Iron Maiden / Alice Cooper, Telenor Arena, Oslo 06.07.2011

Det var henholdsvis 11 og 10 år siden jeg så Iron Maiden og Alice Cooper sist. På Roskilde i 2000 hadde Bruce Dickinson og Adrian Smith nylig returnert til Iron Maiden, mens Alice Cooper hadde akkurat gjort sitt andre comeback med albumet Brutal Planet.

I 2011 er Iron Maiden er midt i sin The Final Frontier turné, mens Alice Cooper fyller dødtiden mellom forrige turné og neste album med å spille en håndfull konserter i Europa.

Alice Cooper

Tonene av Black Widow markerer åpningen av en av årets konsert begivenheter i Norge dette året. Alice Cooper firer ikke på effektene. Øyesminken og hans truende scene karakter er inntakt.
Brutal Planet, I'm Eighteen, Billions Dollar Babies, No More Mr. Nice Guy og Hey Stoopid kommer alle på rekke og rad tidlig i konserten før vi får servert I'll Bite Your Face Off i fra hans kommende skive Welcome 2 My Nightmare. Så får tiden vise om det er en etterlengtet eller unødvending fortsettelse av hans klassiske Welcome To My Nightmare album fra 1975.

Det er ingen tid å miste denne kvelden, så Feed My Frankenstein følger tett etter, før Poison virkelig får fart på publikum.
Wicked Young Man er kveldens overraskelse i spillelisten til Alice Cooper denne kvelden. En gledelig sådan, i det låta er en personlig favoritt fra Brutal Planet skiva.
Under Killer blir giljotinen rullet fram og Alice Cooper henrettet. Det avkappede hodet til Alice Cooper ble vist fram til spott og spe av tonene til den smått morbide I Love The Dead.

Som i et under gjenoppstår han i hvitt, tidsnok til å avslutte seansen med School's Out. Med noen akkorder fra Pink Floyd's Another Brick In the Wall mikset inn, ble det en verdig avslutning av Alice Cooper's timeslange opptreden.

Iron Maiden

31 år har det gått siden Iron Maiden som oppvarmer på Kiss' Unmasked turné besøkte Norge for første gang. På den tiden var de bare ett av mange håpefulle band som ble kategorisert innen New Wave Of British Heavy Metal (NWOBHM). De var fremdeles plassert solid i skyggen av band som Black Sabbath, Judas Priest og UFO. Ingen kunne ane da at de tre tiår senere skulle stå som et av de største og innflytelsesrike band noensinne.
Med avslutningsriffene fra UFO klassikeren Doctor Doctor over PA anlagget, vet de mest ihuga Maiden tilhengerne at det er like før det braker løs.

Som forventet startet konserten med åpningskuttet Satellite 15...The Final Frontier ballet. I et inferno av lys, lyd og bilde ble vi tatt igjennom intro delen av låta før bandet entret scenen i det selve låta starter. El Dorado følger tett etter, før de serverer den første klassikeren for kvelden i 2 Minutes To Midnight.

De som nå trodde at resten av kvelden skulle bli en reise i nostalgiens tegn, tok skammelig feil. Når Maiden turnerer et nytt album så turnerer de et nytt album. Deres forrige album, A Matter Of Life And Death, ble for eksempel fremført i sin helhet på sist turne.

De ferske låtene The Talisman og Coming Home er neste ute, og spesielt sistnevnte har en ekstra dimensjon live enn den litt baktunge versjonen som er å finne på den siste skiva.
Dance Of Death får opp både farten og stemningen blant publikum igjen, og når bandet går rett inn i The Trooper har bandet publikum i sin hule hånd. Og der blir de resten av kvelden.
Etter The Wicker Man holder Bruce Dickinson for kvelden en uvanlig kort men effektfull tordentale som en introduksjon til Blood Brothers. Kveldens klart høyeste allsang er et faktum.

Min favoritt, When the Wild Wind Blows, fra den siste skiva fulgte deretter. Derfra og ut var det de eldre klassikerne som regjerte. The Evil That Men Do, Fear Of the Dark og Iron Maiden rundet av hovedsettet. Det er unødvendig å nevne at vi for lengst har nådd kokepunktet.

I god tradisjon tro var The Number Of the Beast først ute av ekstra nummerne. Tett etterfulgt av Hallowed Be Thy Name. Som avslutningslåt på denne turneen hadde de børstet støvet av Running Free. Det er faktisk bare andre turneen siden 1996 at denne låta har vært fast inventar i bandets låtliste. Uansett en verdig avslutning på nok en fantastisk aften i selskap med Steve Harris & Co.


Video: 15 minutter sammendrag fra Alice Cooper & Iron Maiden i Telenor Arena 2011.

Like fornøyd som man alltid er etter en Iron Maiden konsert vandret vi ut i den varme sommernatta. Jeg overhørte en samtale fra noen som bare var måtelig fornøyd med at Maiden hadde spilt så mange "nye" låter. Der har vi styrken til Iron Maiden. Hvor mange andre 80-talls storheter turnerer nå og fyller halvparten av konsertene med låter som er fra denne siden av årtusenskiftet? Sannsynligvis ingen.

Derfor er og blir Iron Maiden det største metal bandet denne verden har oppfostret.

Back To Éire I Go With A Heavy Heart

De siste årene har det irske metal bandet Primordial seilet som en av undertegnedes favoritter. Primordial er i utgangspunktet et black metal band som henter inspirasjon i fra keltisk mytologi og musikk.

Innen den tyngre del av rocken har keltiske toner blitt brukt ofte. Thin Lizzy hadde flere låter som helt klart var av keltisk inspirasjon. Dette var låter som Massacre og Emerald. Albumet Black Rose var i sin helhet en hyllest til Irland, selv om det bare var tittelsporet som musikalsk hadde helt åpenbare keltiske referanser.
Phil Lynott skal visst nok i flere år hatt planer om å gjøre et helt Thin Lizzy album med keltisk inspirert musikk. Det eneste vi vet sikkert er at hans altfor tidlige død førte til at Gary Moore spilte inn Wild Frontier som en hyllest til Lynnot og keltisk musikk.

Hva med keltiske toner innenfor heavy metal generelt? I følge Metal-Archives eksisterer det, eller har eksistert rundt 30 band innenfor denne sub sjangeren. Vi kan plusse på 30 til hvis vi skal ta med de som har keltisk mytologi som tema i tekstene.

Vi snakker om forholdsvis få band, og utrolig nok bare tre fra Irland.

Bilde: Primordial, forblåst og kald black metal fra Irland.

Primordial er nok det mest kjente av disse bandene, med en rekke sterke utgivelser på samvittigheten. To The Nameless Dead og den ferske Redemption At The Puritan's Hand kan jeg anbefale på det varmeste.
Et annet band jeg har sansen for er brasilianske Tuatha De Danann. De spiller en mer tradisjonell form for folk metal. Som endel av sceneshowet har de som regel med personer som har "spesielle" egenskaper i form av å være kortvokste, ekstremt lange osv. Det anbefales å ta en titt på videoer med bandet som er å finne på YouTube.
Det er nok ingen selvfølge, men det går helt fint å lage keltisk inspirert musikk med trøkk selv om man kommer fra en liten by langt inn i de brasilianske regnskoger.

Av band som skriver tekster basert på keltisk mytologi er det et par verdt å nevne.
Mael Mórdha holder seg i folk/doom metal sjangeren. Sjekk ut albumet Gealtacht Mael Mórdha. Det skal det godt gjøres å finne en mer skremmende inngang på et album enn de 50 første sekundene av Atlas Of Sorrow.
Tittelen på denne blog posten er forøvrig hentet fra avslutningslåta på deres Manannan album, hvis du skulle lure.
Det siste bandet jeg anbefaler er det greske heavy/power metal bandet Airged L'ahm. Man skulle tro at de hadde nok av gresk mytologi å ta av i Hellas, men Airged L'ahm syntes vel at langt mer spennende ting skjedde på den grønne øya. The Silver Arm er albumet som absolutt bør sjekkes ut.

1981: Et Tilbakeblikk

Juni 1981. Den kaldeste og våteste forsommeren jeg kan huske. På vei til siste skoledag før sommerferien vasset jeg i snøsørpe.

Fatter'n jobbet ettermiddagskift på "Spon". Det regnet. Fire dager inn i ferien, og jeg kjedet meg som bare en ti-åring kan kjede seg.

Det var i desperat kjedsomhet at jeg gikk igjennom fatterns musikk kassetter.
LP platene hadde jeg fått streng beskjed å holde meg unna.
Jeg sorterte kassettene etter hvordan coverne så ut. Kjedelige i en stabel, morsomme og fargerike i en annen. En tredje stabel inneholdt de skumle og rare.
I den sistnevnte gruppe var det bare tre kassetter.

Ett cover forestilte en skummel siluett av en person med armene opp i luften i noe som jeg oppfattet som en truende positur.
På ett annet var det avbildet fem diffuse personer som jeg innbilte meg var tatt under vann i ett basseng. Sannsynligvis for jeg på den tiden hadde vannskrekk og var spesielt engstelig for basseng timene på skolen.
Det som jeg forsto måtte være samme artist som "basseng-coveret", hadde et annet cover som jeg husket i fra før. Her var det fem hoder som brant som stearinlys.

Sistnevnte cover hadde alltid skremt meg. Jeg hadde til og med hatt mareritt om det.
Selv tretti år senere får jeg en underlig ubehagelig følelse av å se det. Et slags flashback, eller noe.

Jeg hadde ikke noe formening om hva slags musikk dette kunne være.

Jeg valgte og ta tyren ved hornene og matet fatterns Akai med kassetten som tilhørte
omslaget med de fem brennende stearin hodene.

Aldri før hadde jeg hørt noe lignende. Dette var så anderledes enn noe av det som fatter'n vanligvis hørte på når han var hjemme.

Jeg stavet meg igjennom tittelen på den første låta. Det var tydeligvis hovedlåta på kassetten.

"Burn". Jeg spurte mutter'n hva det betydde.

"Brenne, som å brenne ved i ovnen", forklarte hun.

Jeg tok forklaringen bokstavelig og mitt unge barnesinn var ikke mer utviklet at jeg antok at det handlet nettopp om det. Lei av mine stadige spørsmål om hva de forkjellige låt titlene betydde fant hun frem sin engelsk ordbok fra skoletiden.

Deep Purple hadde stort sett titler som ga fortåelige oversettelser for en 10 år gammel gutt. Langt værre var det med titlene til dette bandet med den truende siluetten av en person på coveret. I tillegg fant jeg en kassett til med samme band i haugen med kjedelige covere.

Med blålilla skrift sto det "Black Sabbath". Under i grått, "Master Of Reality".
Jeg satte på kassetten.

Det hele startet med en skummel hoste som fort gikk over i like skummel musikk.
Jeg slo opp ordene "Sweet Leaf", men det ga ikke noen mening. Andre titler var like kryptiske. Slik som "After Forever" og "Into the Void".

De uforståelige titlene og den dystre musikken og den underlige stemmen til han som sang, gjorde at jeg stort sett brukte regnværdagene denne sommeren til å høre på Deep Purple. Helst da på Burn albumet. Det skulle uansett ikke ta lang tid før også Black Sabbath var blitt en favoritt.

Det er ingen tvil om at det dundrende riffet til Burn eller den kaotiske introen til Speed King satte standarden for hva slags musikk jeg kom til å høre på.
Jo hardere og raskere, desto bedre.

Slik har det vært i tretti år og jeg har ingen planer om å endre på akkurat det det de neste tretti heller.