Eldgamle Skriblerier v2.0

Det er feriemodus i Spandex redaksjonen, og resirkuleringen av eldgamle skriblerier som har vært på internett før, fortsetter i samme takt som regnbygene på østlandet. Latskapen når nye høyder i og med at det er Arne Jonny som står for dagens tekst. Han var som ingen husker lenger, fast skribent i SouniQue, der han la frem sin mening om musikksjangeren hvor puddelsveis og stramme spandex-bukser var viktigere enn musikken.

Skråblikk #1

I et akutt anfall av jordvepsallergi, så tenkte jeg å starte et heavy metal band med tittelen Vaginalt Samleie. Jeg har altid hatt lyst på mitt eget Heavy-Metal band. De er så fine å ha i stuen.

Som musiker lar man seg jo gjerne inspirere av andre, og Vaginalt Samleie har Vaginal Blood Farts, Death Töngue og The Texas Slimeball Bowl-o-rama som musikalske referanser.

Når man lager ”world acts” som dette her så må man selvfølgelig skjenke noen tanker om bandets sammensetning. Image, fotogenitet og ikke minst klangmessig lydbilde er viktig. Så hva trenger man?

Mye gitarer I hvertfall, 10-12 stykker er fint - og kanskje en mann til å spille på dem. Man trenger også en trommis, subsidiært en svært evneveik ilder. To tubaspillende pikespeidere i gjennomsiktige plast lommetørklær vil både være svært attraktivt og gi bandet en musikalsk oomph som ellers ville helt umulig. For å styrke den melodiøse delen av bandet ansettes en triangel spillende Hindu, en kazoo spillende numismatiker og en snekker fra Lillestrøm som er en jævel på armhulepolka.

Med en slik sammensetning vil 7 minutters epos som Hvordan kunne Van Gogh male med bare et øre? og Hva i helvete er homogenisert melk? bli sikre vinnere.

Jeg kan bare forestille meg Petter Nomes tårevåte mottak av bandet når vi spiller på TV innsamlings aksjonen ”Ikke mobb kreften min” , og der fremfører balladen Zhemek - var en hyggelig polsk gutt, helt til han var på feil sted til feil tid og ble tilslutt gravd frem av lavinehunden Bill.

Helt tilslutt vil jeg henstille til alle langhårede, skinnbuksebekledde Metal-freaks derute til å kjøpe vårt nyeste album Gryta Hennar Mor. Alle inntekter av denne platen vil sikkert bli brukt fornuftig.

Takk.

Denne teksten ble først publisert på nettstedet SouniQue i 2000.

[Listening to: My kind of rock - Helix - Walkin' the Razor's Edge (2:56)]

Iron Maiden Mashup

Number Of Da Boots er tittelen på et album med mashup versjoner av Iron Maiden sanger. En mashup er en låt bestående av to eller flere låter mixet på en slik måte at de forskjellige låtene som er brukt fremstår som en låt.

Hele albumet kan lastes ned i sin helhet fra Mashuptown.com. Her er det bare å nyte hvordan kjente og kjære Maiden klassikere høres ut mixet med Bob Marley, Midnight Oil, Beyonce eller Frankie Goes To Hollywood.

Favoritten min er Wax Audio og låta Maiden Goes To Hollywood.

[Listening to: This brutal oilslave (mayday mix) - Celebrity Murder Party - Number of Da Boots - The Bootleg (7:05)]

Eldgamle Skriblerier v1.0

Som jeg nevnte i en tidligere post, så er det nå duket for gamle skriblerier i fra min forlengst avsluttede web-prosjekt SouniQue. Her er noen CD anmeldelser som jeg første gang publiserte i slutten av april 2000.

AC/DC - STIFF UPPER LIP (Warner, 2000)

Når jeg ser tilbake på AC/DC's utgivelser de siste 17 årene, så kommer jeg bare på en håndfull med bra låter. Who Made Who, Sink the Pink, Two's Up og...ja...det var vel dem jeg kom på. Det sier vel det meste hvor skapet har stått rent musikalsk i denne tiden, men det hele bunner vel i at Angus og co gjerne ville selge flere plater og tjene mere penger. Greit nok, men ingen god unnskyldning.

AC/DC skulle liksom være for oss som likte rock'n'roll, øl og damer. Ikke for dresskledte studenter ved universitetet som lukter av Escape, Samba Nova, Davidov eller hva de nå kaller seg.... Over til saken....

Stiff Upper Lip heter det nye albumet til AC/DC og det var ikke så mye som tydet på at akkurat jeg skulle kjøpe et nytt AC/DC album (det siste jeg kjøpte var Blow Up Your Video i 1988 og den har jeg spilt ca 3 ganger, og siden har den bare blitt brukt som et dårlig eksempel). Av en eller annen grunn så fikk jeg en magefølelse av at noe helt spesielt var på gang i AC/DC leiren. Blant annet hadde de med seg George Young på produsent siden og de holdt til i studioet til Bryan Adams og John "mutt" Lange. Sist nevnte produserte både Highway To Hell og Back In Black albumene med stort hell.

Jeg kan vel si med en gang at AC/DC har servert den klart beste plata siden For Those About To Rock fra 1981. Du kan ikke unngå å dra fram luft-gitaren når de drar i gang Meltdown, Can't Stop Rock'n'Roll, All Screwed Up og resten av plata. Den største forskjellen på dette albumet og noen av de siste er at denne høres ut til å ha blitt spilt inn, mixet og produsert i løpet av 4 timer i en skitten kjeller. Allikevel er lyden mye fetere på dette albumet en for eksempel Walking the Razor's Edge som Bruce Fairbairn produserte til det var så sterilt at det fint kunne brukes til operasjonsal på Det Nye Rikshospitalet.

Har ikke du kjøpt noen AC/DC album på snart 20 år, er det på tide. Er du av de som har "oppdaget" AC/DC de siste ti årene, så får du endelig en smak på hva egentlig AC/DC står for....skitten rock'n'roll og øl! 9/10


DIO - MAGICA (Spitfire, 20.3.00)

Ronnie James Dio er en av hard-rockens viktigste personligheter, med en rekke viktige rocke album for Rainbow, Black Sabbath og ikke minst hans eget band Dio. Ronnie James Dio har alltid vært en liten mystisk fyr som har bekledt musikken sin med tekster inspirert av Lovecraft og fantasy.

Magica er en tema plate som handler om "The Book of Magica", en bok som inneholder en utrolig historie om den nå utdødde planeten Blessing som utenomjordiske forskere finner. Planeten hadde engang to soler som ga livsgrunnlaget for et folk som holdt til der. Selvfølgelig fantes det også et ondt folk, Evilsyde, som de holdt på avstand ved hjelp av boka. Kunne Evilsyde få tak i boka ville de kunne herske på planeten, i motsatt fall kunne de gode ved hjelp av boka forvandle Evilsyde til steinstøtter og sende sjelene til The Otherworld. Det er utgangspunktet for denne skiva.

Det som allikevel er det mest interesante er hva du kan forvente deg rent musikalsk ved dette albumet. Tilbake som gitarist i bandet er Craig Goldy, som blant annet spilte på det høyst undervurderte albumet Dream Evil fra 1987. Etter min mening bekler Craig's tunge og tørre gitarlyd Ronnie James Dio's tekster mye bedre en for eksempel Vivian Campbell's gitar onanering på Sacred Heart. Ikke det at Vivian er noen dårlig gitarist, men musikken til Dio krever tunge akkorder. Akkurat det får du rikelig av, spesielt i låter som Lord Of the Last Day, Turn To Stone og Otherworld. Uansett så er Dio låtmessig så bra som vi forventer og det er en stund siden han var det.

Hvis vi skal pirke på noe her må det være historien hele skiva er basert på. Den er en høyst ordinær "det gode mot det onde" historie og alle som har lest horror bøker vet hvordan de fleste ender. Hvis du kjøper Ltd. edition utgaven får du hele Magica historien opplest av Ronnie James Dio som bonus spor. Liker du Dio, er denne skiva uansett et "must". 9/10

MICHAEL SCHENKER - ADVENTURES OF IMAGINATION (Spv, 7.3.00)

La oss bare slå fast en gang for alle, Michael Schenker er en stor gitarist. Det han gjorde med UFO på slutten av 70-tallet og tildels i hans eget band M.S.G., er saker man ikke kommer utenom når man skal ta med viktige ting innen hard rocken.
Derfor er det høyst unødvendig av han å gi ut et instrumental album.
Slike album er som regel like morsomme som å se på maling tørke. Desverre greier ikke Michael Schenker rikke på min mening på det punktet. Det blir som masturbasjon for galleriet, de fleste vil synes det er sykt og bare en håndfull vil finne det interresant. Alt er ikke bare mørkt på dette albumet. Three Fish Dancing er det eneste unntaket, resten havner i en grå masse av gitarsoloer.

Konklusjonen blir at dette albumet er for die-hard fans og for spesielt interreserte. Andre kan stikke ut og kjøpe seg UFO live albumet Strangers In the Night for å få sin fortjente dose med Michael Schenker. 2.5/10

[Listening to: Romanticide - Nightwish - Once (4:58)]

"Div. Backup, Carma, CM2 + Mere Dritt"

Dette været vi har om dagen innbyr verken til plenklipping, trappesnekring eller boccia. Jeg brukte derfor mesteparten av søndagen til å gjøre et arkeologisk dykk inn i en for lenge siden utdatert spindel med CD'r plater.

Hvis du kjøpte en CD plate i 1983, kan du fremdeles spille den i hvilken som helst CD spiller. Brente du derimot en CD'r plate i august 2000, som du merket "Div. Backup, Carma, CM2 + Mere Dritt", så er det godt mulig at det er svært lite av det som kan komme til nytte nå. Som for eksempel installasjonsfila til Napster. Da mener jeg Napster FØR hodet til Lars Ulrich vokste seg til en melon over at noen hadde laget mp3 fil av Nothing Else Matters.

August 2000 ble også tilfeldigvis den siste måneden hvor jeg offisielt var ungkar. Etter det har jeg pådratt meg kjærring, to unger, tre katter, ett mål med plen og en Renault Laguna stasjonsvogn med defekt klimaanlegg. Jeg har altså ikke kvittet meg med gamle CD'r plater. Ikke noe annet heller, etter antall pappesker med stæsj på loft og i kjeller.

Nå var det ikke bare unyttige ting på disse platene. Jeg spilte også DX-Ball og Carmageddon II i tre timer. Jaggu ser det ut som Championship Manager 2 spillet fungerer også. Ingen er mer klar enn meg til å sløse bort mer av livet mitt på dette spillet. Av en eller annen grunn mener kona mi det motsatte.

Backup er et ord som ikke er å misforstå. Nesten på samtlige plater jeg så igjennom var merket med dette ordet. Backup er noe man tar av ting som kan være ekstra leit å miste i en harddisk kræsj eller annen uvettig bruk av PC'n.
Jeg er sikkert ikke alene om at det er lettest å huske det med backup akkurat i det øyeblikket du kjenner den svidde lukten av død harddisk. Spesielt når alle bildene fra bryllupet lå der.

I et akutt tilfelle av fornuft hadde jeg i alle fall tatt vare på den for lengst nedlagte hjemmeside prosjektet mitt SouniQue.



På mange måter er denne bloggen en fortsettelse av hva jeg drev med på SouniQue i sin tid. Her skrev jeg plateanmeldelser og små nyheter fra metal-verdenen. I tillegg hadde Arne Jonny en skråblikk spalte. Noe av dette har jeg tenkt skal få gjenoppstå igjen i løpet av sommeren her i bloggen. Det fine er at da slipper jeg å vri ut noe nytt til denne bloggen på en stund. Eller Same Shit...New Wrapping, som de sier i Sverige.

[Listening to: Destroyer - Candlemass - King Of the Grey Islands (7:55)]

Vinyl & Byråkrati

Det blir ikke mye tid til blogging nå om dagen. Grunnen til det er at jeg har pådratt meg en diger pappeske med LP skiver av en kollega på jobben, som skal ha deler av sin vinyl samling over på CD. I et forsøk på å unngå å bruke en halv evighet på dette, så bruker jeg nesten all tilgjengelig fritid på prosjektet. Flott er det også at min innkjøpte PhonoPreAmp iVinyl kommer andre enn meg til nytte.

Siden min PC er okkupert all den tid det tar å overføre LP skiver, har jeg endelig fått anledning til å se meg igjennom de DVD filmene jeg har anskaffet meg den siste tiden. Så nå har jeg blant annet sett igjennom hele AC/DC's Family Jewels. En DVD jeg kjøpte med tanke på å drepe eventuell dødtid i romjula...2005!

Ellers er jeg bortimot den eneste i hele Norge som er fan av Etaten. Siden jeg gikk glipp av de fleste episodene da den gikk på TV, så anskaffet jeg meg denne på DVD og har endelig tatt meg igjennom samtlige av seriens åtte episoder.
Ikke bare er Etaten en parodi på hvordan folk oppfatter det kommunale byråkratiet, men det er like mye en parodi på reality-dokumentarene som har forsøplet TV kanalene de siste årene. Reality serier tukler man ikke med, spesielt ikke her i Norge, hvor folk nærmest har et religiøst forhold til slike serier.

At folk flest ignorerte Etaten er YouTube et godt eksempel på. To klipp tyder på at få så denne da den gikk. Den ene kan du se her.

[Listening to: Sunshine radio - Slyboy - Brownbaggin' In Funkyland (3:34)]