Siste ukers CD innkjøp 6/2006

Nevermore - Dreaming Neon Black (1999)

Nevermore ble startet av de tidligere Sanctuary medlemmene Warrel Dane og Jim Sheppard og slapp sitt selv titulerte debut album i 1995.

Fem år tidligere hadde Sanctuary sluppet det kritiske roste albumet Into the Mirror Black, men indre stridigheter i bandet gjorde at de kort tid etterpå oppløstes. Bandet som ble spådd til å bli 90-tallets største metal band, var redusert til ingenting før det første året av tiåret var omme.

Da Nevermore slapp sitt første album i 1995 var det "ingen" som hørte på tradisjonell metal lenger. Grunge og NU-metal hadde tatt over rampelyset.

Det hindret ikke bandet å få en liten skare med trofaste fans som fulgte bandet de første årene. I 1999 hadde folk flest gått lei av depressive Seattle rockere og overprodusert rap-metal, og stadig flere fikk øynene opp for den mer tradisjonelle heavy metal'en. Samtidig som storheter som Iron Maiden, Dio og AC/DC slipte sine kniver slapp Nevermore sitt tredje album Dreaming Neon Black.

Dette ble Nevermore's definitive gjennombrudd og satte bandet på musikk kartet for alvor.

Rent musikalsk ligger ikke Nevermore så fryktelig langt unna forgjengeren Sanctuary. Den største forskjellen ligger i et mer moderne sound og at Warrel Dane har utviklet både tekst- og vokaltalentet sitt ytterligere. Dette gjør Warrel til kanskje sjangerens beste vokalist.

Dreaming Neon Black er et konsept album. Det i seg selv er en vanskelig oppgave. Historien handler i veldige korte trekk om en mann og hans følelsesmessige opplevelser ved å miste sine nærmeste. Noe som til slutt fører til at han tar sitt eget liv. Det hele er glitrende fortalt i form av Darrels tekster og en musikalsk opplevelse plukket fra øverste hylle.

Det eneste jeg kan beklage med dette albumet, er at det tok meg syv år å oppdage det og med Dreaming Neon Black og fjorårets This Godless Endeavor vil jeg påstå at Nevermore er det siste tiårets viktigste metal band. 10/10.

Kiss - Creatures Of the Night (1982)

Det var sannelig på høy tid å anskaffe meg denne på CD. Jeg kjøpte denne godbiten på kassett allerede samme høst som den ble sluppet, og engang på slutten av 80-tallet anskaffet jeg meg ny utgivelsen av dette albumet på vinyl. Den utgaven med Kiss avbildet uten sminke og med daværende gitarist Bruce Kulick på coveret. Selv om Bruce ikke engang spilte på albumet. Når jeg tenker meg om er Ace Frehley avbildet på orginal utgaven, uten at han heller spiller en note på skiva…så pytt heller.

Det var Vinnie Vincent og Steve Ferris som trakterer gitarene ved siden av Paul Stanley på dette albumet. Det er Ferris som trakterer gitarene på tittelkuttet og er min personlige favoritt Kiss låt. Ingen over…ingen ved siden, men veldig mange tett oppunder. Steve Ferris var ønsket som Ace Frehley's etterfølger, men takket nei og Vinnie Vincent ble hyret inn på permanent basis.

Med Creatures Of the Night skulle Kiss vise verden at de siste års katastrofale utgivelser, som toppet seg med konsept albumet (Music From) The Elder, ikke var representativt for hva bandet var godt for.

Låtmessig var de definitivt på rett spor igjen. Tittelsporet, I Love It Loud og War Machine står de aller fleste Kiss fans hjertet nær, som oftest er disse låtene også med når Kiss står på scenen et eller annet sted. Salgsmessig gikk det fremdeles trått i USA, mens det gikk langt bedre i Europa, Asia og Sør-Amerika.

Hadde Kiss feilet musikalsk på dette albumet, så hadde sannsynligvis eventyret Kiss vært over. Noen vil påstå at eventyret Kiss uansett tok slutt da de året etter besluttet å rydde vekk sminken og platåskoene fra garderoben… 8/10

PS! Er det flere en bare jeg som liker låta Danger? Er ikke dette en vidunderlig liten rocker som burde ha fått mer oppmerksomhet?

[Listening to: All play dead - Nevermore - Dreaming Neon Black (4:58)]