Vi skal ikke lenger enn ett snaut tiår tilbake at vi hånlo av hva italienerne serverte oss på metal fronten. Noe av skylda får selskapet
Frontiers Records ta, som hadde en rekke kjente power metal band av det mer symfoniske og melodiøse slaget i sine rekker. Blant annet danske
Royal Hunt og tyske
Primal Fear. Band som gjorde og fremdeles gjør sakene sine bra.
Italienerne gjør som kjent ting på helt sin egen måte, gjerne med masse følelser og dramatiske fakter. Når dette smøres tykt på en allerede dramatisk metal sjanger, så blir det litt for mye av det gode.
Rhapsody og
Stramonio er gode eksempler på dette, men aller verst var allikevel
Daniele Liverani's prosjekt
Genius - A Rock Opera. Han nøyde seg ikke bare med en utgivelse. Det stoppet ikke før nesten fire timer musikk og tre CD'r. Til dags dato har jeg fremdeles ikke greid å komme meg halvveis igjennom den første engang.
Bilde: Death SSRhapsody er vel kanskje det bandet som er best kjent fra Italia og det skal med all respekt å melde at det har vært syltynt når det gjelder metal fra Italia før dem.
Death SS var tidlig ute med sine okkulte tekster og musikk som omfavnet en rekke sjangere fra
Goblin inspirert progressiv rock, doom, speed metal og tilnærming av det som senere skulle bli kalt black metal.
Death SS er forøvrig en forkortning av
Death Of Steve Sylvester og har absolutt ingenting med nazisme å gjøre.
Crying Steel var ett av ytterst få tradisjonelle metal band som fikk litt oppmerksomhet utenfor Italias grenser når de slapp sitt album
On the Prowl mot slutten av 80-tallet. Desverre tok det 20 år før de maktet å komme med en oppfølger og da var de forlengst glemt igjen.
Evol var et band som hadde utganspunktet i black metal sjangeren, men som hentet masse fra middelalder- og folkemusikk. Tekstene var stort sett inspirert av
Lovecraft og er et av få black metal band jeg hører på. De slapp tre album på slutten av 90-tallet og siden forsvant de fra jordens overflate.
Dark Quarterer har vært aktive siden midten av 70-tallet. De har nærmest skapt sin egen sjanger i episk progressiv metal. Inntil for bare noen år siden var de bortimot ukjente utenfor Italia. Deres tidligste album fra slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet er nå svært ettertraktede. Selv fikk jeg tak i en bootleg versjon av deres aller første nå i fjor.
Bilde: Burning BlackSå hva med den italienske metal scenen anno 2010?
Joda, den har kanskje aldri vært bedre enn nå og sannsynligvis kommer den til å bare bli bedre i de kommende år.
Det er spesielt innen doom at italienerne gjør det skarpt om dagen.
Jeg har allerede hyllet Thunderstorm her i bloggen, og deres femte skive
Nero Enigma er bare noen dager gammel og føyer seg i rekken av solide utgivelser fra den kanten.
The Foreshadow ligger i nogenlunde samme gate som
Thunderstorm og er ut med sitt andre album om et par dager.
Midryasi er et annet forholdsvis ferskt band med bare to utgivelser bak seg som er verdt å legge merke til.
Når det gjelder mer tradisjonelle band er speed/thrash metal bandet
Hyades verdt en sjekk. Da jeg hørte dem aller første gang kunne jeg ha sverget på at de var et band som var gjenglemt etter en
Metallica konsert i San Francisco i 1983. Når det gjelder reinspikka heavy metal er
Burning Black og skiva
MechanicHell blitt en favoritt i stua om dagen.
Metallen gror godt i Italia om dagen og det er et bra tegn siden man kan spore visse trøtthetstegn i de landene som har vært mest produktive det siste tiåret, som Finland, Tyskland og USA.
