Så Jävla Metal!

Svenskene gjør det igjen. Nå lages det en dokumentar om hard-rock og metal scenen i Sverige fra slutten av 60-tallet til i dag. En rekke markante skikkelser i fra svensk hardrock og metal-scene, samt endel utenlandske artister gir sitt bidrag til filmen.

Filmen har fått tittelen Så Jävla Metal! og planlagt premiere er lagt til våren 2007. Det er Yasin Hillborg som har regien på filmen og han har blant annet regissert musikkvideoer for Entombed og Lithium.

Mer om filmen finner du på hjemmesiden til Så Jävla Metal!

Mon tro om det er viet noe plass til en av mine obskure favoritter fra Sverige, Göteborgs bandet Pagan. Deres selvtitulerte album fra 1989 er rett og slett glimrende, og det er en skam at ingen har oppdaget denne skiva.
Via MusicStack har du imidlertid mulighet til å skaffe deg denne. Selv om du må godt over 200 for skiva, så er det verdt pengene. Det kan jeg garantere.

[Listening to: Tyrant of the airways - Raven - Rock Until You Drop (7:11)]

Iron Maiden - Drammenshallen 17. november 1986

Senhøsten 1986 dro Iron Maiden ut på Europaturné i forbindelse med utgivelsen av Somewhere in Time. Med seg hadde de W.A.S.P. som på sin side akkurat hadde utgitt Inside The Electric Circus. Dette skulle bli årets konsert happening i Norge, men det greide formannskapet i Drammen å sette en delvis stopper for.
Samtidig var pressedekningen fra Akersgata av en sånn karakter at den i seg selv blir en del av historien. Derfor passer jeg på i samme slengen å kåre tidenes dårligste musikkjournalist.

W.A.S.P. sensureres



Under krigstypene "Blodbad Stoppes" omtalte VG saken høsten 1986. På sedvanlig vis gjør ikke tidenes tredje dårligste musikkjournalist Morten Stensland noen forsøk på å frembringe fakta. Han passer derimot på å snøre godt under løgner og halvsannheter om bandet.

W.A.S.P. hadde på denne tiden for lengst kuttet ut sceneshowet som hadde "sjokkert" verden noen år tidligere. Nå var scenen designet som et sirkus. Den største forskjellen var at det var langt farligere å gå og se på Cirkus Merano enn å overvære en W.A.S.P. konsert.

Dessverre endte det med at Formannskapet i Drammen besluttet å forby bandet å opptre i Drammenhallen. En beslutning som ble tatt på helt feil grunnlag, og som ble mitt første møte med det som nå kalles makt-arroganse.

Det må jeg si var temmelig tungt å svelge for meg da jeg hadde brukt hele høsten på å trille bark i trillebår og spart ukepenger i månedsvis for å oppleve noen av favoritt bandene. At det skulle sitte noen såkalte voksne mennesker i en bedriten by og bestemme hva jeg ikke skulle få lov til å se og høre var og er fremdeles for meg helt absurd. Tenk litt på det. Spesielt hvis du var en del av dette forkvaklete formannskapet i 1986 og har snublet over denne bloggen ved en tilfeldighet. Skamme seg!

Haugen i bua!

Heldigvis var det ikke bare elendige journalister og negative omtaler som florerte i aviser og magasiner før konserten. Thor-Rune Haugen som på den tiden både var programleder i NRK's Rock Peil og skribent i musikk avisen Puls, hadde et lengre intervju med Steve Harris i nevnte avis. Hvis du skulle komme over Puls' november utgave fra 1986, samtidig som du er genuint interessert i Iron Maiden bør du få med deg denne artikkelen.

Den samme Thor-Rune Haugen sørget også for å sende ut et par verbale lyske-spark mot Formannskapet i Drammen i programmet Rock Peil uka før. Han sørget i hvert fall for at vi fremdeles hadde tro på at man kunne bli voksen og fortsatt ha vettet i behold.

Somewhere On Tour

Omsider var dagen da Iron Maiden skulle entre scenen i Drammen og fire håpefulle tenåringer fra Våler dro de 20 lange milene til Drammen denne regntunge november dagen.
Vi skulle nå oppleve Iron Maiden, og den fantastiske scenen som vi med stor interesse hadde lest om og sett bilder av i Okej og Kerrang! Selvfølgelig hadde vi pugget sangtekster og konspirert i månedsvis om hvilke låter de kom til å spille. Jeg tror også vi leide Ridely Scott's Blade Runner på video for å ha sett filmen som var hovedinspirasjonen til hele Somewhere In Time greia. Her var ingenting overlatt til tilfeldighetene.

Rent bortsett fra at Drammenshallen på ingen måte burde vært brukt som konsertarena, så skuffet ikke Iron Maiden denne gangen heller. For kjennere av Iron Maiden mener at nettopp Somewhere On Tour turneen er bandet beste noensinne, hvor de knapt nok gjorde en dårlig konsert.

Vi som overvar konserten ble servert det nyeste innen laserlys, lysbroer og andre pyroeffekter som var tilgjengelig på denne tiden. Eddie kom som vanlig inn på scena, og som så mange andre ganger måtte han bøte med livet denne gangen også. På spektakulær måte ble han pepret med laserstråler under låta Heaven Can Wait, til vår elleville begeistring.

På alle mulige vis ga bandet oss valuta for pengene. I overkant av to timer serverte bandet deres største klassikere og det var ikke slutt før de hadde fremført sin femtende låt for kvelden i Sanctuary som siste ekstranummer.

Her er hva Iron Maiden spilte i Drammenhallen denne kvelden:

Caught Somewhere In Time
2 Minutes To Midnight
Sea Of Madness
Children Of the Damned
Stranger In A Strange Land
Wasted Years
Rime Of the Ancient Mariner
(solos)
Heaven Can Wait
Phantom Of the Opera
Hallowed Be Thy Name
Iron Maiden
The Number Of the Beast
Run to the Hills
Running Free
Sanctuary

Norsk slakt, svensk hyllest

Dagbladet var den avisen som viet mest spalteplass etter Iron Maiden konserten.

Tidenes nest dårligste musikkjournalist Catharina Jacobsen var sendt ut for å intervjue Herr Lovløs i W.A.S.P. som hun så treffende konsekvent kalte han. Hele artikkelen er skrevet i en negativ tone. Ikke så mye annet å vente i fra den tidligere Beat journalisten, med andre ord. Når hun i tillegg får det for seg at bandet bruker flammekaster på scenen, blir det bare latterlig. Sannheten var at bandet benyttet seg av en kanon lignende sak for å skyte ut t-skjorter til publikum. Fakta kan jo ødelegge for en *host*god*host* artikkel. Hun avslutter det hele på følgende måte. Jeg refererer. "Rock skal få deg til å glemme, sier Herr Lovløs før han poserer for fotografen, uten resten av bandet. Han er nemlig den eneste som har hatt tid til å ta på seg brunkremen." Hva faen skal man si til slikt?

Selvfølgelig hadde Dagbladet en mann på konserten, tidenes dårligste musikkjournalist Tore Neset. Det vil si, for Dagbladets del håper jeg at han var der, siden han ble betalt for å dekke begivenheten. For makan til smørje skal man lete lenge etter. En ting er å ikke like Iron Maiden, konserten eller begge deler. Det må han få lov til. Når argumentasjonen er på det usakelige nivået begynner ting å bli flaut. Han presterte å skrive følgende ting.
"Iron Maiden låt som ei mølje"
"Vokalisten Bruce Dickinson låter som alle de andre hylekråkene"
"Trommeslageren Nicko McBrain hadde knapt nok fått jobb i et middels danseband"
"Bare bassist Steve Harris føltes i mellomgolvet. Han har da også egen pub hjemme i stua"

Når han endelig kommer på noe positivt å skrive om, så går han på trynet nok en gang.
"Man må innrømme dem god smak i valg av dekoratør. Ross Halfin er en av Strobritannias beste science-fiction tegnere"
Det er vel første og siste gang Ross Halfin er blitt omtalt som en av Englands beste tegnere, ellers går han for å være en av tidenes beste rocke fotografer.

Så kan man lure på om vi snakker om samme band fra samme turné når vi leser i Okej 25/86 og deres omtale av konserten i Stockholm.
"Vilken fart! Vilket ös! Vilken show! Det syns när det är proffs som står på scenen. Det inte bara låter bra - kraften och styrkan från killarna i Iron Maiden är förödande"

Derfor er det på sin plass og avslutte det hele med et klipp fra bandets konsert i Paris på nevnte turné. Det var omtrent slik Iron Maiden fremsto i Drammenhallen den 17. november 1986 også.

[Listening to: Caught somewhere in time - Iron Maiden - Somewhere In Time (7:25)]

Hva er laget ditt, din taper?

Jeg vil rette en takk til Dagbladet som lar "mannen i gata", eller kanskje mer korrekt "hvem som helst med en hjerne på størrelse med en valnøtt" få lov til å legge inn sine kommentarer på Dagbladets sider. Jeg får meg en god og lang latter hver eneste dag, og selv kona mener jeg har blitt et bedre menneske etter at jeg begynte å henge på disse forumene.

Jeg er spesielt glad i diskusjonene som omhandler fotball. Det er ingen tvil om at det er her diskusjonene går heftigst for seg.

Ikke tro at det er folk med stor innsikt og nærmest akademisk kunnskap om spillet som legger inn sine analytiske meninger her. De folka er selvfølgelig opptatt med å oppdatere corner-statistikken i kampen mellom Bury og Cheltenham. De har ikke tid til å diskutere fotball, for når alt kommer til alt så handler fotball kun om statistikk. Det har vi lært av Drillo.

Her finner du først og fremst folk som ikke på noen som helst måte har noen kunnskaper om fotball. De fleste har nok aldri sett en fotballkamp, men flere har nok en drøm om å få spille på Tufte.

Da er det er sikkert en liten trøst for disse å få lov til å vise sin mening om dommeren. Jeg går ut i fra at det er dommeren som diskuteres når det står "domerjoklæv". Det kan jo være dialekt også, men siden Sogndal ikke er skuddet om dagen så tror jeg ganske sikkert at det er "dommerjævel".

Jeg har ellers også lagt merke til at veldig mange Vålerenga og Lillestrøm tilhengere er veldig misfornøyd med "bønnene fra Hamar". Der er jeg litt enig. Det er ikke bare bare å løsrive seg fra byens klamme hånd for å ta turen ut i provinsen, for så å ende på dass med diaré under hele oppgjøret mot Ham-Kam. Bare fordi den lokale Spar-butikken på Ottestad solgte bønner som hadde eldre datostempel enn sist gang Kongsvinger var i eliteserien.
Slike saker bør imidlertid postes på Mattilsynets forum. Bare man sørger for at "bønner" blir riktig stavet slik at ikke bøndene på Ottestad får ufortjent besøk av Mattilsynets folk.

Jeg har hentet noen gullkorn fra Dagbladet's mange fotball diskusjoner. Siden jeg bestemmer over meg selv, så har jeg tillatt meg å leggge med en liten kommentar til hver enkelt. Hvis noen skulle være i tvil er mine kommentarer uthevet.

"fjomp.. du lever i tv2 verden forstår jeg".
En fotballkamp blir aldri dårligere enn Davy Watne. Uansett.

"Kan ikke du bare gå å dø? Sikker på at verden hadde blitt et så mye bedre sted, uten det snart forslåtte stygge trynet ditt!"
Ingen skrivefeil. Laget hans er Lyn.

"Han vil vel ikke ta en steg ned i karrieren?"
Grammatisk feil. Brann supporter.

"penere drakter gir penere resultater,bare se på man.u veldig pene drakter. liverpool har stygge drakter og får stygge resultater"
Ikke rart at Wolverhampton og Aalesund rykker ned vært eneste år. Oransje drakter, da gitt...

"Nå gidder jeg ikke støtte Liverpool lenger, de vinner jo aldri på bortebane. Da heier jeg heller på Chelsea, de vinner jo hele tiden liksom. Liverpool er losers. Helvete heller"
En medgangsupporters betroelse.

Hva venter du på? Her er det bare å komme seg inn på en artikkel om fotball og bli med i diskusjonen. Kanskje noen til og med svarer "Spanskesyken er diagnosen!" på ditt innlegg også.

[Listening to: Perfect Sense, Part I - Roger Waters - Amused To Death (4:16)]

Somewhere On Tour...

Den 17. november er det 20 år siden Iron Maiden inntok Drammenshallen på deres Somewhere On Tour turné. Jeg var der, og det var egentlig meningen å poste et lengre innlegg i min blogg om nettopp den konserten på 20 års dagen. Dessverre har det seg slik at jeg har vært sengeliggende med kraftig forkjølelse den siste uka, så orken har ikke vært til stede til å rote i mine gamle skriblerier om konserten.

Jeg lover å komme sterkere tilbake når jeg har fått renset tastaturet for snørr, nesespray og diverse andre substanser.

Til da kan du kose deg med live versjonen av tittelsporet fra Somewhere In Time skiva. Hentet i fra konserten som Iron Maiden holdt i Paris på nevnte turné i 1986. Det er selvfølgelig på YouTube jeg har funnet snutten.

[Listening to: Heaven can wait - Iron Maiden - Somewhere In Time (7:21)]

Det Finnes Et Land Der Langt Mot Nord....

Jeg er ikke som så mange andre nordmenn. Når folk drømmer seg bort til sydlige strøk, så sitter jeg ofte å tenker på Tanaelvens bredd og midnattsol. Selv når det snør og kvikksølvet stuper ned mot 20 blå.

Spesielt hadde det vært å oppleve Skiippagurra Festivalen. Ikke så mye på grunn av musikken, men mest fordi Tana er et fantastisk sted og at festivalen arrangeres i "hagen" til min onkel.

En liten smakebit på hvordan det var når The Rasmus spilte der i sommer er lagt ut på YouTube. For ordens skyld må det nevnes at det er midt på natta.

[Listening to: Dogs rule the night - Porno For Pyros - Good God's Urge (3:22)]

EXTRA! Super-Reunion!

Ett av de mest etterlengtede gjenforeninger er en realitet. Ronnie James Dio bekrefter i den nyeste utgaven av ClassicRock at han, Tony Iommi, Bill Ward og Geezer Butler slår seg sammen igjen for å spille på festivaler neste år. Vi snakker altså om den klassiske Black Sabbath besetningen som ga oss strålende album som Heaven And Hell og Mob Rules.

Det eneste som skiller dette fra en ren Black Sabbath gjenforening er navnet. Bandet kommer til å turnere under navnet Heaven And Hell.

Ronnie James Dio og Tony Iommi var senest i sommer i studio for å spille inn nye låter til den planlagte Black Sabbath: The Dio Years boksen. Tydeligvis var gjensynet så fruktbart at de besluttet seg til å gjøre noe ekstra ut av det.

[Listening to: Falling off the edge of the world - Black Sabbath - Mob Rules (5:05)]

The Dirt

Mötley Crüe blir til film, og det er Neil Strauss' biografi om bandet som nå blir filmatisert. Strauss skrev boka The Dirt: Confessions of the World's Most Notorious Rock Band i 2001 som omhandler bandets da 20 år lange karriere.

Gutta i bandet blir spilt av ukjente skuespillere (et tidlig rykte vil ha det til at Johnny Knoxville fra Jackass skal spille Nikki Sixx), mens det er forventet at endel biroller blir bekledt av mer kjente skuespillere. ABC News melder at Christopher Walken og Val Kilmer skal spille rollene til henholdsvis Ozzy Osbourne og David Lee Roth.

Det er ellers lite informasjon å finne om filmen som er et samarbeid mellom MTV og Paramount. Det er forventet at filmen får sin premiere i løpet av 2008.

Foreløpige detaljer om The Dirt finner du på IMDB.

Noen tilfeldige omtaler av boka:

Dagensbok
K-Märkt
Black Champagne

[Listening to: Toast of the town - Mötley Crüe - Too Fast For Love (3:35)]

Teite Kiss ting Del 2

Spillende tannbørste:

[Listening to: Dreamer - Ozzy Osbourne - Down To Earth (4:44)]

Saken Er Biff...

Hørte for n'te gan Bjørge Lilleliens hilsning til England etter at Norge slo dem 2-1 på Ullevål i 1981. I sin elleville begeistring går det litt over styr og det topper seg med "Saken er biff! Saken er karbonader! Saken er ertestuing". Jeg har alltid trodd at uttrykket "Saken er biff!" var noe som Bjørge Lillelien fant på og som senere ble brukt i overført betydning om noe som har gått i orden.

Så feil tok jeg. Ihvertfall med hvor opprinnelsen av uttrykket kom fra.

I går lærte jeg, med god hjelp av Radioselskapet på NRK P2 at det slettes ikke var Bjørge som skapte uttrykket. Denne lille frasen er hentet i fra Sverige og stammer fra det svenske militæret. Når en korporal eller menig for eksempel søkte perm så ble permen innvilget ved at det ble skrevet "BIF" på permseddelen. BIF er forkortelse av "bifalldes".

Hvordan uttrykket senere fant veien til det norske språk, det får vi finne ut av en annen gang...kanskje...

[Listening to: Anyone but you - The Mission - Evangeline (CDs) (4:06)]

Last.Fm

Har du lurt på hva slags musikk han derre Voggis hører på når han ikke er på jobb eller er ute og teller gatelys med eldste sønnen sin? Det har du sikkert ikke, men like fullt har du mulighet til det hvis du går inn på hans Last.Fm profil. Her er det bare å la seg imponere av fyrens utsøkte musikalske smak. Nedenfor får du en liten smakebit over hva han har hørt på nylig:



Hvis du er nysjerrig på hva Last.Fm kan gjøre med ditt liv så er det bare å lese mer her.

[Listening to: Breadfan - Metallica - One (CDs) (5:43)]

KISS...They May Look Insane...

Min faste leser, den mystiske Z, tipset meg om en gammel reklame for Kiss dukker på YouTube. Den stammer i fra den tiden på slutten av 70-tallet hvor bandet brukte mer tid på fjas enn å lage bra skiver. I ettertid så innrømmet både Paul Stanley og Gene Simmons i flere intervjuer at alt fokuset på såkalte Kiss-merchandise i alle verdens varianter var nær på å bli døden for bandet. Deretter lovte de på tro og ære at noe slikt aldri skulle hende med bandet igjen.

Så hva skjer? Jo, hvis du skal ha noe "nytt" fra Kiss nytter det ikke å oppsøke den lokale platesjappa. Det siste i fra den kanten er deodoranter og andre hygiene produkter. Hva blir det neste? Gene Simmons dildoer?

Ellers er det en nesten utømmelig mengde klipp og videoer ute på YouTube fra hele karrieren til bandet. De mest fornøyelige klippene finner vi fra rundt 1980, og da spesielt TV opptredener hvor en stadig mer uregjerlig Ace Frehley gjør seg gjeldene. Sjekk ut da Kiss introduserte Eric Carr for det Australske TV-publikumet. Gene Simmons ser ikke helt happy ut...

[Listening to: Larger than life - Kiss - Alive II (4:02)]

Siste ukers CD innkjøp 11/2006

Mud Slick - Into the Nowhere (1998)

Sveitsiske Mud Slick er nok ukjent for de aller fleste. Så ukjent at det er vanskelig å finne noe som helst om bandet på internett. Så sjekk ut nettets mest komplette liste over Mud Slick utgivelser på slutten av artikkelen.

Jeg stiftet bekjentskap med bandet for noen år siden på The Finest Of Hard-Rock samlingene utgitt av K-tel International i Sveits på midten av 90-tallet. Rest opplaget havnet tydeligvis senere opp i norske Obs! butikker. Musikkmessig lå de i samme bane som deres mer kjente sveitsiske venner i Krokus og Gotthard.

Into the Nowhere er bandets andre full lengde album, og bare gitarist Serge Christen er igjen fra debuten Keep Crawlin' In the Mud som kom i 1993.

Med Into the Nowhere forsøker bandet å nærme seg datidens moderne metal sound. Noe de ikke lykkes noe særlig med da de ikke helt greier å bestemme seg for om de skal prøve å høre ut som Korn, Ministry, Pantera eller som seg selv. De lykkes best når de er mer eller mindre seg selv i låter som World Is My Nation, Twisted Soul og på skivas beste spor Demolition Head. Ellers forsøker de å stjele så godt de kan fra overnevnte band i låter som I Don't Know, Violent Dreams og Don't Get Me Wrong. Når de i tillegg byr på en cover av Coolio's Gangsta's Paradise blir forvirringen total.

Alt i alt et album som har for lite av det meste. Sånt blir det ikke noe stort av. 4/10.

Diskografi:

Keep Crawlin' In the Mud (1993)
Mud Slick (EP-1995)
Into the Nowhere (1998)

Samlinger:

Pure Metal #3 (1994)
The Finest Of Hard-Rock Vol. 1 (1994)
The Finest Of Hard-Rock Vol. 2 (1995)
The Finest Of Hard-Rock Vol. 4 (1998)
Off Road Tracks Vol. 12 (1998)

[Listening to: World is my nation - Mud Slick - Into the Nowhere (4:41)]

Iron Maiden på NRK2 i Kveld

Allah & HerreGud. NRK2 sender reprisen av Popspesial: Iron Maiden i kveld klokka 21:45. Godt nytt for oss som presterte å gå glipp av den da den gikk på NRK1 tidligere i høst...

[Listening to: Victim Of Changes - Judas Priest - Sad Wings Of Destiny (7:45)]

Billig Opel Til Salgs SOLGT!

Hvis du har som hobby å skru på gamle biler, så selger jeg min gamle Opel Omega 2.0i LS for usle 4000,-. Grunnen er at jeg anskaffet meg en litt nyere og mer praktisk bil til å frakte kjerring og unger med.

Dette er en bil med sjel og karma, og ikke minst egen stålvilje.

Gå inn på finn.no, så kan du lese mer om bilen som nå søker nye og spennende utfordringer.

Oppdatering: Da er Omegaen solgt og skal i vinter kjøres rundt på en isbane i Engerdal, eller deromkring. Gamle slitne ventiler skal få kjørt seg der tenker jeg. Bilen ba om nye utfordringer og det har den nå fått.

[Listening to: Drive - Halford - Resurrection (4:30)]

Skjelletter i Skapet...

Jeg gjør som Roy og setter opp en liste over låter DU ikke trodde jeg likte, og som jeg er mer enn en anelse flau over.

Som den trofaste leser av denne blogg sikkert har fått med seg for lenge siden, går det for det meste i rock av det harde slaget når det spilles på stereoen hjemme.

Når mørket har senket seg og naboene har gått til sengs, så kan det allikevel hende at du hører tonene i fra følgende låter hvis du skulle passere den åpne verandadøren en varm sommerkveld.

Duran Duran - Come Undone
Vakkert. Vakkert.

Madonna - The Power Of Goodbye
Rett og slett en bra pop låt.

Roxy Music - More Than This
Bryan Ferry like trist og traurig som vanlig, men denne treffer noe udefinerbart hos meg.

Kent - Musik Non-Stop
Er det egentlig flaut å like Kent?

Genesis - Land Of Confusion
Kul video, og låt med driv.

Nik Kershaw - The Riddle
Ja, jeg hørte på Ti i Skuddet.

Jigs - Robot Romeo
Ubeskrivelig teit svensktopp.

Boney M - Nightflight To Venus
Alle har en hemmelig Boney M fetish. Sånn er det bare.

Rubettes - Sugar Baby Love
Første låt jeg hørte om og om igjen fordi jeg likte den. Kan ikke ha vært mer enn 4-5 år.

a-ha - I've Been Losing You
Har ingen god forklaring på denne, bortsett fra at låta er bra.

Nelly Furtado - I'm Like A Bird
...neste!

Smokie - It's Your Life
Tana Bru, Øl, Veronika og Tarzan i underbuksa...

Åge Aleksandersen - Fire Pils og En Pizza
Iron Maiden skrev aldri låten om livet mitt...

R.E.M. - Leave
Jeg hater R.E.M. dypt og inderlig, men denne syv-minutters lange monotone hjerne-gnageren av en låt er bare så fantastisk...

Michael Jackson - Smooth Criminal
...var dette egentlig en god idé?

Jeg gir stafettpinnen videre til Arne, og det blir nok en skummel affære.

[Listening to: Leave - R.E.M. - New Adventures In Hi-Fi (7:17)]

Cliff Burton

Den 27. september var det 20 år siden Cliff Burton omkom i en tragisk buss ulykke i Sverige. Som de fleste vet var han bassist i Metallica.

For å markere dagen ble det avduket en minnestein på Gyllene Rasten i Dörarp, bare et steinkast fra der ulykken inntraff. Du kan se bilder i fra markeringen HER.

[Listening to: Orion - Metallica - Master Of Puppets (8:27)]

Metal på MTV

VG Nett skriver i dag at MTV Norge skal riste liv i Headbangers Ball igjen. De som vokste opp med MTV på 80- og 90-tallet husker sikkert dette showet, som en stakket stund var en viktig formidler av hard-rock og heavy metal. På slutten var Headbangers Ball like platt og innholdsløst som alle andre MTV program.

Det er Peter Michal Kolstad, kjent fra band som Datsun, Hellride (sjekk ut albumet Making Out With Fire) og Blood Tsunami, som skal være programleder. Han sier til VG at han skal satse på norsk metal og drive litt opplysningsvirksomhet for de unge. Jeg håper virkelig det innebærer at folk får servert rikelig med musikk i fra blant annet NWOBHM og Bay Area Thrash Metal scenen. Bortimot all metal som spilles i dag kan spores tilbake til ett eller flere band i fra denne tiden.

6. oktober har programmet premiere, og for første gang på nesten 20 år så kan man ha en god grunn til å benke seg ned foran MTV.

[Listening to: Tonight Can't Come Too Soon - Hellride - Making Out With Fire (3:06)]

Stupet...Farvel...

Det er mye rart man kommer over når man leter etter andre ting. Jeg holdt på å gå igjennom noen tidskriftsamlere for å finne noe morsomt å skrive om til min blogg. Midt i mellom Kerrang! og Metal Hammer magasiner dukker det opp et blad, som engang må ha havnet feil. Bladet er fanzinet Bizzarro. Et lite hjemmesnekret magasin som ble laget på begynnelsen av 90-tallet, som inneholdt noveller, konsert omtaler og tegneserier. Så vidt jeg husker ble det bare laget to nummer av dette magasinet, hvor jeg bidro med noen få illustrasjoner.

I det jeg skulle legge det til side og fortsette min leting etter 80-talls rocke helter, så oppdager jeg at det ligger noen løse ark i bladet. Det viser seg å være en tegneserie på fire sider som jeg nesten hadde glemt at jeg hadde laget. Verket er datert 1997, så det må være noe av det aller siste jeg har knotet ned på papir, før jobb og familie dyttet til side min tegneserie hobby. Jeg har fremdeles en drøss med permer på loftet med tegninger og tegneserier som jeg gjorde i min ungdomstid.

Det var i sin tid Roy Søbstad som fikk meg til å begynne å tegne, men mangel på avgjørende talent og etterhvert interesse gjorde at det aldri utviklet seg utover hobby-nivå. Roy har på sin side gjort karriere nettopp innen tegneserier og om han ikke er den mest kjente i Norge, så har han en av de flotteste strekene i sin sjanger der ute.

Uansett så er det ikke mye fra min tegneserie karriere som tåler å bli publisert, men et lite innblikk kan vel ikke skade.









Serien er basert på et dikt jeg skrev i forbindelse med en norsk oppgave skoleåret 90/91. Serien ble påbegynt rundt disse tider og med sikte på bli publisert i et fanzine (Bizzarro vil jeg tro). Etter dette ble grå-blyant versjonen liggende og støve ned, inntil jeg delvis tegnet om og tusjet den ferdig engang i 1997.

[Listening to: Paranoid Android - Radiohead - OK Computer (6:23)]

Får-i-kål kveld

I går var det nok en gang duket for den etterhvert tradisjonelle får-i-kål kvelden. Den går ut på at undertegnede og Arne Jonny spiser oss horisontalt forderva på sofaen, for så å tilbringe resten av kvelden/natten foran TV apparatet.

Høydepunktet på rikskanalen i går kveld må ha vært Petter Stormare's opptreden på Først & Sist i går. Tusen etasjer høy og usannsynlig usammenhengende. Noen bør ta ansvar og få lagt ut dette på YouTube eller.no.

Etter dette var det ikke mye annet å se på TV'en, så da var det bare å fyre opp DVD spilleren. Siden vi stort sett holder oss unna Hollywood når vi skal se film, så ble det Sør Koreansk denne gangen. Chan-Wook Park's lett klaustrofobiske Oldboy var et godt valg.

Filmen handler om en mann som blir kidnappet og holdt fanget i 15 år i en leilighet. Han vet ikke av hvem eller hvorfor. Når han endelig slipper ut får han bare fem dager på seg til å finne ut hvem som har gjort dette mot ham og få sin hevn.

Klokka to var det natta.

[Listening to: One Track Mind - Motörhead - Another Perfect Day (5:54)]

Siste ukers CD innkjøp 10/2006

Iron Maiden - A Matter Of Life And Death (2006)

Forventningene har vært store etter at Iron Maiden gikk i studio tidligere i år for å spille inn oppfølgeren til Dance Of Death. Det er ingen tvil om at de to siste studio albumene har satt bandet i førersetet av band som spiller "old-school metal".

Siden Bruce Dickinson kom tilbake i 1999 har pila bare pekt oppover, og spørsmålet var om bandet skulle greie å bygge ytterligere videre på det de har oppnådd med de to siste albumene.

I disse multimedia-tider så har vi kunne følge daglig hva bandet gjorde i studio. Slikt skaper forventninger når for eksempel Adrian Smith erklærer at riffet til den og den låta er noe av det aller beste han noensinne har skrevet osv. Uansett om det er sant eller ikke, så skaper det en positiv forventning blant fansen.

Det største ankepunktet på de to forrige utgivelsene har vært produksjonen. Jeg mente da og mener fremdeles at Kevin Shirley's produksjon ikke får ut hele potensialet i bandet. Det er heldigvis en merkbar fremgang på dette albumet. For temaene og låtene er dystrere og tyngre denne gangen og det krever litt mer tunge gitarer og fyldigere produksjon for å understreke poengene i låtene. Tenk deg The Reincarnation Of Benjamin Breeg med en produksjon a lá Brave New World. Hadde ikke funket.

Heldigvis er det alltid låtene som står i fokus på en Maiden skive. Selv om skiva starter med den høyst ordinære Different World, så er det bare velstand derfra og ut. I hvert fall hvis du lar deg fengsle av skremmende temaer som terror, krig og religion. Dette får du nok av i låter som Brighter Than A Thousand Suns, The Longest Day og For the Greater Good Of God.

Første singel fra albumet var den over sju minutter lange The Reincarnation Of Benjamin Breeg. Det skal sies at det er ikke mye singel materiale å går på dette albumet. Vi finner bare tre låter som klokker inn godt under sju minutter. The Pilgrim er en av dem og kan være passende for en eventuell singel utgivelse.

Jeg har lest flere anmeldelser hvor det nevnes at bandet er mer progressivt på dette albumet. Jeg er ikke så enig i det. Den største forskjellen er lengden på låtene. Med så mange låter over sju minutter skulle det bare mangle at de fleste inneholder en kombinasjon av rolige og tyngre partier. Jeg kommer ikke på en eneste Maiden låt på 26 år på sju minutter pluss som ikke inneholder "progressive" elementer.

Grunnen til at folk får inntrykk av at dette er et mer progressivt album ligger vel i avslutningssporet The Legacy. Aldri før har vel Steve Harris skrevet en låt med så klare musikalske referanser til sine inspirasjonskilder. Med en intro som man kunne ha funnet på en hvilken som helst Jethro Tull eller Led Zeppelin album, eller gitar riffet i midten som høres ut som det klippet rett ut fra Black Sabbath's Volume 4 album. Så da Iron Maiden's minst a-typiske låt noensinne avslutter skiva er det ikke så rart at noen lar seg lede til å tro at bandet har tatt en mer progressiv vending.

Alt i alt er dette Iron Maiden beste utgivelse etter at Bruce kom tilbake til bandet. Produksjonen er bedre enn på lenge og låtene står godt både til hverandre og for seg selv. Det eneste jeg kan sette fingeren på, må være mangelen på et bra åpningskutt. 9/10

Metal Church - A Light In the Dark (2006)

Metal Church har ennå til gode å utgi et dårlig album, og deres nyeste verk føyer seg inn i rekken av solide album.

Selv om Kurdt Vanderhoof er eneste originale medlem igjen, så er det han som har vært den musikalske drivkraften igjennom bandets tjuefem år lange karriere.

Siden Weight Of the World i 2004 har trommeslager Kirk Arrington sagt farvel og blitt erstattet med tidligere Savatage trommis Jeff Plate. Ellers er bandet inntakt fra forrige korsveg. Det tråkkes litt ekstra på gasspedalen denne gangen, og det kan vel tilskrives at samarbeidet mellom Vanderhoof, Jay Reynolds og Ronnie Munroe har utviklet seg de siste par årene.

Spesielt låter som Beyond All Reason, Pill For the Kill og kraftpluggen Mirror Of Lies er av ett kaliber man ikke forventer fra godt gifte menn på over førti. Det beviser en gang for alle at alder ikke er noe hindring, bare viljen er sterk nok. Mirror Of Lies ville vært umulig å komponere på autopilot. Dette er ekte vare.

Selvfølgelig roer bandet det ned ved et par anledninger. Temple Of the Sea står for det mer avbalanserte og den kunne like gjerne ha passet inn på et Vanderhoof album, med sitt 70-talls inspirerte lydbilde.
Albumet avsluttes med en nyinnspilling av Watch the Children Pray, til minne av Metal Church opprinnelige vokalist David Wayne som døde i fjor.

Dette er et album vel verdt å bruke penger på, og det skal ikke forundre meg om Metal Church til og med får noen nye tilhengere på grunn av dette albumet. 7,5/10

The Pack Is Back

De britiske veteran rockerne i Raven er i full gang med å spille inn nye låter, som høyst sannsynlig vil ende opp på et nytt album engang i overkommelig framtid. Det blir i såfall Raven's første album siden One For All som kom i 1999.

Fire låter ble spilt inn i Assembly Line Studios nylig og skal låte akkurat slik Raven alltid har gjort. Det vil si kompromissløs metal uten noen form for dikkedarier.

Samtidig kan jeg nevne at alle Raven's klassiske album fra 80-tallet er i de seneste åra er remasteret og gitt ut på CD, rikelig utstyrt med bonus spor.

Link: Ravenlunatics

[Listening to: Rainbow eyes - Rainbow - Long Live Rock'n'Roll (7:26)]

Livet Bør Leves Baklengs

Denne kom dumpenes ned i e-mail'en forleden. OK, sjelden happy for slike mail, men denne var faktisk ganske bra:

Jeg synes at livet burde leves baklengs!

Man skulle starte med å dø og bli ferdig med det.

Så våkner man opp på et pleiehjem og får det bedre og bedre for hver dag.

Man blir så kastet ut fordi man er for frisk til at være der, så kan man gå ned og heve pensjonen.

På din første arbeidsdag får du et gullur.

Så arbeider man i 40 år inntil man er ung nok til å trekke seg tilbake fra arbeidsmarkedet.

Man drikker, fester og har sex og forbereder seg på at ta en utdannelse.

Så er man på grunnskolen, blir et barn igjen, leker, har ingen forpliktelser - inntil man igjen er en baby...

De siste 9 måneder tilbringes flytende rundt i fredfylt luksus. Der er sentralvarme, roomservice med mer - og til slutt forlater man denne verden i en orgasme.

Perfekt spør du meg.

[Listening to: Natural thing (live) - UFO - The Story of Michael Schenker (3:59)]

W.A.S.P. Sensureres i Norge...Igjen?

20 år etter at Formannskapet i Drammen kommune nektet W.A.S.P. å spille i Drammenshallen, står nok en opptreden i Norge i fare for å bli nektet gjennomført. Denne gangen i Bergen hvor W.A.S.P. skal spille på Kvarteret den 18. september. Det er selvfølgelig noen politikere som "reagerer kraftig" på W.A.S.P.'s sceneshow, som ifølge iBergen skal inneholde en voldtekt av en nonne.

Det kommer ikke som noen overraskelse på at det er byråd og Høyre-politiker Trude Drevland som uttaler seg med sterkest ordelag i denne saken. Hun mener at konserten skal avlyses umiddelbart. At politikere uttaler seg om ting de ikke har greie på er ikke noe nytt.

Jeg har søkt opp en titalls konsertanmeldelser med W.A.S.P. fra de 3-4 siste årene. Ingen av anmeldelsene inneholder så mye som et ord om noe nonne-voldtekt eller annet som kan virke støtende. Selv ikke de mest negative anmeldelsene antyder noe sceneshow av en slik karakter de siste årene.

Sannheten er at nonnevoldtekten var et innslag under låta Kill Your Pretty Face på Kill Fuck Die turnén så langt tilbake som i 1997. Hvis W.A.S.P. besøkte Norge under Kill Fuck Die, så er det uansett for sent å gjøre noe med det nå.

Det er ille nok at en konsert ble stoppet i 1986 (jeg hadde tross alt spart i månedsvis av ukepengene mine for å se W.A.S.P. og Iron Maiden), men at det samme kan skje i 2006 er nærmest utenkelig. Hvis grunnlaget i tillegg til å fatte en slik beslutning kommer på bakgrunn av ren uvitenhet eller et rykte, vil det være helt absurd.

W.A.S.P. skal etter planen spille fire konserter i Norge. Stavanger, Bergen, Oslo og Haugesund i mellom 17 og 20. september.

Nattguiden's konsertanmeldelse fra 2004
W.A.S.P. Nation

Audition

Jeg må innrømme, og med stolthet, at jeg ytterst sjelden har tatt meg bryet å se på Idol og andre lignende program. På en annen side er det bra at det finnes steder på internett som man kan legge ut video snutter fra slike program, slik at man kan få se det som er verdt å få med seg.



Slik som denne snutten fra Starmania 2006, som er Østerrikes svar på Idol, hvor en black-metal fyr gjør et mildt sagt...eerh...blekt inntrykk. Legg merke til fyrens totale mangel på utholdenhet og kraft i stemmen.

Se flere innslag fra Starmania 2006.

[Listening to: Sometimes I feel like screaming - Deep Purple - Purpendicular (7:31)]

Siste ukers CD innkjøp 9/2006

Shirleys Temple - Asshole (EP2002)

Jeg har ikke akkurat gått berserk i CD butikkenen de siste ukene og bare en liten EP, kjøpt for den nette sum av 7 kroner er alt jeg kan skryte på meg etter fellesferien.

Shirleys Temple fikk uventet søkelyset rettet mot seg da selveste Gene Simmons spilte inn låta Asshole og brukte den som tittelspor på sitt solo album fra 2004.

Denne EP'n inneholder fem spor som tross for sitt moderne sound også får lytteren til å tenke på 70-talls storheter som Kiss og Aerosmith. Kanskje ikke så rart at Gene Simmons fikk opp øynene, eller ørene om man vil, for bandet. Selv om tittelsporet er den låta som beveger seg lengst unna 70-tallet her.

Derimot oser det av tidlig Kiss i All I Can Be og tilsvarende like mye Aerosmith av Revolution. Sistnevnte låt er også albumets beste. Favourite Mistake er kanskje kjent for noen da denne lå på spillelistene til NRK P3 i 2002.

Alt i alt et OK album å anskaffe seg. Spesielt hvis den er å finne i en billig kurv i din lokale platebule. 6,5/10

PS! Siste nytt om bandet er at det nå er oppløst, og det eneste som bandet ga ut i tillegg til Asshole, var albumet Guinea Pig som kom i fjor. Dessuten spilte de inn Kiss låta God Of Thunder som er å finne på den norske Kiss hyllesten Gods Of Thunder fra 2004.

[Listening to: Revolution - Shirleys Temple - Asshole (EP) (3:31)]

No Laughing in Heaven

Hørte igjennom No Laughing in Heaven med Gillan forleden. En fantastisk morsom låt som handler om en kar som har levd et syndig liv på jorden og som på sine knær ber om å komme til himmelen. Tilslutt blir St. Peter så lei masingen hans at han får slippe inn, med lovnader om at han skal være snill og grei. Vedkommende angrer seg fort når han oppdager at det ikke er tilgang på godt drikke og nakne damer i himmelen. Så han ber på sine knær om å bli sendt ned til helvete i stedet. Noe St. Peter nekter plent.

Jeg kom til å tenke på at det er ganske få låter og enda færre band som har brukt humor på denne måten som Ian Gillan i nevnte låt.

Selvfølgelig har vi Spinal Tap og Bad News som er ment som en parodi på heavy metal. De er lagd for å være morsomme, selv om det nok var en og annen metal fan som ikke fant dette noe særlig underholdene.



No Laughing in Heaven er ikke eneste låt som Ian Gillan har skrevet tekst til som burde få folk til å få en god latter. Flere av Deep Purple's kjente låter er gjennomsyret av Ian's ordspill og britisk humor. De mest åpenbare er Anyone's Daughter, Mary Long, Mean Streak og Mitzi Dupree for å nevne noen.

Nå er ikke Ian Gillan den eneste som har brukt humor på en vellykket måte i rocke låter. Bon Scott brukte også humor flittig når han skrev tekster til AC/DC låter. Han treffer særdeles godt i låter som She's Got Balls, Dirty Deeds og Beating Around the Bush. AC/DC's scene opptreden var ikke akkurat preget av grav alvor heller.

Tyske Helloween tok ikke seg selv så dønn seriøst heller. I hvert fall så lenge Kai Hansen var medlem og før Michael Kiske konverterte til en mystisk sekt, var humor en viktig del av både tekst og musikk. Vi ler litt og blir glade inni oss når vi får servert låter som Rise And Fall, Dr. Stein og Heavy Metal Hamsters.

Bruce Dickinson er kjent for å ha snakketøyet i orden og lar ikke anledningen gå fra seg i å være så ironisk bare en ekte brite kan være. Hans såkalte "rants" på konserter er nesten verdt inngangspengene alene. Litt for sjelden har han fått brukt humoren sin i musikken han har laget med Iron Maiden og på sine solo album. Bringing Your Daughter…To the Slaughter er den eneste Maiden låta med et klart humoristisk snitt som har funnet veien til et ordinært album. Dive! Dive! Dive! i fra hans første solo album er hysterisk morsom, med sin tekst og hjernedød allsang refreng.

Har ikke Maiden albumene akkurat vært overøst med lødig humoristisk innhold, er det litt bedre når vi ser på baksidene av singlene de har gitt ut. Den morsomste må være deres hyllest av Rod Smallwood i Sheriff Of Huddersfield, som man finner på 12" utgaven av Wasted Years singelen. Ellers kan vi nevne Black Bart Blues og Roll Over Vic Vella som andre singel b-sider med sterkt humoristisk innslag.

Vi må ikke glemme S.O.D. med medlemmer fra Anthrax og Nuclear Assault som blant annet lagde albumet Speak English Or Die. Med sitt direkte hardcore sound får de frem latteren med enkle, nesten banale tekster i korte, men intense låter. M.O.D. og Mucky Pup er to andre eksempler fra 80-talls hardcore scenen som også i stor grad brukte humor i tekstene sine.

Hvorfor det er såpass lite humor i den "seriøse" delen av musikken, kan vi bare spekulere i. Jeg vil tro at mange er redd for å virke useriøse eller bli misforstått hvis de skulle finne på å skrive om noe eller noen i en humoristisk form. Dessuten er humor er på langt nær så universell som musikk er.

[Listening to: No laughing in heaven - Gillan - The Very Best of Gillan (4:56)]

Museum Of Bad Album Covers

Det er ingen tvil om hva nett-stedet Museum Of Bad Album Covers inneholder. Her kan du studere alskens plateomslag av høyst tvilsom kvalitet. Selvfølgelig er også hardrock og metal omslag godt representert, og alle og en fortjener sin plass der. Det gjelder forøvrig resten av omslagene som er representert også.

Ett omslag som ikke er å finne på Museum Of Bad Album Covers er Tyrant's Mean Machine. Rent bortsett fra at tegningen er helt meningsløs i seg selv, så viser tegneren liten eller ingen forståelse for menneskelig anatomi. Sånn sett burde han kanskje ha holdt seg unna det å tegne ett menneske, langt mindre forsøke seg på to.

Jeg tror jeg kårer dette album coveret til det verste i fra samlingen min, og det i knivskarp konkurranse med ett dusin andre flotte verk.

[Listening to: The real me (live) - W.A.S.P. - The Crimson Idol (Bonus Disk) (3:41)]

På Bilstereoen Spilles...Ingemars?

En ting jeg alltid har syntes har vært ytterst harry, er disse ungdommene som er yngre enn meg og som kjører rundt med sitt 50.000 kroners stereo anlegg på full guffe. Det var harry når jeg var tennåring, og det er fremdeles harry nå. Nei, det er MER harry nå. Vi kunne finne på å spille skikkelig musikk som Metallica, Iron Maiden, Accept eller noe annet som fikk malingen på kirka til å flasse.

Nå om dagen dunker det som det alltid har gjort i fra overdimensjonerte hjemmesnekrede basskasser. Mulig de har peiling på stereoanlegg, men Ingemars låter ikke noe bedre selv om det spilles igjennom et rådyrt stereoanlegg med alskens forsterkere og fancy høytalere.



Når jeg var yngre så ble man straffet nådeløst for å ha blitt tatt på fersken for å ha hørt på dansband. Var man riktig uheldig så ble man tvunget til å være sjåfør på den neste Kynna-festen, med obligatorisk tur til Elverum på morra-kvisten. For høydepunktet på festen var alltid å kjøpe seg en svær hamburger på Bast, for deretter spy ut bilen, sjåføren og det tilfeldige løs-ludderet fra Mastmoen som alltid dukket opp.

For oss som er såpass gamle at vi har foreldre som hørte på 70-talls dansband, kommer aldri til å sette våres føtter i en dansband CD. Grunnen er at de så og hørtes like teit ut da som de gjør nå.

Ferietid...

...er også festetid. Har du noen bekjente hvor feriedrikkingen gikk over til å bli en uvane? Her er et tips hentet i fra The Black Books Of Elverum om hvordan du skal få vedkommende til å slutte å drikke.

"Ta tre muse unger og legg dem i en halvliter med alkohol. La dette stå i 14 dager. La vedkommende drikke denne drinken"

Bedre kur mot alkoholisme finner man ikke.

Skål!

Kilde: The Black Books Of Elverum av Mary S. Rustad.

[Listening to: Keys to the kingdom - Motörhead - Inferno (4:46)]

Nesten Naken

I og med Marion Raven's nye video hvor hun nesten viser puppene sine og man nesten ser tolv nakne kvinner, så har det vært en betydelig økning av treff på bloggen min den siste uka. Nesten trehundre besøkende har vært innom min blogg i håp om å se en naken Marion.

Det er snart fire måneder siden jeg skrev et lite innlegg om Marion Raven's sammarbeid med Mötley Crüe's bassist Nikki Sixx på låta Heads Will Roll. Uten at det førte til noen økning av besøkende til min blogg.

Folk går tydelig bananas på Google bare de hører ordet "naken" i forbindelse med en kjendis. Da må jeg bare presisere at du heller ikke finner noen bilder av puppene til hverken Aylar, Madonna, Svenno eller noen av disse Big Brother bærtene på denne bloggen.

Onslaught + Andy Sneap = Ny Skive

Onslaught startet denne uka innspillingen av deres comeback album Killing Peace. Det er nå 17 år siden Onslaught slapp sitt siste album In Search Of Sanity. Killing Time vil bli produsert av Andy Sneap, som regnes som en av de hotteste produsentene innen metal nå om dagen. Hans unike talent for produksjon kan du blant annet høre på album med Testament, Nevermore, Arch Enemy, Machine Head og Blaze.

Killing Peace skal etter planen slippes mot slutten av året.

Diskografi (BNR Metal)

[Listening to: Devil's child - Judas Priest - Screaming For Vengeance (4:48)]

Siste ukers CD innkjøp 8/2006

A Tribute To Judas Priest: Legends Of Metal (1997)

Det er langt mellom de virkelig gode hyllest skivene. Enten inneholder de totalt ukjente band fra Ungarn eller uinspirerte versjoner gjort i en håndvending på kjøkkenet.

Ingen regel uten unntak og denne hyllesten til Judas Priest er absolutt å anbefale. Denne har alt som en hyllest plate bør inneholde. Kjente band som med glød og lyst lirer av sine favoritt Priest låter. Her får vi en fin blanding av kjente og mindre kjente låter. Helloween og Mercyful Fate gjør henholdsvis Electric Eye og The Ripper, mens Fates Warning gjør Saints In Hell. Allikevel vil jeg si at mine favoritter er Nevermore's tolkning av Love Bites og Kreator's kraftfulle versjon av Grinder, samt supergruppa Doom Squad bestående av medlemmer fra Anthrax, Accept og Armored Saint som tolker Burnin' Up.

I booklet'en til skiva får du kommentarer i fra Judas Priest og de bandene som medvirker, samt tekstene til låtene og info om hvem som spiller på hva. 8/10

Accept - Breaker (1981)

Det distinktive Accept soundet hører vi for første gang på deres tredje album. Fremdeles litt umoden i låtskrivingen, men treffer så det holder på Breaker, Son Of A Bitch, Burning, Feelings, Midnight Highway og den bortgjemte Down And Out.

Accept's klatring mot stjerne himmelen kunne like gjerne ha stoppet her, for vokalist Udo Dirkschneider's stemme var og er veldig spesiell. Derfor fikk han sparken etter dette albumet, men ble heldigvis tatt inn i varmen igjen tidsnok til Restless And Wild.

Selvfølgelig må man ha Breaker i platesamlingen sin hvis man liker tysk heavy metal av ypperste klasse. 7/10

Def Leppard - Slang (Ltd 2 Disc Edition 1996)

Ok. Denne kjøpte jeg egentlig for 10 år siden, men siden jeg nærmest fikk kastet etter meg den doble utgaven av denne utgivelsen, så måtte jeg bare dukke for ikke å få den i hodet.

Slang mener jeg fremdeles er Def Leppard beste etter Pyromania. Det gidder jeg ikke å diskutere med noen. Sånn er det bare.

Den doble utgaven inneholder en seks spors EP med en akustisk live opptreden de holdt i Singapore i 1995. Jeg er ikke noen stor fan av slike akustiske greier, og jeg ble ikke noe større etter å ha hørt dette. Kvalitetsmessig er dette sikkert ok, men akk så kjedelig.

En annen ting. Jeg er fremdeles pissed på Joe Elliot etter at han uttalte at de aldri kom til å fremføre noe live i fra de to første albumene. Tenke seg til at de heller vil spille låter i fra X, enn å lire av seg Wasted, Let It Go, Another Hit And Run og Lady Strange. Pføy! Skamme seg skulle de!

Slang: 7/10
Acoustic In Singapore: 3/10

Dio - Strange Highways (1993)

Det kom bare to Dio album i løpet av 90-tallet. Når vi tar med Black Sabbath's Dehumanizer, så har vi tatt med alle studio albumene Ronnie James Dio medvirket på dette tiåret. Kanskje like greit, for kvalitetsmessig lå det under vanlig Dio standard. Black Sabbath albumet var helt greit. Dio albumet Angry Machines var definitivt ikke greit, mens Strange Highways faktisk var det beste han klarte å lire av seg i disse åra.

Ikke noe stort album, men noen høydare får vi servert i Jesus Mary & The Holy Ghost, Evilution og Give Her the Gun. Litt tynt når vi vet hva Dio har servert både før og etter.

Selvfølgelig obligatorisk i en Dio samling, men skal man utforske musikken til denne lille mannen med den store stemmen, så kan man likegodt begynne med et Rainbow album og ta det derfra. 5,9/10

Love/Hate - I'm Not Happy (1995)

Hva som skjedde med Love/Hate etter deres utsøkte Wasted In America album noen år før, må vi nok spørre de involverte. På utgivelsene Let's Rumble og I'm Not Happy må vi lete forgjeves etter godbitene. De finnes rett og slett ikke. Hvordan kan et band som ga oss fantastisk fest musikk i Tumbleweed, Why Do You Think they Call It Dope?, Spit, Don't Fuck With Me og Yucca Man, ende opp med I'm Not Happy?

Superfragilistic fremstår som skivas eneste godkjente låt, i hvert fall helt til den toner ut på en umotivert måte etter to minutter og trettisyv sekunder. Herfra og inn er det bare sorgen og når det hele avsluttes med Beatles' I Am the Walrus er man mest glad for at det er snart er helg. 2/10

Tesla - Into the Now (2004)

Nøyaktig 10 år siden etter deres siste album Bust A Nut, slapp Tesla sitt comeback album. Tesla har fremdeles til gode å slippe et svakt album og Into the Now føyer seg inn i rekken av solide utgivelser fra denne kanten.

Det er vanskelig å sette musikken til Tesla i noen bås. De har alltid vært mye mer gitarbasert enn for eksempel Ratt og Mötley Crüe. Samtidig har de også en styrke i sine rolige låter som få andre band innehar. Selv med opptil 3-4 rolige låter på hvert av albumene, har de fremdeles ikke én som kan stemples som en trist power ballade.

Into the Now gir oss noen magiske øyeblikk i tittelsporet, Look @ Me og den fantastiske Miles Away. Mangler CD spilleren din "skip" knapp gjør ikke det noe, denne tåles å høres fra A til Å. Hver gang. 8,5/10

U.D.O. - Nailed To Metal, The Missing Tracks (2003)

I 2001 ga U.D.O. ut live skiva Live in Russia, som inneholdt 25 låter fra hele karrieren til den tidligere Accept vokalist Udo Dirkschneider. Nailed To Metal inneholder elleve live spor hvor åtte ikke fikk plass på Live in Russia. Holy, Raiders Of Beyond og trommesoloen finner vi på begge, mens det er ytterligere syv Accept låter og en U.D.O. låt som får plass på denne utgivelsen. Med tanke på at dette er et album med stort sett left-overs, så er det imponerende sterke titler vi finner her. Metal Heart, Fast As A Shark, Princess Of the Dawn, Restless & Wild og Balls To the Wall er noen av de største låtene til Accept. I tillegg får vi servert Hard Attack fra Accept's siste utgivelse Predator. Den største overraskelsen finner vi i X-T-C. Opprinnelig fra Eat the Heat albumet, den eneste Udo ikke medvirker på av Accept album. Da gjenstår bare Thunder In the Tower, hentet i fra U.D.O. albumet Holy.

Hvis du innehar begge disse live skivene har du til sammen 33 låter i fra I'm A Rebel til Holy. En fantastisk oppsummering av Udo Dirkschneider's musikalske historie. Selv da kommer jeg på noen låter som kunne ha forsvart en plass blant disse låtene. Vi nevner Neon Nights, Breaker, Dogs On Leads, Blitz Of Lightning og sikkert noen til hvis jeg hadde finskjemmet CD'ene mine. 8/10

White Lion - Mane Attraction (1991)

White Lion er et band jeg aldri ble helt klok på. I sine beste stunder serverte de oss låter som El Salvador og Lady Of the Valley. På sitt mest grufulle lider vi oss igjennom When the Children Cry eller en eller annen låt fra middelmådige Big Game.

Mane Attraction er ved siden av Fight To Survive White Lions mest gitarbaserte album. Når de også leverer låter som Lights And Thunder og Warsong så beviser de nok engang at de innimellom greier å styre unna de verste puddel-rock klisjeene. De sveiper innom en og annen klisjé her også, men ikke så ofte som ved tidligere anledninger. Tett og flott produksjon kler albumet bra og Mane Attraction fremstår som gruppas mest gjennomførte. Så får White Lion fansen være uenig med meg. 7/10

[Listening to: X-T-C (live) - U.D.O. - Rockin' Every Night - Nailed To Metal (The Missing Tracks) (4:02)]

Woooaaah!!

Endelig finnes den der. Den nye Iron Maiden låta. På internett. The Reincarnation of Benjamin Breeg. Fra det kommende albumet A Matter Of Life And Death. Konge låt.

Video på YouTube.

Har ikke tid til å skrive mere. Skal sette WinAmp på repeat hele natta. Kanskje mate katta. Vi sjåas!

[Listening to: The reincarnation of Benjamin Breeg - Iron Maiden - A Matter Of Life And Death (7:28)]

Siste ukers CD innkjøp 7/2006

Saxon - Unleash the Beast (1997)

Hadde Saxon gitt ut like bra album mot slutten av 80-tallet som det de ga ut på 90-tallet, så måtte vi nok ha nevnt bandet i samme åndedrag som Iron Maiden, Judas Priest og Metallica når vi skulle oppsummere de mest betydningsfulle bandene fra det tiåret. Når hardrock og heavy metal var på sitt aller mest populære greide Saxon å prestere sine svakeste album. Først med den høyst variable Rock the Nations, rett etter slapp de den katastrofale Destiny. På den måten gikk de glipp av en ny generasjon med metal fans.

Så da er det en liten trøst i at de framstår som et av 90-tallets beste tradisjonelle metal band.

Unleash the Beast følger den vanlige Saxon oppskriften som vi kjenner bandet fra deres storhetsperiode som ga oss album som Strong Arm Of the Law og Power & the Glory. Det vil si masse gitarer og tradisjonelle riff.

Biff Byford og gutta har alltid en god historie å fortelle, og da er det naturlig for dem å skrive en låt om det. Enten det nå handler om en historisk hendelse som i The Thin Red Line, udugelige politikere i Ministry Of Fools, eller fallskjermhopping som i Terminal Velocity.

Har du allerede en pen samling av Saxon skiver i CD hylla så bør denne også inkluderes. For deg som er litt nysgjerrig på bandet kan du gjerne skaffe deg denne, men samtidig plukk med deg Strong Arm Of the Law. 7/10

Manowar - Warriors Of the World (2002)

Manowar var en av de første artistene som ga ut en hel-digital utgivelse, da de slapp Fighting the World i 1987. Det vil si at alle trinn i innspillings prosessen ble gjort digitalt. Albumet ble også bandets store gjennombrudd og de fulgte det opp med Kings Of Metal året etter. I likhet med mange andre kjente band fra 80-tallet så forsvant interessen etter hvert som 90-tallet skred frem. Dessuten ble det stadig lengre mellom hver utgivelse også.

I 2002 ga de ut albumet Warriors Of the World, et album som overraskende nok fikk kritikerne til å lete frem superlativer som ikke hadde blitt brukt på et Manowar album på i hvert fall 15 år.

Når jeg ved en tilfeldighet fikk se videoen til tittelsporet på VH1 i vår, så tok det ikke lang tid før CD'n var i hus. Med alle de positive anmeldelsene jeg etter hvert hadde lest og mange fans hyllest av albumet, så hadde jeg store forventninger til albumet.

Tittelsporet er allerede en klassiker. En større hyllest til heavy metal tilhengerne skal man lete lenge etter. Dessverre er resten av albumet temmelig middelmådig, med et absolutt lavmål når de gjør et forsøk på Nessun Dorma. Sånt bør overlates til Pavarotti. Når vi i tillegg får servert en pompøs hyllest til Elvis i An American Trilogy som mest høres ut som en julesang, så begynner jeg å lure på hva gutta puttet i seg før de gikk inn i studio. Det blir tynt i rekkene når de andre låtene som er støpt i den klassiske Manowar formen ikke tar av. Da blir det slitsomt i lengden å høre på låter om store muskuløse menn med svære sverd som skal kjempe til de dør en blodig, ærefull død, mens lyn og torden drønner over himmelen.

Last ned tittelsporet fra internett, glem resten. 4/10

[Listening to: The thin red line - Saxon - Unleash the Beast (6:21)]

Sommer-modus!

Lite aktivitet på min blogg i det siste kan vi skylde på fotball VM, vond rygg og usedvanlig mye fint vær. Derfor har jeg i den siste måneden stort sett ligget på sofaen og enten hørt på musikk eller sett på fotball.

Utenom det nevnte, så herjet det en større skogbrann i Kynnadalen for noen uker siden. Jeg tok med familien på befaring i dag og tok i øyensyn brannens herjinger.

Det å stå midt i en skogbrann herjet skog er en fryktelig rar opplevelse. Alle lydene som man forventer å høre i en skog, er ikke der. Så man får nesten en følelse av noe utenomjordisk.



Bildet: Alvin og en utbrent skog.

[Listening to: Sea of sorrow - Alice In Chains - Facelift (5:49)]

Tony Mills Ny Vokalist i TNT

Den tidligere Shy vokalist Tony Mills erstatter Tony Harnell som etter 22 år som TNT vokalist har bestemt seg for å forlate gruppa. Tony Harnell gjør sin siste opptreden med TNT under årets Polar Rock Festival den 30. juni. Festivalen foregår i Storsteinnes i Troms. Skal du dit, bør du skaffe deg en plass nær scenen for bandet lover et forrykende show med masse overraskelser underveis.

Tony Mills gjør sin debut med TNT allerede i september på JB's i Dudley, England under Z Rock 06 Festivalen.

[Listening to: Wasted rock ranger - Great White - Greatest Hits (3:06)]

6/6/6 Slayer-Dagen

I morgen er det 6. juni og hvis man tar bort noen null tall og andre tegn man ikke trenger så kan datoen ligne litt på siffrene 666. Dyrets nummer, som det så vakkert er beskrevet i bibelen.

Denne dagen har alle satanister gledet seg til og de har fyllt opp Jerry-kannene med 98 oktan og hamstret fyrstikker i månedsvis.

Nå er jeg mest glad for at jeg ikke bor ved siden av kirke, som jeg gjorde for 10 år siden. Ikke fordi jeg var engstelig for at en eller annen "satanist" tulling skulle sette fyr på bygningen, men fordi de som var satt til å sitte "kirke-vakt" lot bilen stå på tomgang hele natta rett utenfor soveroms vinduet mitt.

Etter å ha hørt på diesel-klapring i åtte strake timer i mer eller mindre våken tilstand, så var jeg sååååå klar til å partere dette diesel vraket av en Mercedes.

Det jeg egentlig skulle skrive om var at 06.06.2006 er den uoffisielle nasjonale Slayer dagen.

I korte trekk betyr det at du skal vie hele dagen til å spille Slayer skiver. Uansett om du er hjemme, på jobb eller bilen og du skal spille musikk er det Slayer som gjelder denne dagen. Det er ikke tillatt å bruke hodetelefoner. Det skal spilles høyt slik at naboer, arbeidskollegaer og tilfeldig forbipasserende får merke musikken på kroppen.

WFMU har flere tips på hva du kan bruke Slayer dagen til.

Ha en fin Slayer dag!

Linker:
National Day Of Slayer

[Listening to: Praise of death - Slayer - Hell Awaits (5:20)]

Barneoppdragelse...

...når Mona'n ikke er i umiddelbar nærhet:

http://www.dagbladet.no/tegneserie/pondus/?1147989600



4/6: Ja...ja...det var langt så morsomt det varte...

[Listening to: All my life - Foo Fighters - One By One (4:23)]

Lordi Mania!

Det hersker det reneste masse hysteriet etter Lordi's seier i Eurovision-finalen sist lørdag. Det hele minner om hvordan media jaktet på Kiss på 70- og begynnelsen av 80-tallet for å få tatt et bilde av et Kiss medlem uten sminke.

Nå lusker journalistene i buskene for å få et bilde av en eller flere Lordi medlemmer uten maske.

Expressen avslørte i helga noen års gamle bilder av et par av medlemmene. Nå presenterer Expressen nok et bilde under overskriften "Här är Lordis hemliga liv - utan masker".

Nå er jeg litt usikker på om et uklart bilde tatt på 1000 meters avstand avslører noen hemmeligheter i det hele tatt.

Nå blir neppe Lordi så store og sagnomsuste som det Kiss ble, men vi får håpe at de baner vei for andre rocke band slik at det blir rettet fokus på noe annet en bare "plastic, fantastic" artister hvor puppene er deres eneste talent.

Da lyktes faktisk VG langt bedre i 1980, da de fikk tatt bilder av et umaskert Kiss i det de gikk ut av flyet på Fornebu i forkant av deres konsert i Norge på Unmasked turnén. De bildene gikk verden rundt flere ganger, helt til Kiss endelig avslørte sitt sanne ansikt noen år senere.

[Listening to: Under the gun (live) - Kiss - Animalize Live Uncensored (8:30)]

JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!!!!!!!!!

Lordi vant hele driten. Nå skal jeg sove og drømme søtt om monstre hele natta.

[Listening to: Hard rock hallelujah - Lordi - Eurovision 2006 (2:58)]

Lordi Videre Til GP-Finalen!

Som ventet tok det finske monster-metal bandet Lordi seg til finalen fra gårsdagens semifinale i årets Melodi Grand Prix. Låta Hard Rock Hallelujah har blitt en aldri så liten favoritt til å vinne hele greia. I så fall blir det første gang Finland går til topps i denne konkurransen. Det skulle ihvertfall være mulig å slå sjette plassen som er landets beste plassering hittil.

Her er det bare å fylle mobil-kortet og stemme Lordi og Finland til topps i årets Melodi Grand Prix. Morroa går på NRK i morgen, lørdag.

Sjekk ut Vote Lordi siden også, som er midlertidig tatt ned. Uvisst av hvilken grunn, men det skal komme en forklaring på søndag...

[Listening to: Bad on bad - Sign Of 4 - Dancing With St. Peter (5:09)]

Siste ukers CD innkjøp 6/2006

Nevermore - Dreaming Neon Black (1999)

Nevermore ble startet av de tidligere Sanctuary medlemmene Warrel Dane og Jim Sheppard og slapp sitt selv titulerte debut album i 1995.

Fem år tidligere hadde Sanctuary sluppet det kritiske roste albumet Into the Mirror Black, men indre stridigheter i bandet gjorde at de kort tid etterpå oppløstes. Bandet som ble spådd til å bli 90-tallets største metal band, var redusert til ingenting før det første året av tiåret var omme.

Da Nevermore slapp sitt første album i 1995 var det "ingen" som hørte på tradisjonell metal lenger. Grunge og NU-metal hadde tatt over rampelyset.

Det hindret ikke bandet å få en liten skare med trofaste fans som fulgte bandet de første årene. I 1999 hadde folk flest gått lei av depressive Seattle rockere og overprodusert rap-metal, og stadig flere fikk øynene opp for den mer tradisjonelle heavy metal'en. Samtidig som storheter som Iron Maiden, Dio og AC/DC slipte sine kniver slapp Nevermore sitt tredje album Dreaming Neon Black.

Dette ble Nevermore's definitive gjennombrudd og satte bandet på musikk kartet for alvor.

Rent musikalsk ligger ikke Nevermore så fryktelig langt unna forgjengeren Sanctuary. Den største forskjellen ligger i et mer moderne sound og at Warrel Dane har utviklet både tekst- og vokaltalentet sitt ytterligere. Dette gjør Warrel til kanskje sjangerens beste vokalist.

Dreaming Neon Black er et konsept album. Det i seg selv er en vanskelig oppgave. Historien handler i veldige korte trekk om en mann og hans følelsesmessige opplevelser ved å miste sine nærmeste. Noe som til slutt fører til at han tar sitt eget liv. Det hele er glitrende fortalt i form av Darrels tekster og en musikalsk opplevelse plukket fra øverste hylle.

Det eneste jeg kan beklage med dette albumet, er at det tok meg syv år å oppdage det og med Dreaming Neon Black og fjorårets This Godless Endeavor vil jeg påstå at Nevermore er det siste tiårets viktigste metal band. 10/10.

Kiss - Creatures Of the Night (1982)

Det var sannelig på høy tid å anskaffe meg denne på CD. Jeg kjøpte denne godbiten på kassett allerede samme høst som den ble sluppet, og engang på slutten av 80-tallet anskaffet jeg meg ny utgivelsen av dette albumet på vinyl. Den utgaven med Kiss avbildet uten sminke og med daværende gitarist Bruce Kulick på coveret. Selv om Bruce ikke engang spilte på albumet. Når jeg tenker meg om er Ace Frehley avbildet på orginal utgaven, uten at han heller spiller en note på skiva…så pytt heller.

Det var Vinnie Vincent og Steve Ferris som trakterer gitarene ved siden av Paul Stanley på dette albumet. Det er Ferris som trakterer gitarene på tittelkuttet og er min personlige favoritt Kiss låt. Ingen over…ingen ved siden, men veldig mange tett oppunder. Steve Ferris var ønsket som Ace Frehley's etterfølger, men takket nei og Vinnie Vincent ble hyret inn på permanent basis.

Med Creatures Of the Night skulle Kiss vise verden at de siste års katastrofale utgivelser, som toppet seg med konsept albumet (Music From) The Elder, ikke var representativt for hva bandet var godt for.

Låtmessig var de definitivt på rett spor igjen. Tittelsporet, I Love It Loud og War Machine står de aller fleste Kiss fans hjertet nær, som oftest er disse låtene også med når Kiss står på scenen et eller annet sted. Salgsmessig gikk det fremdeles trått i USA, mens det gikk langt bedre i Europa, Asia og Sør-Amerika.

Hadde Kiss feilet musikalsk på dette albumet, så hadde sannsynligvis eventyret Kiss vært over. Noen vil påstå at eventyret Kiss uansett tok slutt da de året etter besluttet å rydde vekk sminken og platåskoene fra garderoben… 8/10

PS! Er det flere en bare jeg som liker låta Danger? Er ikke dette en vidunderlig liten rocker som burde ha fått mer oppmerksomhet?

[Listening to: All play dead - Nevermore - Dreaming Neon Black (4:58)]

Min Platesamling

Finværet og en hage som ropte etter en omgang med hageriva har ført til få postinger her den siste tiden. I påvente på regnvær og noe usedvanlig morsomt å skrive om, så kan du alltids sjekke ut min platesamling.

Foreløpig har jeg lagt inn omlag halvparten av CD'ene og en håndfull av vinylskivene. Musikk DVD'ene vil også etter hvert bli inkludert.

Med andre ord er denne lista på langt nær komplett ennå, men forhåpentligvis vil den bli det før jeg går av med pensjon...

[Listening to: HM powered man - Iron Savior - Battering Ram (4:17)]

Extra: Dio Til Hamar Rock Festival

Vi som bor ute i provinsen er ikke akkurat bortkjemt med at hardrock legender stikker innom nærområdene våre. Selv om vi har kunne oppleve både Thin Lizzy, Europe og Motörhead i umiddelbar nærhet de siste årene.

31. august kommer legenden over alle hardrock legender til Hamar. Ronnie James Dio og hans band skal besøke Mjøsbyen under årets Hamar Music Festival. Hvor på Hamar Dio skal spille er ikke kjent. Foreløpig er det bare Dum Dum Boys som har blitt annonsert på festivalens hjemmeside. Dio og de andre artistene vil bli kjent i løpet av kort tid.

Jeg har forsikret meg at vi ikke forventer noen fødsler rundt denne datoen, og har sendt over søknadspapirerne til min kone for å få permisjon fra mine huslie plikter den aktuelle dagen. Da skal årets konsert opplevelse være så godt som i boks.

Aktuelle linker:
Hamar Music Festival

[Listening to: Holy diver - Dio - Holy Diver (5:55)]

Mest Spilt April 2006

Dette er siste gang jeg legger ut loggen fra min WinAmp spiller. Grunnen er at du fra nå av kan studere hva jeg hører på Last.FM. Dessuten ligger det en oppdatert ukentlig liste i høyre marg på denne siden.

Denne måneden bærer preg av at Queensrÿche slapp sitt nye album Operation: Mindcrime II. De 17 låtene på albumet endte også opp som de 17 mest spilte låtene denne måneden. Derfor vil lista inneholde de 20 mest spilte låtene utenom de i fra nevnte Queensrÿche album. Forøvrig er det låta Hostage som oftest har blitt spilt fra dette albumet.

Mest spilte låtene i april:

01. Method To Your Madness - Metal Church
02. Raze - Exodus
03. Gypsy (live) - Deep Purple
04. Losing My Grip - Samson
05. Nice Boys - Rose Tattoo
06. Shellshock (live) - Onslaught
07. Bad Boy For Love - Rose Tattoo
08. Stuck On You - Rose Tattoo
09. I Had You First - Rose Tattoo
10. Rock'n'Roll Outlaw (live) - Rose Tattoo
11. Bad Boy For Love (live) - Rose Tattoo
12. I Am Abomination - Exodus
13. Metal Forces (live) - Onslaught
14. The Dark - Metal Church
15. Stormbringer (live) - Deep Purple
16. Can't Stand the Pain - Georgia Satellites
17. Equilibrium - Tristania
18. The Wretched - Tristania
19. On Broken Wings - Europe
20. What's In It For Me - Nazareth

Mest spilte bandene i april:

01. Queensrÿche
02. Rose Tattoo
03. Deep Purple
04. Europe
05. Aerosmith
06. Exodus
07. Metal Church
08. Tristania
09. Judas Priest
10. Kiss

Aktuell link: Mine lister på Last.FM

[Listening to: Hostage - Queensrÿche - Operation: Mindcrime II (4:29)]