enn du tror. Har man automatisert ordlydene og hvordan de ser ut så har man kanskje mangedoblet lese hastigheten og ikke minst forståelsen av hva som står i teksten betraktelig. Her er prinsippet det samme som ved matten. En som er god til å lese, leser egentlig ikke. Den gjenkjenner ordene fortløpende og slipper å bruke tankegangen på noe annet enn å forstå hva teksten dreier seg om.

Heldigvis er det en gjeng dyktige folk, blant annet fra barnehabiliteringstjenesten, som jobber aktivt for å endre den pedagogiske opplærings måten på barneskolenivå. Da vil alle elevene i årene fremover begynne å bruke Tempolex, eller lignende opplæringsprogram. Ikke bare de som er så "heldige" å ha en form for diagnose.

Så hvorfor er jeg så sikker på at dette er veien å gå?

Fordi min sønn startet i første klasse med et ordforråd på mindre enn 15 ord, og på tross av sin (sannsynlige) aspberger diagnose, nå ligger på gjennomsnittet i klassen på matte- og lese/skrive ferdigheter. Alt takket være en læringsmetode som den norske skole brukte så sent som på 70-tallet, men som grunnet en rekke læringsreformer innenfor skolen de siste tiårene har blitt totalt utslettet.

Jeg har nå håp om at min sønn faktisk får en god utdannelse en gang i fremtiden, så får jeg heller være den som imponerer i Trivial Pursuit på regnværsdager.

Classic Rock #159

“Steve was shouting: ‘I want him gone! I can’t stand him!’ Rod said: ‘He’s not going. Get used to it.’” – Bruce Dickinson om sin første større uenighet med Steve Harris.

Jeg har ikke tid til å sitte her å skrive på bloggen, for jeg må stikke til den nærmeste bladkiosken å plukke opp det nyeste nummeret av Classic Rock!!! Dette kan jeg ikke gå glipp av.

Sjalabais!!

Presto Ballet (og mitt generelle hat for progrock)

Presto Ballet er Metal Church gitarist Kurdt Vanderhoof sitt hjertebarn for tiden. Nå som Metal Church er gravd ned på ubestemt tid, passer han på å dyrke sin lidenskap for 70-talls progrock.

Allerede med de to albumene han ga ut under Vanderhoof navnet, tilnærmet han progrock sjangeren. Fremdeles var gitarene i fokus og han dro det ikke så langt som å overøse låtene med "space synther". Disse to utgivelsene appellerer derfor mer til folk som liker 70-talls hard rock som Uriah Heep og Deep Purple, enn til typiske prog tilhengere.

Metal Church ligger milevis fra progrock, men det er ingen tvil i om at Kurdt lurte inn en og annet prog element her og der. På albumet Blessing In Disguise kommer vi ikke utenom låter som Badlands og Anthem To the Estranged. Dette er kanskje de to Metal Church låtene som ligger nærmest progrock med sin strukturelle oppbygging og det stadige skiftet mellom rolige og dramatiske partier. Senere skulle det typiske progrock instrumentet mellotron også bli brukt på Metal Church album.


Med Presto Ballet tar Kurdt skrittet fullt ut inn i progrock land. Her er det ikke bare musikken som skal lyde 70-talls, men innspillingen foregår kun på analogt utstyr for å gjenskape den autentiske opplevelsen.
Presto Ballet har høstet stormende hyllest for sine tre utgivelser så langt fra progrock entusiaster, selv om de mest hardbarka klager på litt for mye "harde" gitarer.

Dessverre er det slik at jeg har store problemer med å like progrock. Jeg hadde håpet på at Presto Ballet skulle bli en slags døråpner til progrock verdenen, siden Kurdt Vanderhoof er blant mine store helter.
Jeg har gjort hederlige forsøk før. Jeg har med åpent sinn og masse positive tanker forsøkt å komme meg igjennom skiver med både Rush, Yes, Kansas og Styx. Det er grenser på hvor mye "space synth" en mann i sin beste alder kan tåle. Hos meg er den grensen omtrent på ingenting.
Heller ikke Presto Ballet lykkes med å forandre min mening om denne sjangeren.

Konklusjonen er at jeg hater progrock.

Dypt og inderlig. Til evig tid.

Diskografi:

Vanderhoof:
Vanderhoof (1997)
A Blur In Time (2002)

Presto Ballet:
Peace Among the Ruins (2005)
The Lost Art Of Time Travel (2008)
Invisible Places (2011)

RAM

RAM er et heavy metal band i fra Gøteborg som startet opp i 1999. Med EP'n Sudden Impact i 2003 gjorde de sin debut. Siden har de fulgt opp med skivene Forced Entry (2005) og Lightbringer (2009). Deres tredje album slippes om kort tid, og har fått tittelen Death.


RAM spiller tradisjonell metal og kan regnes som et av bandene i den såkalte New Wave Of Traditional Heavy Metal (NWOTHM) bølgen, sammen med blant andre Enforcer, Cauldron, White Wizzard, Savage Blade, Steel Horse, Volture med flere.

Forced Entry (2005)
"Jeg vet ikke helt hvorfor det er slik, men svenske band har en tendens til å tråkke solid inn i alle metal klisjeene som finnes. Allikevel kommer de ut på andre siden med noe som man bare MÅ ha. Her er det litt Judas Priest, og der har vi litt Helstar. Allikevel høres det mest ut som RAM. Derfor elsker vi låter som Machine Invaders og The Beast Within."

Lightbringer (2009)
"Med Lightbringer utvider RAM sine musikalske horisonter i forhold til Forced Entry. Vi får fremdeles servert nådeløs metal som i låta The Elixir, men de bringer også inn mer progressive elementer. Et godt eksempel finner vi i den episke ni minutters låta Suomussalmi (The Few of Iron). Alt i alt et mer balansert album i forhold til Forced Entry, så er bare spørsmålet hva man foretrekker; blondiner, brunetter eller begge deler?"

RAM - The Beast Within (fra Forced Entry):


RAM @ Metal-Archives

Lillehammer Rock Festival 2011

Tre år etter Metal Rock Fest, er det i år igjen duket for en langhelg med metal på Lillehammer. Lillehammer Rock Festival går av stabelen fra 11. til 13 august, og metal tilhørere i fra fjern og nær inntar Birkebeiner Skistadion for å høre på musikk, pule og drikke øl.

Headlinerne i år er HammerFall, UFO og Thin Lizzy. I tillegg spiller også Pretty Maids, Armored Saint, Leaves' Eyes, Bonafide, Oz (jepp, det finske 80'talls (ok)kult bandet) og Vicious Rumors for å nevne noen.

Hvem som spiller de forskjellige kveldene er ikke offentligjort, men jeg har snust litt rundt på noen av hovedbandenes hjemmesider, og det kan se ut som HammerFall og UFO begge spiller på lørdag.

Siden festivalen er lagt til en helg (akkurat som i 2008) hvor undertegnede også innehar noen familiære forpliktelser, så må jeg som vanlig bare nøye meg med én kveld. Hvis det medfører riktighet at HammerFall og UFO spiller på lørdag, så er det ikke tvil i min sjel om at det nettopp blir denne kvelden jeg tar turen opp til Lillehammer.

HammerFall - Renegade (live Wacken 2001):

Pentagram - 40 år tung!

Pentagram feirer i 2011 40 år som band. Tilfeldigvis ble deres jubileums album, Last Rites, utgitt på undertegnedes 40 års dag.

Pentagram ble startet opp i det herrens år 1971 av vokalist Bobby Liebling, og er sannsynligvis det første bandet som lot seg inspirere av Black Sabbath. Utover 70-tallet forble bandet en undergrunns attraksjon, men ikke noe særlig mere. De slapp riktignok noen singler, men uten at disse skapte noe furore. En liten stund på 80-tallet gikk de under navnet Death Row, men gikk tilbake til Pentagram kort tid etter.

Først i 1985 slapp de sitt første album. Første skiva Relentless og oppfølgerne Day Of Reckoning og Be Forewarned står som de mest betydningsfulle doom-metal utgivelsene noen sinne og har inspirert tusenvis av doom og stoner band siden.

Bilde: Bobby Libeling anno 2011

Etter Be Forewarned i 1994 gikk bandet inn i en brokete periode, med få ny utgivelser, men desto flere samlinger av høyst variabel nytte verdig.
Det er noen utgivelser fra denne tiden som allikevel bør være endel av Pentagram samlingen. Først og fremst First Daze Here (The Vintage Collection) som er en samling av Pentagrams 70-talls innspillinger. Hvis man tar med live skiva A Keg Full Of Dynamite som inneholder en live innspilling fra 1978 har man dekket det viktigste av Pentagrams 70-talls karriere.
Studio albumet Sub-Basement er også greit å sjekke ut. Det står ikke mye tilbake i fra deres klassiske album.

Etter den katastrofale Show 'em How i 2004 virket det som Pentagrams dager var over, men med utgivelsen av Last Rites er de nå tilbake med full tyngde.

To gode gjerninger i musikkform.

Veldedighetsprosjekter kan være så ymse, selv om tanken bak, nesten alltid er god. Jeg vil påstå at tanken er som regel mye bedre enn selve gjennomføringen. Ihvertfall når det gjelder musikalske bidrag.

Det har allikevel vært to utgivelser den siste tiden som jeg allikevel vil trekke frem, ikke bare fordi tanken er god, men at det rent musikalsk også har noe for seg.

WhoCares:

Bak WhoCares finner vi det første samarbeidet mellom Tony Iommi og Ian Gillan siden Black Sabbath skiva Born Again. Det skal nevnes at begge har vært engasjert i å samle inn penger til det hardt rammede folket i Armenia, helt siden det store jordskjelvet i 1988. Snart 25 år siden preger fremdeles denne hendelsen befolkningen, ettersom gjennoppbygningen går fryktelig langsomt på grunn av mangel på penger.

Med singelen Out Of My Mind / Holy Water håper de å samle inn penger for å få bygget opp en musikk skole som har hatt tilhold i provisoriske skur helt siden jordskjelvet.

Det er litt av et lag som fremfører Out Of My Mind. I tillegg til Iommi og Gillan medvirker Jason Newsted (bass), Nicko McBrain (trommer), Jon Lord (hammond) og Mikko Lindstöm (gitar).
Låta er selvsagt støpt i god gammel Black Sabbath form.

Så her er det bare å åpne hjertet og lommeboka.



King Kobra:

I etterkant av Ronnie James Dio tragiske bortgang for snart ett år siden, ble kreft fondet Ronnie James Dio's Stand Up And Shout Cancer Fund opprettet. Hvis du kjøper offisielle Dio utgivelser i form av musikk eller merchandise vil en viss prosent av det automatisk gå til fondet. Det er også fritt til andre å donere direkte til fondet.

I forbindelse med comebacket til King Kobra, spilte de inn låta Monsters & Heroes som en hyllest til Dio. Denne er bare tilgjengelig igjennom Carmine Appice sin hjemmeside og kan lastes ned i mp3 format mot en liten donasjon på 0,99$. Inntektene til denne går uavkortet til Ronnie James Dio's Stand Up And Shout Cancer Fund. Låta kan du laste ned HER!.

King Kobra slapp for kort tid siden sitt selvtitulerte comeback album, deres første siden 1988.

Gruntruck

På vei ut av en av grønsjens mørke bakgater hvor jeg hadde møtt på My Sister's Machine, snublet jeg over Gruntruck.

Gruntruck ble startet av Ben McMillan og Scott McCullum som et sideprosjekt av legendariske Skin Yard i 1989. I motsetning til de fleste grønsj band som fant sin inspirasjon fra punk og alternativ scenen, var Gruntruck ett av få band som lente seg mer mot glam- og heavy metal scenen. De føyer seg pent inn i rekken av lignende band som Soundgarden og Alice In Chains.

Gruntruck - Tribe (live, Seattle 1992)


Selv om bandet var aktivt helt til 2002, rakk de aldri å slippe mer enn to album. Inside Yours kom i 1990, mens Push kom to år senere. Albumene ble aldri noen kommersiell suksess, på tross for at bandet var oppvarmer for Alice In Chains på deres nord-amerika turné i 1982, samt på Dirt turneen året etter.
De varmet også opp på Pantera's Vulgar Display Of Power Europa turné i 1993. Selv tviler jeg på at den gjennomsnittlige Pantera fanboi brydde seg om grønsj i det hele tatt.

I takt med den fallende interessen for grønsj mot slutten av 90-tallet, forsvant også Gruntruck inn i glemselens bakgater og satte det som etterhvert ble det endelige punktum i 2002, ettersom vokalist og gitarist Ben McMillan døde i 2008.

Diskografi:
Inside Yours (1990)
Push (1992)
Shot (EP-1996)

NB! Begge Gruntrucks album kan du streame med Spotify.


Gruntruck - Flesh Fever (fra Inside Yours)

My Sister's Machine

Den siste tiden har det vært en aldri så liten grønsj-revival. Alice In Chains og Soundgarden har begge vært svært så aktive de siste par årene. Et annet band som også har gjort enkelte opptredener i det siste er My Sister's Machine.

Hvem? Tenker du. Som så mange andre.



Selv om My Sister's Machine slapp to album midt i grønsjens storhetstid, fikk de svært lite oppmerksomhet. Egentlig lå alt til rette for at de skulle bli like store som hvem-som-helst på den tiden. De var fra Seattle, de hadde den rette sounden og ikke minst, de hadde låtene som skulle til. Videoene ble til og med spilt på MTV. Vokalist, gitarist og hovedlåtskriver Nick Pollock hadde i tillegg en fortid i en tidlig inkarnasjon av Alice In Chains, hvor han spilte sammen med Layne Staley.

I stedet for massiv suksess og legende status, forsvant bandet inn i glemselens mørke bakgater.
Takket være noen spredte opptredener det siste året (YouTube link til låta Feed nederst i artikkelen), er ihvertfall bandet i ferd med å oppnå kult status, og haugene med My Sister's Machine CD'er på SecondSpin som de solgte for 0,99$ for noen år tilbake er forlengst borte og nå må du fort opp i en hundre lapp for et pent brukt eksemplar.

Skulle du allerede være fan av band som Alice In Chains, burde du sjekke ut My Sister's Machine. Jeg vil påstå du vil bli forbløffet.

Diskografi:
Diva (1992)
Wallflower (1993)

YouTube link: My Sister's Machine - Feed @ Showbox, Seattle 21.08.2010