2006: No Rest For the Wicked

Selv om Ronnie James Dio er en av rockens "Grand Ol'' Men", så er han ikke klar for pleiehjem ennå. 2006 ser ut til å bli et travelt år for mannen som gjorde sin plate debut allerede i 1958!! Som nevnt tidligere i Spandex, spiller Ronnie stemmen til Dr. X på Queensryche kommende album, Operation:Mindcrime part 2. I tillegg gjør han film debut i filmen "Tenacious D: The Pick of Destiny", hvor Jack Black spiller hovedrollen. Filmen har premiere på amerikanske kinoer i mars.

Et nytt Dio album vil også finne veien ut i platebutikkene i løpet av 2006. Allerede i januar går Dio's gutter i studio for påbegynne oppfølgeren til det glimrende albumet "Master Of the Moon" fra 2004. Desverre kommer ikke gitarist Craig Goldy til å medvirke på albumet, da han skadet armen under Russland turnén for kort siden. Doug Aldrich låner sitt talent i stedet, noe han også gjorde på "Killing the Dragon" (2002).

Før det nye albumet ser dagens lys, kommer Dio over til Europa for å spille på de største metal-festivalene i Europa i sommer. Da er det bare å dra på seg de slitte ola-buksene, naglebeltet og den slitte Dio t-skjorta fra "Dream Evil" turneen fram igjen.

Hvis du er nysjerrig på å utforske Ronnie James Dio lange musikalske liv, så gir Spandex deg et lite "must have" tips her:

Rainbow - Rising (1976)
Selv om debut albumet fra året før regnes som en av de store med mannen, så velger jeg ikke å ha det med på min liste. For det er her at det typiske Dio soundet blir skapt for første gang, og samarbeidet med Ritchie Blackmore har modnet. Abumet inneholder det episke verket "Stargazer" som for mange regnes som tidenes beste låt innen hardrock sjangeren. Jeg er enig i det.

Rainbow - Long Live Rock'nRoll (1978)
De som forventet at oppfølgeren til "Rising" skulle bli nok ett album med lange episke låter, ble nok skuffet. Selv om albumet er helt klart myntet på et bredere publikum, så serveres vi en rekke solide låter. Jeg vil også påstå av Ritchie Blackmore's gitar prestasjoner på dette albumet er hans beste noensinne, med L.A. Connection som det aller beste eksempelet. Alt som høres ut som keyboards er fløyelsmyk håndtering av gitaren fra Mr. Blackmore.

Black Sabbath - Heaven And Hell (1980)
Ronnie tok på seg den tvilsomme oppgaven å ta over mikrofonen etter Ozzy Osbourne i Black Sabbath. Noe han med største selvfølgelighet gjorde. Tittelsporet, Neon Knights, Children Of the Sea og Die Young står som bautaer både i Black Sabbath og Dio sammenheng. Dette er låter som fremdeles Dio til stadighet spiller på Dio konserter.

Dio - Holy Diver (1982)
Etter at samarbeidet med Tony Iommi i Sabbath surnet, så bestemte Ronnie å satse på sitt eget band Dio. Han hentet inn en ukjent skotsk gitarist i Vivian Campbell, fikk med seg sine tidligere våpendrager Jimmy Bain fra Rainbow og Vinnie Appice fra Sabbath, samt Claude Schnell på keayboards. Hvis du skal se Dio live bør man ha hørt denne, mange ganger. På sist turné var alle låtene representert i settet. Det sier alt om Ronnies og fansens sin oppfatning av dette albumet.

Dio - Dream Evil (1987)
Midt i Sacred Heart turneen fikk Vivan Campbell fyken og Craig Goldie fra Giuffria ble hentet inn. Dette skapte selvsagt masse bråk fra fansen, som elsket Vivian Campbell. Sacred Heart var uansett et usedvanlig blekt album, selv om populariteten bare så til å vokse. Med Craig Goldy ble soundet igjen tyngre. Dette burde ha stilnet kritikerne og fansen men noen hadde tydeligvis bestemt at her skulle det slaktes over en lav sko, uansett. Ikke siden Holy Diver hadde Dio fansen fått servert ett så solid Dio album som inneholdt sterke spor som Sunset Superman, Naked In the Rain og Night People. All negativ kritikk fikk sine følger for albumet og den påføgende turné, og det er ikke før i de siste årene mange Dio fans har kommet ut av skapet og innrømmet at dette er en av favoritt albumene.

Dio - Magica (2000)
90-tallet var et magert tiår for Ronnie, selv hans tilbakekomst som Black Sabbath vokalist druknet i den overdimensjonerte Kurt Cobain hysteriet på den tiden og det ble også sluppet to middelmådige Dio album, men når hardrock revivalen kom mot slutten av forrige årtusen så var selvsagt Dio der og ga sitt bidrag. Bare for å vise sin totale overlegenhet så slapp han likegodt ett konsept album. Ett nytt knippe med Dio klassikere ble skapt og Craig Goldy var tilbake på gitar.

Dio - Master Of the Moon (2004)
Uten tvil 2004 beste utgivelse. Nok en gang bøtter Dio på med glimrende låter. Craig Goldy trakterer gitaren for tredje gang på ett Dio album og denne vil også bli stående som en klassiker. Ingen må bli overrasket om jeg sier "In Dreams" hvis jeg blir spurt om å nevne den beste låta Ronnie Dio noensinne har laget. Selvfølgelig kan det hende at jeg nevner en av de andre 50 som er potensielle kandidater til den tittelen.

Komplett diskografi finner du forøvrig på Ronnie J. Dio's offisielle hjemmeside.

[Listening to: Fever dreams - Dio - Magica (4:37)]

"Julebored"

Unga sover, Roald Øyen's nøtter på TV'n og jeg skal på jobb i morgen. Da kan man i fred surfe andres blogger og se hva de skriver om.

Skriver og skriver...asiatiske blogger har en lei tendens til å inneholde bilder...masse bilder. Hvis vi nordmenn er født med ski på beina, er asiater født med ett Nikon-kamera rundt halsen. De tar bilder av alt. Hele tiden. Med flere kameraer.

Andre blogger jeg kom over var blant annet "The Right Nut". En eller annen amerikaner som tror han er verdens midtpunkt og som må slite med alle "assholes" som gjør livet hans surt. Stakkaren fra Sacramento måtte til-og-med tilbringe jula i Seattle. Fryktelig.

"Stop Masturbation" var alikevel den bloggen som var morsomst, eller tristest av de alle, litt avhengig av hvordan man ser det. Her er det en kar som forsøker å slutte med å onanere. Mange tips på veien til et "renere" liv får man her, blant annet en liste over sanger som skal få tankene på andre ting.
Med på listen er blant andre Mariah Carey. OK, musikken er ikke mye å bli heit av, men ALLE vet hvordan dama er dreid. Akkurat det er ikke så greit å få ut av tankene. Skin fra Skunk Anansie er langt mindre behagelig å tenke på og burde ha vært på listen i stedet. Vi får se hvordan det går med fyren, jeg regner med at han holder oss oppdatert ;)

De 74 andre bloggene jeg surfet innom, var enten på et språk jeg ikke forsto, eller handlet om naboens trebeinte labrador.

[Listening to: Whale oil beef hooked - Beat Farmers - Manifold (2:40)]

Tidlig Krøkes En God Rocker Skal Bli

Romjul betyr julesalg. Når det er to små som stadig vokser ut av klærne sine, så er det nærmest en økonomisk gullgruve å handle på salg. Siden vi har blitt én mer siden ifjor så er det mye å spare.

Vanligvis bruker jeg å tusle rundt i platebutikker, bilrekvisitabutikker og andre butikker som menn liker seg i. Problemet er at Kremmertorget i Elverum sannsynligvis har Norges dårligste platebutikk, så jeg valgte å bli med inn på Hennes & Mauritz.

Når jeg først var med så kunne jeg være med å bestemme litt hva min sønn og datter skulle få av klær. Noe ekstraordinært skulle vel være mulig å finne. Til min store overraskelse fant jeg en genser med Iron Maiden motiv, desverre i størrelser som var i største laget for eldste sønnen. Enda mer forundret enn da jeg fant Maiden genseren ble jeg da jeg fant en pen bunke med Motörhead t-skjorter i spedbarns størrelser. Akkurat de størrelsene som min 10 ukers gamle datter går inn i.



Så i klesskapet til Sol Mirjam, i mellom sjokk rosa kjoler og andre jente ting, ligger det en Motörhead t-skjorte og en matchende tøff ola-bukse klar til bruk når sommeren melder sin ankomst engang i mai. Hun blir utvilsomt den mest rocka jenta i nabolaget.

PS! Hvis noen vet hvor man finner Metallica t-skjorter i 4-5 års størrelser, så er det bare å legge inn en kommentar. Det har seg slik at min sønn nekter å høre på noe annet enn Metallica.

[Listening to: Mean machine - Motörhead - Orgasmatron (2:57)]

2005: En Liten Oppsummering

En liten tilbakeblikk på årets oppturer og nedturer er på sin plass 4 dager før 2005 går inn i historien forever.

Årets Øyeblikk: Bli pappa for andre gang, denne gang til ei lita jente som har fått navnet Sol Mirjam.

Årets Mest Skremmende Opplevelse: Å kjøpe seg egen kåk og motta den første nedbetalings planen på lånet.

Under de to øverste punktene kan vel også mitt bryllup føres opp.

Årets TV Serie: Lost

Årets Album: Judas Priest - Angel Of Retribution

Årets Comeback: Judas Priest

Til slutt minnes vi de døde:

For alle Metal Church fans var vel bortgangen til tidlige vokalist David Wayne det største sjokket. Wayne døde i mai, bare 47 år gammel. Wayne sang på de to første Metal Church albumene, samt på comeback albumet Masterpeace. Han ga også ut en rekke album under band-navnet Reverend. Metal verdenen har mistet en av de aller mest unike stemmer.

En av verdens mest kjente Radio DJ, Tommy Vance døde 6. mars. Tommy Vance hadde nesten 40 år på baken i BBC og hans Friday Rock show var videns kjent og rocke entusiaster over hele verden tunet inn sine AM-radioer for å høre det han hadde å presentere av både konserter, demo'er og intervjuer med kjente og ukjente band. De seneste årene kunne seere av VH1 nyte Friday Rock Show på TV.

Her er en knippe andre rockere som ikke er blant oss lenger:
Bill D'Angelo (Femme Fatale) - Hjertefeil
Andy Howard (Twisted Method) - Ukjent
Denis "Piggy" D'Amour (Voivod) - Kreft
Marco Hendriks (Roadkill) - Kreft
Danny Wilder (Tuff) - Overdose
Rod Price (Foghat) - Fall ulykke
Anthony Patrick Panter (Bloodstained Dusk) - Bilulykke

[Listening to: Built for speed - Motörhead - Orgasmatron (4:56)]

Julenisse-bokse-penn!

Hva er det rareste du har fått som julegave? Etter litt skumming av hjernebarken kommer nok de fleste på ett eller annet underlig som man har fått til jul.



Allerede flere dager før jul har vi mottatt en ting som med stor sannsynlighet vil stå som det underligste denne jula.
I utgangspunktet er det en penn som ser ut som en julenisse. Unyttig i seg selv, men denne har en slags fjær anretning festet til armene. Så når du trykker på ett par knotter på ryggen så bokser nissen med hendene. Hvor fantastisk lite nyttig er ikke det? Hva skal man bruke slikt til? Disse knottene og bevegelige armene gjør pennen nærmest ubrukelig, med mindre du holder rundt pennen som du holder i ett sykkelstyre.

Jeg passer på å ønske alle kjente og ukjente besøkende på min blogg en God Jul og Ett Godt Nytt År!!

[Listening to: What have I done to deserve this - Pet Shop Boys - Actually (4:18)]

Ferskt Kjøtt Ferskt Blod

Slaktarn røyse salongrifla mot skalln på gammelværn, han som vi kalte Store Ballekompisen.
Fred med minnet hans.
Han var tverr og sta men snill og god.
En bra vær.
Nå! Knekte beina hans for rifleskuddet og han datt som en sandsekk. Vi hiv han på fiskekassen. Et stikk med spiss kniv i halsen hannes og bloe plaske i bøtta og Kari piske det ihop med kaldvatn, snø eller isbita så det ikke ska levres. Mye god mat i bloe etter Store Ballekompisen.
Femten minutta etter at han datt i dunge rulle vi skinnet hannes ihop og bær skrotten opp på låven, heng det etter bakfotan i en bjelke, lempe innvollan på handvogna, dreg dem ner i fjæra og dumpa kladasen neafor flomåle. Sånt e livet, sårt og sørgmodig men det gjer bøttevis med nydelig ferskt blod og veldige, tunge kjøttslakt. Sitt ikke der og snørr.
Hiv dæ i etinga!



Han lille lyshårete gutten i midten er meg. 5 år gammel. Jeg har mange klare minner fra denne Finnmarks-turen, men ingen i fra da bestefar slaktet væren på bildet. Det er en merkelig følelse å se et bilde av seg sjøl, av en hendelse, man ikke har noen minne av.

Bilde og teksten er hentet fra boka "Sånt e Livet - Bilder fra Finnmark". Teksten er skrevet av Magnar Mikkelsen.
Boka er en skildring av hvordan livet artet seg i Finnmark på 70-tallet i form av sort/hvit bilder og små anektdoter og dikt.
En av skildringene i boka er av gården til mine besteforeldre i Vestre Skipagurra i Tana. En skildring i form av bilder i fra den daglige driften som besto av dyrehold, slått og fiske i Tana-elva.

[Listening to: The legacy - Testament - Souls Of Black (5:30)]

Hvem er Dr. X?

Seattle rockerne Queensryche er fullt opptatt med å spille inn del to av Operation:Mindcrime. Tittelen er orginalt nok Operation:Mindcrime II. Hvis alt går etter planen vil albumet bli å finne i butikkene i mars 2006.

Operation:Mindcrime kom ut i 1988 og ble det store gjennombruddet for Queensryche og albumet lå over ett år på Billboard-lista. Albumet er uten tvil ett av de aller beste hard-rock album igjennom tidene. Spørsmålet er om de greier å leve opp til forventningene som har bygd seg opp de siste månedene etter at det ble kjent at bandet holdt på med en ny runde "Mindcrime".

Blant stemmene til de forskjellige rollefigurene i historien, finner vi selveste Ronnie James Dio som Dr. X. Spennende i seg selv, men det er helt andre ting som må til for at dette albumet skal leve opp til sin forgjenger.

Mer informasjon om albumet finner du HER.

[Listening to: Like the beat of a heart (live) - Dio - Live EP (5:09)]

Gull Til Norge i Curling-EM

Norge vant overlegent 9-4 over Sverige i curling-EM i Garmisch i dag. Dermed så fikk Norge revansj over svenskene for tapet tidligere i uka, og det i selve finalen. Norge gjorde kampen i 4. omgang da Trulsen og co. stjal 2 poeng, når svenskene hadde siste stein. Svenskene kom seg aldri tilbake i kampen og de ga opp før den 10. omgang, når Norge gikk opp i 9-4.
Så da er det bare å vente på OL i Torino, og vi vet alle hvordan det gikk i 2002.

[Listening to: Winners take all - Quiet Riot - Condition Critical (5:35)]

Onslaught - Back From Hell

En av de mest obskure gjenforeningene skjedde i år da det britiske bandet Onslaught gjenoppsto etter 14 år. Bandet ga ut 3 album på 80-tallet, blant annet det høyst undervurderte "In Search Of Sanity" i 1989.
25. november i år spilte de sin første konsert på nesten 15 år.

Ett nytt album kommer ut på nyåret engang og har fått tittelen "Killing Peace". Sy Keeler håndterer vokalen på det kommende albumet, noe han også gjorde på "The Force". Nige Rockett, James Hinder og Steve Grice er også tilbake i bandet. Bare gitarist Alan Jordan er fersk i bandet.

Det blir ikke 2006 mest omtalte comeback, men undertegnede gleder seg ihvertfall. Her følger en liten gjennomgang av Onslaught's tidligere utgivelser:

Power From Hell (1985)
Første albumet til Onslaught er ikke mye å skryte av. Power From Hell er en forholdsvis dårlig flørt med Death Metal sjangeren. De skilte seg ikke ut på noe helst måte fra en grå masse av lignende band fra samme tidsrom. Tittelsporet er albumets eneste positive bidrag og produksjonen er om mulig ennå værre. 2/10

The Force (1986)
Sy Keeler overtar mikken og bandet tar ett stort skritt i fra death-metal til mer tradisjonell thrash-metal. Selv om tekstene fremdeles omhandler okkulte temaer fremstår de mye mer gjennomtenkt og alt i alt fremstår albumet langt mer tilgjengelig. En rekke glimrende omtaler i de store metal magasinene hjelper mer på omdømmet enn platesalget. 7/10

Let There Be Rock (12"/1987)
En heavy metal versjon av AC/DC klassikeren Let There Be Rock skulle fungere som første smakebit i fra det som skulle ha blitt dobbel albumet "Blood Upon the Ice". B-siden inneholder live versjoner av Metal Forces, Power From Hell og Angels Of Death. Sy Keeler fikk sparken, og albumet ble aldri ferdig. Noen av låtene skulle derimot senere dukke opp på "In Search Of Sanity".

In Search Of Sanity (1989)
Det tredje albumet, og den tredje vokalisten. Denne gang var det ex-Grim Reaper vokalist Steve Grimmett som ble hyret inn. Jeg mener at dette er en av de mest undervurderte metal album igjennom alle tider. Det på tross av at produksjonen bærer preg av for mye finpuss og at Steve Grimmett ikke når helt opp på Sy Keelers standard. De orginale innspillingene med Sy Keeler finnes og kanskje dukker disse opp på en Onslaught utgivelse en gang i fremtiden. 8/10

Onslaught's offisielle hjemmeside finner du HER.

[Listening to: Blood upon the ice - Onslaught - In Search Of Sanity (8:21)]

Siste ukers CD innkjøp, 2/2005

Mötley Crüe - Too Fast For Love (1981/2003)

I Mötley guttas debut viser de uten tvil sitt potensiale. Noe ujevn til tider, men albumet holder faktisk tidens tann godt. Langt bedre en for eksempel gjennombrudds skiva "Theatre Of Pain" fra 1985.
Allerede på denne tiden hadde gutta fått rebell stempelet, som utover 80-tallet skulle bli deres varemerke.

Da albumet først ble utgitt på et lite selskap i 1981 var "Toast Of the Town" inkludert, av en eller annen grunn ble den utelatt da Elektra ga ut albumet året etter. Heldigvis er denne med nå, samt den ennå mer sjeldne "Stick To Your Guns", i tillegg til en demo låt og ett live spor. Den orginale mixen av tittelsporet er også med. 7/10
-------------------------------------------------------------------------------------

Iron Maiden - Best Of The B'Sides (2002)

De aller fleste forbinder Iron Maiden med 7 minutters episke låter som omhandler historiske hendelser, personer og lignende. Altså forholdsvis lite egnet singel matriale i fra den kanten. På tross for dette har bandet i løpet av sin 30 års karriere gitt ut usannsynlig mye matriale som ikke fant veien til de ordinære album utgivelsene. Såkalte b-sider.
Låtutvalget er lagt kronologisk og begynner med "Burning Ambition" fra 1980 og strekker seg til live versjonen av "Wasted Years" fra 2000.

Desverre er ikke 2 knadde CD'er nok til å få med alt. Jeg kan nevne en rekke låter som "Woman In Uniform", "Sanctuary", live versjonene av "Los'fer Words", "Murders In the Rue Morgue", Thin Lizzy coveren av "Massacre", samt hele "Infinite Dreams" maxi'n som er utelatt, og det finnes enda mer faktisk.
Kan vi spørre pent om en "part 2" om noen år? 8/10

[Listening to: Toast of the town - Mötley Crüe - Too Fast For Love (3:35)]

Ny Look!

Voila! En litt mer rocka design på bloggen min nå. Synes "grav-stein" looken passer bra på min side og dens innhold. Her legger vi alle diskusjoner...eeerh...døde...

Husk å få med dere Norges vei mot seier i curling EM på NRK. Ok...så vant Sverige i kveld...men det er tross alt i finalen det gjelder å vinne. Go Trulsen, GO!

[Listening to: Coppin' a feel - Quiet Riot - S/T (3:44)]

Ukens Utvalgte: W.A.S.P. - The Last Command (1985/1997)

W.A.S.P. gjorde store overskrifter i amerikansk og europeisk presse i 1984. Ikke først og fremst for musikken, men for ett sceneshow så brutalt at verden ikke hadde sett maken siden Alice Cooper's glansdager 10 år tidligere. P.M.R.C., kristne konservative og moralske grupperinger både i Statene og ellers i verden gjorde alt de kunne for å stoppe dette fire hodete umoralske monsteret som ifølge disse demoraliserte og gjorde datidens ungdom til dophuer og kriminelle. Selv om bandet faktisk ble bannlyst på steder som i Las Vegas (!!!) og Irland, så er det ingen tvil om at den stadig ufrivillige "negative" eksponeringen bandet fikk bare økte interressen og populariteten.

Bak dette tilsynelatende unødvendig brutale og rebelske står en nesten like svær og fryktinngjytende fyr. Blackie Lawless. Det var ut av hans musikalske og teatralske visjoner som W.A.S.P. vokste frem. For W.A.S.P. kunne med likhet med en rekke andre "shock rock band" like gjerne ha endt opp som en parentes i rocke historien. Forskjellen fra W.A.S.P. og de andre bandene var at Blackie skapte det teatralske ut av musikken han skrev og ikke motsatt. I så måte kunne han styret skipet akkurat dit han ville. Spørsmålet var om han maktet dette.

Det selvtitulerte albumet fra 1984 hadde solgt veldig bra til å være en debut skive, og forventningene fra en stadig voksende fan-skare bare økte. Den første skiva hadde Blackie hatt "hele" livet på å skrive. Nå skulle bandet inn i studio igjen etter å ha gjort 300 spillinger på ett år. Selv om ryktene ville ha det til at W.A.S.P. var ett notorisk fylleslag på lik linje med andre band, så brukte Blackie mesteparten av tiden når de var på turne til å knekke ut nye ideer.

Nå er det selvfølgelig for lengst hevet over tvil at Blackie lyktes på alle måter med The Last Command. Med plateselsakpet i ryggen og Spencer Proffer bak spakene fikk Blackie sjansen til å lage det albumet han drømte om. Innspillingen tok bare syv uker og ble utgitt i november 1985.



Lydmessig lå The Last Command lysår foran de aller fleste rocke utgivelser dette året, og satte en ny standard for hvordan man kunne gjøre en god produksjon på ett rocke album uten å ta bort råskapen i musikken. Ironisk nok greide ikke Spencer Proffer å oppnå det samme med Quiet Riot og King Kobra albumene han produserte det påfølgende året.

Wild Child, Cries In the Night og Sex Drive er de eneste tre låtene som stammer i fra tidligere prosjekt Blackie har vært innvolvert i før W.A.S.P. Wild Child kunne faktisk ha endt opp på Mötley Crüe's Shout At the Devil. Nikki Sixx mente kategorisk at låta lå utenfor Vince Neil's kapasitet og ble aldri brukt. Heldigvis.
I de aller fleste tilfeller er det den musikalske variasjonen på et album som er avgjørende om det blir bra eller ei. For mange like låter kan få et album til å virke pregløs, og for stort sprik i det musikalske uttrykket kan få et album til å virke rotete og lite fokusert.
Wild Child og Widowmaker er begge forholdsvis luftige i arrangementet, men samtidig de tyngste låtene på albumet. Rebelske Ballcrusher og Sex Drive tar opp tråden i fra debut albumet, mens Jack Action og Blind In Texas viste at Blackie hadde tatt seg opp på ett enda høyre låtmessig nivå.

Selv om jeg holder en knapp på The Crimson Idol som W.A.S.P. aller beste album, ble uten tvil The Last Command deres viktigste og helt avgjørende for W.A.S.P. som band. Det typiske W.A.S.P. soundet har blitt mer fremtreden, ett sound som Blackie senere skulle rendyrke i enda større grad på Headless Children og The Crimson Idol.

PS! Den remastrede utgaven fra 1997 inneholder singel b-sider og 5 live låter tatt fra deres mye omtalte Lyceum opptreden fra deres første turné.

[Listening to: Widowmaker - W.A.S.P. - The Last Command (Remaster) (5:17)]

Naken Mann Parterer Elskerinne Med Øks

Det handler mye om sensur om dagen. Det handler om porno sladd og det handler om filmer som har vært forbudt i norske videohyller som nå er mulig å få kjøpt eller leid.

Jeg skal ikke snakke så mye om pornosladden, bortsett fra at den er en vits egentlig. Dessuten kjenner "alle" til "svenskeknappen" på satelitt-tuneren.

En sjarmerende film som har fått mye oppmerksomhet i det siste er "Cannibal Holocaust". En film som var grobunn for mye debatt omkring sensur allerede for 25 år siden. Den ble total forbudt i Norge, kanskje ikke så mye for selve innholdet (selv om den er skremmende nok i seg selv), men mest for ryktet at alt som skjedde i filmen var virkelig. Filmen handler om ett filmteam som forsvinner i en jungel i Sør-Amerika på mystisk vis. Ett år senere blir opptakene disse har gjort funnet. Det viser seg at filmteamet har kommet over en stamme som er kannibaler. Selvfølgelig blir de torturert og spist på de mest forferdelige måter og alt er festet til tape.
Det går selvfølgelig å diskutere motivet bak en slik film, men er en film som denne så skadelig som mange vil ha det til? Neppe. Det finnes alltids noen som har svekket virkelighetssans, medfødt eller selvpåført (medisinering, dop, alkohol osv.) som gjør dumme og til-og-med grufulle ting etter å ha latt seg påvirke av film, musikk, teater eller hva-som-helst.

Skal man forby Supermann filmer når en fyr hopper fra 76. etasje med ett rødt oppvaskhåndkle rundt halsen, bare fordi vedkommende tror han er Supermann? Det er vel egentlig bare tjent med at han ender som kjøttdeig på gata. Det blir helt galt hvis alle skal stå til ansvar for de forholdsvis få gærningene som lever blant oss.

Nå har jeg et stevnemøte med Dr. Hannibal Lecter på NRK1, så hvis hovedoppslaget i VG på mandag er "Naken Mann Parterer Elskerinne Med Øks" så gikk det nok ikke så bra :)

[Listening to: Escalation 666 - Helloween - The Dark Ride (4:24)]

Paris is Burning!

I Frankrike har 200 parlamentspolitikere bedt regjeringen å forby eller sensurere en rekke rap artister. Dette fordi disse skal ha oppfordret til vold og opptøyer igjennom musikken. Dette melder Kulturnytt, NRK P2, idag, 28. november. Denne musikken skal være en mer eller mindre direkte årsak til opptøyene den siste tiden i flere franske byer, mener politikerne.

Dette er selvsagt ett foreløpig siste desperat forsøk fra politikerne i Frankrike å legge skylda på elendigheten på noen annet enn årelang feilslått politikk.

Vi her på berget kan få inntrykk av at dette som har skjedd i Frankrike i det siste er en forholdsvis ny politisk situasjon. Det er det ikke. Vi har bare ikke hørt om det. Dels fordi det ikke har vært av nyhetsmessig verdi her til lands og dels fordi de franske politikerne har ignorert temaet så godt de bare kan.
I gjennom musikken har temaet blitt sunget om i flere tiår allerede.

Den politiske situasjonen i Frankrike fikk vi et lite innblikk i allerede i 1988 da Anthrax gjorde cover på Trust's Antisocial fra 1979. Ett kvart århundre senere er budskapet til politikerne det samme som det var dengang;

"Oh mister time will you ever unwind
Or just rebuild a new design
Your claim to fame is law and order
The rich get rich, the poor get poor
You put a price tag on what you see
This one's for you, that's for me
If that's winning I'd rather lose" *)

Er du, i motsetning til meg, stødig i fransk, kan du sjekke ut Trust sine to første album. Det selvtitulerte fra 1979, som også inneholder låta Police Milice, samt Repression utgitt året etter. Du kan også prøve deg med en av de engelsk språklige utgivelsene, men her er ofte de mest politiske låtene utelatt eller omskrevet til mer internasjonale forhold.

Alternativt kan du bare sjekke ut musikken hvis politikk interesserer deg midt i....

*) Tekst hentet i fra Trust - Antisocial (engelsk versjon)

[Listening to: Antisocial - Trust - (5:02)]

Når en CD spiller fyller 18!

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om kopi-sperrede CD'er og hvor mye penger plateselskapene har brukt på denne helt ubrukelige teknologien. Så kom jeg på at jeg aldri har opplevd dette som noe problem. Bortsett fra en 'Nsync singel. Gud vet hvorfor jeg i det hele tatt har vært i besittelse av en kopi beskyttet 'Nsync singel. Nok om dette og mer om det som fikk meg til å skrive om noe helt annet.

Nå som det begynner å nærme seg jul så er det på tide å dra fram sofaer, stereoanlegg, yucca-palmer og andre steder hvor hybelkaniner lever og formerer seg. Det er da jeg oppdager en liten lapp på baksiden av min CD-spiller. "A/S Beck, Elverum. 19/11-1987". Jepp. CD-spilleren min er i ferd med å bli myndig. Hvis jeg ser bort i fra CD-spilleren i bilen, så er det den eneste CD-spilleren jeg noensinne har eid. Bare det at man har en teknisk duppeditt i 18 år i en tid hvor teknologien skiftes ut raskere enn underbuksene i garderobeskapet, må jo smått være en sensasjon.



CD-spilleren, en Hitachi DA-7000, var sikkert ett teknisk vidunder i 1987. Den var sikkert ganske billig også, med tanke på at det var ennå 2-3 år før CD'n fikk sitt endelige gjennombrudd. Bare 4800 kroner kostet den. Resten av anlegget som besto av dobbel kassettspiller, radio, LP-spiller og høytalere kostet 2000. Vidunderet er knadd med tekniske finesser som power, open/close, play/pause, stop, skip track, search, memory, repeat og den helt uunværlige Vibration Cut Mechanism funksjonen. Dessuten viser den hvor mange låter det er på CD'n når du putter den inn. Når du spiller CD'en har du alltid muligheten til å se hvilket spor den er på. Hele 11 funksjoner og stort sett bruker man bare 3-4 av disse for å kunne spille av en CD. Resten har jeg nesten aldri brukt.

Da jeg fikk CD spilleren hadde jeg aldri holdt i en CD plate før, og utvalget kan ikke ha vært det helt store innen hard rock sjangeren. Rainbow's Bent Out Of Shape ble mitt aller første CD kjøp. På den tiden opererte jeg med stadig lengre lister over titler jeg hadde planer om å anskaffe meg. Jeg tviler på om Rainbow's plate noensinne rakk å komme på ønskelista mi, i så fall var den på 683. plass eller noe. Uansett var det en helt ny opplevelse lydmessig. Jeg kunne spille så høyt at lakken på fatterns grønne Vauxhall datt av i store flak. Siden har samtlige av mine 7-800 CD titler vært innom spilleren. Noen mindre enn andre. Noen lengre enn høyst nødvendig.
Som i romjula 1990 etter en noe fuktig nesten-hjemme-alene-fest. På ett eller annet vis hadde jeg tydeligvis fått satt på Living Colours album Time's Up på repeat, ganske høyt, ganske nærme der jeg sov ut min jule-rus. Den dag idag har jeg litt problemer med dette albumet.

Selv om mange av minnene mine fra min ungdomstid ligger i musikken på de mange CD-platene jeg har, så er det kanskje ennå flere som dukker opp når de spilles på CD-spilleren. En skremmende tanke.

Gratulerer med 18 års dagen.

[Listening to: Crypts of eternity - Slayer - (6:38)]

Ukens Utvalgte : UFO - Making Contact (1983)

UFO startet allerede opp på slutten av 60-tallet som et blues inspirert rocke band. Etter noen album uten nevneverdig suksess, knyttet de seg til den da 16 år gamle tyske gitaristen Michael Schenker i 1974. Med hans inntreden fikk bandet ett ansiktsløft både visuelt og musikalsk. Med albumet Phenomenom tok de verden med storm i 1975. Albumet står fremdeles som ett av de store igjennom tidene. Schenker's talent på gitar er udiskutabelt, men hans ego og mentale stabilitet var heller tvilsom. Dette avspeiler seg i de neste UFO albumene som spriker veldig fra de største høydepunktene til noen særdeles svake øyeblikk. I alle tilfeller var det som live band UFO hadde og fremdeles har sin styrke. Schenker's til da siste innspilling ble live albumet Strangers In the Night fra 1979, spilt inn på den siste turneen Schenker var med, og som han forøvrig hoppet av halvveis. Paul Chapman tok over på gitar og albumet No Place To Run sluppet. Selv om de neste albumene var fult på høyde med Schenker albumene så var interessen rundt bandet synkende.

Da gutta gikk inn i studio for å spille inn Making Contact hadde også Pete Way tatt sin bass gitar og sagt adjø. Igjen sto vokalist Phil Mogg og trommis Andy Parker igjen som eneste medlemmer fra Schenker tiden. I tillegg var Paul Chapman og Neil Carter på den tilsynelatende synkende skipet.

På denne tiden hadde psyken til Phil Mogg begynt å bli litt mer enn bare frynsete, men på tross av (eller kanskje på grunn av) dette fremstår Making Contact som ett solid stykke arbeid. Morroa starter med Blinded By A Lie, en solid rocker med høy all-sang faktor. Derfra og ut er det bare å nyte låt for låt. Det er tett mellom høydepunktene og Diesel In the Dust, When It's Time To Rock, The Way the Wild Wind Blows, Push! It's Love og den høyst skjøre You And Me må alle regnes som klassikere. Det er bare en liten ulempe med dette albumet, og det er tilgjengeligheten. CD utgaven som ble gitt ut på slutten av 80-tallet er for lengst utsolgt. Det samme gjelder også dobbel CD versjonen fra 1996 som også inneholdt Misdemeanor fra 1985. I 1999 ble det sluppet en remastret utgave i Japan. Denne inneholder den opprinnelige b-siden fra When It's Time To Rock 7", Everybody Knows som bonus spor. Denne finner man fremdeles tilgjengelig i enkelte japanske nett-butikker, men er sørgelig høyt priset og porto takstene i Japan er overraskende høye. Siden prisen er så høy risikerer du å måtte betale toll på morroa i tillegg. Derimot er det forholdsvis lett å finne vinyl-utgaven på steder som selger brukte vinyl-plater og platemesser over hele landet for en billig peng. Så hvis du fremdeles har platespilleren innstallert i stua er dette den letteste måten å få tak i godbiten, inntil videre ihvertfall.

[Listening to: When it's time to rock - UFO - Making Contact (5:27)]

Svarteboka

De to svartebøkene fra Rustad gård i Elverum er gitt ut i bokform. Den siste utgaven er en engelsk utgave med tittelen "The Black Books Of Elverum". I gamle tider ble det påstått at innehavere av svarteboka kunne utføre forskjellige handlinger, både onde og gode, men oftest i ledtog med okkulte krefter. Dette kunne utføres med formaninger av spesielle regler, mixturer av urter eller organer fra dyr og fugler. Fremdeles vil mange eldre mene at svarteboka er en bok man ikke tukler med. Etter å ha lest borparten av boka så fremstår den temmelig skremmende, men selvfølgelig stort sett harmløs sett med dagen øyne. Det som kan være farlig å prøve ut, er noen av disse beskrevne mixturene av urter som i enkelte tilfeller kan være svært helsefarlig å innta og kanskje til og med dødelig. Dessuten skal man ikke utelukke de psykologiske effektene av å lese boka hvis leserens psyke ikke er som den skal.

Mary S. Rustad er kvinnen bak oversettelsen av disse bøkene og er ymtet på det amerikanske markedet og gir innblikk i norsk folklore som sjelden blir omtalt.

[Listening to: Manifestation of fear - Elegy - (5:40)]

Hei!

Long time, no see...men nå kommer det til å skje litt mer her etterhvert. Er i planleggingen av et hard rock program som er planlagt på lufta om kort tid på P5 Solungen. Her skal jeg presentere spillelister og kort info om låtene som spilles. Mer info senere. rock on!

[Listening to: Demolition alley - Saxon - Dogs Of War (6:09)]

Bare en følelse...

...av en kveld med øl og ett av tidenes beste live album på stereo'n. Det er kos, det!

[Listening to: This kids (live) - UFO - Strangers In the Night (4:37)]

Steve Harris

[Listening to: Where eagles dare (live) - Iron Maiden - French Kitchen (Bootleg) (0:-1)]

Maiden, Maiden, MAIDEEEEN!!

...egentlig har jeg mest lyst til å være på Iron Maiden konsert i kveld...får nøye meg med å høre på en av de beste bootlegene som finnes der ute. French Kitchen. Publikums opptak av Maiden i toppform på Piece Of Mind turneen i 1983. Helt suveren. Så får jeg sitte her å mimre tilbake på mine 2 konsertopplevelser med bandet da de spilte i Drammenhallen i 1986 og Roskilde-festivalen i 2000.

Dessuten har Dagbladet for en gang skyld en bra repotasje om bandet i dagens nettutgave.

[Listening to: To tame a land (live) - Iron Maiden - French Kitchen (Bootleg) (8:55)]

Agurker

Sommer er agurktid i de mange nyhetsredaksjonene rundt omkring i det ganske land. Jeg vet ikke om det er varmen, øl'en eller begge deler som gjør at journalistenes kritiske sans synker til skremmende lavnivå. Det er spesielt tre nyheter som har en tendens til å dukke opp med jevne mellomrom.

- Person funnet død etter 15 år i sin egen leilighet.

Dette er den vanligste og selvfølgelig skjer det i en storby. Gjerne i Tyskland eller en asiatisk by. Vedkommende blir alltid funnet i godstolen foran TV'en, lesende i en avis. Avisen blir "sannhetsvitne" da alle aviser har en dato. Selvfølgelig har ikke den avdøde noen venner eller slekt som kunne ha oppdaget at personen satt død i sin egen stol.

- Gutt hadde foster i magen (eller andre medisinske sensasjons historier)

Kirurger kan gjøre blemmer som andre folk, bare at konsekvensene iblant kan være fatale. Sommermånedene ser også ut til å være høytid når det gjelder å finne de underligste årsaker på hvorfor man havner på sykehus. NRK har allerede gått på limpinnen, mens Dagbladet faktisk presterer å sitere samme artikkel i dagens nettutgave. Jeg kan love at det dukker opp flere i løpet av de neste par månedene.
Likehetstrekkene med disse historiene er at man sjelden får noen detaljer og aldri noen bilder som kunne gjort historiene troverdige. Dessuten er de så utrolige at man skal være temmelig blåst for i det hele tatt å tro på disse historiene.

- Landsby utslettet av mystisk sykdom.

En annen vanlig slager er historier om landsbyer hvor alle plutselig er funnet døde av en mystisk hittil ukjent sykdom eller bare forsvunnet. Selvfølgelig er detaljene fraværende og gjerne ikke mer nøyaktige enn "i et fjellområde i Sør-Øst Asia..."

Ellers bærer avisene preg av nyheter som du ellers ikke hadde blitt servert slik som denne fra Dagbladet.
Hvis noen er interessert så har jeg to bakdører til Opel Omega 89 modell med autentiske rustflekker, den ene har sågar ett ekte rusthøl. Disse selger jeg for 1500,- kroner pr stk, eller 2500,- for begge. Garantert ekte rust, lagd av det beste man kan tilby av Vegvesenets vegsalt.

[Listening to: Æ veit da faen æ - Wannskrækk - Riff (1980-1985) (1:13)]

In Search Of Insanity

Sommeren er lesetid og da er det lite som slår det å sitte i skyggen på terrassen med en god bok og en kald boks Pepsi Max. Nå om dagen er det Carl Hiaasen og boka Skin Tight det går i. Hiaasen er ekspert på å holde en handling spennende, samtidig som han skaper de mest vanvittige karakterer og situasjoner. Det er sjelden jeg ler så mye som akkurat da jeg leser en Hiaasen bok. Så hvis du er litt uinspirert på hva du skal lese i sommer så sjekk ut denne karen. Tourist Season (husker ikke hva den norske tittelen er) er ihvertfall gitt ut på norsk og skulle være mulig å få lånt på ett bibliotek. Siden Carl Hiaasen er såpass lettlest så går det fint an å ha på musikk til. Jeg anbefaler ett eller annet som er raskt og hardt. Onslaught - In Search Of Sanity er i så måte ett glimrende album å høre til mens du leser.

[Listening to: Welcome to dying - Onslaught - In Search Of Sanity (12:34)]

Huff!

Bergen Lokal TV med Kåre Ballbrokk i spissen har fått TV rettighetene på norsk fotball. Jeg ser gjerne på fotball, men IKKE på Bergen Lokal TV. Vi får håpe at Bergen blir oppslukt av havet og fotball rettighetene óg!

[Listening to: Mull of Kintyre - Wings - Greatest (4:43)]

Siste ukers CD innkjøp

Accept - Objection Overruled (1993). Come-back albumet til Accept med Udo bak mikrofonen tar aldri helt av. Dommedagskoringen fra album som Balls To the Wall savnes og låtutavalget er mildt sagt variabelt. Musikalsk er gutta i Accept alltid i ypperste klasse, men denne gangen blir alt litt for kalkulert. 4/10

Helloween - Perfect Gentleman (CDs) (1994). I løpet av noen korte år på begynnelsen av 90-tallet var både Kai Hansen og Michael Kiske ute av bandet. Spenningen var derfor stor på hvordan ex-Pink Cream 69 vokalist Andi Deris ville håndtere det "nye" Helloween. Skeptikerne ble raskt satt på plass og Perfect Gentleman var og er en glimrende låt hentet fra albumet Master Of the Rings. Som alltid slenger Helloween med noen bonus spor på singlene sine og her finner du blant annet en fresk cover av Thin Lizzy's Cold Sweat. 8/10

Kiss - Gene Simmons solo album (1978). Rent bortsett fra Ace Frehley's solo album, var det ingen av Kiss' medlemmenes solo prosjekt fra 1978 som kan regnes som store album. Årelang turne virksomhet hadde tæret hardt på bandet både på den kreative siden og innad i bandet. Disse solo albumene, som ble sluppet samtidig, bestod hovedsakelig av left-overs og annet låtmatriale som ikke passet inn i de ordinære Kiss albumene. Selv med dra hjelp fra Joe Perry (Aerosmith), Bob Seger og Cher, så når aldri dette albumet mer enn middelmådige høyder. 5/10

Kiss - The Very Best Of Kiss (2002). Dette er selvfølgelig en av disse mange cash-in samlealbumene som plateselskapet har utgitt de siste årene for å melke det ytterste av Kiss. Låtutvalget er særdeles forutsigbart, med unntak av Got To Choose og Hotter Than Hell. Så kan man undres over hvordan Heaven's On Fire kunne glemmes? Ellers er jeg glad for at denne kostet meg bare 20 kroner. Innhold: 8/10 Denne utgivelse: 3/10

Whitesnake - Saints & Sinners (1982). Komponert og innspilt i full fart for å sluttføre kontrakten med EMI de hadde på den tiden. Det er produksjonen som avslører mest at dette har gått litt fort i svingene, for albumet inneholder orginal versjonen av Here I Go Again og Crying In the Rain. Begge selvfølgelig langt bedre en de radbrekkede versjonene som er å finne på 1987 albumet. Ellers er resten av låtene i tradisjonell Whitesnake klasse. 7/10

Whitesnake - Slip Of the Tongue (1989). Steve Vai trakterer alle gitarer på dette albumet og lenger unna Moody/Marsden bluesinnspirerte riff, som de tidligste Whitesnake albumene innehar, kommer man knapt. Langt bedre enn 1987 albumet, men fremdeles langt igjen for å matche de virkelig bra Whitesnake albumene som Slide It In og Ready An' Willing. Judgment Day og Wings Of the Storm er CD'ens sterkeste spor. 6/10

[Listening to: Perfect gentleman - Helloween - Perfect Gentleman (CDs) (3:53)]

Hvor tok Pär Fontander veien?

En av de store tingene på lørdagskveldene på slutten av 80-tallet. Var det ukentlige hard-rock programmet Rockbox på svensk P3. Uttalige kassetter med programmer, intervjuer og konsertopptak har blitt nøysommelig overført til Mp3 i de siste årene. Men en ting har jeg lurt på en stund. Hvor ble det av den O Store programleder Pär Fontander? Han dukket opp i et heavy metal program på svensk TV på 90 tallet som het Diesel...men dette forsvant fra skjermen etter kort tid.

Her om kvelden kjente jeg igjen en stemme mens jeg surfet på radiokanalene. En fyr som leste ønskehilsninger og spilte allskens lett sindinge pop svisker. Hva!!?? Tenkte jeg høyt, så nesten ingen hørte det. Er det ikke...? Jo det er det!! Vår alles kjære Pär...men noe er feil...Arvingarna var da vitterlig ikke noe man trodde at fyren kunne lire ut av radioen. Hvor har det blitt av personligheten hans som hadde Bathory på besøk i studio for å skremme inn jula og som ga oss både kjente og ukjente metal nyheter. Hvem kan ivareta det å spille band som Vicious Rumors og Apocrypha på radio hvis Pär har sviktet oss alle?? Personlig tror jeg at han er blitt ett offer i en utpressing utført av Den Svenske Dansbandmafian (DSD).

[Listening to: Digital dictator - Vicious Rumors - Digital Dictator (3:16)]

Swedish Metal Aid

...som svar på Razorhack kommentar på http://razorhack.blogspot.com/. Jeg har brent ut 12" versjonen av denne låta til deg...ekstra lang allsang og guitar solo. Fin låt å sende på morgensending..over 6 minutter lang!

[Listening to: Give a helpin' hand - Swedish Metal Aid - (6:01)]

Midt på natta...midt i uka!

...med feber og sår hals. God natt...

[Listening to: Speed of the reflex - Raven - Mad (EP) (5:03)]

Hva?

Skal jeg oxo bli en blogger?