Svenskene gjør det igjen. Nå lages det en dokumentar om hard-rock og metal scenen i Sverige fra slutten av 60-tallet til i dag. En rekke markante skikkelser i fra svensk hardrock og metal-scene, samt endel utenlandske artister gir sitt bidrag til filmen.
Filmen har fått tittelen Så Jävla Metal! og planlagt premiere er lagt til våren 2007. Det er Yasin Hillborg som har regien på filmen og han har blant annet regissert musikkvideoer for Entombed og Lithium.
Mon tro om det er viet noe plass til en av mine obskure favoritter fra Sverige, Göteborgs bandet Pagan. Deres selvtitulerte album fra 1989 er rett og slett glimrende, og det er en skam at ingen har oppdaget denne skiva. Via MusicStack har du imidlertid mulighet til å skaffe deg denne. Selv om du må godt over 200 for skiva, så er det verdt pengene. Det kan jeg garantere.
[Listening to: Tyrant of the airways - Raven - Rock Until You Drop (7:11)]
Senhøsten 1986 dro Iron Maiden ut på Europaturné i forbindelse med utgivelsen av Somewhere in Time. Med seg hadde de W.A.S.P. som på sin side akkurat hadde utgitt Inside The Electric Circus. Dette skulle bli årets konsert happening i Norge, men det greide formannskapet i Drammen å sette en delvis stopper for. Samtidig var pressedekningen fra Akersgata av en sånn karakter at den i seg selv blir en del av historien. Derfor passer jeg på i samme slengen å kåre tidenes dårligste musikkjournalist.
W.A.S.P. sensureres
Under krigstypene "Blodbad Stoppes" omtalte VG saken høsten 1986. På sedvanlig vis gjør ikke tidenes tredje dårligste musikkjournalist Morten Stensland noen forsøk på å frembringe fakta. Han passer derimot på å snøre godt under løgner og halvsannheter om bandet.
W.A.S.P. hadde på denne tiden for lengst kuttet ut sceneshowet som hadde "sjokkert" verden noen år tidligere. Nå var scenen designet som et sirkus. Den største forskjellen var at det var langt farligere å gå og se på Cirkus Merano enn å overvære en W.A.S.P. konsert.
Dessverre endte det med at Formannskapet i Drammen besluttet å forby bandet å opptre i Drammenhallen. En beslutning som ble tatt på helt feil grunnlag, og som ble mitt første møte med det som nå kalles makt-arroganse.
Det må jeg si var temmelig tungt å svelge for meg da jeg hadde brukt hele høsten på å trille bark i trillebår og spart ukepenger i månedsvis for å oppleve noen av favoritt bandene. At det skulle sitte noen såkalte voksne mennesker i en bedriten by og bestemme hva jeg ikke skulle få lov til å se og høre var og er fremdeles for meg helt absurd. Tenk litt på det. Spesielt hvis du var en del av dette forkvaklete formannskapet i 1986 og har snublet over denne bloggen ved en tilfeldighet. Skamme seg!
Haugen i bua!
Heldigvis var det ikke bare elendige journalister og negative omtaler som florerte i aviser og magasiner før konserten. Thor-Rune Haugen som på den tiden både var programleder i NRK's Rock Peil og skribent i musikk avisen Puls, hadde et lengre intervju med Steve Harris i nevnte avis. Hvis du skulle komme over Puls' november utgave fra 1986, samtidig som du er genuint interessert i Iron Maiden bør du få med deg denne artikkelen.
Den samme Thor-Rune Haugen sørget også for å sende ut et par verbale lyske-spark mot Formannskapet i Drammen i programmet Rock Peil uka før. Han sørget i hvert fall for at vi fremdeles hadde tro på at man kunne bli voksen og fortsatt ha vettet i behold.
Somewhere On Tour
Omsider var dagen da Iron Maiden skulle entre scenen i Drammen og fire håpefulle tenåringer fra Våler dro de 20 lange milene til Drammen denne regntunge november dagen. Vi skulle nå oppleve Iron Maiden, og den fantastiske scenen som vi med stor interesse hadde lest om og sett bilder av i Okej og Kerrang! Selvfølgelig hadde vi pugget sangtekster og konspirert i månedsvis om hvilke låter de kom til å spille. Jeg tror også vi leide Ridely Scott's Blade Runner på video for å ha sett filmen som var hovedinspirasjonen til hele Somewhere In Time greia. Her var ingenting overlatt til tilfeldighetene.
Rent bortsett fra at Drammenshallen på ingen måte burde vært brukt som konsertarena, så skuffet ikke Iron Maiden denne gangen heller. For kjennere av Iron Maiden mener at nettopp Somewhere On Tour turneen er bandet beste noensinne, hvor de knapt nok gjorde en dårlig konsert.
Vi som overvar konserten ble servert det nyeste innen laserlys, lysbroer og andre pyroeffekter som var tilgjengelig på denne tiden. Eddie kom som vanlig inn på scena, og som så mange andre ganger måtte han bøte med livet denne gangen også. På spektakulær måte ble han pepret med laserstråler under låta Heaven Can Wait, til vår elleville begeistring.
På alle mulige vis ga bandet oss valuta for pengene. I overkant av to timer serverte bandet deres største klassikere og det var ikke slutt før de hadde fremført sin femtende låt for kvelden i Sanctuary som siste ekstranummer.
Her er hva Iron Maiden spilte i Drammenhallen denne kvelden:
Caught Somewhere In Time 2 Minutes To Midnight Sea Of Madness Children Of the Damned Stranger In A Strange Land Wasted Years Rime Of the Ancient Mariner (solos) Heaven Can Wait Phantom Of the Opera Hallowed Be Thy Name Iron Maiden The Number Of the Beast Run to the Hills Running Free Sanctuary
Norsk slakt, svensk hyllest
Dagbladet var den avisen som viet mest spalteplass etter Iron Maiden konserten.
Tidenes nest dårligste musikkjournalist Catharina Jacobsen var sendt ut for å intervjue Herr Lovløs i W.A.S.P. som hun så treffende konsekvent kalte han. Hele artikkelen er skrevet i en negativ tone. Ikke så mye annet å vente i fra den tidligere Beat journalisten, med andre ord. Når hun i tillegg får det for seg at bandet bruker flammekaster på scenen, blir det bare latterlig. Sannheten var at bandet benyttet seg av en kanon lignende sak for å skyte ut t-skjorter til publikum. Fakta kan jo ødelegge for en *host*god*host* artikkel. Hun avslutter det hele på følgende måte. Jeg refererer. "Rock skal få deg til å glemme, sier Herr Lovløs før han poserer for fotografen, uten resten av bandet. Han er nemlig den eneste som har hatt tid til å ta på seg brunkremen." Hva faen skal man si til slikt?
Selvfølgelig hadde Dagbladet en mann på konserten, tidenes dårligste musikkjournalist Tore Neset. Det vil si, for Dagbladets del håper jeg at han var der, siden han ble betalt for å dekke begivenheten. For makan til smørje skal man lete lenge etter. En ting er å ikke like Iron Maiden, konserten eller begge deler. Det må han få lov til. Når argumentasjonen er på det usakelige nivået begynner ting å bli flaut. Han presterte å skrive følgende ting. "Iron Maiden låt som ei mølje" "Vokalisten Bruce Dickinson låter som alle de andre hylekråkene" "Trommeslageren Nicko McBrain hadde knapt nok fått jobb i et middels danseband" "Bare bassist Steve Harris føltes i mellomgolvet. Han har da også egen pub hjemme i stua"
Når han endelig kommer på noe positivt å skrive om, så går han på trynet nok en gang. "Man må innrømme dem god smak i valg av dekoratør. Ross Halfin er en av Strobritannias beste science-fiction tegnere" Det er vel første og siste gang Ross Halfin er blitt omtalt som en av Englands beste tegnere, ellers går han for å være en av tidenes beste rocke fotografer.
Så kan man lure på om vi snakker om samme band fra samme turné når vi leser i Okej 25/86 og deres omtale av konserten i Stockholm. "Vilken fart! Vilket ös! Vilken show! Det syns när det är proffs som står på scenen. Det inte bara låter bra - kraften och styrkan från killarna i Iron Maiden är förödande"
Derfor er det på sin plass og avslutte det hele med et klipp fra bandets konsert i Paris på nevnte turné. Det var omtrent slik Iron Maiden fremsto i Drammenhallen den 17. november 1986 også.
[Listening to: Caught somewhere in time - Iron Maiden - Somewhere In Time (7:25)]
Jeg vil rette en takk til Dagbladet som lar "mannen i gata", eller kanskje mer korrekt "hvem som helst med en hjerne på størrelse med en valnøtt" få lov til å legge inn sine kommentarer på Dagbladets sider. Jeg får meg en god og lang latter hver eneste dag, og selv kona mener jeg har blitt et bedre menneske etter at jeg begynte å henge på disse forumene.
Jeg er spesielt glad i diskusjonene som omhandler fotball. Det er ingen tvil om at det er her diskusjonene går heftigst for seg.
Ikke tro at det er folk med stor innsikt og nærmest akademisk kunnskap om spillet som legger inn sine analytiske meninger her. De folka er selvfølgelig opptatt med å oppdatere corner-statistikken i kampen mellom Bury og Cheltenham. De har ikke tid til å diskutere fotball, for når alt kommer til alt så handler fotball kun om statistikk. Det har vi lært av Drillo.
Her finner du først og fremst folk som ikke på noen som helst måte har noen kunnskaper om fotball. De fleste har nok aldri sett en fotballkamp, men flere har nok en drøm om å få spille på Tufte.
Da er det er sikkert en liten trøst for disse å få lov til å vise sin mening om dommeren. Jeg går ut i fra at det er dommeren som diskuteres når det står "domerjoklæv". Det kan jo være dialekt også, men siden Sogndal ikke er skuddet om dagen så tror jeg ganske sikkert at det er "dommerjævel".
Jeg har ellers også lagt merke til at veldig mange Vålerenga og Lillestrøm tilhengere er veldig misfornøyd med "bønnene fra Hamar". Der er jeg litt enig. Det er ikke bare bare å løsrive seg fra byens klamme hånd for å ta turen ut i provinsen, for så å ende på dass med diaré under hele oppgjøret mot Ham-Kam. Bare fordi den lokale Spar-butikken på Ottestad solgte bønner som hadde eldre datostempel enn sist gang Kongsvinger var i eliteserien. Slike saker bør imidlertid postes på Mattilsynets forum. Bare man sørger for at "bønner" blir riktig stavet slik at ikke bøndene på Ottestad får ufortjent besøk av Mattilsynets folk.
Jeg har hentet noen gullkorn fra Dagbladet's mange fotball diskusjoner. Siden jeg bestemmer over meg selv, så har jeg tillatt meg å leggge med en liten kommentar til hver enkelt. Hvis noen skulle være i tvil er mine kommentarer uthevet.
"fjomp.. du lever i tv2 verden forstår jeg". En fotballkamp blir aldri dårligere enn Davy Watne. Uansett.
"Kan ikke du bare gå å dø? Sikker på at verden hadde blitt et så mye bedre sted, uten det snart forslåtte stygge trynet ditt!" Ingen skrivefeil. Laget hans er Lyn.
"Han vil vel ikke ta en steg ned i karrieren?" Grammatisk feil. Brann supporter.
"penere drakter gir penere resultater,bare se på man.u veldig pene drakter. liverpool har stygge drakter og får stygge resultater" Ikke rart at Wolverhampton og Aalesund rykker ned vært eneste år. Oransje drakter, da gitt...
"Nå gidder jeg ikke støtte Liverpool lenger, de vinner jo aldri på bortebane. Da heier jeg heller på Chelsea, de vinner jo hele tiden liksom. Liverpool er losers. Helvete heller" En medgangsupporters betroelse.
Hva venter du på? Her er det bare å komme seg inn på en artikkel om fotball og bli med i diskusjonen. Kanskje noen til og med svarer "Spanskesyken er diagnosen!" på ditt innlegg også.
[Listening to: Perfect Sense, Part I - Roger Waters - Amused To Death (4:16)]
Den 17. november er det 20 år siden Iron Maiden inntok Drammenshallen på deres Somewhere On Tour turné. Jeg var der, og det var egentlig meningen å poste et lengre innlegg i min blogg om nettopp den konserten på 20 års dagen. Dessverre har det seg slik at jeg har vært sengeliggende med kraftig forkjølelse den siste uka, så orken har ikke vært til stede til å rote i mine gamle skriblerier om konserten.
Jeg lover å komme sterkere tilbake når jeg har fått renset tastaturet for snørr, nesespray og diverse andre substanser.
Til da kan du kose deg med live versjonen av tittelsporet fra Somewhere In Time skiva. Hentet i fra konserten som Iron Maiden holdt i Paris på nevnte turné i 1986. Det er selvfølgelig på YouTube jeg har funnet snutten.
[Listening to: Heaven can wait - Iron Maiden - Somewhere In Time (7:21)]
Jeg er ikke som så mange andre nordmenn. Når folk drømmer seg bort til sydlige strøk, så sitter jeg ofte å tenker på Tanaelvens bredd og midnattsol. Selv når det snør og kvikksølvet stuper ned mot 20 blå.
Spesielt hadde det vært å oppleve Skiippagurra Festivalen. Ikke så mye på grunn av musikken, men mest fordi Tana er et fantastisk sted og at festivalen arrangeres i "hagen" til min onkel.
En liten smakebit på hvordan det var når The Rasmus spilte der i sommer er lagt ut på YouTube. For ordens skyld må det nevnes at det er midt på natta.
[Listening to: Dogs rule the night - Porno For Pyros - Good God's Urge (3:22)]
Ett av de mest etterlengtede gjenforeninger er en realitet. Ronnie James Dio bekrefter i den nyeste utgaven av ClassicRock at han, Tony Iommi, Bill Ward og Geezer Butler slår seg sammen igjen for å spille på festivaler neste år. Vi snakker altså om den klassiske Black Sabbath besetningen som ga oss strålende album som Heaven And Hell og Mob Rules.
Det eneste som skiller dette fra en ren Black Sabbath gjenforening er navnet. Bandet kommer til å turnere under navnet Heaven And Hell.
Ronnie James Dio og Tony Iommi var senest i sommer i studio for å spille inn nye låter til den planlagte Black Sabbath: The Dio Years boksen. Tydeligvis var gjensynet så fruktbart at de besluttet seg til å gjøre noe ekstra ut av det.
[Listening to: Falling off the edge of the world - Black Sabbath - Mob Rules (5:05)]
Mötley Crüe blir til film, og det er Neil Strauss' biografi om bandet som nå blir filmatisert. Strauss skrev boka The Dirt: Confessions of the World's Most Notorious Rock Band i 2001 som omhandler bandets da 20 år lange karriere.
Gutta i bandet blir spilt av ukjente skuespillere (et tidlig rykte vil ha det til at Johnny Knoxville fra Jackass skal spille Nikki Sixx), mens det er forventet at endel biroller blir bekledt av mer kjente skuespillere. ABC News melder at Christopher Walken og Val Kilmer skal spille rollene til henholdsvis Ozzy Osbourne og David Lee Roth.
Det er ellers lite informasjon å finne om filmen som er et samarbeid mellom MTV og Paramount. Det er forventet at filmen får sin premiere i løpet av 2008.
Hørte for n'te gan Bjørge Lilleliens hilsning til England etter at Norge slo dem 2-1 på Ullevål i 1981. I sin elleville begeistring går det litt over styr og det topper seg med "Saken er biff! Saken er karbonader! Saken er ertestuing". Jeg har alltid trodd at uttrykket "Saken er biff!" var noe som Bjørge Lillelien fant på og som senere ble brukt i overført betydning om noe som har gått i orden.
Så feil tok jeg. Ihvertfall med hvor opprinnelsen av uttrykket kom fra.
I går lærte jeg, med god hjelp av Radioselskapet på NRK P2 at det slettes ikke var Bjørge som skapte uttrykket. Denne lille frasen er hentet i fra Sverige og stammer fra det svenske militæret. Når en korporal eller menig for eksempel søkte perm så ble permen innvilget ved at det ble skrevet "BIF" på permseddelen. BIF er forkortelse av "bifalldes".
Hvordan uttrykket senere fant veien til det norske språk, det får vi finne ut av en annen gang...kanskje...
[Listening to: Anyone but you - The Mission - Evangeline (CDs) (4:06)]
Har du lurt på hva slags musikk han derre Voggis hører på når han ikke er på jobb eller er ute og teller gatelys med eldste sønnen sin? Det har du sikkert ikke, men like fullt har du mulighet til det hvis du går inn på hans Last.Fm profil. Her er det bare å la seg imponere av fyrens utsøkte musikalske smak. Nedenfor får du en liten smakebit over hva han har hørt på nylig:
Hvis du er nysjerrig på hva Last.Fm kan gjøre med ditt liv så er det bare å lese mer her.
[Listening to: Breadfan - Metallica - One (CDs) (5:43)]
Svenskene gjør det igjen. Nå lages det en dokumentar om hard-rock og metal scenen i Sverige fra slutten av 60-tallet til i dag. En rekke markante skikkelser i fra svensk hardrock og metal-scene, samt endel utenlandske artister gir sitt bidrag til filmen.
Somewhere On Tour
Selvfølgelig hadde Dagbladet en mann på konserten, tidenes dårligste musikkjournalist Tore Neset. Det vil si, for Dagbladets del håper jeg at han var der, siden han ble betalt for å dekke begivenheten. For makan til smørje skal man lete lenge etter. En ting er å ikke like Iron Maiden, konserten eller begge deler. Det må han få lov til. Når argumentasjonen er på det usakelige nivået begynner ting å bli flaut. Han presterte å skrive følgende ting. 
Jeg vil rette en takk til 
Ett av de mest etterlengtede gjenforeninger er en realitet. Ronnie James Dio bekrefter i den nyeste utgaven av ClassicRock at han, Tony Iommi, Bill Ward og Geezer Butler slår seg sammen igjen for å spille på festivaler neste år. Vi snakker altså om den klassiske Black Sabbath besetningen som ga oss strålende album som Heaven And Hell og Mob Rules.
Mötley Crüe blir til film, og det er Neil Strauss' biografi om bandet som nå blir filmatisert. Strauss skrev boka The Dirt: Confessions of the World's Most Notorious Rock Band i 2001 som omhandler bandets da 20 år lange karriere.
Hørte for n'te gan Bjørge Lilleliens hilsning til England etter at Norge slo dem 2-1 på Ullevål i 1981. I sin elleville begeistring går det litt over styr og det topper seg med "Saken er biff! Saken er karbonader! Saken er ertestuing". Jeg har alltid trodd at uttrykket "Saken er biff!" var noe som Bjørge Lillelien fant på og som senere ble brukt i overført betydning om noe som har gått i orden.
