Derimot er det langt mer interessant å lese intervjuer med Josh Homme. Han prater gjerne om helt andre ting enn musikk, og her er vi enige om ganske mye. Blant annet har han barn i rett skolealder og mener følgende om dagens skolesystem:
"I can't stand the modern schooling system. If you learn a little bit of everything you're a Renaissance man? No. You can play Trivial Pursuit and that's about all."
Dette passer også bra til skolesystemet i Norge. Det brukes for mye tid til å lære seg litt om mye, i stedet for mye om litt. Når det innemellom læres noe nyttig, så brukes feil læringsteknikk.
Min sønn er snart ferdig med tredje klasse. Han kunne fint fortelle i fem minutter om steinalder-bonden og hans virke. Samtidig brukte han like lang tid på å finne ut hva sju minus tre blir. Sju ganger tre derimot ble besvart i løpet av et par hundredeler.
Så kan man spørre seg hvorfor min sønn hadde null problemer med et relativt vanskelig gangestykke, men sleit med en enkel minus oppgave?
Alt handler om pugging. Eller automatisering som det kalles i dag.
Den lille gangetabellen kommer alle innom på skola. Men hvor mange er klar over den lille og store addisjonstabellen, eller den lille og store subtraksjonstabellen? Disse tabellene tror jeg få skoler bruker, selv om de er med i opplæringsplanen allerede på andre klassetrinn.
Matte handler tross alt kun om pluss, minus, gange og dele. Uansett hvor komplekse utregninger som skal utføres. Er disse tabellene hundre prosent automatisert, slipper elevene å tenke på utregningen, men på å løse oppgaven.
Det finnes også automatiserings teknikker når det gjelder lesing og skriving. Hvor mange ordlyder tror du at det finnes i det norske språk? Færre enn du tror. Har man automatisert ordlydene og hvordan de ser ut så har man kanskje mangedoblet lese hastigheten og ikke minst forståelsen av hva som står i teksten betraktelig. Her er prinsippet det samme som ved matten. En som er god til å lese, leser egentlig ikke. Den gjenkjenner ordene fortløpende og slipper å bruke tankegangen på noe annet enn å forstå hva teksten dreier seg om.
Heldigvis er det en gjeng dyktige folk, blant annet fra barnehabiliteringstjenesten, som jobber aktivt for å endre den pedagogiske opplærings måten på barneskolenivå. Da vil alle elevene i årene fremover begynne å bruke Tempolex, eller lignende opplæringsprogram. Ikke bare de som er så "heldige" å ha en form for diagnose.
Så hvorfor er jeg så sikker på at dette er veien å gå?
Fordi min sønn startet i første klasse med et ordforråd på mindre enn 15 ord, og på tross av sin (sannsynlige) aspberger diagnose, nå ligger på gjennomsnittet i klassen på matte- og lese/skrive ferdigheter. Alt takket være en læringsmetode som den norske skole brukte så sent som på 70-tallet, men som grunnet en rekke læringsreformer innenfor skolen de siste tiårene har blitt totalt utslettet.
Jeg har nå håp om at min sønn faktisk får en god utdannelse en gang i fremtiden, så får jeg heller være den som imponerer i Trivial Pursuit på regnværsdager.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar