Livet Bør Leves Baklengs

Denne kom dumpenes ned i e-mail'en forleden. OK, sjelden happy for slike mail, men denne var faktisk ganske bra:

Jeg synes at livet burde leves baklengs!

Man skulle starte med å dø og bli ferdig med det.

Så våkner man opp på et pleiehjem og får det bedre og bedre for hver dag.

Man blir så kastet ut fordi man er for frisk til at være der, så kan man gå ned og heve pensjonen.

På din første arbeidsdag får du et gullur.

Så arbeider man i 40 år inntil man er ung nok til å trekke seg tilbake fra arbeidsmarkedet.

Man drikker, fester og har sex og forbereder seg på at ta en utdannelse.

Så er man på grunnskolen, blir et barn igjen, leker, har ingen forpliktelser - inntil man igjen er en baby...

De siste 9 måneder tilbringes flytende rundt i fredfylt luksus. Der er sentralvarme, roomservice med mer - og til slutt forlater man denne verden i en orgasme.

Perfekt spør du meg.

[Listening to: Natural thing (live) - UFO - The Story of Michael Schenker (3:59)]

W.A.S.P. Sensureres i Norge...Igjen?

20 år etter at Formannskapet i Drammen kommune nektet W.A.S.P. å spille i Drammenshallen, står nok en opptreden i Norge i fare for å bli nektet gjennomført. Denne gangen i Bergen hvor W.A.S.P. skal spille på Kvarteret den 18. september. Det er selvfølgelig noen politikere som "reagerer kraftig" på W.A.S.P.'s sceneshow, som ifølge iBergen skal inneholde en voldtekt av en nonne.

Det kommer ikke som noen overraskelse på at det er byråd og Høyre-politiker Trude Drevland som uttaler seg med sterkest ordelag i denne saken. Hun mener at konserten skal avlyses umiddelbart. At politikere uttaler seg om ting de ikke har greie på er ikke noe nytt.

Jeg har søkt opp en titalls konsertanmeldelser med W.A.S.P. fra de 3-4 siste årene. Ingen av anmeldelsene inneholder så mye som et ord om noe nonne-voldtekt eller annet som kan virke støtende. Selv ikke de mest negative anmeldelsene antyder noe sceneshow av en slik karakter de siste årene.

Sannheten er at nonnevoldtekten var et innslag under låta Kill Your Pretty Face på Kill Fuck Die turnén så langt tilbake som i 1997. Hvis W.A.S.P. besøkte Norge under Kill Fuck Die, så er det uansett for sent å gjøre noe med det nå.

Det er ille nok at en konsert ble stoppet i 1986 (jeg hadde tross alt spart i månedsvis av ukepengene mine for å se W.A.S.P. og Iron Maiden), men at det samme kan skje i 2006 er nærmest utenkelig. Hvis grunnlaget i tillegg til å fatte en slik beslutning kommer på bakgrunn av ren uvitenhet eller et rykte, vil det være helt absurd.

W.A.S.P. skal etter planen spille fire konserter i Norge. Stavanger, Bergen, Oslo og Haugesund i mellom 17 og 20. september.

Nattguiden's konsertanmeldelse fra 2004
W.A.S.P. Nation

Audition

Jeg må innrømme, og med stolthet, at jeg ytterst sjelden har tatt meg bryet å se på Idol og andre lignende program. På en annen side er det bra at det finnes steder på internett som man kan legge ut video snutter fra slike program, slik at man kan få se det som er verdt å få med seg.



Slik som denne snutten fra Starmania 2006, som er Østerrikes svar på Idol, hvor en black-metal fyr gjør et mildt sagt...eerh...blekt inntrykk. Legg merke til fyrens totale mangel på utholdenhet og kraft i stemmen.

Se flere innslag fra Starmania 2006.

[Listening to: Sometimes I feel like screaming - Deep Purple - Purpendicular (7:31)]

Siste ukers CD innkjøp 9/2006

Shirleys Temple - Asshole (EP2002)

Jeg har ikke akkurat gått berserk i CD butikkenen de siste ukene og bare en liten EP, kjøpt for den nette sum av 7 kroner er alt jeg kan skryte på meg etter fellesferien.

Shirleys Temple fikk uventet søkelyset rettet mot seg da selveste Gene Simmons spilte inn låta Asshole og brukte den som tittelspor på sitt solo album fra 2004.

Denne EP'n inneholder fem spor som tross for sitt moderne sound også får lytteren til å tenke på 70-talls storheter som Kiss og Aerosmith. Kanskje ikke så rart at Gene Simmons fikk opp øynene, eller ørene om man vil, for bandet. Selv om tittelsporet er den låta som beveger seg lengst unna 70-tallet her.

Derimot oser det av tidlig Kiss i All I Can Be og tilsvarende like mye Aerosmith av Revolution. Sistnevnte låt er også albumets beste. Favourite Mistake er kanskje kjent for noen da denne lå på spillelistene til NRK P3 i 2002.

Alt i alt et OK album å anskaffe seg. Spesielt hvis den er å finne i en billig kurv i din lokale platebule. 6,5/10

PS! Siste nytt om bandet er at det nå er oppløst, og det eneste som bandet ga ut i tillegg til Asshole, var albumet Guinea Pig som kom i fjor. Dessuten spilte de inn Kiss låta God Of Thunder som er å finne på den norske Kiss hyllesten Gods Of Thunder fra 2004.

[Listening to: Revolution - Shirleys Temple - Asshole (EP) (3:31)]

No Laughing in Heaven

Hørte igjennom No Laughing in Heaven med Gillan forleden. En fantastisk morsom låt som handler om en kar som har levd et syndig liv på jorden og som på sine knær ber om å komme til himmelen. Tilslutt blir St. Peter så lei masingen hans at han får slippe inn, med lovnader om at han skal være snill og grei. Vedkommende angrer seg fort når han oppdager at det ikke er tilgang på godt drikke og nakne damer i himmelen. Så han ber på sine knær om å bli sendt ned til helvete i stedet. Noe St. Peter nekter plent.

Jeg kom til å tenke på at det er ganske få låter og enda færre band som har brukt humor på denne måten som Ian Gillan i nevnte låt.

Selvfølgelig har vi Spinal Tap og Bad News som er ment som en parodi på heavy metal. De er lagd for å være morsomme, selv om det nok var en og annen metal fan som ikke fant dette noe særlig underholdene.



No Laughing in Heaven er ikke eneste låt som Ian Gillan har skrevet tekst til som burde få folk til å få en god latter. Flere av Deep Purple's kjente låter er gjennomsyret av Ian's ordspill og britisk humor. De mest åpenbare er Anyone's Daughter, Mary Long, Mean Streak og Mitzi Dupree for å nevne noen.

Nå er ikke Ian Gillan den eneste som har brukt humor på en vellykket måte i rocke låter. Bon Scott brukte også humor flittig når han skrev tekster til AC/DC låter. Han treffer særdeles godt i låter som She's Got Balls, Dirty Deeds og Beating Around the Bush. AC/DC's scene opptreden var ikke akkurat preget av grav alvor heller.

Tyske Helloween tok ikke seg selv så dønn seriøst heller. I hvert fall så lenge Kai Hansen var medlem og før Michael Kiske konverterte til en mystisk sekt, var humor en viktig del av både tekst og musikk. Vi ler litt og blir glade inni oss når vi får servert låter som Rise And Fall, Dr. Stein og Heavy Metal Hamsters.

Bruce Dickinson er kjent for å ha snakketøyet i orden og lar ikke anledningen gå fra seg i å være så ironisk bare en ekte brite kan være. Hans såkalte "rants" på konserter er nesten verdt inngangspengene alene. Litt for sjelden har han fått brukt humoren sin i musikken han har laget med Iron Maiden og på sine solo album. Bringing Your Daughter…To the Slaughter er den eneste Maiden låta med et klart humoristisk snitt som har funnet veien til et ordinært album. Dive! Dive! Dive! i fra hans første solo album er hysterisk morsom, med sin tekst og hjernedød allsang refreng.

Har ikke Maiden albumene akkurat vært overøst med lødig humoristisk innhold, er det litt bedre når vi ser på baksidene av singlene de har gitt ut. Den morsomste må være deres hyllest av Rod Smallwood i Sheriff Of Huddersfield, som man finner på 12" utgaven av Wasted Years singelen. Ellers kan vi nevne Black Bart Blues og Roll Over Vic Vella som andre singel b-sider med sterkt humoristisk innslag.

Vi må ikke glemme S.O.D. med medlemmer fra Anthrax og Nuclear Assault som blant annet lagde albumet Speak English Or Die. Med sitt direkte hardcore sound får de frem latteren med enkle, nesten banale tekster i korte, men intense låter. M.O.D. og Mucky Pup er to andre eksempler fra 80-talls hardcore scenen som også i stor grad brukte humor i tekstene sine.

Hvorfor det er såpass lite humor i den "seriøse" delen av musikken, kan vi bare spekulere i. Jeg vil tro at mange er redd for å virke useriøse eller bli misforstått hvis de skulle finne på å skrive om noe eller noen i en humoristisk form. Dessuten er humor er på langt nær så universell som musikk er.

[Listening to: No laughing in heaven - Gillan - The Very Best of Gillan (4:56)]

Museum Of Bad Album Covers

Det er ingen tvil om hva nett-stedet Museum Of Bad Album Covers inneholder. Her kan du studere alskens plateomslag av høyst tvilsom kvalitet. Selvfølgelig er også hardrock og metal omslag godt representert, og alle og en fortjener sin plass der. Det gjelder forøvrig resten av omslagene som er representert også.

Ett omslag som ikke er å finne på Museum Of Bad Album Covers er Tyrant's Mean Machine. Rent bortsett fra at tegningen er helt meningsløs i seg selv, så viser tegneren liten eller ingen forståelse for menneskelig anatomi. Sånn sett burde han kanskje ha holdt seg unna det å tegne ett menneske, langt mindre forsøke seg på to.

Jeg tror jeg kårer dette album coveret til det verste i fra samlingen min, og det i knivskarp konkurranse med ett dusin andre flotte verk.

[Listening to: The real me (live) - W.A.S.P. - The Crimson Idol (Bonus Disk) (3:41)]

På Bilstereoen Spilles...Ingemars?

En ting jeg alltid har syntes har vært ytterst harry, er disse ungdommene som er yngre enn meg og som kjører rundt med sitt 50.000 kroners stereo anlegg på full guffe. Det var harry når jeg var tennåring, og det er fremdeles harry nå. Nei, det er MER harry nå. Vi kunne finne på å spille skikkelig musikk som Metallica, Iron Maiden, Accept eller noe annet som fikk malingen på kirka til å flasse.

Nå om dagen dunker det som det alltid har gjort i fra overdimensjonerte hjemmesnekrede basskasser. Mulig de har peiling på stereoanlegg, men Ingemars låter ikke noe bedre selv om det spilles igjennom et rådyrt stereoanlegg med alskens forsterkere og fancy høytalere.



Når jeg var yngre så ble man straffet nådeløst for å ha blitt tatt på fersken for å ha hørt på dansband. Var man riktig uheldig så ble man tvunget til å være sjåfør på den neste Kynna-festen, med obligatorisk tur til Elverum på morra-kvisten. For høydepunktet på festen var alltid å kjøpe seg en svær hamburger på Bast, for deretter spy ut bilen, sjåføren og det tilfeldige løs-ludderet fra Mastmoen som alltid dukket opp.

For oss som er såpass gamle at vi har foreldre som hørte på 70-talls dansband, kommer aldri til å sette våres føtter i en dansband CD. Grunnen er at de så og hørtes like teit ut da som de gjør nå.

Ferietid...

...er også festetid. Har du noen bekjente hvor feriedrikkingen gikk over til å bli en uvane? Her er et tips hentet i fra The Black Books Of Elverum om hvordan du skal få vedkommende til å slutte å drikke.

"Ta tre muse unger og legg dem i en halvliter med alkohol. La dette stå i 14 dager. La vedkommende drikke denne drinken"

Bedre kur mot alkoholisme finner man ikke.

Skål!

Kilde: The Black Books Of Elverum av Mary S. Rustad.

[Listening to: Keys to the kingdom - Motörhead - Inferno (4:46)]

Nesten Naken

I og med Marion Raven's nye video hvor hun nesten viser puppene sine og man nesten ser tolv nakne kvinner, så har det vært en betydelig økning av treff på bloggen min den siste uka. Nesten trehundre besøkende har vært innom min blogg i håp om å se en naken Marion.

Det er snart fire måneder siden jeg skrev et lite innlegg om Marion Raven's sammarbeid med Mötley Crüe's bassist Nikki Sixx på låta Heads Will Roll. Uten at det førte til noen økning av besøkende til min blogg.

Folk går tydelig bananas på Google bare de hører ordet "naken" i forbindelse med en kjendis. Da må jeg bare presisere at du heller ikke finner noen bilder av puppene til hverken Aylar, Madonna, Svenno eller noen av disse Big Brother bærtene på denne bloggen.

Onslaught + Andy Sneap = Ny Skive

Onslaught startet denne uka innspillingen av deres comeback album Killing Peace. Det er nå 17 år siden Onslaught slapp sitt siste album In Search Of Sanity. Killing Time vil bli produsert av Andy Sneap, som regnes som en av de hotteste produsentene innen metal nå om dagen. Hans unike talent for produksjon kan du blant annet høre på album med Testament, Nevermore, Arch Enemy, Machine Head og Blaze.

Killing Peace skal etter planen slippes mot slutten av året.

Diskografi (BNR Metal)

[Listening to: Devil's child - Judas Priest - Screaming For Vengeance (4:48)]

Siste ukers CD innkjøp 8/2006

A Tribute To Judas Priest: Legends Of Metal (1997)

Det er langt mellom de virkelig gode hyllest skivene. Enten inneholder de totalt ukjente band fra Ungarn eller uinspirerte versjoner gjort i en håndvending på kjøkkenet.

Ingen regel uten unntak og denne hyllesten til Judas Priest er absolutt å anbefale. Denne har alt som en hyllest plate bør inneholde. Kjente band som med glød og lyst lirer av sine favoritt Priest låter. Her får vi en fin blanding av kjente og mindre kjente låter. Helloween og Mercyful Fate gjør henholdsvis Electric Eye og The Ripper, mens Fates Warning gjør Saints In Hell. Allikevel vil jeg si at mine favoritter er Nevermore's tolkning av Love Bites og Kreator's kraftfulle versjon av Grinder, samt supergruppa Doom Squad bestående av medlemmer fra Anthrax, Accept og Armored Saint som tolker Burnin' Up.

I booklet'en til skiva får du kommentarer i fra Judas Priest og de bandene som medvirker, samt tekstene til låtene og info om hvem som spiller på hva. 8/10

Accept - Breaker (1981)

Det distinktive Accept soundet hører vi for første gang på deres tredje album. Fremdeles litt umoden i låtskrivingen, men treffer så det holder på Breaker, Son Of A Bitch, Burning, Feelings, Midnight Highway og den bortgjemte Down And Out.

Accept's klatring mot stjerne himmelen kunne like gjerne ha stoppet her, for vokalist Udo Dirkschneider's stemme var og er veldig spesiell. Derfor fikk han sparken etter dette albumet, men ble heldigvis tatt inn i varmen igjen tidsnok til Restless And Wild.

Selvfølgelig må man ha Breaker i platesamlingen sin hvis man liker tysk heavy metal av ypperste klasse. 7/10

Def Leppard - Slang (Ltd 2 Disc Edition 1996)

Ok. Denne kjøpte jeg egentlig for 10 år siden, men siden jeg nærmest fikk kastet etter meg den doble utgaven av denne utgivelsen, så måtte jeg bare dukke for ikke å få den i hodet.

Slang mener jeg fremdeles er Def Leppard beste etter Pyromania. Det gidder jeg ikke å diskutere med noen. Sånn er det bare.

Den doble utgaven inneholder en seks spors EP med en akustisk live opptreden de holdt i Singapore i 1995. Jeg er ikke noen stor fan av slike akustiske greier, og jeg ble ikke noe større etter å ha hørt dette. Kvalitetsmessig er dette sikkert ok, men akk så kjedelig.

En annen ting. Jeg er fremdeles pissed på Joe Elliot etter at han uttalte at de aldri kom til å fremføre noe live i fra de to første albumene. Tenke seg til at de heller vil spille låter i fra X, enn å lire av seg Wasted, Let It Go, Another Hit And Run og Lady Strange. Pføy! Skamme seg skulle de!

Slang: 7/10
Acoustic In Singapore: 3/10

Dio - Strange Highways (1993)

Det kom bare to Dio album i løpet av 90-tallet. Når vi tar med Black Sabbath's Dehumanizer, så har vi tatt med alle studio albumene Ronnie James Dio medvirket på dette tiåret. Kanskje like greit, for kvalitetsmessig lå det under vanlig Dio standard. Black Sabbath albumet var helt greit. Dio albumet Angry Machines var definitivt ikke greit, mens Strange Highways faktisk var det beste han klarte å lire av seg i disse åra.

Ikke noe stort album, men noen høydare får vi servert i Jesus Mary & The Holy Ghost, Evilution og Give Her the Gun. Litt tynt når vi vet hva Dio har servert både før og etter.

Selvfølgelig obligatorisk i en Dio samling, men skal man utforske musikken til denne lille mannen med den store stemmen, så kan man likegodt begynne med et Rainbow album og ta det derfra. 5,9/10

Love/Hate - I'm Not Happy (1995)

Hva som skjedde med Love/Hate etter deres utsøkte Wasted In America album noen år før, må vi nok spørre de involverte. På utgivelsene Let's Rumble og I'm Not Happy må vi lete forgjeves etter godbitene. De finnes rett og slett ikke. Hvordan kan et band som ga oss fantastisk fest musikk i Tumbleweed, Why Do You Think they Call It Dope?, Spit, Don't Fuck With Me og Yucca Man, ende opp med I'm Not Happy?

Superfragilistic fremstår som skivas eneste godkjente låt, i hvert fall helt til den toner ut på en umotivert måte etter to minutter og trettisyv sekunder. Herfra og inn er det bare sorgen og når det hele avsluttes med Beatles' I Am the Walrus er man mest glad for at det er snart er helg. 2/10

Tesla - Into the Now (2004)

Nøyaktig 10 år siden etter deres siste album Bust A Nut, slapp Tesla sitt comeback album. Tesla har fremdeles til gode å slippe et svakt album og Into the Now føyer seg inn i rekken av solide utgivelser fra denne kanten.

Det er vanskelig å sette musikken til Tesla i noen bås. De har alltid vært mye mer gitarbasert enn for eksempel Ratt og Mötley Crüe. Samtidig har de også en styrke i sine rolige låter som få andre band innehar. Selv med opptil 3-4 rolige låter på hvert av albumene, har de fremdeles ikke én som kan stemples som en trist power ballade.

Into the Now gir oss noen magiske øyeblikk i tittelsporet, Look @ Me og den fantastiske Miles Away. Mangler CD spilleren din "skip" knapp gjør ikke det noe, denne tåles å høres fra A til Å. Hver gang. 8,5/10

U.D.O. - Nailed To Metal, The Missing Tracks (2003)

I 2001 ga U.D.O. ut live skiva Live in Russia, som inneholdt 25 låter fra hele karrieren til den tidligere Accept vokalist Udo Dirkschneider. Nailed To Metal inneholder elleve live spor hvor åtte ikke fikk plass på Live in Russia. Holy, Raiders Of Beyond og trommesoloen finner vi på begge, mens det er ytterligere syv Accept låter og en U.D.O. låt som får plass på denne utgivelsen. Med tanke på at dette er et album med stort sett left-overs, så er det imponerende sterke titler vi finner her. Metal Heart, Fast As A Shark, Princess Of the Dawn, Restless & Wild og Balls To the Wall er noen av de største låtene til Accept. I tillegg får vi servert Hard Attack fra Accept's siste utgivelse Predator. Den største overraskelsen finner vi i X-T-C. Opprinnelig fra Eat the Heat albumet, den eneste Udo ikke medvirker på av Accept album. Da gjenstår bare Thunder In the Tower, hentet i fra U.D.O. albumet Holy.

Hvis du innehar begge disse live skivene har du til sammen 33 låter i fra I'm A Rebel til Holy. En fantastisk oppsummering av Udo Dirkschneider's musikalske historie. Selv da kommer jeg på noen låter som kunne ha forsvart en plass blant disse låtene. Vi nevner Neon Nights, Breaker, Dogs On Leads, Blitz Of Lightning og sikkert noen til hvis jeg hadde finskjemmet CD'ene mine. 8/10

White Lion - Mane Attraction (1991)

White Lion er et band jeg aldri ble helt klok på. I sine beste stunder serverte de oss låter som El Salvador og Lady Of the Valley. På sitt mest grufulle lider vi oss igjennom When the Children Cry eller en eller annen låt fra middelmådige Big Game.

Mane Attraction er ved siden av Fight To Survive White Lions mest gitarbaserte album. Når de også leverer låter som Lights And Thunder og Warsong så beviser de nok engang at de innimellom greier å styre unna de verste puddel-rock klisjeene. De sveiper innom en og annen klisjé her også, men ikke så ofte som ved tidligere anledninger. Tett og flott produksjon kler albumet bra og Mane Attraction fremstår som gruppas mest gjennomførte. Så får White Lion fansen være uenig med meg. 7/10

[Listening to: X-T-C (live) - U.D.O. - Rockin' Every Night - Nailed To Metal (The Missing Tracks) (4:02)]

Woooaaah!!

Endelig finnes den der. Den nye Iron Maiden låta. På internett. The Reincarnation of Benjamin Breeg. Fra det kommende albumet A Matter Of Life And Death. Konge låt.

Video på YouTube.

Har ikke tid til å skrive mere. Skal sette WinAmp på repeat hele natta. Kanskje mate katta. Vi sjåas!

[Listening to: The reincarnation of Benjamin Breeg - Iron Maiden - A Matter Of Life And Death (7:28)]

Siste ukers CD innkjøp 7/2006

Saxon - Unleash the Beast (1997)

Hadde Saxon gitt ut like bra album mot slutten av 80-tallet som det de ga ut på 90-tallet, så måtte vi nok ha nevnt bandet i samme åndedrag som Iron Maiden, Judas Priest og Metallica når vi skulle oppsummere de mest betydningsfulle bandene fra det tiåret. Når hardrock og heavy metal var på sitt aller mest populære greide Saxon å prestere sine svakeste album. Først med den høyst variable Rock the Nations, rett etter slapp de den katastrofale Destiny. På den måten gikk de glipp av en ny generasjon med metal fans.

Så da er det en liten trøst i at de framstår som et av 90-tallets beste tradisjonelle metal band.

Unleash the Beast følger den vanlige Saxon oppskriften som vi kjenner bandet fra deres storhetsperiode som ga oss album som Strong Arm Of the Law og Power & the Glory. Det vil si masse gitarer og tradisjonelle riff.

Biff Byford og gutta har alltid en god historie å fortelle, og da er det naturlig for dem å skrive en låt om det. Enten det nå handler om en historisk hendelse som i The Thin Red Line, udugelige politikere i Ministry Of Fools, eller fallskjermhopping som i Terminal Velocity.

Har du allerede en pen samling av Saxon skiver i CD hylla så bør denne også inkluderes. For deg som er litt nysgjerrig på bandet kan du gjerne skaffe deg denne, men samtidig plukk med deg Strong Arm Of the Law. 7/10

Manowar - Warriors Of the World (2002)

Manowar var en av de første artistene som ga ut en hel-digital utgivelse, da de slapp Fighting the World i 1987. Det vil si at alle trinn i innspillings prosessen ble gjort digitalt. Albumet ble også bandets store gjennombrudd og de fulgte det opp med Kings Of Metal året etter. I likhet med mange andre kjente band fra 80-tallet så forsvant interessen etter hvert som 90-tallet skred frem. Dessuten ble det stadig lengre mellom hver utgivelse også.

I 2002 ga de ut albumet Warriors Of the World, et album som overraskende nok fikk kritikerne til å lete frem superlativer som ikke hadde blitt brukt på et Manowar album på i hvert fall 15 år.

Når jeg ved en tilfeldighet fikk se videoen til tittelsporet på VH1 i vår, så tok det ikke lang tid før CD'n var i hus. Med alle de positive anmeldelsene jeg etter hvert hadde lest og mange fans hyllest av albumet, så hadde jeg store forventninger til albumet.

Tittelsporet er allerede en klassiker. En større hyllest til heavy metal tilhengerne skal man lete lenge etter. Dessverre er resten av albumet temmelig middelmådig, med et absolutt lavmål når de gjør et forsøk på Nessun Dorma. Sånt bør overlates til Pavarotti. Når vi i tillegg får servert en pompøs hyllest til Elvis i An American Trilogy som mest høres ut som en julesang, så begynner jeg å lure på hva gutta puttet i seg før de gikk inn i studio. Det blir tynt i rekkene når de andre låtene som er støpt i den klassiske Manowar formen ikke tar av. Da blir det slitsomt i lengden å høre på låter om store muskuløse menn med svære sverd som skal kjempe til de dør en blodig, ærefull død, mens lyn og torden drønner over himmelen.

Last ned tittelsporet fra internett, glem resten. 4/10

[Listening to: The thin red line - Saxon - Unleash the Beast (6:21)]

Sommer-modus!

Lite aktivitet på min blogg i det siste kan vi skylde på fotball VM, vond rygg og usedvanlig mye fint vær. Derfor har jeg i den siste måneden stort sett ligget på sofaen og enten hørt på musikk eller sett på fotball.

Utenom det nevnte, så herjet det en større skogbrann i Kynnadalen for noen uker siden. Jeg tok med familien på befaring i dag og tok i øyensyn brannens herjinger.

Det å stå midt i en skogbrann herjet skog er en fryktelig rar opplevelse. Alle lydene som man forventer å høre i en skog, er ikke der. Så man får nesten en følelse av noe utenomjordisk.



Bildet: Alvin og en utbrent skog.

[Listening to: Sea of sorrow - Alice In Chains - Facelift (5:49)]

Tony Mills Ny Vokalist i TNT

Den tidligere Shy vokalist Tony Mills erstatter Tony Harnell som etter 22 år som TNT vokalist har bestemt seg for å forlate gruppa. Tony Harnell gjør sin siste opptreden med TNT under årets Polar Rock Festival den 30. juni. Festivalen foregår i Storsteinnes i Troms. Skal du dit, bør du skaffe deg en plass nær scenen for bandet lover et forrykende show med masse overraskelser underveis.

Tony Mills gjør sin debut med TNT allerede i september på JB's i Dudley, England under Z Rock 06 Festivalen.

[Listening to: Wasted rock ranger - Great White - Greatest Hits (3:06)]

6/6/6 Slayer-Dagen

I morgen er det 6. juni og hvis man tar bort noen null tall og andre tegn man ikke trenger så kan datoen ligne litt på siffrene 666. Dyrets nummer, som det så vakkert er beskrevet i bibelen.

Denne dagen har alle satanister gledet seg til og de har fyllt opp Jerry-kannene med 98 oktan og hamstret fyrstikker i månedsvis.

Nå er jeg mest glad for at jeg ikke bor ved siden av kirke, som jeg gjorde for 10 år siden. Ikke fordi jeg var engstelig for at en eller annen "satanist" tulling skulle sette fyr på bygningen, men fordi de som var satt til å sitte "kirke-vakt" lot bilen stå på tomgang hele natta rett utenfor soveroms vinduet mitt.

Etter å ha hørt på diesel-klapring i åtte strake timer i mer eller mindre våken tilstand, så var jeg sååååå klar til å partere dette diesel vraket av en Mercedes.

Det jeg egentlig skulle skrive om var at 06.06.2006 er den uoffisielle nasjonale Slayer dagen.

I korte trekk betyr det at du skal vie hele dagen til å spille Slayer skiver. Uansett om du er hjemme, på jobb eller bilen og du skal spille musikk er det Slayer som gjelder denne dagen. Det er ikke tillatt å bruke hodetelefoner. Det skal spilles høyt slik at naboer, arbeidskollegaer og tilfeldig forbipasserende får merke musikken på kroppen.

WFMU har flere tips på hva du kan bruke Slayer dagen til.

Ha en fin Slayer dag!

Linker:
National Day Of Slayer

[Listening to: Praise of death - Slayer - Hell Awaits (5:20)]

Barneoppdragelse...

...når Mona'n ikke er i umiddelbar nærhet:

http://www.dagbladet.no/tegneserie/pondus/?1147989600



4/6: Ja...ja...det var langt så morsomt det varte...

[Listening to: All my life - Foo Fighters - One By One (4:23)]

Lordi Mania!

Det hersker det reneste masse hysteriet etter Lordi's seier i Eurovision-finalen sist lørdag. Det hele minner om hvordan media jaktet på Kiss på 70- og begynnelsen av 80-tallet for å få tatt et bilde av et Kiss medlem uten sminke.

Nå lusker journalistene i buskene for å få et bilde av en eller flere Lordi medlemmer uten maske.

Expressen avslørte i helga noen års gamle bilder av et par av medlemmene. Nå presenterer Expressen nok et bilde under overskriften "Här är Lordis hemliga liv - utan masker".

Nå er jeg litt usikker på om et uklart bilde tatt på 1000 meters avstand avslører noen hemmeligheter i det hele tatt.

Nå blir neppe Lordi så store og sagnomsuste som det Kiss ble, men vi får håpe at de baner vei for andre rocke band slik at det blir rettet fokus på noe annet en bare "plastic, fantastic" artister hvor puppene er deres eneste talent.

Da lyktes faktisk VG langt bedre i 1980, da de fikk tatt bilder av et umaskert Kiss i det de gikk ut av flyet på Fornebu i forkant av deres konsert i Norge på Unmasked turnén. De bildene gikk verden rundt flere ganger, helt til Kiss endelig avslørte sitt sanne ansikt noen år senere.

[Listening to: Under the gun (live) - Kiss - Animalize Live Uncensored (8:30)]

JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!!!!!!!!!

Lordi vant hele driten. Nå skal jeg sove og drømme søtt om monstre hele natta.

[Listening to: Hard rock hallelujah - Lordi - Eurovision 2006 (2:58)]

Lordi Videre Til GP-Finalen!

Som ventet tok det finske monster-metal bandet Lordi seg til finalen fra gårsdagens semifinale i årets Melodi Grand Prix. Låta Hard Rock Hallelujah har blitt en aldri så liten favoritt til å vinne hele greia. I så fall blir det første gang Finland går til topps i denne konkurransen. Det skulle ihvertfall være mulig å slå sjette plassen som er landets beste plassering hittil.

Her er det bare å fylle mobil-kortet og stemme Lordi og Finland til topps i årets Melodi Grand Prix. Morroa går på NRK i morgen, lørdag.

Sjekk ut Vote Lordi siden også, som er midlertidig tatt ned. Uvisst av hvilken grunn, men det skal komme en forklaring på søndag...

[Listening to: Bad on bad - Sign Of 4 - Dancing With St. Peter (5:09)]