Mange band har gjort solide comeback album opp igjennom tidene, men ingen av disse albumene har blitt stående som det beste. Det var inntil Death Angel kom med The Art Of Dying i 2004. Da hadde det gått fjorten år siden bandet noe overraskende ble oppløst, kort tid etter Act III.
The Art Of Dying er rett og slett fantastisk tvers igjennom, med The Devil Incarnate som det absolutte høydepunktet. Akkurat den låta beviser at det går an å lage udødelige metal klassikere fremdeles. Løp og kjøp! 9,5/10
Death Angel er aktuelle med det ferske albumet Killing Season.
Nevermore - Dead Heart in a Dead World (2000)
Jeg kunne ha vært slem og kritisert albumet for å være et halvt hakk dårligere enn forgjengeren Dreaming Neon Black. Jeg velger heller å hylle bandet for at de nok engang har laget et metal album av ypperste klasse. Høydepunktene kommer tett, og starter allerede med åpningskuttet Narcosynthesis, deretter føyer Evolution 169 og The River Dragon Has Come inn i rekken av personlige favoritter. Mest overraskende er allikevel Warrel Dane's høyst kraftfulle tolkning av Simon & Garfunkel's 60-talls hit The Sound Of Silence. 9/10
Warrel Dane er ute med sitt første solo album Praises to the War Machine.
Opeth - Deliverance (2002)
Jeg burde kjøpe meg mer death og black-metal, men må innrømme at det er vanskelig å kombinere det å være småbarnspappa og sette seg inn i den slags musikk. På en annen side greier andre å kombinere unger og campingvognferie, så det er vel et patetisk forsøk av meg å bortforklare det faktum at jeg nesten aldri kjøper noe i fra den sjangeren.
Deliverance er oppfølgeren til Blackwater Park, har enda lengre låter og er hakket bedre. 8/10
Det nye albumet Watershed kommer i juni.
Destiny's End - Transistion (2001)
Helstar vokalist James Rivera har de siste 10-15 årene hatt mange jern i ilden. Han har lånt stemmen sin til en håndfull med band i denne perioden.
Hvis du er ute etter nyskapende musikk innen metal sjangeren, så kan du heller sjekke ut noen av albumene nevnt over. Transition er solid plassert i den tradisjonelle heavy metal sjangeren, og takket være James Rivera så får albumet det nødvendige løftet over gjennomsnittet. Et riktig så hyggelig album, hvor låta Storm Clouds fortjener en ekstra oppmerksomhet. 7/10
Quiet Riot - Alive And Well (1999)
Få band har vært så mye på og av som Quiet Riot. Takket være den noe ustabile gründer og frontmann Kevin DuBrow har bandet blitt like kjent for de utallige bruddene og gjenforeningene, som deres millionselgende album Metal Health.
I 1999 holdt de sammen såpass lenge at de rakk å gi ut et nytt album. Alive And Well inneholder åtte nye låter, en AC/DC cover og noen nyinnspillinger. Nyinnspillingene er det ingen åpenbar nytte i. Deres versjon av Highway To Hell er helt OK, men ikke noe mer. Om ikke noe annet holder de nye låtene ganske bra nivå og er noe av det beste de har prestert siden Condition Critical. 6,5/10
Jane's Addiction - Ritual De Lo Habitual (1990)
Helt siden jeg hørte dette albumet på en fuktig fest engang for lenge, lenge siden, har jeg hatt planer om å skaffe meg den. Nå er jeg usikker på hvorfor. Det er en og annen bra låt her, som i Stop!, Been Caught Stealing og Three Days. Ellers har jeg store problemer med å ta meg igjennom denne i et jafs, og den skyldige er nok vokalist Perry Farrell. Mulig det kalles særpreg, men den passer ikke min smak. 4,5/10
Låter fra noen av albumene over kan høres via min Muxtape.
[Listening to: Where I go - Artch - Another Return (6:02)]