Pentagram - 40 år tung!

Pentagram feirer i 2011 40 år som band. Tilfeldigvis ble deres jubileums album, Last Rites, utgitt på undertegnedes 40 års dag.

Pentagram ble startet opp i det herrens år 1971 av vokalist Bobby Liebling, og er sannsynligvis det første bandet som lot seg inspirere av Black Sabbath. Utover 70-tallet forble bandet en undergrunns attraksjon, men ikke noe særlig mere. De slapp riktignok noen singler, men uten at disse skapte noe furore. En liten stund på 80-tallet gikk de under navnet Death Row, men gikk tilbake til Pentagram kort tid etter.

Først i 1985 slapp de sitt første album. Første skiva Relentless og oppfølgerne Day Of Reckoning og Be Forewarned står som de mest betydningsfulle doom-metal utgivelsene noen sinne og har inspirert tusenvis av doom og stoner band siden.

Bilde: Bobby Libeling anno 2011

Etter Be Forewarned i 1994 gikk bandet inn i en brokete periode, med få ny utgivelser, men desto flere samlinger av høyst variabel nytte verdig.
Det er noen utgivelser fra denne tiden som allikevel bør være endel av Pentagram samlingen. Først og fremst First Daze Here (The Vintage Collection) som er en samling av Pentagrams 70-talls innspillinger. Hvis man tar med live skiva A Keg Full Of Dynamite som inneholder en live innspilling fra 1978 har man dekket det viktigste av Pentagrams 70-talls karriere.
Studio albumet Sub-Basement er også greit å sjekke ut. Det står ikke mye tilbake i fra deres klassiske album.

Etter den katastrofale Show 'em How i 2004 virket det som Pentagrams dager var over, men med utgivelsen av Last Rites er de nå tilbake med full tyngde.

Keef

Jeg ble oppmerksom på bandet da trommeslager Ilios begynte å legge ut linker til demo innspillinger av bandet sitt på Metal Meltdown forumet for omtrent ett år siden. På den tiden var de ennå så godt som ukjent i sin hjemby Toronto. På et snaut år har de gått i fra å være totalt ukjent til plateinnspilling og internasjonell CD utgivelse.

Keef spiller tradisjonell doom metal, med en halv fot i stoner sjangeren. Deres debut album Stoned To Doom kom ut på PsycheDOOMelic rett før sommeren og er så langt jeg kan bedømme et av 2010’s sterkeste debut skiver.

Låter som Animal Control, The Green Shade og White Widow beviser at man skal holde et godt øye med Keef i tiden fremover.

Diskografi:

Keef – Stoned To Doom (2010)

Keef @ Metal-Archives

Sinister Realm

Sinister Realm er et ferskt tradisjonelt heavy/doom metal band fra Allentown, Pennsylvania USA. De startet opp så sent som i 2008, men har allerede markert seg med sitt selvtitulerte debut album fra 2009. Blant medlemmene i bandet finner vi John Gaffney og Darin McCloskey som kanskje noen allerede kjenner fra doomsterne Pale Divine. Sistnevnte forlot bandet kort tid etter debut-skiva.

Bilde: Skumle karer med skumle hensikter.

Diskografi:
Sinister Realm – Sinister Realm (2009)
"Selv om det er helt på det rene at bandet henter mye i fra band som Black Sabbath, Judas Priest og Dio, er det ingen tvil om at de har greid å komme opp med nok nye ideer at de slipper å bli sammenlignet alfor mye med sine mer kjente inspirasjonskilder. Vokalist Alex Kristof er et funn og skiller seg ut fra den gjennomsnittlige metal vokalisten med sin store variasjon i stemmen. Variasjon finner vi i låtene på albumet også, hvor det går fra blytung doom, via heavy metal og en snev av 70-talls Rainbow.

I det de første riffene av (The Oracle) Into the Depths Of Hell treffer trommehinna (hvis du fremdeles er så heldig å ha disse inntakt ;)) forstår man at dette er et album godt over gjennomsnittet. Høydepunktene kommer tett med Mongol Hordes og The Demon Seed som noen av mine favoritter på skiva."

Italiensk Metal

Vi skal ikke lenger enn ett snaut tiår tilbake at vi hånlo av hva italienerne serverte oss på metal fronten. Noe av skylda får selskapet Frontiers Records ta, som hadde en rekke kjente power metal band av det mer symfoniske og melodiøse slaget i sine rekker. Blant annet danske Royal Hunt og tyske Primal Fear. Band som gjorde og fremdeles gjør sakene sine bra.

Italienerne gjør som kjent ting på helt sin egen måte, gjerne med masse følelser og dramatiske fakter. Når dette smøres tykt på en allerede dramatisk metal sjanger, så blir det litt for mye av det gode. Rhapsody og Stramonio er gode eksempler på dette, men aller verst var allikevel Daniele Liverani's prosjekt Genius - A Rock Opera. Han nøyde seg ikke bare med en utgivelse. Det stoppet ikke før nesten fire timer musikk og tre CD'r. Til dags dato har jeg fremdeles ikke greid å komme meg halvveis igjennom den første engang.

Bilde: Death SS

Rhapsody er vel kanskje det bandet som er best kjent fra Italia og det skal med all respekt å melde at det har vært syltynt når det gjelder metal fra Italia før dem.
Death SS var tidlig ute med sine okkulte tekster og musikk som omfavnet en rekke sjangere fra Goblin inspirert progressiv rock, doom, speed metal og tilnærming av det som senere skulle bli kalt black metal. Death SS er forøvrig en forkortning av Death Of Steve Sylvester og har absolutt ingenting med nazisme å gjøre.

Crying Steel var ett av ytterst få tradisjonelle metal band som fikk litt oppmerksomhet utenfor Italias grenser når de slapp sitt album On the Prowl mot slutten av 80-tallet. Desverre tok det 20 år før de maktet å komme med en oppfølger og da var de forlengst glemt igjen.

Evol var et band som hadde utganspunktet i black metal sjangeren, men som hentet masse fra middelalder- og folkemusikk. Tekstene var stort sett inspirert av Lovecraft og er et av få black metal band jeg hører på. De slapp tre album på slutten av 90-tallet og siden forsvant de fra jordens overflate.

Dark Quarterer har vært aktive siden midten av 70-tallet. De har nærmest skapt sin egen sjanger i episk progressiv metal. Inntil for bare noen år siden var de bortimot ukjente utenfor Italia. Deres tidligste album fra slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet er nå svært ettertraktede. Selv fikk jeg tak i en bootleg versjon av deres aller første nå i fjor.

Bilde: Burning Black

Så hva med den italienske metal scenen anno 2010?
Joda, den har kanskje aldri vært bedre enn nå og sannsynligvis kommer den til å bare bli bedre i de kommende år.
Det er spesielt innen doom at italienerne gjør det skarpt om dagen. Jeg har allerede hyllet Thunderstorm her i bloggen, og deres femte skive Nero Enigma er bare noen dager gammel og føyer seg i rekken av solide utgivelser fra den kanten.
The Foreshadow ligger i nogenlunde samme gate som Thunderstorm og er ut med sitt andre album om et par dager. Midryasi er et annet forholdsvis ferskt band med bare to utgivelser bak seg som er verdt å legge merke til.
Når det gjelder mer tradisjonelle band er speed/thrash metal bandet Hyades verdt en sjekk. Da jeg hørte dem aller første gang kunne jeg ha sverget på at de var et band som var gjenglemt etter en Metallica konsert i San Francisco i 1983. Når det gjelder reinspikka heavy metal er Burning Black og skiva MechanicHell blitt en favoritt i stua om dagen.

Metallen gror godt i Italia om dagen og det er et bra tegn siden man kan spore visse trøtthetstegn i de landene som har vært mest produktive det siste tiåret, som Finland, Tyskland og USA.