Får-i-kål kveld 2008

Litt forspist, men ellers i godt mot, ble den tradisjonelle fårikål kvelden gjennomført i går kveld. Jeg sørget for maten og Arne for underholdningen, som denne gangen bestod av filmen Children Of Men.

Når omsider maten hadde sunket litt og filmen var over, fortsatte kvelden med kanal surfing, prøving av diverse digital kameraer og Arne's hendige Asus EEE. Til slutt endte vi opp lettere hengslengt i hver vår sofa og hadde det morro med å kommentere alle idiotene som sendte inn sms'er til Dansband Svisj.

Horisontalen var ett faktum 03:18.

Bilde: Arne spiste for tre!

Tåpelige kristne...igjen!

Det er håp for den oppvoksende generasjon, selv om noen tåpelige KrF politikere i Bergen selvfølgelig forsøker å stoppe den glimrende ungdomskole aksjonen "Aksjon txt: Den andre siden". Dette er en aksjon som 145.000 ungdomskole elever skal være med på for å øke leselysten hos norske ungdommer ved hjelp av en kortfilm og en bok med en rekke tekstutdrag fra forkjellige bøker. Kristen-folket har reagert på at filmen er i grøssersjangeren og at sex kildres i den vedlagte boka.

Etter å ha sett Den Andre Siden kan jeg ikke forstå hva som skal være så farlig med den. Det verste som kan skje er at skole elevene får et uvanlig og vel fortjent avbrekk fra de daglige sysslene, og det igjen kan faktisk føre til større lærelyst.

Jeg har bare en ting å si til disse KrF folka. De kan ta med seg Bobsey-barna bøkene sine og dra til det helvete som ikke finnes.

Når vi allerede er inne på barn og "skumle" temaer, passer det bra å presentere en dokumentar som Arne sendte meg forleden. Det handler om et heavy metal band som består av barn og ungdommer på mellom 10 og 13 år. Hatred kaller de seg og kommer fra Skottland. Vi følger bandet i forberedelse mot deres første konsert og foreldrenes til tider noe misforståtte forsøk på å støtte sine poder.


Online Videos by Veoh.com

[Listening to: En himmelsk drog - Kent - Hagnesta Hill (4:04)]

Siste ukers CD innkjøp 7/2008

Warrel Dane - Praises To the War Machine (2008)

Selv om Nevermore har tatt seg en lengre pause, så har ikke alle tatt livet med ro. Warrel Dane har passet på å gi ut sitt aller første solo album.

Det er en mørkere og mer personlig side av Warrel Dane vi opplever på hans solo debut. Dessuten er låtene enklere og mer direkte i sin uttrykks form enn hva som Warrel Dane vanligvis serverer oss til daglig. Det er helt tydelig at målet har vært å fremheve tekstene enda mer her enn tidligere. Noe som har gitt låtene en annen dimensjon og nerve enn hva vi er vant til med Nevermore.

Dette albumet er på sitt aller beste når man greier å koble ut alt som har med Nevermore og lytter på det i kraft av seg selv. Da innser man hvilket mesterverk dette er. Du skal være rimelig avstumpet følelsesmessig hvis låter som When We Pray, August, Brother eller Let You Down ikke på en eller annen måte berører deg. For de fleste av oss har opplevd den daglige gleden, smerten og sorgen i forbindelse med livet, kjærligheten og døden. Warrel Dane setter ord på dette som gjør at det går kaldt nedover ryggen på en.

Warrel Dane har alltid sagt at Paul Simon er en av hans største inspirasjonskilder og da er det rett og rimelig at han gjort plass til sin egen tolkning av Patterns. I tillegg finner vi også Lucretia My Reflection, som er en gammel Sisters Of Mercy låt.

Praises To the War Machine har blitt et fantastisk album, og er foreløpig sterkeste utfordrer til årets album. 9/10


Testament - The Formation Of Damnation (2008)

Det skulle gå ti år før Testament slapp et nytt album. Først og fremst fordi vokalist Chuck Billy måtte operere bort en hjernesvulst for noen år siden, og det tar gjerne litt tid å bli helt frisk igjen etter slikt.

Når Alex Skolnick annonserte at han var på vei "hjem" igjen, så ble ikke forventningene akkurat mindre.

Kanskje ble forhåpningene i største laget. Etter en lovende start med More Than Meets the Eye, så greier ikke de neste låtene å heve albumet ytterligere, selv om Henchmen Ride og The Persecuted Won't Forget begge ligger godt på pluss siden.

I det store og hele har det blitt et album på det jevne hvor jeg savner en eller to låter som kunne ha hevet albumet. Vi får håpe det skyldes at de er litt rustne etter det lange oppholdet og at alt er pusset skikkelig til neste gang. 7/10


Judas Priest - Nostradamus (2008)

Det er ikke mye jeg har vokst fra meg siden jeg var tenåring, men et par ting har sluttet å skremme, forbause eller interessere meg. Det ene er UFO'er og romvesener. Det andre er Nostradamus og alle teoriene, konspirasjonene, løgnene og spådommene om og av han.

Når Judas Priest annonserte for et par år siden at de jobbet med et dobbelt konsept album om Nostradamus, så fikk jeg assosiasjoner til Dennis Leary vitsen om hva som ville skje hvis man låste inn Mötley Crüe inn i et rom med ett tonn dop.

Det er altså ikke helt lett å forsøke seg på dette albumet uten å ha noen sperrer eller hindringer som ligger og lurer i bakgrunnen.

Så til det store spørsmålet. Holder det mål? Både ja og nei.

Ja, fordi du får fortalt en historie som du lett kan følge fra A til Å. Det krever at man ikke bare må høre på hele greia, men også med alle låtene i riktig rekkefølge. Den nye mp3-generasjonen er vel ikke akkurat kjent for å dyrke den tradisjonelle album lyttingen, men som konsept album er det ikke mye å sette fingeren på. I beste fall kan det føre til at flere oppdager gledene ved å høre på et helt album. Produksjonen er bra og for de som kjøper denne på CD får et usedvanlig flott utformet booklet å bla i.

Nei, fordi Judas Priest går til tider langt fra det som opprinnelig er deres grunnleggende sound. Selvfølgelig er det helt naturlig at det hentes inspirasjon fra musikken som var på Nostradamus tid. Det er helt greit at det synges på italiensk ved et par tilfeller. De kunne derimot ha spart oss for den pompøse dramaturgien. Det pøses på med synth gitarer og Rob Halford holder seg stort sett et godt stykke under den tradisjonelle kastrat vokalen. De har tidligere greid å lage dramatiske låter med høy gåsehud faktor uten noen hjelp av synth i Love Bites, Blood Red Skies og Night Crawler.
Dessuten er det langt imellom høydepunktene. Første disken begynner og avslutter bra, mens alt midt i mellom fremdeles etter 7-8 lytt er en grå masse med forholdsvis pregløse låter, epiloger og prologer. Følelsen er som å gå seg vill på snaufjellet i tett tåke.
Disk to er langt bedre. Her finner vi de to beste låtene i Alone og tittelkuttet, samtidig som man ikke går seg vill i mellomtiden.

Judas Priest skal ha for at de ikke prøvde å lage Screaming For Vengeance del fire, for det hadde vært det aller enkleste. Ingen ville ha husket det albumet om noen år, men Nostradamus vil bli diskutert så lenge det finnes Priest-fans der ute. 6/10


Crimson Glory - Transcendence (1988)

Regnes blant den gjennomsnittlige fan som det beste av Crimson Glory's album. Jeg på min siden greier ikke å bestemme meg mellom denne og deres første. 7,5/10


The Hellacopters - Supershitty To the Max! (1996)

Hellacopters er for tiden på avskjedsturné. Debuten fra 1996 lever opp til navnet. Dette er musikk som passer best med øllen i venstrehånda og høyre knyttneve høyt hevet i lufta (eventuelt godt plantet i trynet på sidemannen). 6/10


Twisted Forever - A Tribute To the Legendary Twisted Sister (2001)

Slike tribute album er mest for kuriositetens skyld, og her spriker det i alle retninger både kvalitetsmessig og sjangermessig. Høydepunktene står Motörhead, Anthrax og Overkill for. Twisted Sister medvirker på sin side med å gjøre en respektabel cover på AC/DC's Sin City, mens ytterpunktene finner vi i rapperen Chuck D, Cradle Of Filth og Fu Manchu's bidrag. 5,5/10

[Listening to: Alone - Judas Priest - Nostradamus (7:50)]

Er dette en UFO?

Ettersom det var en usedvanlig flott solnedgang over Blåenga i Våler i kveld, passet jeg på å få tatt noen bilder. Da jeg hadde lagt over bildene over på min PC, oppdaget jeg noe merkelig på ett av bildene.



Selv om jeg tok flere bilder med bare sekunders mellomrom, er det bare på dette bildet som dette lyset og omrisset av noe udefinerbart vises. Da kan jeg med sikkerhet utelukke at dette kan være ett fly eller en jetjager.

Mest sannsynlig er det et lysfenomen som oppsto i forbindelse med solnedgangen jeg har fanget på kameraet, selv om det er fristende å leke med tanken om at dette kan være ett fartøy fra en helt annen kant av universet...

[Listening to: The Unforgiven III - Metallica - Death Magnetic (7:46)]

Siste ukers CD innkjøp 6/2008

Hva har Black Sabbath albumene Sabbath Bloody Sabbath, Sabotage, Technical Ecstacy og Never Say Die! til felles? De var i det hele og store forholdsvis ukjent terreng for meg. Ganske utrolig siden Master Of Reality og Volume 4 var blant albumene som gjorde varig inntrykk på meg en regnfull sommer i 1981.

Castle Communication slapp remastrede versjoner av disse albumene i 1996. Siden de allerede hadde gjort en glimrende jobb med tidligere Nazareth og Iron Maiden utgivelser, så var valget lett på hvilken versjon jeg ville ha.

Black Sabbath - Sabbath Bloody Sabbath (1973)

Jeg har alltid vært usikker på om det er Volume 4 eller Heaven and Hell som er verdens beste heavy metal skive. Nå er jeg helt sikker. Det er Sabbath Bloody Sabbath.
Jeg skal være enig i at bandet sluppet et par andre album som både er viktigere og mer sjanger definerende enn dette, men det betyr ikke nødvendigvis at de er bedre.

På Sabbath Bloody Sabbath balanseres de velkjente Iommi riffene med en passe dose eksperimentering og et knippe velskrevne låter.

Når Ozzy erklærer at "I'm the world that hides the universal secret of all time" i A National Acrobat, så er det med all verdens selvtillit og overbevisning.
Det er denne selvtilliten som preger albumet. Derfor inneholder albumet en akustisk instrumental som er så vakker at menn begynner å gråte (Fluff). Eller Who Are You som i sin helhet er bygd på verdens kaldeste og mørkeste synthesiser riff, som får det meste som Kraftwerk og Trent Reznor har lagd til å fortone seg som muntert.

Synthesiseren tlhørte for øvrig Rick Wakeman (ex-Yes) som selv er med på den langt mer humørfylte Sabbra Cadabra, som på tross av tittelen inneholder en av rockehistoriens mest naive og sukkersøte kjærlighets tekster.

Når jeg ennå ikke engang har nevnt Killing Yourself To Live, Looking For Today og Spiral Architect, så er jeg ikke i tvil om at dette mesterverket absolutt er en av de aller sterkeste kandidatene til tidenes metal skive. 10/10

Black Sabbath - Sabotage (1975)

Sabotage er bare fortsettelsen på rekken av udødelige Black Sabbath klassikere. Den største forskjellen med denne og resten av hurven er at Sabotage tok et helt år å spille inn. Spesielt Ozzy var lite fornøyd med akkurat det, og presterte ved flere anledninger i forbindelse med promoteringen av albumet å si at han hatet låtene, skiva, resten av bandet og verden for øvrig.

Noe som var et resultat av for mye dop og en stadig voksende konflikt innad i bandet.

Det spiller liten rolle hva Ozzy måtte mene eller ikke mene. Låter som Hole in the Sky og Symptom Of the Universe kommer man ikke unna når det er snakk om klassiske Sabbath øyeblikk. Når det gjelder resten av albumet, er det mer preget av eksperimentering enn tidligere. Det resulterte i uvanlig lange låter som Megalomania og The Writ, samt den merkelige Am I Going Insane (Radio)

Det største problemet er at låtene spriker i alle retninger og albumet fremstår som en litt dårlig planlagt lapskaus. Mulig at ideen med å la alle låtene gå inn i hverandre var for å skape et inntrykk av helhet, men så lenge låtene i det store og hele er bra så får man tåle at alt ikke henger på greip. 8/10

Black Sabbath - Technical Ecstacy (1976)

Noen hyller dette albumet opp i skyene, mens andre nærmest skyr det som pesten. Jeg havner litt sånn midt i mellom.

Det er ingen tvil om at det er en sliten og uinspirert utgave av Black Sabbath vi hører på denne skiva. For første gang opplever vi at bandet går skikkelig på snørra ved enkelte tilfeller. All Moving Parts (Stand Still), She's Gone og ikke minst It's Allright er høyst tvilsomme bidrag. På sistnevnte låt er det til og med Bill Ward som trakterer vokalen. Vi vet alle at trommeslagere bør holde seg langt unna mikrofoner.

Noen lyspunkter er det heldigvis også. Dirty Women regnes som en av klassikerne og er den låta, sammen med åpningskuttet Back Street Kids som ligger tettest mot det klassiske Sabbath soundet. En personlig favoritt er Gypsy, selv om enkelte deler av låta minner aller mest om Mannfred Mann's Earth Band. Låta har en sjelden bra melodi, som ellers er mangelvare på dette albumet. 5/10

Black Sabbath - Never Say Die! (CD1978)

Black Sabbath var på kanten av stupet etter Technical Ecstacy turneen. Ozzy forlot bandet og ble en kort tid erstattet av ex-Savoy Brown vokalist Dave Walker. Det varte ikke lenge før Ozzy var tilbake og det resulterte i et siste album med Ozzy bak mikken.

Selv om albumet i seg selv aldri gjorde noe stort av seg blant kritikere eller fans, så maktet to av låtene å havne på hitlistene i England. Inntil da var det bare Paranoid som hadde tatt steget inn på singel listene.

Klok av skade og ikke minst for å imøtekomme Ozzy's krav om et album med låter som også kunne framføres live, så er det langt mellom prog elementene her. Begge listeplasseringene i Never Say Die og A Hard Road er bygd over enkle riff og melodilinjer. Sammen med Johnny Blade og Junior's Eyes utgjør de albumets absolutte høydepunkt. Bandet unngår de største katastrofene, men de resterende låtene blir ikke noe annet enn fyllmasse i den store sammenhengen.

Så da var det kanskje best for både Black Sabbath og Ozzy at de endelig gikk hver sin vei etter denne skiva. 6,5/10

[Listening to: Great depression - Nuclear Assault - Survive (3:32)]