Spenningen er over og årets julegaver er pakket opp. Jeg er sikker på at verktøysettet kommer til nytte, og ikke ante jeg at jeg trengte en elektrisk tannbørste. Ganske fancy var peis-settet og peisblåseren. Da kan jeg ønske meg peis til neste jul.
Selvfølgelig var bonus gava i fra kona alltid spennende. I og med at den forrige genseren fikk noen malingsflekker her i høst, så passet det bra med en ny. Dessverre kan jeg ikke love at jeg husker å skifte til noe annet den dagen jeg skal male, mekke på gressklipperen eller rydde rask i hagen.
Som vanlig var det kona som traff best på hva jeg ønsket meg til jul i sin hovedgave i år.
Jeg er sikker på at Roy Søbstad's samlede tegneserier fra 1993-2008 kommer til både nytte og glede i mange år fremover. Da var det kanskje like greit at vi ikke hadde noe besøk på julaften, for de sene kveldstimer av julaften ble brukt på å lese i boka og nippe til en boks med Carlsberg. Dessuten må jeg nok innrømme at jeg er litt stolt av å være nevnt i forordet av boken.
Samtidig er det unektelig rart å holde i hånda en tegneseriebok av en som man for tjue år siden hang sammen med regelmessig og tegnet superhelt tegneserier med.
Liker du skrudd humor, så er dette noe for deg. Boka kan blant annet bestilles fra Bokkilden.
Bilde: Selvportrettet av meg viser stolt frem årets julegave.
[Listening to: Yellow rain - Pretty Maids - Future World (5:31)]
Veien til suksess og stjernestatus har for de aller fleste vært en lang og arbeidsom reise. Vi får gjerne inntrykk av at berømmelsen er et resultat av årelang målrettet arbeid. I noen tilfeller er nok dette sant, men i de aller fleste så er det tilfeldighetene som rår. Vi har alle hørt om og noen har sett Sylvester Stallone's sine bravader i The Italian Stallion før han ble mer kjent som Rambo og Rocky.
Det er forøvrig sjelden at "skandalene" er så store, men opplever at enkelte ting kan være ubehagelige å bli påminnet på senere.
Slik er det innen musikken også.
Pantera er uten tvil en av de viktigste metal bandene fra 90-tallet og regnes som forløpere av for eksempel Nü Metal. Det var få som var klar over at Pantera mesteparten av 80-tallet forsøkte etter beste evne å spille og se ut som sine idoler i Kiss og Mötley Crüe. Når de ikke syntes at deres egne låter strakk til, så kunne de alltid spe på med en og annen Cinderella cover. Det var først når bandet hadde blitt berømte at ryktene om deres fortid begynte å versere. I starten ble disse påstandene sett på som rent oppspinn blant fansen, men det var vanskelig å komme unna når et plateselskap ga ut de tidlige albumene på nytt i en dobbel CD utgave. Det falt enkelte fans tungt for brystet at bandet de så som redningen fra hår-metal, selv i høyeste grad hadde vært en del av den tidligere.
Pantera er ikke alene om å ha en musikalsk fortid som har vært langt unna det som de til slutt ble berømte for.
Michael Bolton som foret hitlistene med smakløse soul ballader utover 80-tallet, forsøkte aller først å slå igjennom som vokalist i rocke bandet Blackjack. Gitaristen med kledelig bart og høy hårmanke er forøvrig Bruce Kulick, som senere skulle bli gitarist i Kiss.
Når vi allerede er inne på Kiss så slipper ikke noen av de andre i bandet unna heller. Vinnie Vincent som er kjent for sin såkalte "shredding" på gitar gjorde svært lite av dette da han var medlem av backing bandet til Dan Hartman på slutten av 70-tallet. I tillegg kan det nevnes at Paul Stanley medvirket på You're Out Of Love på Alessi Brothers albumet Driftin'. Til alt overmål skjedde dette midt i Kiss sin storhetstid. Ingen bør utsettes for Alessi Brothers på en julaften, men du er herved advart hvis du allikevel velger å se på promo klippet av deres eneste hit Oh Lori.
Det er ingen hemmelighet at Bon Scott var en av to vokalister i Valentines før han ble verdensbrømt med AC/DC. Valentines hadde en liten hit i Australia med Build Me Up Buttercup, men ikke mindre enn at de til og med fikk opptre på TV.
Hva hadde industriell metal vært uten Ministry? Spørsmålet om det hele tatt hadde vært noe industriell metal hvis det ikke hadde vært for Al Joergensen og co. I de første årene var Ministry ikke noe annet enn et new wave synth band. De fikk til og med en hit i Everyday (Is Halloween).
Jeg tror ingen av de som har vært med i Jethro Tull igjennom årene har sagt at det var av de pinligste årene i karrieren deres. Det som ikke er veldig kjent er at Black Sabbath gitarist Tony Iommi hadde en kort periode i bandet. Dette var på tiden da Black Sabbath fremdeles gikk under navnet Earth. I en tre ukers periode i 1968 var Black Sabbath historie, før det i det hele tatt var noen Black Sabbath. Bare tanken gjør at jeg nok må ha en ekstra øl til julemiddagen i dag for å roe nervene. Tony Iommis eneste opptreden med Jethro Tull skulle tilfeldigvis foreviges i Rolling Stones Rock and Roll Circus.
Jethro Tull - Song For Jeffrey (fra Rolling Stones Rock and Roll Circus):
[Listening to: Junior's Eyes - Black Sabbath - Never Say Die! (6:43)]
Det har blitt desember og julekalenderne florerer på TV kanalene. Etter en rask skumming av TV programmet så konstaterer jeg at det er repriser over hele linja. I tillegg så er det ingen av de få virkelig gode julekalenderne som går i år. Nissene På Låven gikk i fjor og det er vel utopi å håpe at noen skulle finne på å sende den glimrende julekalenderen med Albert & Herbert som gikk på svensk TV en gang på midten av 80-tallet.
Jeg har ikke oversett The Julekalender, men fant den helt umorsom i 1994 og det har ikke forandret seg nevneverdig med åra.
Internett har for lengst blitt en viktig media kilde, og i år får vi servert den eneste nye julekalenderen der. Det er Espen Eckbo som på oppdrag fra Miljøverndepartementet har laget en "klimakalender" som du kan følge frem til julaften på nettet. Det er Eckbo's mest kjente alter ego Asbjørn Brekke som skal gi oss 24 klimatips på sin særegne klønete og misforståtte måte. Om vi blir noe særlig mer miljøbeviste er en helt annen sak...
