Stupet...Farvel...

Det er mye rart man kommer over når man leter etter andre ting. Jeg holdt på å gå igjennom noen tidskriftsamlere for å finne noe morsomt å skrive om til min blogg. Midt i mellom Kerrang! og Metal Hammer magasiner dukker det opp et blad, som engang må ha havnet feil. Bladet er fanzinet Bizzarro. Et lite hjemmesnekret magasin som ble laget på begynnelsen av 90-tallet, som inneholdt noveller, konsert omtaler og tegneserier. Så vidt jeg husker ble det bare laget to nummer av dette magasinet, hvor jeg bidro med noen få illustrasjoner.

I det jeg skulle legge det til side og fortsette min leting etter 80-talls rocke helter, så oppdager jeg at det ligger noen løse ark i bladet. Det viser seg å være en tegneserie på fire sider som jeg nesten hadde glemt at jeg hadde laget. Verket er datert 1997, så det må være noe av det aller siste jeg har knotet ned på papir, før jobb og familie dyttet til side min tegneserie hobby. Jeg har fremdeles en drøss med permer på loftet med tegninger og tegneserier som jeg gjorde i min ungdomstid.

Det var i sin tid Roy Søbstad som fikk meg til å begynne å tegne, men mangel på avgjørende talent og etterhvert interesse gjorde at det aldri utviklet seg utover hobby-nivå. Roy har på sin side gjort karriere nettopp innen tegneserier og om han ikke er den mest kjente i Norge, så har han en av de flotteste strekene i sin sjanger der ute.

Uansett så er det ikke mye fra min tegneserie karriere som tåler å bli publisert, men et lite innblikk kan vel ikke skade.









Serien er basert på et dikt jeg skrev i forbindelse med en norsk oppgave skoleåret 90/91. Serien ble påbegynt rundt disse tider og med sikte på bli publisert i et fanzine (Bizzarro vil jeg tro). Etter dette ble grå-blyant versjonen liggende og støve ned, inntil jeg delvis tegnet om og tusjet den ferdig engang i 1997.

[Listening to: Paranoid Android - Radiohead - OK Computer (6:23)]

Får-i-kål kveld

I går var det nok en gang duket for den etterhvert tradisjonelle får-i-kål kvelden. Den går ut på at undertegnede og Arne Jonny spiser oss horisontalt forderva på sofaen, for så å tilbringe resten av kvelden/natten foran TV apparatet.

Høydepunktet på rikskanalen i går kveld må ha vært Petter Stormare's opptreden på Først & Sist i går. Tusen etasjer høy og usannsynlig usammenhengende. Noen bør ta ansvar og få lagt ut dette på YouTube eller.no.

Etter dette var det ikke mye annet å se på TV'en, så da var det bare å fyre opp DVD spilleren. Siden vi stort sett holder oss unna Hollywood når vi skal se film, så ble det Sør Koreansk denne gangen. Chan-Wook Park's lett klaustrofobiske Oldboy var et godt valg.

Filmen handler om en mann som blir kidnappet og holdt fanget i 15 år i en leilighet. Han vet ikke av hvem eller hvorfor. Når han endelig slipper ut får han bare fem dager på seg til å finne ut hvem som har gjort dette mot ham og få sin hevn.

Klokka to var det natta.

[Listening to: One Track Mind - Motörhead - Another Perfect Day (5:54)]

Siste ukers CD innkjøp 10/2006

Iron Maiden - A Matter Of Life And Death (2006)

Forventningene har vært store etter at Iron Maiden gikk i studio tidligere i år for å spille inn oppfølgeren til Dance Of Death. Det er ingen tvil om at de to siste studio albumene har satt bandet i førersetet av band som spiller "old-school metal".

Siden Bruce Dickinson kom tilbake i 1999 har pila bare pekt oppover, og spørsmålet var om bandet skulle greie å bygge ytterligere videre på det de har oppnådd med de to siste albumene.

I disse multimedia-tider så har vi kunne følge daglig hva bandet gjorde i studio. Slikt skaper forventninger når for eksempel Adrian Smith erklærer at riffet til den og den låta er noe av det aller beste han noensinne har skrevet osv. Uansett om det er sant eller ikke, så skaper det en positiv forventning blant fansen.

Det største ankepunktet på de to forrige utgivelsene har vært produksjonen. Jeg mente da og mener fremdeles at Kevin Shirley's produksjon ikke får ut hele potensialet i bandet. Det er heldigvis en merkbar fremgang på dette albumet. For temaene og låtene er dystrere og tyngre denne gangen og det krever litt mer tunge gitarer og fyldigere produksjon for å understreke poengene i låtene. Tenk deg The Reincarnation Of Benjamin Breeg med en produksjon a lá Brave New World. Hadde ikke funket.

Heldigvis er det alltid låtene som står i fokus på en Maiden skive. Selv om skiva starter med den høyst ordinære Different World, så er det bare velstand derfra og ut. I hvert fall hvis du lar deg fengsle av skremmende temaer som terror, krig og religion. Dette får du nok av i låter som Brighter Than A Thousand Suns, The Longest Day og For the Greater Good Of God.

Første singel fra albumet var den over sju minutter lange The Reincarnation Of Benjamin Breeg. Det skal sies at det er ikke mye singel materiale å går på dette albumet. Vi finner bare tre låter som klokker inn godt under sju minutter. The Pilgrim er en av dem og kan være passende for en eventuell singel utgivelse.

Jeg har lest flere anmeldelser hvor det nevnes at bandet er mer progressivt på dette albumet. Jeg er ikke så enig i det. Den største forskjellen er lengden på låtene. Med så mange låter over sju minutter skulle det bare mangle at de fleste inneholder en kombinasjon av rolige og tyngre partier. Jeg kommer ikke på en eneste Maiden låt på 26 år på sju minutter pluss som ikke inneholder "progressive" elementer.

Grunnen til at folk får inntrykk av at dette er et mer progressivt album ligger vel i avslutningssporet The Legacy. Aldri før har vel Steve Harris skrevet en låt med så klare musikalske referanser til sine inspirasjonskilder. Med en intro som man kunne ha funnet på en hvilken som helst Jethro Tull eller Led Zeppelin album, eller gitar riffet i midten som høres ut som det klippet rett ut fra Black Sabbath's Volume 4 album. Så da Iron Maiden's minst a-typiske låt noensinne avslutter skiva er det ikke så rart at noen lar seg lede til å tro at bandet har tatt en mer progressiv vending.

Alt i alt er dette Iron Maiden beste utgivelse etter at Bruce kom tilbake til bandet. Produksjonen er bedre enn på lenge og låtene står godt både til hverandre og for seg selv. Det eneste jeg kan sette fingeren på, må være mangelen på et bra åpningskutt. 9/10

Metal Church - A Light In the Dark (2006)

Metal Church har ennå til gode å utgi et dårlig album, og deres nyeste verk føyer seg inn i rekken av solide album.

Selv om Kurdt Vanderhoof er eneste originale medlem igjen, så er det han som har vært den musikalske drivkraften igjennom bandets tjuefem år lange karriere.

Siden Weight Of the World i 2004 har trommeslager Kirk Arrington sagt farvel og blitt erstattet med tidligere Savatage trommis Jeff Plate. Ellers er bandet inntakt fra forrige korsveg. Det tråkkes litt ekstra på gasspedalen denne gangen, og det kan vel tilskrives at samarbeidet mellom Vanderhoof, Jay Reynolds og Ronnie Munroe har utviklet seg de siste par årene.

Spesielt låter som Beyond All Reason, Pill For the Kill og kraftpluggen Mirror Of Lies er av ett kaliber man ikke forventer fra godt gifte menn på over førti. Det beviser en gang for alle at alder ikke er noe hindring, bare viljen er sterk nok. Mirror Of Lies ville vært umulig å komponere på autopilot. Dette er ekte vare.

Selvfølgelig roer bandet det ned ved et par anledninger. Temple Of the Sea står for det mer avbalanserte og den kunne like gjerne ha passet inn på et Vanderhoof album, med sitt 70-talls inspirerte lydbilde.
Albumet avsluttes med en nyinnspilling av Watch the Children Pray, til minne av Metal Church opprinnelige vokalist David Wayne som døde i fjor.

Dette er et album vel verdt å bruke penger på, og det skal ikke forundre meg om Metal Church til og med får noen nye tilhengere på grunn av dette albumet. 7,5/10

The Pack Is Back

De britiske veteran rockerne i Raven er i full gang med å spille inn nye låter, som høyst sannsynlig vil ende opp på et nytt album engang i overkommelig framtid. Det blir i såfall Raven's første album siden One For All som kom i 1999.

Fire låter ble spilt inn i Assembly Line Studios nylig og skal låte akkurat slik Raven alltid har gjort. Det vil si kompromissløs metal uten noen form for dikkedarier.

Samtidig kan jeg nevne at alle Raven's klassiske album fra 80-tallet er i de seneste åra er remasteret og gitt ut på CD, rikelig utstyrt med bonus spor.

Link: Ravenlunatics

[Listening to: Rainbow eyes - Rainbow - Long Live Rock'n'Roll (7:26)]