Slik opplevde jeg halvparten av årets Metal Rock Fest på Lillehammer.
Ute-scenen:
Twisted Sister (USA)
Alle Twisted Sister hatere, få deres bakterie befengte tastatur vekk fra bloggen min og fortsett å hør på den triste musikken deres. Coldplay, U2, Limp Bizkit eller hva de nå alle heter…for…
…Twisted Sister er fremdeles noe av det morsomste man kan oppleve i edru tilstand og med klærne på.
Det beviste de en gang for alle med sitt høy energiske show under Metal Rock Fest på Lillehammer.
22 år siden de sist besøkte Norge, da de inntok Drammenshallen under Come Out And Play turneen, var de altså tilbake på norsk jord. Denne gang for å markere at det har gått ett kvart århundre siden You Can’t Stop Rock & Roll så dagens lys.
Selvfølgelig startet det hele opp med tittelsporet fra nevnte skive og gikk rett inn i The Kids Are Back.
Dee Snider var strålende opplagt og serverte vittigheter både over og under beltestedet. Vi sang, lo, hoppet, headbanget, svingte knyttneven i været og hatet de voksne igjen.
Før vi hadde fått summet oss var allerede Stay Hungry, The Beast, Ride To Live, Live To Ride, Like A Knife in the Back og I Believe in Rock 'n’ Roll unnagjort.
Når den velkjente trommeintroen til We’re Not Gonna Take It runget over plassen, nådde stemningen nye høyder og derfra og inn hadde Twisted Sister all makt i hele verden.
De overrasket med å spille The Fire Still Burns og det ble stående som mitt høydepunkt i konserten, da det alltid har vært en av mine aller største Twisted Sister favoritter.
Etter Burn in Hell og The Price forlot de scenen, men det var aldri snakk om at de skulle få lov til å dra fra Lillehammer uten at de hadde gitt oss I Wanna Rock, Come Out And Play og helt til slutt S.M.F.
Så gikk vi lykkelige ut i den mørke natta, og det slo meg ikke før nå at de ikke spilte en eneste låt i fra Under the Blade….
Twisted Sister - You Can't Stop Rock 'n' Roll:
Kamelot (USA/Norge)
Visst kan Sørskogbygdningen Roy synge. Han er sikkert ikke den eneste derfra som kan ta en trall, men ingen andre kan skilte med å spille i et kjent band med hundretusener av tilhengere verden over.
På Lillehammer spilte han så og si på hjemmebane og Kamelot var uten tvil det bandet som teknisk sett var et lite hakk bedre enn de andre denne fredagen.
Naturlig nok var det hovedvekt på låter fra den ferske The Ghost Opera i starten av konserten før vi etter hvert ble servert klassikere som Karma, Farewell, publikumsfavoritten Centre Of the Universe og helt til slutt March Of Mephisto.
Lyden var upåklagelig og skumringen, lys og pyro effekter hjalp til å sette Kamelot’s musikk i riktig setting. Visuelt sett var de nesten helt på høyde med storheter som Kiss og Iron Maiden. Ett konsert øyeblikk for minneboka.
Kamelot - When the Lights Are Down:
White Lion (Danmark/USA)
White Lion var som en bil uten motor. Du kommer ingen vei uten at noen dytter. Mike Tramp dytter på det han kan, men det hjelper så lite når gitaristen i bandet ikke er Vito Bratta.
I stedet sto det en vettskremt saltstøtte av en gitarist ytterst til høyre på scenen og prøvde å gå i ett med høytalerne. Dessverre avslørte den røde gitaren hvor han var.
Lady Of the Valley var eneste høydepunkt i en ellers forutsigbar og middelmådig opptreden av Mike Tramp og hans hvite løver. Eneste trøst får være at deres danske venner i Fate var verre. Uendelig verre...
Hanoi Rocks (Finland)
Hvis White Lion var festivalens nedtur, så var Hanoi Rocks kveldens overraskelse. Det ble en time med svett rock & roll og den hyperaktive vokalisten Michael Monroe.
Hanoi Rocks fikk nærmest legende status etter at bandet ble oppløst kort tid etter trommeslager Razzle’s tragiske død i 1984.
I 2003 besluttet imidlertid Michael Monroe og gitarist Andy McCoy å vekke bandet fra dvalen og har siden da gitt ut flere album og turnert jevnlig.
Foto: Kristoffer Øverli Andersen, gd.no
Selv med minimal kjennskap til deres låter, lot jeg meg imponere av energien til både bandet for øvrig og ikke minst Michael Monroe’s viltre sceneopptreden. Skulle jeg ha gjort de samme krumspringene, så hadde ikke et kobbel av verdens beste naprapater greid å få brekt meg opp av senga på en uke. Skremmende med tanke på at jeg tross alt er ni år yngre.
Det er ikke sikkert at jeg noensinne kommer til å kjøpe et Hanoi Rocks album, men det er ikke umulig at jeg ser dem live flere ganger hvis anledningen byr seg.
The Wildhearts (UK)
Første band på ute scenen var de britiske støyrockerne The Wildhearts. Dette var nok det beste bandet de fleste på festivalen aldri så, for det var bare noen titalls tilskuere på plass da de dro i gang konserten.
Det så ikke ut til å legge noe demper på deres opptreden, som oste av spilleglede og en bortimot ren kavalkade av deres mest kjente låter.
Jeg har aldri fått noe særlig grep på deres studio album, men Suckerpunch, Caffeine Bomb, My Baby Is A Headfuck og I Wanna Go Where The People Go er alle låter som er lagd for å spilles live. The Wildhearts satte standarden og det var noen som ikke skulle klare å leve opp til den...
Inne-scenen:
Trouble (USA)
Selv uten vokalist Eric Wagner og trommeslager Jeff Olson som forlot bandet tidligere i år, var det ingen tvil om hvem som var kveldens beste band på inne scenen.
Kanskje burde Trouble ha fått brukt sin tilmålte tid på ute scenen. Om ikke noe annet, fått spille på et annet tidspunkt da store deler av settet deres kolliderte med både Kamelot og Twisted Sister.
Kory Clarke (ex-Warrior Soul) gjorde en bra figur som den nye vokalisten og skilte seg ikke nevneverdig mye i fra Eric Wagner. I det hele tatt fremsto de dønn solide i den snaue halvtimen jeg så dem, selv om jeg aldri fikk oppleve mine favoritter The Tempter og Assassin denne kvelden (og kanskje ingen andre, da disse to ikke har figurert blant låtene de har spilt tidligere på turneen). Av låtene jeg faktisk fikk med meg var Trouble Maker og tittelsporet fra det nye albumet Simple Mind Condition.
Trouble - Simple Mind Condition:
Fate (Danmark)
Fate kan knappest påberope seg noen storhetstid. Ikke engang på 80-tallet. De slapp et par helt greie album, men manglet låtene som skulle til for å skille seg ut i mylderet av andre band som håpet på å bli den neste Bon Jovi eller Europe.
Jeg finner ikke ord på hvor patetisk og elendig deres opptreden var, men får håpe for de som fremdeles var der etter den tredje låta opplevde stigning i programmet…
Alestorm (Skottland)
Noe ufrivillig ramlet jeg over disse piratene i fra Skottland. For jeg skulle egentlig ta en titt på Adam Bomb, men tiden løp løpsk da jeg fant en bod som hadde uendelige hyllemeter med musikk som kunne tenke seg å bli med meg hjem.
Da jeg endelig fikk rotet meg inn, så hadde Adam Bomb for lengst forlatt åstedet og Alestorm var i gang med sitt tokt.
Bandet slapp sin debut Captain Morgan's Revenge tidligere i år, og bandet drar sitt pirat uttrykk milevis lengre enn det deres musikalske naboer i Running Wild gjør.
Bandet virket samspilte og krydret det hele med generell pirat-rølp i mellom låtene. Jeg vil tro at låtene de spilte i det hele og store var hentet fra albumet. Terror On the High Seas var en av titlene jeg plukket opp og var kanskje den som gjorde mest inntrykk.
------------
Alle YouTube videoene er opptak fra årets Metal Rock Fest.
[Listening to: The tempter - Trouble - Psalm 9 (6:37)]
Jeg melder herved min ankomst til årets 
