Nevermore - Dreaming Neon Black (1999)Nevermore ble startet av de tidligere
Sanctuary medlemmene
Warrel Dane og
Jim Sheppard og slapp sitt selv titulerte debut album i 1995.
Fem år tidligere hadde
Sanctuary sluppet det kritiske roste albumet
Into the Mirror Black, men indre stridigheter i bandet gjorde at de kort tid etterpå oppløstes. Bandet som ble spådd til å bli 90-tallets største metal band, var redusert til ingenting før det første året av tiåret var omme.
Da
Nevermore slapp sitt første album i 1995 var det "ingen" som hørte på tradisjonell metal lenger. Grunge og NU-metal hadde tatt over rampelyset.
Det hindret ikke bandet å få en liten skare med trofaste fans som fulgte bandet de første årene. I 1999 hadde folk flest gått lei av depressive Seattle rockere og overprodusert rap-metal, og stadig flere fikk øynene opp for den mer tradisjonelle heavy metal'en. Samtidig som storheter som
Iron Maiden,
Dio og
AC/DC slipte sine kniver slapp
Nevermore sitt tredje album
Dreaming Neon Black.
Dette ble
Nevermore's definitive gjennombrudd og satte bandet på musikk kartet for alvor.
Rent musikalsk ligger ikke
Nevermore så fryktelig langt unna forgjengeren
Sanctuary. Den største forskjellen ligger i et mer moderne sound og at
Warrel Dane har utviklet både tekst- og vokaltalentet sitt ytterligere. Dette gjør Warrel til kanskje sjangerens beste vokalist.
Dreaming Neon Black er et konsept album. Det i seg selv er en vanskelig oppgave. Historien handler i veldige korte trekk om en mann og hans følelsesmessige opplevelser ved å miste sine nærmeste. Noe som til slutt fører til at han tar sitt eget liv. Det hele er glitrende fortalt i form av Darrels tekster og en musikalsk opplevelse plukket fra øverste hylle.
Det eneste jeg kan beklage med dette albumet, er at det tok meg syv år å oppdage det og med
Dreaming Neon Black og fjorårets
This Godless Endeavor vil jeg påstå at
Nevermore er det siste tiårets viktigste metal band.
10/10.
Kiss - Creatures Of the Night (1982)Det var sannelig på høy tid å anskaffe meg denne på CD. Jeg kjøpte denne godbiten på kassett allerede samme høst som den ble sluppet, og engang på slutten av 80-tallet anskaffet jeg meg ny utgivelsen av dette albumet på vinyl. Den utgaven med
Kiss avbildet uten sminke og med daværende gitarist
Bruce Kulick på coveret. Selv om Bruce ikke engang spilte på albumet. Når jeg tenker meg om er
Ace Frehley avbildet på orginal utgaven, uten at han heller spiller en note på skiva…så pytt heller.
Det var
Vinnie Vincent og
Steve Ferris som trakterer gitarene ved siden av
Paul Stanley på dette albumet. Det er Ferris som trakterer gitarene på tittelkuttet og er min personlige favoritt Kiss låt. Ingen over…ingen ved siden, men veldig mange tett oppunder.
Steve Ferris var ønsket som
Ace Frehley's etterfølger, men takket nei og
Vinnie Vincent ble hyret inn på permanent basis.
Med
Creatures Of the Night skulle
Kiss vise verden at de siste års katastrofale utgivelser, som toppet seg med konsept albumet
(Music From) The Elder, ikke var representativt for hva bandet var godt for.
Låtmessig var de definitivt på rett spor igjen. Tittelsporet,
I Love It Loud og
War Machine står de aller fleste
Kiss fans hjertet nær, som oftest er disse låtene også med når
Kiss står på scenen et eller annet sted. Salgsmessig gikk det fremdeles trått i USA, mens det gikk langt bedre i Europa, Asia og Sør-Amerika.
Hadde
Kiss feilet musikalsk på dette albumet, så hadde sannsynligvis eventyret
Kiss vært over. Noen vil påstå at eventyret
Kiss uansett tok slutt da de året etter besluttet å rydde vekk sminken og platåskoene fra garderoben…
8/10PS! Er det flere en bare jeg som liker låta
Danger? Er ikke dette en vidunderlig liten rocker som burde ha fått mer oppmerksomhet?
[Listening to: All play dead - Nevermore - Dreaming Neon Black (4:58)]