Den Litauiske "Gropa" i Våler

Etter at militærleiren på Haslemoen ble lagt ned, så brukes nå det gamle militær området til så mangt. Blant annet er det milevis med skogsveier og stier som er fine til å både gå og sykle på.

Langs disse veiene ligger det mye etterlatenskaper fra tiden området ble brukt til militær aktivitet. Bunkere, en overgrodd flystripe, skytefeltområde og diverse mer eller mindre ødelagte skur og en og annen natur perle har blitt tilgjengelig for publikum. Blant annet toppen av Spulsåsen hvor man har flott utsikt over hele Våler's vestside og Blåenga i vest, oppover Østerdalen i nord og Gjesåsen i øst. På veien opp dit er det satt opp et "museums" skilt og et lite stykke inne i skogen finner man noe som kan minne om en skyttergrav, med en stein som det er gravert noen symboler og tekst på.

Nå står det ingenting om denne gropen med en steinmur rundt virkelig har blitt brukt som skyttergrav på info tavlen som er plassert der, men vi får en forklaring på symbolene.



Øverst til venstre er Gediminasborgen i Vilnius, som er et litauisk symbol på selvstendighet. Symbolene 2 og 4 er Dobbeltkorset, som brukes av det litauiske hæren og luftforsvar. Det tredje symbolet er Gediminalsøylene, selve symbolet på Litauen.
Til høyre for "Litauen" er de tre korsene i Vilnius. Disse er til minne om franskiskanermunker som ble drept for noen hundre år siden.
Ellers er datoen 17. april 1945 inngravert i steinen.

Hva gjorde disse litauerne på Haslemoen på slutten av 2. verdenskrig? Hva var formålet med denne gropa? Ingen internett søk ga noen treff på akkurat dette, så hvis noen vet noe mer så er det bare å legge igjen en kommentar eller sende mail til o-r-k(a)frisurf.no.

[Listening to: Neon Nights - Accept - Restless And Wild (6:02)]

Siste ukers CD innkjøp 6/2007

Candlemass - King Of the Grey Island (2007)

"I am the king, of the great islands of grey…". En tekst linje ut i Emperor Of the Void og jeg lurer på hvem Messiah Marcolin var. For Robert Lowe gjør en av de aller beste vokal prestasjoner på en rocke skive siden Ian Gillan la vokalen på Child in Time en vinterdag i 1970.

Jeg begynte å få våte drømmer om den nye Candlemass skiva allerede da jeg sjekket ut Solitude Aeturnus albumet Adagio i vinter. Et album som avsluttes med en helt vidunderlig versjon av Black Sabbath's Heaven And Hell. Det er ikke eneste gangen Robert Lowe har imponert på en låt som Ronnie James Dio opprinnelig synger. Sjekk også ut Shame On the Night fra hyllest skiva Holy Dio.

Det er selvfølgelig ikke bare vokalen til Robert Lowe som gjør denne albumet til årets opplevelse for CD spilleren din. Leif Edling har også hostet opp noen av de beste låtene siden Epicus Doomicus Metallicus, Nightfall og From the 13th Sun. Det vil si dystert og sørgmodig vakkert.

Ingen album avsluttes så vakkert som King Of the Grey Island når Embracing the Styx går mot sin slutt og hårene på kroppen reiser seg i en blanding av tilfredsstillelse og frykt… 9,5/10


U.D.O. - Mean Machine (1989)

Udo Dirkschneider er uten tvil en av rockens mest særegne vokalister. På egne ben viker han minimalt fra tiden i Accept, dog uten å nå helt opp til de mest episke stundene til hans tidligere band.

Mean Machine var hans andre solo album på like mange år. Hans debut året før besto kun av låter som var myntet på oppfølgeren til Russian Roulette, men uenighet i Accept leiren om hvilken musikalsk retning de skulle gå, førte til at Udo forlot Accept for å starte sitt eget band.

Mean Machine ble på mange måter Udo's virkelige debut som "solo" artist. Dessverre er dette også U.D.O.'s svakeste album, selv om den ikke feiler radikalt. Vi får noen fine eksempler på et gryende låtskriver samarbeid mellom Udo og gitarist Mathias Dieth, som utviklet seg til å bli riktig bra på de kommende albumene Faceless World og Timebomb.

Låter som Don't Look Back, Painted Love og tittelsporet holder bra nivå, mens resten er av mer varierende kvalitet. 6/10

[Listening to: Demonia 6 - Candlemass - King Of the Grey Islands (6:24)]

Lemmy + Wendy = Trøbbel

En av tidenes mest underlige duetter fant sted i 1982 da Lemmy (Motörhead) og Wendy O'Williams (Plasmatics) gjorde sin versjon av den gamle Tammy Wynette slageren Stand By Your Man.
Det at en britisk rocker og ei amerikansk ex-porno- og punkestjerne kom sammen for å spille inn ei country-sviske beviser bare at det var mye whiskey og dop inne i bildet.

Både Stand By Your Man og b-siden No Class kan du laste ned i fra WFMU's Beware Of the Blog.

Mens Lemmy fremdeles er i FULL vigør med sitt band, tok Wendy O'Williams sitt liv i 1998.

PS! Maxi utgaven av singelen inneholder også låta Masterplan, hvor Lemmy håndterer vokalen. Se info her.

[Listening to: Like suicide - Soundgarden - Superunknown (7:11)]

Katt & Mus

Det er museår i år, og kattene våre har allerede fanget et titalls av disse ufyselige dyrene. Den som My fanget i dag var attpåtil av den smellfeite sorten.







Jeg har heldigvis ikke bilder av da Fenris tidligere i dag fanget en spurv og rev av vingene på den stakkars fuglen, og lot den ligge der vingeløs å dø. Det hadde jeg ikke trodd om tidenes mest engstelige katt på 10 kilo.

[Listening to: Killed by death - Motörhead - Masters Of Rock - Ace Of Spades (4:35)]

Siste ukers CD innkjøp 5/2007

Onslaught - Killing Peace (2007)

Onslaught var midt i innspillingen av oppfølgeren til The Force, dobbelt albumet Blood Upon the Ice, da mektige PolyDor lokket med en bunke med pund, "gode idéer" og en "bedre" vokalist. Det som til slutt ble In Search Of Sanity ble et helt greit album, men plateselskapets påvirkning av hvordan bandet skulle låte førte omsider til at Onslaught imploderte i stillhet i 1990.

I 2007 bryter de stillheten med et gedigent smell. Killing Peace er produsert av Andy Sneap. Jeg trenger ikke å si det en gang til, men gjør det allikevel. Han er den beste produsenten innen sjangeren akkurat nå. Siden det er Sy Keeler som håndterer vokalen er det naturlig at bandet har tilnærmet seg soundet fra The Force.

Killing Peace er ikke et album man gir opp selv om man ikke har fått noen grep på den etter noen gjennomlyttinger. Den krever mye av lytteren, og bør lyttes til når man har sin fulle og hele oppmerksomhet. Selvfølgelig hjelper det at bandet serverer klasse låter som Burn, Pain, Prayer For the Dead og Twisted Jesus. Dessuten er gitarspillet til Nige Rockett og Alan Jordan et eget kapittel for seg selv. Sylskarpt.

Uansett hva slags forhold du har til Onslaught fra før, bør dette albumet anskaffes hvis du er tilhenger av god gammel thrash metal med en dæsj av 2007. 8/10

New Wave Of British Heavy Metal '79 Revisited (1990)

Uansett om hva man skulle mene om dvergen Lars Ulrich i Metallica, så skal han ha cred for at han i alle år har snakket varmt om de bandene som var med å inspirere Metallica's musikk.
I 1989 la han og Metal Hammer redaktør Geoff Barton planene om en samling med N.W.O.B.H.M. band for å markere at det hadde gått et tiår siden det hele tok av. På dette tidspunktet hadde allerede Metallica gjort sine versjoner av både Diamond Head, Blitzkrieg og Holocaust låter. I tillegg til at Lars alltid sørget for å prate varmt om disse bandene, om de nå het Diamond Head, Sweet Savage eller Angel Witch.

Planen var at denne samlingen skulle lanseres i 1989, men Lars var på turné med Metallica og Geoff slet med å finne igjen de orginale innspillingene til de mange bandene som skulle få plass på denne samlingen. Omtrent et år forsinket fant albumet veien til platesjappene.

Så å si alt som fikk være med her, hadde aldri tidligere vært å finne på CD. Iron Maiden's bidrag hadde aldri vært offisielt utgitt. En versjon av Sanctuary de spilte inn i forbindelse med programmet Friday Rock Show på BBC i 1979, da Tony Parsons var bandets andre gitarist sammen med Dave Murray og Doug Sampson trakterte trommene. Sammen med Def Leppard og Saxon representerte de mest etablerte bandene. Selvfølgelig er de bandene som Metallica allerede hadde gjort kjent med, samt Venom, Girlschool og Samson, samt obskuriteter som Paralex, Jaguar, Vardis, Trespass og A-II-Z for å nevne noen. Uansett, godbitene kommer tettere en haggel.

Vi vet hva de kjente banda står for, men også I'm No Fool med Gaskin, Black Sabbath sound-a-likene i Witchfinder General og låta som Metallica plyndret i fra da de skrev Hit the Lights, Weapon med Set the Stage Alight er det høy klasse over. Dessuten får vi eksempler på hva Jannick Gers og Vivian Campbell holdt på med i White Spirit og Sweet Savage før de ble langt mer kjente som medlemmer i Iron Maiden og Dio.

Det er ingen tvil om at denne skiva består av 30 låter, med 29 band som alle var med på å inspirere bøttevis av håpefulle unge musikere verden over. Får du fatt i denne så ta en lytt, eller helst ti og du forstår hvorfor. 8/10

Finest Of Hard-Rock - Rock Thunder (1998)

The Finest Of Hard-Rock var en samling fordelt på fire dobbelt CDer, som Sveitsiske K-Tel International ga ut over en fire års periode mot slutten av 90-tallet. Senere dukket denne samlingen opp i billig hyllene på Coop Obs!. Jeg rakk bare å anskaffe meg de to første før de ble utsolgt. Forøvrig ikke noe som har plaget meg nevneverdig i ettertid. Samlingene besto stort sett av tilfeldige og bortimot ukjente band fra mellom Europa, med innslag av like tilfeldige kjente band fra resten av verden.

Her forleden var jeg innom en Coop Obs! supermarket igjen (forøvrig selveste definisjonen på hva et butikk helvete er), og nok engang fant jeg en hard-rock samling fra våre sveitsiske venner i K-Tel. Denne gangen en trippel samling. Nok en gang konstanterte jeg at det var flust med band jeg knapt nok hadde hørt om, med noen tilfeldige innslag av Whitesnake, Deep Purple og Iron Maiden innemellom. Det er tross alt ikke hver dag man får tak i 228 minutter med musikk for 89,90.

Det jeg ikke visste før jeg hadde kommet hjem var at denne samlingen består av hele The Finest Of Hard-Rock Vol. 4 CDene, samt den første av The Finest Of Hard-Rock Vol. 3. Rart, men ikke noe jeg kommer til å gruble noe særlig mer over.

Det vil ikke bli nevneverdig økning i sveitsisk hard-rock i CD hylla mi utenom Krokus etter innkjøpet av denne samlingen, selv om det er på sin plass å nevne Gotthard, tyskland baserte Brazen Abott med øst-europas beste gitarist i Nikolo Kotzev og noe jeg tror er mer et prosjekt enn band som kaller seg Amen. Sistnevnte er representert med to låter, hvor Glenn Hughes (Deep Purple, Black Sabbath) håndterer vokalen på den ene og Marc Storace (Krokus) på den andre. For ihuga Kiss tilhengere verdt å merke seg den Paul Stanley skrevne låta Winterland med Crown Of Thorns, eller for den saks skyld for meg en sjeldent glimrende øyeblikk i fra Savatage og låta Gutter Ballet. Resten er stort sett helt greit. 6,5/10

[Listening to: Pain - Onslaught - Killing Peace (4:08)]