Box O' Shite

For oss som bodde ute i provinsen på 80-tallet og var ihuga metalheads, var nærheten av platesjapper og ikke minst musikkmagasiner ikke eksisterende. Det var kanskje ikke rart at man kastet seg over Kerrang! og Metal Hammer når bygdas eneste butikk med en seriøs bladhylle begynte å ta inn disse.

De siste ukene har jeg brukt mye tid til avslappning og lesing på verandaen. Det har gått i en mix av nyinnkjøpt lektyre, og tilfeldig plukk i fra en etterhvert rikholdig samling av tegneserier, bøker og magasiner.

I dag tok jeg med en bunke Metal Hammer. Tidenes klart beste metal magasin igjennom tidene. I hvertfall slik jeg husket det.

Jeg tenkte at det måtte være haugevis med artikler i Metal Hammer som jeg aldri har lest. Rett og slett for at de omhandlet band jeg ikke kjente til eller ikke hadde noe interesse for på den tiden.

I de eldste utgavene jeg har (1986/87) fant jeg en og annen godbit. Blant annet en hel side om Heretic (US) som hadde fått ny vokalist i Mike Howe. De var i gang med å spille inn oppfølgeren til EP'n Torture Knows No Boundary. Albumet Breaking Point skulle senere bli en kult klassiker blant Metal Church fans, da Mike Howe erstattet David Wayne i 1988.

Dette tyder på at Metal Hammer i sin begynnelse så litt lenger enn bare platesalg og hype når de skulle skrive om band, og viet om ikke annet noen sider til bortimot ukjente artister.

Metal Hammer April 1987

Halvveis inn i 1987 så utvidet tydeligvis Metal Hammer begrepet "metal". Det ble en helt klart tydelig rettningslinje at forsidene skulle fremstille et band som var i skuddet. Helst millionselgende band i USA. Så da spilte det liten rolle om det var Bon Jovi som prydet forsiden.

At jeg i det hele tatt fortsatte å kjøpe Metal Hammer til ihvertfall 1995, er for meg nå en gåte. Riktignok hadde de innemellom velskrevne artikler som historien om Led Zeppelin, UFO eller opprinnelsen til heavy metal. Men når man for fjerde gang på et år kunne lese om Dave Mustaine's nær døden opplevelse, så minnet Metal Hammer mer om Se & Hør enn et metal magasin.

På begynnelsen av 90-tallet ble det gjort ett internt vedtak i redaksjonen at de ikke skulle skrives om death eller black metal. Slik vederstyggelighet skulle ikke inn i det bladet.
Lesebrev fra undrende metal fans om hvorfor de ikke kunne finne noe om Obituary, Death eller den nye black metal bølgen fra Norge, ble som regel latterliggjort.

Ett svar var dette: "If only we'd been able to read your name and address, we would've sent you some raw liver to give to the Death Metal God, Odin...never mind, eh?"

Black Metal var noe tull og tøys mente Metal Hammer. Mayhem her i tøyse humør.

Dessverre for Metal Hammer greide de ikke å tie ihjel disse sjangrene. Deicide var det første death metal bandet de skrev om. Problemet var bare at de konsekvent kalte de for black metal. Sant nok er Glen Benton selverklært satanist, men Deicide spilte aldri noe annet enn death metal. Enda mer komisk er at de bruker den første halve siden av reportasjen på å unnskylde oppførselen og musikken til de norske black metal bandene, og presiserer at den ekte black metal'en sto Venom for. Hvor i huleste trodde folka i blekka at de norske black metal bandene hentet ideene i fra?

25 år senere er det faktisk et lite hjemmesnekret magasin som gikk under navnet Streetfighter som faktisk viser seg å ha mest godbiter. I hvertfall hvis man stadig er på let etter band som aldri fikk fire sidere i Metal Hammer og som de aller fleste forlengst har glemt at eksisterte.
Ikke var det velskrevet. Ikke var det trykket i farger, men det var laget av folk med genuin interesse for musikken og bandene.

Jeg har klistret opp en lapp på skuffen hvor Metal Hammer bladene mine er. Box O' Shite står det på den. Så får Adam Bomb ha meg unnskyldt at jeg stjal den frasen av ham.

The Runaways

Det er vanskelig å ikke ha fått med seg hypen rundt Lady Gaga. Det lille jeg har lest og hørt om dama er nok for meg til å konkludere med at hun har forsvinnende lite å melde. En av grunnene til at Lady Gaga kan sole seg i glansen av suksess, kan hun tilskrive The Runaways for.

The Runaways ble dannet i 1975 etter en idé Joan Jett hadde om å starte et jenteband som spilte skikkelig rock. Hun hadde allerede et band med trommeslager Sandy West, men det var ikke før Joan traff på den eksentriske manageren Kim Fowley utenfor legendariske Rainbow Bar And Grill at steinen skulle begynne å rulle. Fowley på sin side hadde allerede møtt på Kari Krome og blitt imponert over hennes tekster som kunne passe til et rock & roll band.

Kari Krome kunne åpenbart ikke synge og ble raskt erstattet av Micki Steele som også spilte bass. Denne trioen spilte inn bandets første demo Born To Be Bad.

Steele forsvant etter kort tid i bandet, men skulle senere få suksess med The Bangles. Omsider falt alle brikkene på plass da vokalist Cherie Currie, gitarist Lita Ford og bassist Jackie Fox ble med i gruppa.


Med sin glam og punk inspirerte musikk, samt et uvanlig utagerende image til jenter å være, tok det ikke lang tid før de fikk masse oppmerksomhet.
I februar 1976 fikk de platekontrakt med Mercury og bare noen måneder senere slapp de sitt selvtitulerte debut album. Med unntak av Lita Ford som var 17 år, var resten av medlemmene i bandet 16 da skiva kom ut. Tekstene på skiva handlet stort sett om sex, alkohol og dop. Noe som alene var med å skape hype om bandet, da jenter ikke skulle skrive om slikt. I hvertfall når de ikke var gamle nok til å utøve noe av det, noe de selvfølgelig gjorde allikevel.

Oppmerksomheten rundt bandet hjelp ikke stort på platesalget i USA og skiva var såvidt innom Billboard lista. I Japan derimot gikk singelen Cherry Bomb rett til topps på listene og den påfølgende turneen der var eneste gang de opplevde stjernestatus. Det var bare Led Zeppelin, Kiss og Abba som solgte flere skiver enn The Runaways der borte i 1977.
Dop, alkohol og interne konflikter skulle etterhvert prege bandet, og da Joan Jett fikk nok i 1979, betydde det slutten på bandet. Da hadde de rukket å spille inn fire studio album.

The Runaways spilte også i Norge, og deres opptreden på Chateau Neuf i Oslo 22. juni 1978 er forevighet på bootleggen Forever Lost?.

Selv om The Runaways aldri solgte millioner av album, så viste de verden at jenter kunne ha ben i nesa, skrive udødelige klassikere og leve ut sine rock & roll drømmer. De talte musikkbransjen midt i mot, og belønningen er at musikken og legenden lever i beste velgående tretti år senere.

Lady Gaga derimot, er det få som husker om to år. Langt mindre om tredve...